elskede, taktløse padde

Hunden og jeg går aldri i takt. Hver gang jeg tar hunden med på en luftetur, kjenner jeg irritasjonen boble opp i meg, for vi går bestandig i rykk og napp, og aldri i hverandres rytme. Når han vil stoppe vil jeg gå, når han vil gå vil jeg stå i ro. Når jeg vil følge fortauet, vil han over veien, men skal jeg krysse den, vil han helst lukte på den interessante stolpen der. Hunden og jeg har knapt nok aldri vært venner, hos meg ligger han som en tung sekk av uregjerlig frustrasjon, og hos ham? Han stikker av fra meg når han kan.
Dere vet hvordan det å gå i takt skremmende ofte sier noe om forholdet til dem som går? Dere vet hvordan kjærestepar eller venner automatisk kan falle inn i den samme rytmen når de beveger seg ved siden av hverandre, og derfor etter hvert beveger seg nesten synkront? Når jeg går, og katten følger etter, da pleier vi å havne i en slik rytme, i hvert fall til katten går lei og forsvinner. Hunden og jeg, vi går aldri i takt.

Vi har hatt denne hunden siden sommeren jeg fylte elleve. Familien vår er glad i adopsjon, så hunden er omplassert fra dyrevernet, med det resultat at vi fikk en seks måneder gammel valp av eventyrblanding, med hode som en bigel og hale som en sjefer, og vi lekte i hagen den første dagen og døpe ham i samme slengen. "Peik" ropte vi, og veivet med pinner. Hunden så dumt på oss og lurte på hva vi ville. Etter noen dager måtte vi innse at kampen om navnet var tapt før vi fikk en sjanse, trailersjåføren som navnga ham hadde verken kalt ham Peik eller Lupus - neida, hunden het Loppus, fordi han alltid ville klø seg. Navnet skjemmer ingen, heter det seg, men det ikke-loppebefengte dyret fikk seg stadig nye kallenavn likevel. I en lang periode gikk han under "lapskaus", og mitt private, noe mindre kjærlige kallenavn var ganske enkelt den syke padden - han lå bestandig som en padde.
Hunden er den snilleste som finnes. I løpet av de siste ti årene har den vært truende én gang, og da knurret den mot en sterkt beruset fremmed som truet min enslige mor midt på natten. Den er trofast og vennlig inn til margen, den har alltid vært glad i barn og den blir lykkeligst hvis den får spille ball i hagen, bade eller jakte på fugl i vannskorpen. Mer enn en gang har den kommet hjem med en and i munnen, ender vi dessverre har vært nødt til å kaste på mest brutale vis, fordi endene er så fulle av tungtmetall at de nesten er magnetiske. Hunden er en nydelig hund. Og vi går aldri i takt.

Jeg elsker denne hunden, men det er i hemmelighet. Den blinde lojaliteten, den betingelsesløse kjærligheten den vil gi meg, de irriterer meg. Hele familien min elsker hunden, men den frustrerer meg så jeg blir gneldrete og frynsete. Nå er den blitt ganske gammel, og den har temmelig sviktende helse. Selv om den tilsynelatende er frisk og noenlunde smertefri, har den både øreproblemer, nyreproblemer og muligens noe som kan tenkes å være en svulst eller to, og ingen har mot til å ta den til en dyrelege.

Årets julefilm

Jeg følger opp tråden fra i fjor, hvor jeg først skrev noe svadaistisk om julaftens opplevelser og deretter postet en fin youtubevideo. I år som i fjor var det Kristian som viste meg årets beste julesang, og denne slår alle julesanger jeg noensinne har hørt, og alle julete musikkvideoer jeg noensinne har sett. Jeg lo så jeg ristet, og det har bare gjentatt seg. Se og nyt.

juleoppskrift

Julen i fjor var fin. Jeg hadde rukket å bake sju sorter kaker, muligens åtte, og det i relativt god tid før julaften. Jeg fikk en plate med sanger av Rudolf Nilsen, så "tre nøtter til askepott" og spiste middag med lillesøsken, mamma og Kristian. Jeg husker jeg kjente meg lykkelig over å ha familien rundt meg.

Jeg har tenkt mye på denne julen. Jeg visste at hele familien min ville bli spredt for alle vinder, min mor i syden, mine søsken hos faren og jeg? For under to uker siden visste jeg ikke sikkert hvor, eller med hvem, jeg skulle feire jul. Natt til julaften bakte jeg seks sorter kaker. Det er første gang at jeg jukser og erstatter den siste sorten med kjøpte pepperkaker. Da jeg våknet i morges, betalte jeg prisen for å jukse: tvskjermen ville bare vise svart stjernehimmel og "intet signal", og det første hunden gjorde var å stikke av. Gulvet trengte å vaskes. Jeg satt meg ned foran dataskjermen og arbeidet.

Så, i formiddag, kom Kristian inn døren med en stor sekk med tørr ved. På ryggen hadde han en svart veske med en datamaskin, og på den datamaskinen lå zombiefilmene Resident Evil 1, 2 og 3. I ovnen plasserte jeg en ribbe, og vi spøkte masse mens den stekte, for ingen av oss hadde noensinne gjort dette før. Det var vårt forsøk på å lage en utradisjonell jul.
Vi stresset aldri, og vi prøvde aldri å lage et krampeaktig glansbilde. På juletreet hang det 24 lys egenhendig kjøpt på Nille, og i toppen hang den juleengelen Silje laget. Under treet lå gaver. Da jeg åpnet gaven fra min søster, kom jeg på noe jeg hadde drømt om og håpet på, men glemt i alt julekaoset. Jeg drømte om å brenne røkelse på julaften, røkelse og levende lys og fyr i peisen. I gaven fra min søster lå en pakke røkelse.
På høyttalerne spilte juleplaten Kristian fikk av meg, og vi lo masse av hvor mye te jeg fikk, og aller mest av tyggismaskinen han fikk. I mai, når jeg trenger å våkne, trenger å kjenne litt politisk energi flomme gjennom kroppen, da skal jeg spille julegaven fra ham, alt jeg måtte trenge av Ebba Grön. Julegaven fra Silje spiller jeg allerede, fra henne fikk jeg nemlig et julekort som varmet meg ned i tærne, som krøllet seg allerede, og et cdcover - med to cder - med tre cder, faktisk - alle de tre albumene av 5 Hand Reel jeg har ønsket meg mest.

For noen dager siden traff jeg min magiske venn, den sprø mannen med pegasussmykker og lysende vifter. Jeg fortalte ham om planene, og han responderte umiddelbart med "good for you! It will be your Christmas, then". Han er en veldig klok mann, og han fikk helt rett. Julaften i år har vært en julaften etter min oppskrift, med ingredienser nøye valgt ut av Kristian og meg. Nettopp fordi vi brøt med mange av de vanligste juletradisjonene, nettopp fordi vi løste opp i det stramme skjemaet som gjerne er julaften, har dette kjentes som en spesiell kveld. Den har vært den beste på mange, mange år.

Trygge ting

To ting i natt, og bare kort før jeg forhåpentligvis legger meg:

Lukten av hjemmelaget popcorn lager lørdag, uansett når i uken vi måtte befinne oss og uansett hvor jeg er. Den salte lukten av hjemmelaget popcorn i et lite kjøkken lager lørdag, og ikke bare det, det lager lørdag i en sfære av trygg familiekos, av de lørdagene hvor familien er en harmonisk enhet og du er en selvsagt, trygg del av den. Det er ren magi. Jeg elsker popcorn helt uavhengig av smaken og konsistensen, ene og alene fordi lukten skaper verdens deiligste stemning i magen min.

Jeg elsker å vaske klær. Jeg elsker hele prosessen, fra sortering av farge og stofftype, til å putte inn i en hvit maskinboks, til å helle såpe i riktig hyllerom og trykke på de riktige knappene. Jeg elsker å ta ut klærne etterpå, jeg elsker lukten av dem og den stive følelsen av lin, den myke følelsen av bomull, jeg elsker å henge dem opp og kjenne hvordan det er deler av mitt personlige liv jeg arbeider med. Men det beste av alt? Jeg vet nesten ingenting som er så beroligende som lyden av en vaskemaskin som arbeider. Lyden av en trommel som går rundt er reneste beroligende, jeg blir trygg og varm som en glad femåring. I natt virker endelig vaskemaskinen min igjen, med en ondskapsfull hårnål mindre.

tidsmaskin

Silje sendte meg denne, sammen med !hahahahahahah!.

ankomsthallen på torgallmenningen

Det er første desember. Det innebærer advent. Advent innebærer julemusikk, det innebærer Wham og Band Aid og John & Yoko, Asgeir og Frode og noen stupfulle irer. Det innebærer også trivelige, trivelige filmer som i løpet av den første gjennomvisningne gjorde seg selv uunværlige, slikt som "a nightmare before Christmas", slikt som "Karl Bertil Jonsson", slikt noe.
Når Engeline havner på demonstrasjon, det være seg i Trondheim eller i Bergen, kjennes det litt som om hun har ramlet inn i åpningsscenen på en av disse absolutte nødvendige julefilmene. Julefilmen hvor Emma Thompson bestandig gir meg lyst til å gråte, og hvor alle dyrker kjærlighet i en eller annen forstand, og som er så britisk og klissete og fantastisk som noen julefilm må være; "Love Actually" er en klar favoritt. Og når jeg havner på demonstrasjon, da havner jeg i den filmen.
Vi er som regel samlet i en eller annen trist begivenhet - vi protesterer mot en verden full av kapitalisme, dyreplageri, kvinneundertrykking eller rasisme, og i Bergen pleier vi å stå utsatt for kalde vindgufs og stikkende regn. Det er vanlig å mumle oppmuntrende kommentarer til hverandre, men gjerne i et tvilende tonefall som avslører at en egentlig lurer på hvor aktivismen kommer fra, og hvor den egentlig fører oss. Det er da jeg plutselig befinner meg i et britisk juleunivers, litt bortenfor meg selv kan jeg se hvordan det begynner å dale snøfnugg i plussgradene, jeg kan nesten lukte appelsiner og nelliker. Rundt meg står det masse forskjellige mennesker, og de står tett sammen, noen hånd i hånd, noen bare under den samme paraplyen. Venner som ikke har sett hverandre på lenge gir hverandre klemmer. Venner som så hverandre i går gir hverandre klemmer. Og så vender alle blikket og ørene mot den som hutrer foran megafonen til internasjonale sosialister. Bakenfor lyden av en eller annens sinte appell begynner Hugh Grants stemme å spille i hodet mitt. Han sier:

Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaking suspision love actually is all around.

Du som er glad i denne åpningsscenen på Heathrow: du kunne like gjerne dra på en liten demonstrasjon mot tjenestedirektivet i Bergen en torsdagskveld i november, eller en lysmarkering mot Hiv og Aids i Trondheim tidlig i desember. Akkurat så klissete sukkersøtt, så kontrastfylt og så vakkert er det å stå tett sammen i mørket, våt på beina av grått slaps. Så kan kan en si hva en vil om Hugh Grant.

å ta morgenrødens vinger fatt

Og neste morgen stiger opp, så frisk som den bare kjennes når en ikke har sovet om natten, med lyden av en Astrid Lindgrenbok i ørene. "Vi på Saltkråkan" har spilt for ørene mine, og jeg har ligget våken i nesten tre timer og tenkt på hvor poetisk den damen skrev. Tar jeg morgenrødens vinger, vil jeg bo ved havets ytterste grense... Hun var glad i sitater, var hun, og som regel vet jeg ikke hvem eller hvor sitatene kom fra. Jeg tror hun laget dem selv. Men mer enn sitatene er det øyeblikkene av poesi, flettet sammen til skjønnlitterær tekst, jeg fatter ikke at noe menneske kan skrive så vakkert. Hun var glad i barn og i sommerskildringer og i lykkelige slutter, og hun har bestandig skrevet en bok som passer til øyeblikket. Jeg er ganske glad i henne.

mitt liv som emo

Jeg hater emoer. Virkelig, i kveld har jeg sittet sammen med fine mennesker som er glade i meg, og jeg har kjent på hvor inderlig jeg hater vår tids mest populære stempel. Til daglig nærer jeg en dyp, ironisk distanse som gjør meg i stand til å le rått og hjerteløst av emoene, jeg ler av de stripete klærne, jeg ler av de påmalte tårene som renner svarte nedover kinnene, jeg ler av musikken deres (som jeg i hemmelighet liker) og jeg humrer over de tragiske ansiktene deres, fordi livene deres er så kjipe at de må lage små, ufarlige kutt på overarmen og kanskje skrive "hate" eller noe tilsvarende dypsinig på håndbaken. I møte med emoer blir jeg arrogant og nedlatende, hardhjertet og ironisk. Det kan ha noe med den store mengden jeg traff i løpet av tre år på videregående, hvor flesteparten av elevene i tegning, form og farge, helse og sosial eller media likte å være dramatiske, svartkledde og tragiske; jeg var oversvømmet av emoer som sto ved skoleporten og kjederøykte, mens jeg og mine venner latterliggjorde dem fra vinduet i andre etasje. Livet på videregående er hardt, jeg innrømmer det uten å blunke, men når alle skal fortelle verden det på nøyaktig samme måte og alle sammen tror de er originale, da er det hardt å ta dem seriøst. Særlig fordi vi i min klasse hadde folk som slet vel så mye, og som gikk i lyseblå langbukse og medfødt hårfarge.
Jeg ser altså ned på emoer, i hvert fall hvis dem er uten selvironi, men til daglig kan jeg nesten like dem. Den selvironien de gjerne mangler, kan jeg gjenopprette ved å ironisere over dem, og dermed kan jeg også skape den distansen mellom dem og meg selv som jeg trenger, for å bevare et minimum av selvrespekt. De er en fremmed rase, et interessant fenomen av vår tid. Jeg er en intellektuell, reflektert og moden dame med kontroll, og jeg betrakter emoer som umodne mennesker uten kontrollen jeg er kry av.
Da finner jeg meg plutselig halvt i oppløsning på mitt eget gulv. Jeg hører meg selv si: "Jeg trenger egentlig mest noen som orker å høre på hvor kjipt jeg opplever livet, så jeg ikke gjør noe dumt. ...Finne frem den kniven jeg fant før i dag, for eksempel. Som omsider er skarp nok til å kutte gjennom hud, i motsetning til den tallerkenen jeg knuste forgjeves." Og jeg grøsser. Det går kalde grøss nedover ryggen min, og jeg kjenner kinnene brenne fordi jeg hører hvor emo jeg høres ut. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg identifiserer meg ikke med det livet jeg beskriver. Når ble jeg emo? Jeg kan umulig ta meg selv seriøst, men ordene faller ut av munnen min:
" Jeg er sliten fordi jeg har diskutert med meg selv så lenge, og jeg er lei, lei, lei av å være den fornuftige stemmen i hodet mitt som forteller meg hvorfor det er teit å tro at jeg ikke kan noe, at jeg er fullstendig mislykket, teit å tro at hvis jeg tar på meg svarte klær og legger meg midt i bilveien, så løser alt seg. Jeg er lei av å være redd for å gå i postkassen. Lei av å ha lyst til å leke med kniver, og så være flink pike som lar være. Lei av å føre hyggelige samtaler om hvor bra livet er, eller hvor godt alle andre har lest til eksamen, eller hvor spennende verden og fremtiden er, eller... Lei. Punktum."
Midt i tiraden kjenner jeg ordene stramme til i halsen, og jeg vil gråte, litt fordi jeg synes så synd på meg selv, og mest av alt fordi jeg kan bli så emo som dette her. Jeg kjenner at det er like før jeg kler meg i svarte klær og roper til hele verden at jeg vil DØ, jeg vil DØ, jeg vil DØ, selv om det ikke er sant, og selv om jeg vet at dette er det laveste jeg kan falle, den dypeste grunnen jeg kjenner til, dette punktet hvor jeg overdriver, hvor jeg i overdramatiske trekk forteller hvor kjipt livet er, og samtidig er så skamfull over utrbruddene mine at jeg knapt kan få ordene frem. Det er da jeg hater emoene. For noe av det er sant, og har vært det en stund. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har ingen god grunn. Men emoene har tatt copyright på ukontrollerbar smerte i brystet, emoene har markedsført emosjonelle utbrudd til de grader at mine ektefølte utbrudd tilhører dem. Jeg kjenner meg så emo. -Jeg skammer meg så jeg nesten kjenner meg kvalm, for at jeg har det slik, for at jeg skrev dette, for at jeg kommer til å trykke på publiseringsknappen og dermed gjøre meg mer emo enn jeg var i utgangspunktet. Og jeg forakter jo emoene.

Filifjonka på en torsdag

I går kveld satt jeg på bussen hjem. I går kveld snødde det så tett at hvite fnugg la seg, selv om det i utgangspunktet var for mildt, og verden var hvit og fredelig. Jeg var fryktelig sliten. Da, på et av setene foran meg, oppdaget jeg henne; Filifjonka. Min favoritt blant busspersoner.
I flere år tok vi bussen hjem hver tirsdagskveld. Hun er en fremmed dame med brunt hår og snutenese, og hun ser helt ut som Filifjonka fra Tove Janssons "Farlig Midtsommer", den søte Filifjonka som adopterer en hel familie av foreldreløse barn. Hver tirsdag kveld satt min private Filifjonke på bussen hjem, og hun så bestandig sliten og trist ut, nesten grå i ansiktet. Jeg pleide å betrakte henne mellom halvt senkede øyevipper, mens musikken spilte i ørene mine, og jeg elsket henne. I går kveld satt hun på bussen med en venninne, hun så frisk og glad ut en torsdags kveld, og hun lo masse. Det var en fin kveld i går.

Engelen reklamerer

Jeg har vanligvis problemer med rene reklame.for.seg.selvposter, for de er så inderlig kjedelige. Enten du som leser er innom på snarvisitt, du svinger innom her fordi du kjenner den levende forfatteren og hun har sagt at hun har skrevet eller du er sendt videre hit fra et annet sted i den store bloggverdenen, uansett er du som leser ikke veldig interessert i reklame.for.seg.selv. Det er tross alt morsommere å lese en post hvor jeg faktisk har noe på hjertet.

Nuvel. Lothiane med det pene navnet liker både skotsk poesi og fin musikk, og hun leser Tordenbloggens tordenbloggkonkurranse, som går ut på å plukke ut en blogg. Derfor bedriver akkurat nå engelen på nederste trinn reklame for seg selv, trass i at det er kjedelig. Folkens, noen har nominert meg til kvalifiseringsrunde! Jeg ble så glad, så glad at jeg ble nesten paff. Dette har, meg bekjent, aldri hendt før, men det kjentes godt.
Jeg ville vært elendig til å lage reklame. Den skal være så subtil, ikke sant? Og subtilt får jeg bare til i svært sosiale relasjoner. Her og nå tror jeg mer på direkte tilnærming. Dette er det jeg vil frem til:

1. (stem på meg, da vel. Jeg ville bli så glad om jeg kom med blant de 24 første.)

2. Les flere blogger som linkes fra hammerfyren. Og da ikke nødvendigvis bare andre kvalikkrunde, men også første runde og de som allerede er håndplukket - dere finner perler!

Helst ville jeg ha fortsatt med noe spennende og nytt, men jeg har ikke tid -jeg skal lese inn lydbøker i stedet. Noe må dere likevel få, så for at dette ikke skal bli det kjedelige innlegget det kunne blitt, henviser jeg dere til meg selv. Skal en først reklamere for seg selv, kan en vel kaste opp noen av de bedre innleggene? som når...

...jeg prøver å være selvironisk;
Et ambisiøst prosjekt

... eller post nr. to, om å få viljen sin:
En milepæl

...eller den første posten om magi, forbigått i stillhet:
magi, vennskap og tilbakevendende bøker

...eller om å bli fanget av de to under:
om Dylan og kjærlighet

...eller når jeg dusjer i manisk humør, og kommer opp med;
Edderkoppenes opprinnelse

Vær så god.

my love is like a melodie

For en tid tilbake var en av mine fineste venner i Skottland. Fra Skottland sendte hun et postkort til en annen av mine fineste venner, og på baksiden skrev hun av et lite stykke av et fantastisk vakkert dikt, skrevet av hvem andre enn Skottlands hovedpoet? Så mens vi nå er innom Bob Dylan, inspirasjonskilder, gode låtskrivere og de mest fantastiske sangene i verden - jeg fant noe fantastisk nå i natt. Det gjør ingenting at jeg er søvnløs igjen, eller at morgendagen truer med lange arbeidstimer, jeg er bare lykkelig. Dette er en sang jeg har lett etter i nærmere fire år, en sang jeg bare har på kassett (et heller upraktisk medium nå til dags) og som er nr. to på listen over de vakreste kjærlighetssanger noen gang skrevet. Bob Dylan ramser forfatteren opp som sin største inspirasjonskilde, og denne sangen som det flotteste av alt. Jeg ber dere, ha tålmodighet og last denne ned. Dette er det flotteste mannskoret jeg vet i hele verden, dette er en gitar som gir meg frysninger og strykere av en annen verden, og dette er Five Hand Reel som synger Robert Burns "My love is like a red, red rose". Dere finner ikke noe vakrere, kanskje bortsett fra på baksiden av et postkort fra Skottland.

1. my love is like a red red rose
   That’s newly sprung in June
   O my love is like a melodie
   Thats sweetly play’d in tune
   As fair art thou, my bonnie lass,
   So deep in love am I
   And I will love thee still, my dear,
   Till aP the seas gang dry.
2. Till a' the seas gang dry, my dear
   Till a' the seas gang dry,
   And I will love thee still, my dear,
   Till a' the seas gang dry

Og her med verdens kjedeligste youtubevideo:

Thanks a lot, Loudon

I kjølevannet av Bob Dylans episke lyrikk fulgte en hel hær av poetiske artister med fortellinger på hjertet. Dersom de er gode, blir de som regel sammenliknet med Bob, og en føler seg påtvunget til å påpeke likheter og forskjeller mellom dem, en setter dem i samme bås og deretter, så sant en kan, påpeker en at de slett ikke er like.

En av dem er far til Rufus og Martha, og allerede her burde det vært sagt nok. Loudon Wainwright III begynte sin solokarriere med en bunke Dylancovere og imiterte den store mannen. I senere tekster finner en klar inspirasjon og ikke særlig tildekket heller - sangen "talking new bob Dylan" avsluttes med "Everybody must get stoned! Thanks a lot, bob" - en referanse til åpningssporet på Dylans album "blonde on blonde". Når en søker ham opp, finner en derfor selvsagt parallellen til Bob. Det poengteres at "mens Dylan beskriver de surrealistiske aspektene ved livet, skildrer Loudon de små tingene i hverdagen". Den påstanden må nok nyanseres litt, særlig i lys av nettopp sanger som for eksempel "talking New Bob Dylan" eller "the Acid Song", men i et store og det hele stemmer det; Loudon Wainwright III er en helt selvstendig poet, uten hjelp fra idolet, og hans store styrke er egne sangtekster, treffende, underholdende, sterke dikt med melodi til. Han synger små fortellinger og situasjoner, små, hverdagslige historier, som treffer meg i kroppen.

Jeg har hørt mye på ham de siste ukene, han passer ypperlig til mørke kvelder og gult løv. Jeg har hørt på "White Winos", "Donations" og "Surviving twin", jeg har til og med hørt på "Daughter", som jeg fikk av min far for et par år siden - men det er ikke ham jeg tenker på når jeg hører sangen. I fjor fant jeg en sang som traff meg i magen. Nesten på ordentlig. Den traff meg så hardt at jeg måtte sette meg ned og tvinge tårene tilbake, over en ugjerning gjort mot meg for mange år siden, som jeg til daglig prøver inderlig hardt å late som om er forlengst glemt, om ikke tilgitt. Sangen er spor nr. seks på "history"albumet fra 1992, og heter "Hitting You". Den minnet meg om ham.

Jeg kan ikke skryte på meg en traumatisk bakgrunn. Jeg kan absolutt ikke klage på meg en voldelig familie. Jeg kan på ingen måte sette meg i bås med flere av mine nærmeste, som faktisk kan skryte og klage på seg disse tingene. Det nærmeste en kommer, er å kalle familien min dysfunksjonell, og hvem har ikke det i våre dager? Jeg kan føle meg truffet av denne sangen likevel, nettopp fordi Loudon synger om det i en hverdagslig situasjon, nettopp fordi han synger om en tilsynelatende liten hendelse som likevel blir så veldig, veldig stor.

Det var veldig stort for meg å bli slått så hardt at jeg slo hodet i veggen, mens lillesøsteren min lå i en ball under bordet og gråt. Jeg fikk aldri blåmerker, og det skjedde noen få ganger i løpet av noen uker, men det var veldig, veldig stort. Og etterpå? Etterpå var det veldig vanskelig, fordi jeg ikke klarte å forklare hvordan det som i den store sammenhengen sikkert var små, spredte slag, skulle rive grunnen vekk fra beina mine. Jeg prøvde å si til meg selv at det ikke var et stort overgrep, og at jeg overreagerte. Jeg prøvde å si til meg selv at det var et stort overgrep, og fikk meg aldri helt til å tro det. Jeg reagerte, og jeg følte skam over reaksjonen. Det var ikke den fysiske kontakten som gjorde så vondt, det var den psykiske reaksjonen, og den varte lenge.

Til slutt var det to gode venner av meg, som hver på sin måte har opplevd å bli tråkket i filler av et hannkjønn, som ordnet stormen. Hver i sin by, hver under sine omstendigheter, gjenfortalte de meg noe en psykolog hadde fortalt dem under deres sorgprosesser. Den første sa: Det er ikke et spørsmål om hvor mye over streken det gikk. Det er et spørsmål om å gå over streken.

Den andre venninnen min sa: det som gjøres mot kroppen din, går ikke over. Selv om det er lenge siden, selv om du nesten har glemt det, så husker kroppen din det. Både kjærtegn og slag sitter i huden din.

Jeg slo meg til ro med disse ordene, som når et beinbrudd gror sammen, men fremdeles er revmatisk på kalde dager. Fikk livet mitt på skinner. Brukte to år på å prøve å tilgi, brukte to år på å våge å berøre min far igjen. Vi snakket aldri om det, noen av oss.

Så, nesten tre år senere, flytter han fra oss. Han flytter fra oss fordi han har en annen kjæreste, og så vidt jeg har forstått i ettertid var det også stresset tilknyttet dette andre forholdet som fikk ham til å bli voldelig. For meg ble det en ny dråpe som rev opp alle gamle sår, og fremdeles snakket ingen av oss om det.

Og så skriver Loudon Wainwright III en sang.

Long ago I hit you, we were in the car
You went crazy in the backseat, it had gone too far
And I pulled the auto over, hit you with all my might
And I knew right away that it was too hard, I'd never make it right You

Fortellingen om en far som slår ungen sin i raseri, i et forsøk på å få utløp for eget sinne og samtidig roe ned ungen, er helt historien om meg og min far. Den store forskjellen mellom personene i sangen og min egen virkelighet er at denne sangen eksisterer.

Da min far flyttet hjemmefra, så han meg i øynene som et såret dyr og spurte hvorfor hater du meg slik?

Min far satt ikke i en bil, han var full eller kanskje bakfull, og han var stresset fordi han hadde et forhold til en dame bare litt eldre enn meg. Men jeg nekter å tro, slik hele min familie lot som da, som han fremdeles later som, at han var så full/bakfull/stresset at han ikke husker det.

These days things are awful between me and you
All we do is argue like two people who are through
I blame you, your friends, your school, your mother and MTV
Last night I almost hit you, that blame belongs to me

Her er vi ved sangens kjerne. Sangens siste verselinje er sangens hele poeng, og det eneste som virkelig skiller den fra min virkelighet. I denne sangen oppfører faren seg som en voksen person, som innrømmer skyld. Underforstått og mellom linjene, dette er et skamfullt unnskyld til ungen sin. Skjønt det aldri uttales med klare ord, er hele sangen et forsøk på å vise at han vet at han gjorde feil, og at han er virkelig lei seg for det. Det blir å anerkjenne at det skjedde, at det var galt, og at skylden ligger hos den voksne.

Ingen i familien min stilte spørsmålstegn ved at jeg var den som var sintest, bitrest, over at min far flyttet fra familie og barn til fordel for en tyveåring, min far aller minst. Min mor tvang på seg rollen som såret, men tilgivende martyr, min bror prøvde seg som mekler og min søster var stort sett bare istykkerrevet. Jeg var, midt i sorgen, først og fremst rasende, og dypt i meg sitter fremdeles denne sårbare aggresjonen - følelsen av at det er uoppgjorte ting, og at de aldri kan bli oppgjorte fordi de ikke anerkjennes som overtramp. Riktignok har jeg, av hensyn til lillesøsken, av økonomiske årsaker, av diverse hensyn og muligens en dose stolthet, sluttet å krangle så ille. Ting mellom oss er ikke så ille som de var før. Jeg setter til og med pris på økonomisk støtte og tips til fin musikk, jeg setter pris på skinnet av vennskapelighet vi har bygget opp omkring oss og jeg bidrar til det med jevne mellomrom. Men jeg er fast bestemt på aldri å la ham få noen som helst nær kontakt med meg igjen, og litt av årsaken ligger her - han klarte aldri å si unnskyld. I stedet var han i stand til å se meg rett inn i øynene og spørre "hvorfor hater du meg?". Det at vi i dag kan late som om alt er bra, forteller meg at han aldri kom til denne forståelsen som faren i sangen tydeligvis kom til. "These days things are awful between you and me" - ting var forferdelige, og i stedet for å være en voksen mann som innrømmet sin skyld, prøvde han å skyve skylden over på meg, ved å sette seg i en såret, uskyldig posisjon. Fremdeles, midt i denne fredsavtalen, glimrer unnskyldningen med sitt fravær, og jeg er fremdeles redd når han dukker opp. Derfor er det så godt at denne sangen finnes. Den er en anerkjennelse av at selv når volden ikke er stor, langvarig, fysisk farlig, så er den helseskadelig, og den er ikke riktig. Den blir et substitutt for den unnskyldningen jeg skulle ønske jeg hadde fått som femtenåring.

Long ago I hit you, we were in the car
You went crazy in the backseat, it had gone too far
And I pulled the auto over, hit you with all my might
And I knew right away that it was too hard, I'd never make it right

blod, sex og antirasistiske hjørnetenner

Min fascinasjon for vampyrer startet på barneskolen en gang. I bokhyllen hjemme fantes en liten, koselig bok med gule sider, stjålet fra skolebiblioteket av en fjern onkel. Jeg leste "den vesle vampyren" med stor glede, og gikk deretter sporenstreks for å finne den neste i serien. Bøkene om den vesle vampyren Rüdiger, om søsteren hans Anna og den levende kameraten hans Anton skapte et begrep i livet mitt, begrepet om den deilige boken med de svarte permene, de gule sidene, de hundre sidene i en godstol som du visste at innebar stor fryd. Jeg lekte vampyr, jeg pugget alle fakta jeg fikk tak i. Hvitløk? Solskinn? Flammer, en stake gjennom hjertet? Spisse hjørnetenner, hvit hud, røde lepper, ringer rundt øynene, intet speilbilde sier du? Jeg kunne alt, og elsket det.
Jeg ble voksnere, og vampyrtematikken mistet mye av det troskyldige, koselige. Jeg leste Anne Rice og jeg leste Bram Stoker, og skjønte etter hvert hvor sterk forbindelsen mellom det erotiske og vampyrismen tradisjonelt har vært. Ettersom jeg er en søt og forsiktig dame tonet jeg dermed ned min interesse, og gjennom årene har jeg forsøkt å undertrykke denne heller perverse gleden over menneskeliknende blodsugere. Jeg har døyvet suget med Buffy The Vampire Slayer og en og annen roman, men temaet har vært stille og unselig.
Da jeg hørte om Alan Balls nye prosjekt, trodde jeg verden skulle stanse. Helt siden det forrige prosjektet hans seks for under ble avsluttet, har jeg ventet i spenning på hva han skulle finne på nå. Jeg visste at han måtte gjøre noe nytt, noe som ikke havnet i samme kategori som hans tidligere arbeid. Jeg ante ikke hva som kom.
Jeg trodde ikke noe kunne bli så perfekt.
Alan Ball skulle til tannlegen, og kjøpte seg en pocketbok til venteværelset. Boken var den første boken i en serie om Sookie Stackhouse, skrevet av en Charlaine Harris. Etter å ha lest den, ringte han til HBO, som han skal lage nye serier for en tid fremover, og utbasunerte at han ville filmatisere denne boken, og gjerne bøkene som kom fulgte. Han begynte arbeidet med å lage den nye serien sin; True Blood.

For ja, det skal handle om vampyrer. Blod, sex og hjørnetenner.

Den nye serien tar for seg Sookie, en 25 år gammel servitør ved en liten bar i New Orleans, som tilfeldigvis er telepatisk. Hun hører alle menneskers tanker, med mindre hun konsentrerer seg hardt om å la være, og hun finner det slitsomt.
I dette universet har noen gale japanere funnet opp kunstig blod, og takket være dette har vampyrer nylig gjort sin eksistens allment kjent. Den dagen vår historie begynner, kommer den første vampyren inn i Sookies bar. Død og kjekk som mr. Bill Compton er, blir hun henrykt når hun skjønner at hun ikke er i stand til å høre tankene hans. Trass i visse artsforskjeller utvikler de et forhold, som stadig problematiseres av det faktum at han er en blodsuger. Ikke alle i det lille, koselige og lukkede samfunnet er helt komfortabel med å være inkluderende og fritenkende, og rundt dem er det noen som dreper kvinner, hvis eneste fellestrekk er at de har hatt omgang med vampyrer.

Alan Balls tidligere verk har vært usedvanlig estetiske, sosialrealistiske verk. Han har generelt vært opptatt av å bryte tabuer, men spesielt har han vært opptatt av sex, og da kanskje særlig homosex. Når du i tillegg husker forbindelsen mellom vampyrer og erotikk, ble jeg ikke akkurat overrasket over at det i løpet av første episode blir skildret temmelig eksplisitte sexscener. Det som faktisk overrasket meg, var i hvilken grad han er klar over skillet mellom sex og erotikk. Denne serien drypper av erotikk, og da erotikk beregnet på jenter som meg.
Jenter som meg liker erotikk, vi elsker romantikk, men vi kjeder oss gjennom eksplisitt sex. Jeg har før ymtet frempå om erotikken som ligger implisitt i Bollywoodromanser, hvor fysisk berøring kun antydes, hvor helten og heltinnen knapt kysser, men likevel er mer bevisst hverandres utstråling enn i hvilken som helst hollywoodromanse. Antydninger er så mye bedre enn eksplisitte bilder, og Alan Ball mestrer kunsten til fulle.
Et annet eksempel på implisitt erotikk finner vi i BBCs filmatisering av Pride & Prejudice. Den viktiste grunnen, tror jeg, til at Colin Firths tolkning av Mr. Darcy er så uslåelig, er det dystre, direkte blikket han lar følge Elisabeth gjennom hele serien. Dette blikket forsøker Stephen Moyer, som spiller Bill Compton, å tilegne seg. Kombinasjonen av bollywoodske antydninger, et nesten Mr. Darcyblikk og det faktum at han spiller en vampyr utgjør et nesten perfekt erotisk bilde.

Så langt, ufattelig bra. Det vil ikke si at denne serien er plettfri.
Det mest åpenbare først; plottet er heller uoriginalt. Forholdet mellom den unge jomfruen og den tohundre år gamle vampyren som faller for hennes uskyld, er velkjent. At det er en ung jente som er synsk, er heller ikke utypisk. Når jeg først hørte om serien, trodde jeg hun skulle være vampyren, og tanken på en ung, kvinnelig vampyr i hovedrollen tiltalte meg egentlig mer enn det faktiske plottet.
Også de andre karakterene er heller stereotypiske, skjønt jeg synes de er godt portrettert av nesten samtlige skuespillere. Hverken den hyggelige bestemoren, broren som ligger rundt og har et kvinnesyn like sunt som Mcdonaldsburgere, den svarte, lojale bestevenninnen, den hyggelige og småsleipe bareieren eller tettstedets urhomse er spesielt nyskapende karakterer, selv om det er karakterer en raskt fatter sympati med.
Videre er handlingen til nå til dels forutsigbar, selv om det aldri når et kjedelig punkt. For å holde spenningen oppe, er nesten alle episoder avsluttet ved et nytt spenningspunkt. Dette blir en litt billig måte å holde interessen vår gående på, og jeg håper det gir seg når serien får etablert et stabilt, solid seertall. Sesong to er kontraktfestet.
Det som gjør at jeg virkelig synes redder plottet, trass i stereotypene og den klassiske, gotiske romansen, er den åpenbart antirasistiske tematikken. Med handlingen lagt til en gammel sørstat som New Orleans er historien nødt til å ta stilling til spørsmålet om rasisme allerede i utgangspunktet. Sookies beste venn Tara er svart, og er seg svært bevisst de politiske kampene hun må kjempe for å bli tatt seriøst, både som antirasist og feminist. Hennes fetter er stedets homse, og han kjemper sine kamper mot homohets og for transeksuell frigjøring. Det som gjør historien interessant, er at det i denne historien ikke lenger bare er et spørsmål om svart og hvit eller heterofil, bifil og homofil, men også om menneske og vampyr. Plutselig er historiske spørsmål igjen brennende aktuelle. Bareieren, som betrakter seg selv som antirasist, ønsker seg skillevegger mellom vampyrer og mennesker. Med argumenter om trygghet fremmer han tanker om at vampyrene "kan få være i samfunnet, men de kan ha sine egne barer, sine egne busser, sine egne samfunn utenfor vårt". Fordommer og hverdagsrasisme florerer vilt, og politimyndighetene har både makt og vilje til å bygge opp rundt disse fordommene. Det mest ekstreme utslaget av rasismen bygger opp historiens viktigste handling, drapene på kvinner med vampyrsympatier.
All den tid dette er en amerikansk tvserie, må den naturlig nok stave den antirasistiske agendaen i store bokstaver. Jeg mener likevel det gjøres elegant og intelligent, både gjennom åpenbare paralleller som blir påpekt og ved mer underliggende referanser . Særlig i de mer subtile diskusjonene som foregår mellom enkelte av de viktigste karakterene blir rasisme både diskutert og skildret med en interessant dybde. Det som virkelig kompliserer rasismespørsmålet, er nemlig at vår vampyrhelt Bill i sin tid som menneske faktisk var slaveeier. Dette fører naturlig nok til at Tara, den feministiske antirasisten og Sookies beste venn, setter opp alle forsvarsmekanismer. I forsvaret av sine rettigheter bygger hun selv opp under en rasistisk motivert skepsis, uten å være klar over det selv. Den dobbeltheten som oppstår når det er to former for rasisme som står mot hverandre skaper spennende spørsmål for en observant tilskuer. Hvor skal balansen ligge? Skal hun tilgi ham for at han en gang betraktet svarte mennesker som eiendom, dersom han har vært i stand til å utvikle seg i takt med de tohundre årene som er gått? Burde han be om unnskyldning? Er han i stand til å utvikle seg med tiden? Og hvor langt kan kritikken hennes gå, uten at hun krysser grensen mellom kritikk og rasisme?
Og det er ikke til å komme utenom at skillet mellom vampyrer og mennesker er hakket større enn et kunstig skille mellom svarte og hvite. Vampyrer utgjør en reell fare, fordi de faktisk spiser mennesker til aftensmat. Likevel burde de siste hundre årene med frigjøringskamp ha lært oss noe, og et apartheid slik bartenderen foreslo er erfaringsmessig ikke løsningen. Hvordan løse konfliktene uten urettferdig behandling?
Min fascinasjon for vampyrer er hentet frem og tørket støv av, som en gammel dagbok. Jeg husker ting jeg hadde glemt, tillater meg å synes at spisse hjørnetenner er tiltrekkende og gleder meg over at jeg finner slik glede i det. Det hadde likevel bare vært en vanlig serie, hadde det ikke vært for det antirasistiske budskapet. Jeg er særdeles glad i kultur som bringer opp spørsmål om samfunnspolitiske problemer, men som gjør det ved hjelp av overnaturlige elementer. Neste episode slippes natt til mandag, jeg gleder meg.

Her er introduksjonen. Ved første gjennomgang er det for mye kvinnekropp og for lite estetikk. Den sjette gangen en ser den, har den utviklet seg til å bli tilnærmet genial.

underholdning

De pleier å si at jeg er snill. Jeg tror dem. Når jeg kjeder meg på busstoppet, særlig på grå dager hvor brystet mitt gjør vondt, da lager jeg privat, usynlig underholdning.

Først knuser jeg steinsøylene som holder gangbroen oppe. Jeg knuser dem som Samson sikkert gjorde, på midten, slik at de bryter i lange, slanke fibre, broen skaker og faller ned i bilveien under. Det lager høy lyd. Grått steinstøv faller på alle oss som sto ved siden av, og i støvet som faller på bakken ligger hundretusen ørsmå fragmenter av noe solid og trygt noe, små pilspisser.

Det neste jeg gjør, er å tenne fyr på trærne. Jeg velger dem ut, ett og ett tre, og eksploderer trekronene slik at de blir overtent med et lite smell. Om høsten brenner løvet i ulike farger, noe rødt, noe gult og noe gyllent. Om sommeren knitrer det i ulike farger. Om vinteren brenner trærne helt ned i løpet av sekunder.

Dagens siste gjerning er å bryte opp asfalten under både trekroner og steinsøyler. Jeg bryter den opp slik isen brytes om våren, i bruddstykker som utgjør et mosaikkbilde. Endelig resultat - et rasert gatebilde, med en underlig skjønnhet.

jeg har plantet et familietre

Åh, de kristne fanatikerne har helt rett. Kjernefamilien er i oppløsning. Og godt er det.

Fra tid til annen snakkes det mye om oppløsningen av kjernefamilien. Konservative, kristne fanatikere trekker frem kjernefamilien som det nostalgiske, perfekte, og grøsser ved det de tror har erstattet denne koselige, lille kjernen: enslige og homofile (gjerne i kombinasjon.)
De tror det nye samfunnet som vokser frem, er et skadelig samfunn, et ensomt samfunn uten sosiale sikkerhetsnett, et sikkerhetsnett som engang besto av kjernefamilie og påfølgende slekt, et ufeilbarlig system. Åh, hvor de tar feil, de konservative! Dette er nemlig ikke en elegi over kjernefamilien, dette er en hyllest til det som kom senere, til min generasjons familiestrukturer, dette er en hyllest til min familie.

Det var noen som kommenterte fenomenet til meg en gang, men da hadde jeg allerede reflektert over det lenge. Jeg ble klar over det i en alder av fjorten, da jeg i rask rekkefølge fikk en søster og forkastet en far. Jeg ble klar over at selv om en ikke kan velge hvilke slekter en fødes inn i, så kan en etter hvert avgjøre hvem en ønsker å være i familie med. En familie er ikke, slik jeg ser det, en avgjort, fastsatt enhet. Familie er et selektivt fenomen, vi kan faktisk velge vår familie, og minst like viktig; min generasjon gjør det. Jeg vil referere til Virrvarrs utmerkede bloggpost om å slå opp med noen, for denne bloggteksten forteller om noe mange jeg kjenner har opplevd. En kan slå opp med foreldre, søsken, bestevenner, bestemødre eller et helt slektstre, dersom de ikke fyller de kriteriene du stiller som absolutt minstekrav. Men når en avskjediger mennesker som er plassert i en familiesituasjon nær deg, fordi de ikke gjør jobben sin skikkelig, hvem skal da overta?
La det være sagt først, denne familiefilosofien tar overhode ikke høyde for den økonomiske strukturen som har ligget til grunn for kjernefamilien og for samfunnet som ordnet i kjernefamilier. Min generasjons familiesystem likner først og fremst ganske mye på det slektssystemet en har hatt før oss i spørsmål om sosiale funksjoner, og for enkelhets skyld har jeg holdt meg til det.

I kjernefamilien fantes det en innerste kjerne, den innerste ringen, som besto av nettopp det; en kjernefamilie. Den innerste ringen i en kjernefamilie besto, skal en tro kristenfanatikerne og de konservative, av en mor, en far og etpar barn. Dette, mener folk, var en perfekt sammensetning av både kjønn, alder og samfunnsmessig økonomisk lønnsomhet. Jeg tror mange av oss som nå danner våre egne former for nye familier, har vokst opp med nettopp denne kjernefamiliens frafall og oppløsning, og vi kjenner den godt.
La oss derfor deretter flytte oss til den neste sirkelen, den som ligger like utenfor selve kjernen. Den klassiske kjernefamiliens neste kjerne består selvsagt av slektninger, den består av mor og fars foreldre, mor og fars søsken, deres barn igjen. Dette blir litt mer ytre familiemedlemmer som kjernefamilien treffer med jevne mellomrom, som en treffer til jul, til påske, som en kanskje treffer til familiemiddag. Denne ringen har en avlastende, sosial funksjon, de er de voksne som mor og far skal søke trøst, støtte og kanskje selskap hos utover hverandre, og dette er den sirkelen hvor en kan be om hjelp til praktiske ting. Bestemor kan være barnepasser, barnet kan arve klær fra eldre søskenbarn, mor har kanskje en bror som kan snekre og far har kanskje den største bilen i familien. Dette er også en betryggende forsikring, for mor og far kan stole på at skulle skje med dem, vil denne sirkelen være tilstede.

Min generasjon, dersom du legger til et tiår eller to, så kjernefamilien dø. Vi vet alt om hvor sikkert sikkerhetsnettet var, for vi falt i det og oppdaget at det hadde enorme nettingshull og dårlige tråder. Kjernefamilien er en dårlig økonomisk løsning, og det er ingen garanti mot ensomhet heller. Vi vokste opp med aleneforeldre med elendig råd, mødre som bodde med voldelige eller spillgale kjærester og som ikke forlot dem, enten fordi han hadde alle pengene eller fordi de trodde blindt på riktigheten av en kjernefamilie, vi vokste opp med såkalte ”halv”søsken, tilsvarende ”halv”søskenbarn og enda mer forvirrende voksenrelasjoner. Noen av oss vokste også opp med våre foreldres gamle studiekamerater og bestevenner, mennesker som etter hvert ble mer våre tanter og onkler enn de menneskene vi faktisk var i slekt med. Deres barn ble kanskje mer våre søskenbarn enn våre faktiske søskenbarn, og vår forståelse av familie? Jeg har en teori om at den ble veldig, veldig klok.

Jeg vet i hvert fall at jeg lærte mer om funksjonen en familie må og bør ha, enn om hvor fantastisk kjernefamilien fungerte. Et eksempel; da jeg hugget langfingeren min i to i, da ringte jeg ikke tanter og onkler. Jeg ringte til Hanne Britt, som forbandt hånden min den gang jeg var liten og kuttet meg opp på en skarp saks. Når hun ikke kunne hjelpe, ringte jeg kusinen min, ikke fordi hun var i posisjon som kusine, men fordi hun var en av mine nærmeste venner. Verden hadde lært meg om viktigheten av nærhet, av vennskap. Verden hadde lært meg om hvilke voksne som faktisk var tilstede, og om hvilke venner jeg kunne stole på i en krisesituasjon. Jeg har lært å verdsette de menneskene i mitt liv som faktisk ser meg og bryr seg, og jeg har lært at det ikke alltid samfaller med dem som etter gamle familieregler skal ha den rollen.

I de nye familiene blir grensene mellom første og andre ring litt mer flytende, men de funksjonene som disse to ringene utfyller er de samme. I et samfunn som fremdeles er bygget opp rundt en kjernefamilie, men hvor stadig færre faktisk lever i et slikt fellesskap, flyttes de funksjonene som tidligere hang på det tradisjonelle familietreet. De nye familiene består av en innerste kjerne, bestående av noen få, svært nære familiemedlemmer, som er mennesker en selv har valgt ut i løpet av livet. For de fleste vil nok en eventuell kjæreste høre med blant dem. Kanskje består denne kjernen også av en vennegjeng som har kjent hverandre i årevis, kanskje er det en liten kjerne bestående av en eller to svært nære venner. Disse vennene får de samme sosiale funksjonene som en kjernefamilie pleide å ha, dette er den viktigste sosiale støtten og de viktigste rådgiverne, dette er de menneskene du er aller mest glad i og som du våger å vise hele deg til.
I den andre ringen finnes de menneskene som du bare treffer i bestemte sammenhenger, det være seg på fest, på skolen eller hvert år på sommerferie til hytten. Her kan du også finne mennesker som du stoler på, som du vet at alltid er der, selv om du ikke nødvendigvis deler hverdag med dem. Hvor grensen går mellom den nærmeste ringen og den neste er det bare du som kan avgjøre, og jeg tror at en viktig del av det å gjenkjenne seg selv består i å skulle gjenkjenne hvem som hører til hvor, og gjerne hvorfor. Dette heter å sette grenser, men det handler også om å anerkjenne hvem det er i ditt liv som faktisk svarer til de funksjonene som pleide å ligge i den tradisjonelle familien, det handler om å vite hvem du stoler på og det handler om å gi anerkjennelse til dem som faktisk fortjener den.

Jeg kan komme med fire eksempler på hvordan min familie er satt sammen.
Detf første eksempelet er kanskje det letteste å forklare. Sommerfuglen Tora er nemlig både en del av slekten min, dermed en del av den klassiske forståelsen av hva en familie er, hvilket betyr at jeg fint kan ramse henne opp som et familiemedlem, uten at noen blunker. For meg er det likevel viktig at hun ikke er en del av min nærmeste familie fordi hun tilfeldigvis har en kvart del samme familieblod som meg. Hun er min familie fordi vi har vokst opp sammen. Hun er min familie for alle kranglene vi har hatt, for alle begravelsene vi har gått i sammen, for alle gangene vi har gjort familieselskaper levelige sammen, for de overnattingene jeg tilbrakte på baderomsgulvet hennes fordi hun hadde varmekabler der, for alle gangene vi sang ”mamma kan jeg få en karamell” og skulle vaske ned steingrotten utenfor huset hennes. Kort sagt er hun min familie for det vennskapet vi har utviklet over de siste tyve årene, fordi hun bestandig har vært der og dermed gitt meg den kontinuiteten som trengs for at jeg skal kjenne virkelig trygghet.
Jeg har en annen kusine, selv om den eneste kontakten mellom våre foreldre har skjedd gjennom oss. Novemberbarnet Ingrid har nesten nøyaktig samme posisjon som sommerfuglen Tora, og den samme kontinuiteten forteller meg at dette er et vennskap jeg bygger min verden på, selv om vi treffes sjelden. Hun er en brostein som er så grunnleggende at jeg ikke husker på det, og hun reflekterer mitt liv på godt og vondt i en slik grad at jeg vet at jeg er mennesklig, og at jeg likevel er bra nok.
Som sekstenåring fikk jeg min første, virkelige kjæreste. Han har etter hvert blitt mye mer enn en kjæreste, han er blitt en av mine nærmeste venner og en del av den aller innerste sirkelen min. I løpet av fem år har jeg fått se mer sårbarhet hos ham enn hos noe annet menneske, og til gjengjeld har jeg våget å vise meg sårbar og hudløs for ham. Du kommer til et punkt hvor det ikke egentlig er tiden dere har tibragt sammen, men de øyeblikkene dere har delt som utgjør familiebåndet, og for hvert sårbare øyeblikk har han vokst seg nærmere meg.
Mitt nærmeste familiemedlem ble jeg for alvor kjent med for sju, nesten åtte år siden. (Sju år! Tenk på det!) Som hun selv uttrykte det i sommer, hadde vi hatt det minste tilløp til homofili ville vi vært kjærester. Nå måtte vi finne et bånd som kunne uttrykke en tilsvarende nærhet, men som ekskluderte det erotiske elementet. Vi konkluderte med at det nærmeste en kom, var å være søstre. Som fjortenåring fikk jeg altså en søster til, fordi språket vårt manglet et ord for den rollen vi fylte i hverandres liv.
Dette at språket vårt mangler begreper for de nye familierollene, er et problem jeg med jevne mellomrom møter på. Språket vårt vil plassere alle dem jeg har nevnt over, under kategorien ”venner”. Språket vårt er fattig på spesifikke begreper som kan beskrive disse nye familieforholdene, og de begrepene som brukes, forteller kun om økonomi, ikke om de sosiale rollene menneskene får i hverandres liv.

Derfor oppsummerer jeg stort sett at min nye, moderne familie rett og slett består av venner, et begrep de fleste vil forstå. På mitt organdonorkort står navnet til en venn. I en krisesituasjon vil jeg tilkalle venner, når jeg feirer noe vil jeg feire det med venner, i hverdagen er det venner jeg lener meg til og spiser middag med.

lister over høstsanger for i år, i fjor, året før der igjen

• Comfortably Numb - Pink Floyd (Jeg planlegger gravøl over en død helt. Høsten blir alltid finere av Pink floyd.)

• Say Yes - Elliot Smith (Enda en død helt. Jeg tror vi planla gravøl for ham også, men det ble aldri noe av.)

• Leaders - Archer Prewitt (Dypt sukk.)

• Toxic Girl - Kings of Convenience

• Who by Fire - Leonard Cohen

• I Need You - Joan Armatrading

• Sailing By - Sinèad Lohan

• Fear you wont fall - Joshua Radin
  
• Song for The Day - Julian Berntzen

• Visions Of Johanna - Bob Dylan

Har dere høstfavoritter?

Sjekketriks

Hvis noen skulle skrive meg en kjærlighetssang noengang, måtte det være noe i Joshua Radinstil. Jeg trodde først dette bare var stillferdig bakgrunnsmusikk på Grey's anatomy, men fordi det var pen koring måtte jeg sjekke det ut litt mer. Så fant jeg denne sangen. De to første versene forteller alt. Metaforer som dette fungerer utmerket som sjekketriks, kanskje nesten mer enn en Jane Austenreferanse ville gjøre. Jeg bare sier det.

You're Sylvia Plath
As you drift from the bath.
I hand you a robe
And so it goes,
The moment'll pass.

You're Simone de Beauvoir
As you get out the car.
The way you read me,
No one can see me
Is you are.

Alle heltene som gikk sin vei.

Jaha, joda, verden gikk ikke under. Will Smith eller Sarah Michelle Geller reddet kanskje dagen, eller kanskje Dr. Strangelove live skalv sånn på hendene at han bommet på knappen som skulle utslette jorden. Kanskje majaene, maoistene og jeg hadde rett i utgangspunktet, og jorden ikke skal gå under før i om fire, fem år likevel. Jeg er trøtt, trøtt etter en ny søvnløs natt og derfor også litt ustabil. Og trodde jeg at jeg var nostalgisk klokken fem i natt? Du skulle se meg nå, klokken fem om ettermiddagen.

For veldig lenge siden var jeg et lite barn. Jeg var en kortklippet fireåring i blå klær og med gravemaskinbil i sandkassen utenfor. Jeg var et musikkinteressert barn som kunne alle sangene i sangboken, og som laget privat minikonsert med min far, inkludert et eksklusivt klipp hvor jeg synger Den lille Havfruens solosang. Jeg var en retorisk ekspert som slo rundt meg verbalt - alt er lelativt, mine venner, og jeg drømte om å jobbe som kranfører og å få en barbiedukke. Lykken var en fredagskveld med mamma, mens vi så hverdagsliv og mummitrollet, hun med kaffen og jeg med en skål mariakjeks. Videre lykke var en lørdagsmorgen hos min beste venn, mens vi smugspiste svarte og gule krokodiller og snakket om det foreldreløse barnet Annie.
Hverdagen var en barnehage, avdeling Regnbuen.
I dag, muligens i anledning jordens fraværende undergang, har jeg tilbragt flere minutter med å kjenne etter. Det gjør jeg ellers sjelden, for det er forferdelig skummelt å kjenne etter, men i dag spilte jeg en låt og tillot meg å huske meg selv som fireåring.

Jeg husker en assistent som tegnet kruseduller med føtter og hender. Hun sverget at hun ikke kunne tegne, men alle ungene elsket krusedullene hennes, vi etterapet dem lenge etter at hun forsvant.

Jeg husker følelsen av å komme til barnehagen tidlig om morgenen midtvinters, for å oppdage at alle lys var slått av. Rundt et bord satt alle de tidlige ungene og et partre trøtte pedagoger, overalt brant levende stearinlys og alle ungene dryppet små stearindråper i kopper med vann i - julepynt. Jeg husker lukten, lyset og stemningen.

Jeg husker et eventyr. Vi fikk være inne på voksenrommet, hvor alle de voksne røykte og tok pauser. Der var det sofaer og et lite bord. En av pedagogene hadde tatt en eventyrbok med seg inn, og hun fortalte levende og magisk om en ung gutts ferd for å finne svar på et stort og vanskelig spørsmål. På veien fikk han hjelp av tre hjelpere, og i betaling skulle han hente svar til dem. Men når han kom frem til fjellet hvor han skulle få svarene på magisk vis, fikk han bare tre spørsmål. Han fikk ikke svar selv, for han var en god helt og dro sin vei med svar til hjelperne. En av dem var en slange som svømte ham over til fjellet. Jeg husker den vannormen godt, den var levende, skummel og vakker. Jeg husker ikke hvordan eventyret endte, hva han skulle finne svar på eller hvem de to andre hjelperne var, men det er fremdeles mitt favoritteventyr. Hvis jeg bare husket hva det het, eller hvor det kom fra.

Jeg husker en gutt ved navn Marius. Alle var forelsket i Marius. Han elsket Turtles og Zorro.

Og jeg husker at det året han elsket Zorro, gikk alle rundt og sang Jan Eggum. I dag har jeg spilt Jan Eggum, til overraskende sterke reaksjoner hver gang.

Då eg va liten va det snop og godver.
Krigen var over
Onkel Lauritz va på radio
Av onkel Sam fikk vi så enkle lover
Donald Duck & Co
Mødre va heme - det va lett å leve
To timer TV
Vi så dobbelt eller kvitt og svart
All popen hadde Arne Bendiksen skrevet
Og Beatles-hår va rart

Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Zorro kom tilbake
Kem ska redde verden no?
Prøysen og barnatro
E nostalgi på video

Vi hadde lengre hår enn Wenche Myhre
Noen gikk på syre
Noen ville bli som Dylan va
En kamerat av meg lot Mao styre
Alt han gjorde og sa
Det ble for jævlig, når han først va moden,
Å se at poden
Gikk og fikk en annen helt enn han
Han valgte Kristus og ga Lenin foten
Og han vet han skuffer han.

Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Stalin kom tilbake
Utakk e verdens lønn
Når ateistens sønn
Til og med ber aftenbønn

Ingen tar skurker mer
Det e kver mann for seg sjøl
En får en karriere
En annen evig nok av øl..
Kall han fossil, han tåler den forakten
Han vet godt at makten
E der oppe som den alltid e
Gi han et par øl til og si til vakten
At han kaster han ut før tre

Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Tjorven, kom tilbake
Heltene, de bare dro
Drømmen gikk i do
Og onkel Lauritz e på video
Kor e alle helter hen?
Stå opp igjen
Herre, kom tilbake
Men Zorro, Marx og Jesus dro
Drømmen gikk i do
Og onkel Lauritz e på video.

det sentimentale innlegget

Hvis nå jorden går under i morgen, kommer det til å være noen ting jeg er trist for at jeg aldri fikk gjort, og noen ting jeg er glad for at jeg fikk oppleve. Og fordi klokken er halv fem om natten og det forrige innlegget var så useriøst, lar jeg dette innlegget bli kortfattet og sentimentalt.

De tingene jeg skal gjøre i morgen, hvis jeg får tid og jorden består:

1. Ringe en gammel kjærlighet som jeg har tenkt på de siste dagene.

2. Lese i en gammel klassiker jeg aldri har lest før.

3. Skrive videre på en tekst om et fjell og en episk romanse.

4. Drikke et helt glass med tolvårig, fantastisk Lagavulin.

5. Fortelle min beste venninne enda en gang hvor veldig, veldig glad jeg er i henne.

----

De tingene jeg er glad for? De tingene i mitt liv som jeg er mest takknemlig for, de tingene jeg betrakter som gaver og velsignelser? ( Dette blir i prioritert rekkefølge)

1. Jeg er glad for at jeg fikk oppleve det vidunderet dypt og inderlig vennskap er.

2. Jeg er glad for at jeg fikk lov til å bli storesøster.

3. Jeg er glad jeg fikk studere litteratur.

4. Jeg er glad for at jeg fikk bety noe banebrytende for et annet menneske.

5. Jeg er glad for at jeg går under med et storslagent smell. Jeg kunne tross alt ikke forlatt verden på noe annet vis.

jordens undergang

Litt før halv seks i ettermiddag ringte min beste venninne meg. Jeg har ligget hjemme, utslått av forkjølelsesbasiller, så det var nok litt for å høre hvordan det gikk med meg hun ville prate. Men det var også en viktigere grunn for at hun ringte, en grunn som reduserte oss begge til små, maurliknende individer i et større kosmos. Hun ringte for å fortelle meg den nyeste verdenssladderen fra Dagbladet, meget kort oppsummert: "nå er det omtrent seksten timer til jorden kanskje går under."

Dere som leste nettutgaven av Dagbladet tirsdag, eller som eventuelt er kvasifysikere med interesse for det berømmelige store smellet, patroner og kvadroner og nøytroner og multiplikasjoner, svarte hull og brennende kjerner av supernovaer, dere vet kanskje hva for en jordens undergang det er snakk om. Og hvis dere ikke vet det, men leser dette likevel, så har kanksje ikke jorden gått under likevel. For å holde det kort og useriøst, så er saken noe sånt som denne:

I en årrekke har en masse forskere stimlet sammen og forberedt seg på å gjøre historiens største science fictioneksperiment. De skal gjenskape det store smellet som noen tror på - meg inkludert. Dette smellet skal gjenoppstå i miniminiformat, og det skal produseres ved at en masse kjemiske, naturfaglige ting på høyt nivå samkjøres, hvorpå forskerne skal samles rundt som en flokk makrell og mer eller mindre se hva som skjer. Det er det nemlig ingen som helt vet, det er derfor dette er så spennende.

Noen har teorier om hva som vil skje, selvsagt. En av teoriene er at når disse professorene begynner å leke med ting de egentlig vet så mye om, er det en fare for at de skaper et sort hull med god appetitt. Faren er at apetitten til dette magnetiske hullet innenfor en kort tidsperiode vil utvikle seg til å bli som det store, svarte monstervennvesenet i den japanske filmen "Chihiro og heksene" - det vesenet som spiser alt og stadig vokser. Ja, faren er at disse professorforskerene løser problemet med både overbefolkning, global oppvarming og andre sørgelige omstendigheter, ved ganske enkelt å la jorden spises opp. Av et svart hull. I følge Dagbladet - og min beste venn, all den tid jeg aldri gidder å sjekke opp fakta - har 5000 forskere skrevet under på en kampanje mot eksperimentet. Slik jeg ser det, er det naturlig å kaste et skråblikk på Buffy, The Vampire Slayer, som tross alt har reddet verden fra mang en apokalypse. I dette tilfellet føler jeg meg kallet til å sitere, ikke vår heltinne, men vår helt, Spike, idét han i andre sesong forsvarer sitt engasjement i å bevare jorden mot undergangen. For som han sier;

"I like this world. You've got dog racing, manchester united, and you've got people. Billions of people walking around like happy meals with legs".

(Han heter ikke William the Bloody for ingenting. Men 5000 forskere er enige med ham.)
Og forresten, dette eksperimentet? Det foregår i Sveits. Uten at det har noen ting med happy meals å gjøre, kan du ikke levende se for deg gale forskere under sveits, som prøver å ødelegge jorden? Hvorfor spiller ikke Will Smith i denne filmen?

Der i telefonen er det mange ting som går gjennom hodet mitt. Will Smithreplikken er en av dem. Referansen til Buffy er en annen. Noen flere av dem, ikke i prioritert rekkefølge?


1. "Jeg husker en liknende opplevelse. Min beste venninne på telefonen, som ber meg skru på tvapparatet i stuen i Bergen, 11 september 2003. Det er alltid henne som ringer og oppdaterer meg når verden, enten det er bokstavelig talt eller bare slik vi kjenner den, går under."

2. "Men jeg har ikke lest ferdig alt jeg ville lese!"

3. "Men jeg ville jo skrive!"

4. "Vent litt. Faen heller, om verden går under spiller det faktisk ingen rolle om jeg leser eller skriver. I morgen finnes ingenting likevel. Så deilig! Hvis verden går under i morgen, så gidder jeg ikke bry meg."

5. "Skulle ikke egentlig jorden gå under først i 2013?"

6. "Jo, jeg bryr meg. Dette er en så spennende opplevelse at en må dra så mye artig ut av dette som mulig. Jeg vil se en dårlig, amerikansk actionfilm om science fiction og jordens undergang i kveld. Helst i godt selskap."

7. "hm. Hvis jorden går under, vil jeg faktisk kanskje ringe til noen. Jeg elsker mange mennesker."

8. "Det morsomste av alt? Jeg sitter hos en psykiater på det tidspunktet jorden går under. Skal tro hva han sier, dersom jeg begynner å prate om jordens undergang midt i timen. Det skal jeg prøve."

språk av nåde

Av og til hender det at jeg blir ordløs.

Det finnes ulike grader av ordløshet. Noen ganger sitter ordløsheten så dypt jeg ikke makter å tenke i ord. Jeg tenker i abstrakte bilder, for selv det å tenke konkret forutsetter at jeg har ord til å beskrive hva jeg ser for meg.
Andre ganger har jeg ord i hodet, men de er sperret inne. Stemmen min blir sittende fast i brystet, og selv om jeg vet hvordan ordene ser ut, er de fremdeles formløse, og for å bruke dem må jeg forme hvert eneste av dem. Som regel innebærer det at hodet mitt raser over av alle tankene som ikke får utløp i ord, de samler seg opp til hauger av usagte, formløse tanker. Å rydde opp i dem er en kraftanstrengelse, så jeg lar dem være der – til jeg en dag våkner og har funnet igjen stemmen min. Da kan jeg feie dem ut, usett og uryddet, ved å prate om været.
Det finnes andre dager, uker, hvor jeg kan kamuflere språkløsheten min på de aller fleste områder. Jeg kan føre samtaler med venner, bare litt stillere enn vanlig. Jeg kan skru av hodet når jeg skal lese høyt. Verst er det når jeg skal lese stille, for det innebærer å oversette bokstavene foran meg til meningsbærende ord, men med innbitt konsentrasjon går det også. Det eneste som virkelig ikke går, er å sette egenproduserte, meningsbærende setninger på papiret – kommunikasjonen mellom fingertuppene mine og hjernen finnes ikke. Noel Brazil oppsummerer det temmelig elegant. ”One of those days when the language had no grace”, skriver han, og det er nøyaktig slik det er. For selv om jeg kan tvinge språket ut, i samtaler, jeg kan til og med tvinge mine egne tankemønstre inn i ord som kan forklare dem til andre mennesker, så blir språket mitt klosset og ufullstendig. I samtaler kan jeg kamuflere det, men i skriftlige tekster skriker det til meg, gir meg lyst til å kaste alle penner og heller stirre i veggen.

Ordene kommer alltid tilbake til slutt. En morgen våkner jeg og oppdager at jeg kan skrive igjen, snakke igjen, tenke igjen, uten å måtte kjempe for det. Med språkflyten kommer lettelsen, gleden over at ord eksisterer. Jeg smaker på ordene, nyter formuleringer, elsker følelsen av at ordene er brobyggere mellom meg og andre mennesker. For å si det enkelt, ordløshet er upraktisk. Jeg er glad det ser ut til å ha gått sin vei for denne gang.

jeg vil helst likne meg

Vi har alle noen vi gjerne vil likne. Vi har alle truffet, lest, sett, opplevd noen som treffer en streng i oss selv, noen som gir oss en visjon av hvordan vi selv ønsker å fremstå. For noen er disse figurene navnløse, ansiktsløse eller bare ukjente. Det kan være damen på favorittkaféen din. Det kan være en modell, en filmstjerne eller en forfatter som treffer akkurat din sans for klær eller din type skriblerier. Det kan også være noen du faktisk kjenner, en venn, en tante, en foreleser, som likner deg, og enda viktigere, som likner deg slik du gjerne vil være. Vi synes vi ser oss selv, men en fornyet, forbedret utgave - noen andre har funnet svaret på hemmeligheten om deg selv. Og det er godt, og det er vondt, at de finnes. Det er godt fordi det treffer deg midt i hjerteregionen en plass, og det er vondt, fordi det så gjerne skulle vært deg. Og dermed, ofte uten at vi helt er klar over det selv, streber vi etter en større likhet. Vi former språket vårt etter vårt idols ordvalg og tonefall. Når vi skriver, velger vi formuleringer som likner det språket vi beundrer. Vi sminker oss og kler oss for å oppnå dette magiske som en annen person fant før oss, eller vi leter dypt i oss selv for å finne ut om ikke vi også likner der.

Jeg har ønsket, brennende, å likne Astrid Lindgren. Det er selvsagt ikke noe jeg sier høyt, for et slikt idol er for grandiost til at en kan si det med beskjedenhet, men vissheten om det har ikke forhindret meg i å drømme om å skrive slike bøker, drømme om å røre så mange mennesker, drømme om å være så snill som jeg tror hun var.
Ja. Som jeg tror hun var. For jeg kjente aldri Astrid Lindgren. Heldigvis.
Det året jeg ble født, fylte hun 80 år, og noen millioner av ektefølte andre beundrere sto mellom oss. Astrid Lindgren blir i mitt hode mest av alt en litterær figur som jeg trygt kan strekke meg etter, uten å skade noen. Alderen, storheten og ikke minst døden er effektiv beskyttelse mot min nesegruse beundring, og fordi hun er så til de grader et uoppnåelig ideal blir denne beundringen enveis. Den handler bare om meg selv, om hvem jeg ønsker å være, og derfor får jeg også beholde meg selv, selv om jeg ønsker å være henne. Min fascinasjon for hennes forfatterskap beriker meg selv, og kun det.

Det finnes også en annen form for beundring, en idolisering som ikke retter seg mot en uoppnåelig helt, men mot andre mennesker i mer eller mindre samme omgangskrets. Det kan være den unge mannen som treffer en energisk, vakker person med hundre tonns krefter, hvorpå den unge mannen kaster seg ut i mer arbeid enn han orker, bare fordi han vil likne sin helt. Det kan være jenta som ser en venn med de samme målene, de samme ambisjonene, men som faktisk har mot til å gjennomføre målene, hvorpå jentas egen utvikling blir noe forvirret. Det kan være det tilfeldige bekjentskapet på internett, hvor dramadronningen treffer en ekte, sårbar helt og bestemmer seg for at slik skal hun også være. Fascinasjonen, ønsket om å likne, eller aller helst være en annen, er det samme, men situasjonen er fullstendig annerledes. Disse tilfellene er farlige.
For, som jeg poengterte, når jeg beundrer Astrid Lindgren er dette et enveis forhold. Hun er beskyttet mot min beundring. Jeg trenger ikke holde meg tilbake av hensyn til min utkårede, for min beundring kan aldri bli klam eller påtrengende for henne - hun er nemlig borte, og jeg er alene i min beundring. I tilfellene hvor det er to mennesker i den samme omgangskretsen, er det et toveis forhold. Flere mennesker vikles inn i bildet, og dermed blir det flere mennesker å ta hensyn til. Problemet er at vi, midt i vår egen forelskelse, så lett blir blind. Vi vil jo så gjerne etterlikne, og selv om vi kamuflerer kildene våre så godt som mulig er de sjelden godt skjult. Dessuten vil vi jo så gjerne fortelle vårt idol hvor fantastisk vi synes vedkommende er, og dermed klamrer vi oss til den kontakten som binder oss sammen. Den utkårede har stor makt, men likevel svært lite å si i denne situasjonen; vi gjør idolet om til noe større enn oss selv, noen vi har lyst til å være, fremfor oss selv. Og fordi dette er en person vi kjenner, en person som eksisterer ved min side i verden, virker dette som en reell mulighet. Resultatet er at vi forsøker å slutte å være oss selv, til fordel for denne andre - som vi tross alt oppfatter som en bedre utgave. Nettopp fordi vi avslører oss selv, legger oss så flate og skriker så høyt om oppmerksomhet, skaper vi med vår beundring en ubehagelig maktbalanse som ødelegger enhver mulighet for faktisk vennskap. Hvordan skal vennskap kunne eksistere, når vi gjør oss om til en dårligere versjon av noen andre, og deretter dytter oss på personen?

Til en viss grad tror jeg vi gjør det alle sammen. Jeg vet at jeg har gjort det. Jeg har sett både den unge mannen, dramadronningen og den ambisiøse jenta gjøre det. Jeg har til og med sett ett av mine egne idoler i den virkelige verden gjøre det, bli så forblindet i sin egen beundring at hun mister seg selv av syne. Jeg har sett og sett, fundert og fundert, og ikke minst, forsøkt av alle krefter å holde meg selv igjen når jeg har gjenkjent situasjonen. For hvor mye jeg enn beundrer, så er det en liten kjerne i meg som roper; hva med meg?
Å beundre andre er bra, og å motta inspirasjon er en gave, men når du prøver å være noen andre enn den du faktisk er, handler dette først og fremst om usikkerhet. Det er tryggere å følge et spor noen andre har tråkket opp, og det er tryggere å ha noen andre til å avgjøre hvem du skal være, hva du skal være. Skaff deg et idol, og vips, du har løst noen av de vanskeligste eksistensielle spørsmålene som handler om identitet. Identitet, integritet, handler om trygghet og om mot. Våger du å finne deg selv, uten å bli en dårlig kopi? Våger du å si at noen andre er bra, men du er best?
Jeg vil finne min egen kjerne. Det er ikke at jeg ikke vil beundre andre mennesker, deres styrker, deres store skjønnhet, men denne beundringen burde ikke gå på bekostning av meg selv, av hvem jeg kan være. Dersom jeg skal ha idoler, vil jeg helst at de skal være uoppnåelige, fjerne skikkelser jeg kan hente inspirasjon og glede fra, men uten at jeg mister mitt eget rampelys. Jeg vil være den personen i dette universet som jeg helst vil være.

tenk om

En finner de beste dikt når en egentlig skal skrive bildebeskrivelser og lese inn norske skolebøker på lydbok.
På side 71 i "Ord for Alt 5, språkbok b" står det:

Tenk om

Våkenatt i sengen min
tenk - om -tanker kommer inn
rundt i hodet natten lang
synger de sin tenk - om- sang
Tenk iom jeg får stryk på skolen
Tenk om jeg blir syk av solen
Tenk om mor og far ble skilt
Tenk om jeg ble jaget vilt
Tenk om det ble krig i landet
Tenk om det ble slutt på vannet
Tenk om jeg får skjeve tenner
Tenk om leiligheten brenner
Tenk om vinden tok min drage
Tenk om jeg får kjempemage
Tenk om bussen blir forsinket
Tenk om lyset bare blinket
Tenk om månen gikk i filler
tenk om middagen ble piller
tenk om alt ble tomt og øde
tenk om jeg ble syk og døde...
Slike tenk- om- tanker kommer
når jeg ikke riktig sovner.
De ble ikke samme plagen
hvis de kom om formiddagen.

Diktet er skrevet av den amerikanske altmuligmannen Shel Silverstein, men gjendiktet av Per Axel Prydz, og hvis noen hadde gitt meg dette da jeg var femten år, ville jeg grått av gjenkjennelse. Nå måtte jeg bare smile, for jeg fikk virkelig kjempemage, skjeve tenner og skilte foreldre, men det gikk bra likevel.

Du landet her

Jeg vokser. Jeg blir større. Og inni magen til en av mine eldste venner vokser det også noe, en liten mark på omtrent sju milimeter, som hvis alt går bra til slutt blir til et virkelig, levende, pustende og sannsynligvis skrikende barn. Det er sånt som gjør meg litt ør, det også.

Et mykt fall
og så et hardt smell
du landet her,
velkommen til verden

I grenseland

Engeline har tatt ferie. Hun er i Sverige. Nærmere bestemt er Engeline i Mariannelund, et lite tettsted med trehus, syngende tonefall, små tjern, eventyrskog på alle kanter, bjørkeløv og sirisser som spiller sommermusikk så det fyller hodet ditt med sang. Jeg sitter på et vandrehjem foran min brors bærbare datamaskin, med en salt salmiakkpastill i munnen, og forsøker for tredje gang å sette ord på skillelinjene mellom bok og virkelighet.

Jeg vet ikke hvor lenge det har vært slik, kanskje har det bestandig vært slik, men en del av meg lengter kronisk bort fra vår verden. Ikke fordi at jeg ikke trives i virkeligheten, men mer fordi jeg elsker den stemningen som stiger opp fra gulnede sider med trykte blekkbokstaver på. Fra mine favorittbøker vokser det frem ulike verdener hvor jeg trives bedre enn noe annet sted på jorden. Det er verdener med bestemte smaker, lukter, drømmer, lyder, og særlig er det stemninger som fyller meg straks jeg leser boken, og som jeg tar meg selv i å lengte tilbake til med jevne mellomrom. Det kan sammenliknes med når du våkner av en drøm som var så god at returen til våken tilstand fyller deg med lengsel, for du vil så gjerne tilbake til den gode drømmen, men mer konkret, fordi følelsen er fanget inn blant bokstaver og tørre papirsider. Slik lengter jeg etter enkelte litterære univers, og det er en sorgfylt lengsel, for selv med papir og trykksverte vet jeg at disse stedene bare finnes i mitt hode. Fantasien, som har åpnet så mange horisonter, har også låst dem fast, og en gang i blant er det ensomt, for jeg vandrer omkring med enorme eventyrriker i hode og bryst og med en kropp stengt inne i en firkantet, falmet og lunken verden.

Nå er jeg altså i Sverige, i Mariannelund, knappe tre mil fra Vimmerby, Astrid Lindgrens hjemby. Og her har det skjedd noe magisk. For dette skillet som alltid eksisterer mellom litteratur og virkelighet, dette skillet som har gledet meg grenseløst hver gang jeg har flyktet fra verden og som har bedrøvet meg hver gang jeg har følt verdens gråhet - dette skillet er borte.
Astrid Lindgren skrev alle sine karakterer inn i miljøer hun kjente godt til. Enkelte er plasserte i Stockholm, hvor hun bodde noen år mens hun arbeidet som stenograf, sekretær og etterhvert forlegger, men de aller fleste er plasserte i Smålandsområdet, enten helt spesifikt (som Emil på Katthült, utenfor Mariannelund) eller mer svevende (som Lotta i Bråkmakargatan eller barna i Bullerbyn /Bakkebygrenda). Selv Ronja Røverdatter foregår nok her et sted, i vill og vakker skog og ved blanke tjern fulle av villaks. Brødrene Løvehjerte fødtes her, og deres forgjengere ligger i en liten grav på Vimmerby kirkegård. Jeg visste det. Jeg kan en masse artige fakte om Astrid Lindgrens liv og lære. Det betyr ikke at jeg visste noenting som helst, før jeg kom hit.
Jeg visste ikke hvor godt Astrid Lindgren hadde beskrevet sin barndomsbygd, hvor virkelig presis hun hadde fanget inn den smålandske bygdestemningen av stille sommerdager. Jeg visste heller ikke at det finnes steder på jorden som enda ikke er ødelagt av verdensberømmelse og modernisering, jeg visste ikke at det fremdeles finnes slike smålandske bygdeområder fulle av stille sommerliv og små trehus med rosebusker utenfor. Det finnes faktisk et sted i verden som både er en litterær verden jeg hører til, og et sted i virkeligheten, fordi Astrid Lindgren skrev et virkelig sted om til et litterært sted, og i prosessen gjorde hun dem begge magiske.
Overalt hvor jeg vender meg finnes det referanser til barnelitteratur. Langs veien vokser det skog, så full av farer og eventyr og mystiske rumpnisser og villvetter og grådverger som bare en svensk skog i Småland kan være. I veikanten er det også små skilt, alle med stedsnavn som vitner om at vi er i Småland, og hvis du følger et av disse skiltene vil du finne små, rødmalte bondegårder med hvite vindusrammer, små griseknoer, små stier med myke barnåler. Jeg er i Astrid Lindgrens land, og jeg kjenner igjen alt, jeg kjenner igjen skogbunnen og himmelen og følelsen - jeg har vært her før! Men i en bok. I mange bøker. Jeg har aldri vært her før, men jeg er kommet hjem.

Og ikke bare hjem til Astrid Lindgrens bøker. Når sirissene spiller orkestermusikk, er det en referanse, en liten personlig hilsen fra naturen til meg fra Maria Gripe, fordi hun skrev om svenske sirisser i begynnelsen av august, som spiller så høyt og vakkert at en ikke kan høre det lengre når en er blitt gammel. Når min bror byr meg på salte salmiakkpastiller får jeg klump i halsen, for han vet det ikke, men han gir meg mer enn en Lacerolpastil. Jeg venter å se en blå blomst med klokkeformede blomster, som vender seg mot en loftstrapp, en egyptisk statue, jeg venter en tordivel!
I tillegg er Vimmerby og omegn visstnok glassblåsernes internasjonale hovedstad. Her et sted bor det derfor en mann som former de vakreste glassfigurer, og alle sammen er formet som tårer. Han sørger over tapet av barna sine, som ble kidnappet av en dame som ønsker seg drømmer, men som alltid får realisert drømmene sine. Jeg var forberedt på små snikkerboder, tregubber, krepsetjern, navn som slutter på hült og bo, men glassblåserne, sirissene og tordivlene i skumringen har rykket meg ut av det forventede universet og inn i en ny tid, til et nytt sted, har åpnet for dimensjoner jeg ikke så på forhånd. Jeg beveger meg utenfor vandrehjemsdøren, og jeg kan blunke - blunk - og jeg er i Maria Gripes verden. Blunk igjen - og jeg er i Astrid Lindgrens univers. Blunk for tredje gang, og jeg er tilbake i virkeligheten, men ikke min virkelighet likevel, for i min virkelighet fantes det skillevegger som tok fra meg følelsen av magi. Jeg er litt beruset av opplevelsen, men med en ringende tone i brystet.

kreative planer

Hunden vifter med halen. Svisj, svisj, svisj. Den står nederst i oppkjørselen og vil ikke gå sin vei, den hadde en avtale med husets kanin og synes kaninen er feig som ikke har kommet. Hvordan kan hunden vite at kaninen sitter innesperret bak et nytt gitter, og det nye gitteret er hardere å komme forbi enn det forrige? Så hunden venter, og blir til slutt lei, den går sin vei, mens kaninen gnager tennene sine sløve på slanke jerntråder. Etterpå spiser den gulroten og kålrestene som er middagen, og slumrer en liten stund i et hjørne av buret - det er kjedelig å vente. Når morgenen kommer, og noen kommer for å løfte opp lokket, hilse god morgen og servere frokost - da skal den gjøre et megahopp.

en moderne Aladdin

Han er en uslepen diamant, og altfor mange mennesker tar ham for å være en gråstein. Nå for tiden graver han seg selv ut, med penn og papir, og det er forunderlig hva som kommer frem. Jeg foreslår at dere tar turen innom her og leser novellen han nettopp skrev.

og så Arild

Blåbær er blå
som det blåaste forkle.
jordbær er raude som ein raud serviett
- og når eg ser dei inne i skogen, plukkar eg dei.

Solbær er mørke som ein mørk pastill.
Stikkelsbær er grøne som ein grøn lampeskjerm
- og når eg ser dei inne i skogen, plukkar eg dei.
solbær
stikkelsbær
så tek eg opp munnspelet mitt og
spelar ein liten trudelutt for dei
Det synest eg dei fortener. Før eg
et dei.

Aril Nyquist.

Et lite hint av rødt

For to dager siden var det ingenting. Ikke et anstrøk av rødt var å spore, enda jeg lette, bringebærene var ganske enkelt ikke modne enda. Så, i dag, én dag med solskinn. Buskene bugner, og på vei hjem fra butikken blir først min høyre hånd full, og så den venstre, og til slutt er begge hendene ledige og vesken min er blitt midlertidig oppholdssted for bløte, saftige bringebær - som selvsagt delvis knuses til syltetøy mot låret mitt på vei hjem. Det er en del av sjarmen, det.

Det blir stadig tydeligere for meg at jeg er en sanker. Det er bare å innrømme det, jeg sanker alt mulig. Hele livet har jeg samlet på ting og tang, men først og fremst er jeg en natursanker. Som et lite ekorn arbeider jeg for å samle inn mat og liknende i små reservelagre, som enten tørkes, syltes eller fryses. Året gjennom er fullt av slike ting som jeg vil sanke, fra kastanjenøtter til karseblomster til kamilleplanter til brennesler. Jeg har såvidt vært innom både sopp og hasselnøttsanking, og det var morsomt. Men mer enn noe annet sanker jeg bær.

Bærplukking er bestandig en form for selvrefleksjon for min del. Jeg lever nemlig i den villfarelsen, kall det gjerne livsløgn, om at jeg er en dame uten særlig mye konkurranseinstinkt. Det er håpløst å spille kortspill med meg, for jeg lar deg vinne, det er umulig å leke kappløp med meg, for jeg sakker bevisst av farten hvis jeg leder. Jevnt over har Darwins naturlige utvelgelse fjernet min vinnertrang, og i stedet produsert et massivt ønske om å dele. Bortsett fra, selvsagt, når jeg plukker bær.
Når jeg plukker bær, må jeg nemlig revidere denne forestillingen om mitt eget konkurranseinstinkt. Jeg ser en bærtue, og jeg bestemmer meg for at de bærene må jeg ha, og jeg vil ikke dele dem med andre turgåere. Blåbær, bringebær, rips eller markjordbær, det spiller ingen rolle - jeg elsker å plukke dem. For hvert bær blir det viktigere å plukke masse, masse, jeg vil plukke mest! Og jeg kan ikke stanse, ikke før jeg rett og slett ikke har flere lommer, poser, hender eller spann å plukke i, eller det ikke finnes flere modne bær igjen på busken. Da kan jeg gå hjem, og det er med fryd jeg fryser pose på pose med bær, til jeg har fylt fryseren, og enda har jeg lyst til å plukke mer.

I dag plukket jeg første dose med bringebær, med solen i ryggen og hjertet summende i brystet. Bærene var myke, søte, litt sure, ingen kjipe leieboere, og de fylte både hendene og vesken min med friske lukter av sommer. Jeg forlot busken med knapt nok et hint av rødt, men i visshet om at akkurat dét tar solen og varmen og sommeren seg av i løpet av kort tid - kanskje så kjapt som over natten, for det tegner til å bli en lun natt.

En novelle om Ellinor

Jeg googlet ordene "Ellinor Er", inspirert av en fjesboktag. Planen var å finne de ti første resultatene, men jeg kom aldri forbi det første treffet. Nina Merete Almås har skrevet en novelle om Ellinor, og den måtte jeg jo lese. Særlig når jeg tenker på at jeg er oppkalt etter min bestemor, som heter Johanne til mellomnavn. Denne Ellinorkarakteren er en smule nevrotisk, glad i huslige gjøremål og flink til å bake kanelsnurrer.

Vi vandrer i lag, ikke sant?

"Vi vandrer i lag, ikke sant?"
Det er en stemme i telefonen som spør. Veien i spørsmålet er abstrakt. Jeg er taus et øyeblikk.
Vi skal jo gå dit sammen, det var alltid meningen. At spørsmålet stilles, gjør meg urolig. Jeg liker ikke tvilen, og jeg liker ikke temaet.
"Naturligvis", svarer jeg. "Vi følger hverandres fotspor, som vi alltid har gjort."
Riktig svar. Det puster ut i røret, tett ved øret mitt. Men vi skulle jo puste ut sammen, tenker jeg.

De har hvit hale.

Klokken er halv fem søndag morgen. Jeg går ut av døren min, ut på den lille avsatsen med benk og skiferheller som er rett utenfor, for å hente klesvasken min for natten. Og der, fire meter fra meg, står en rev. Og den ser på meg.

Jeg har aldri sett en levende rev før. Jeg har sett en død rev, utstoppet på dyremuseum i Bergen, men det er ikke det samme. Dette var en levende rev. I flere sekunder sto den, noen få meter fra meg, og så meg rakt inn i øynene, store, svarte, blanke knappeøyne, og jeg kjente at den levde. Den levde, den pustet, og jeg sto der og lurte på om jeg hallusinerte, men hvorfor skulle jeg gjøre det? Den var rød, med litt svart i pelsen, og haletuppen var hvit. De har virkelig hvit haletipp, men det var en bitteliten haletipp - på film er den alltid større. Det kjentes uvirkelig, for i min verden finnes sånne rever først og fremst i skoger hvor mennesker ikke går, og på tv. Jeg har sett sånne rever på tv, i en barneserie som het "Flukten fra Dyreskogen" - hovedreven der hadde sånne øyne, og den så på deg slik. Og ellers Disneyfilmen Todd & Copper - der er også en rev, som ser på deg med store øyne og puster, lever. Men i et koselig nabolag fullt av pene rekkehus fulle av småborgerlige familier og boligblokker fulle av gamle mennesker, midt mellom tre studentbyer en lørdagsnatt- nei, reven passer ikke inn i dette bildet. Og likevel, der var den, halv fem i natt. Den var vakker.

I mitt liv: det største i verden

I dag åpnet jeg en magisk boks, som pleier å ligge øverst i den ene bokhyllen min, med lokket strengt på. Det er en oval boks, ganske pen, men med litt bulker her og der. Jeg fikk den av min mor, som fikk den av sin far, og jeg tror det er meningen at jeg skal produsere et avkom før eller senere, som så skal få den. Og aller helst skal dette avkommet ha skrå fortenner, slik at dette spesielle familiekjennetegnet blir videreført i kommende generasjoner.

Nuvel. I min pene, bulkete, magiske boks ligger det papirer. Mange papirer. Med mange, mange håndskrifter på. Du skjønner - jeg er en av dem som aldri kaster noe som helst, hvilket kan være en sann prøvelse for enkelte av mine nærmeste mennesker, men når det gjelder slike magiske bokser er det ganske fint - i denne boksen ligger nemlig omtrent alle brev jeg noensinne har fått.

Nederst i denne boksen ligger en bunke brev og et fotografi. Fotografiet hadde jeg glemt at lå der, selv om jeg burde ha husket det; i mange år voktet jeg over dette fotografiet som et relikvie.
Det eldste brevet er datert juli 93. Da var vi seks år gamle, og hun hadde bodd i England i kanskje en måned. Som den vedlagte lappen fra moren avslører, er brevet skrevet av henne selv, men forfattet av seksåringen - ingen overraskelse innholdet tatt i betraktning. Ingen andre en seks år gamle jenter skriver "Håper du har det bra. Håper du har et hyggelig liv når jeg er borte, og at moren og faren din er snille og greie. Vi har hatt det gøy og hyggelig. Vi har et epletre og et pæretre i hagen. Det kommer fugler og ekorn i hagen vår. Vi mater de. hilsen Kristin.", og ingen andre enn seksårige, elskovsyke jenter blir glad for dem.
Jeg elsket brev fra England. Så mye at når jeg nå tar dem frem kan jeg fremdeles ikke la være å bla litt i dem, lese noen ord her og noen ord der, og minnes den følelsen av en konvolutt med avsenderadresse Wimbledon. Så mye at jeg finner dette fotografiet, og jeg blir sittende i noen sekunder og se på det, fanget i det som en gang var det største i verden, før jeg rister det av meg og blar videre.

Mange fine mennesker har skrevet til meg, og brevbunken min inneholder brev og lapper som er samlet opp alle mine levde år. Når jeg blar gjennom alt sammen, oppleves det derfor som en liten storm av minner, som å se livet sitt passere i revy i bokstavform. Når det gjelder en flyktig følelse av nostalgi, kjennes det godt å ha noe konkret å knytte det hele til, og brev er perfekte. Å lese dem, eller bare bla gjennom dem, får meg til å nynne på det første verset av "In my life" av The Beatles;

"There are places i'll remember, All my life though some have changed, Some forever not for better, Some have gone and some remain"

Her er brev fra min noe suicidale venninne fra Estland, som elsket Queen nesten like mye som hun elsket Freddie Mercury. Her er brev fra min venninne Linda, som var mer glad i meg enn jeg egentlig fortjente, med både ti og femten sider lange referat fra såpeserien "Sunset Beach". Her er et brev fra en revolusjonær geolog med blomster og krøllet hår, som sendte et bilde av hundene sine til meg en gang jeg virkelig trengte å smile, og her er brev fra en ugift Virrvarr, et uskyldig brev jeg hadde glemt fullstendig, med bitteliten litteraturliste over favorittbøkene hennes (som er skremmende lik den jeg ville skrevet selv) og munter logring over en god mattekarakter. Sammenbrettet ligger det et brev jeg fikk av min onkel og kusine til konfirmasjonen, som er så varmt og klokt at det reddet hele den ellers ganske krampeaktige dagen. Bunken inneholder brev og postkort fra alle steder i verden - og nesten alle verdendeler - med håndskrifter av litt diverse tydelighet, gode papirer. The Beatles fanger opp stemningen perfekt;

"All these places have their moments, With lovers and friends i still can recall, Some are dead and some are living, In my life I've loved them all".

Men øverst i bunken ligger en bunke brev som er skrevet til meg mens jeg var fjorten og femten. De er syndig preget av tenårenes intense lidenskap, sans for melodrama og ubevisste konkurranseånd. Det er også muligens noe av det mest private jeg eier. Papirene er forfattet av Ravnen Munin, og de fleste er daterte på sommeren en gang, jeg kaster et blikk på dem, og jeg blir oppslukt av savn. Jeg blir fylt til randen av varme. Og jeg blir matt, helt og fullstendig matt, av takknemlighet.

Vi var fjorten år gamle, og i ettertid skjønner jeg at vi var hjelpeløst, nådeløst forelsket i hverandre. Alt vi ville i hele verden var å sitte på taket utenfor rommet mitt, spise sure føtter og male kunstverk. Noen få ukers fravær, på hytteturer og familieferier, var ren tortur. Alle steder bar med seg minner. Når vi var sammen, tenkte vi nesten parallelt. Når vi var fra hverandre, førte vi samtaler likevel, fordi vi visste hvordan den andre ville reagert. Det var stort, og det var så vakkert at det nesten var forferdelig, for hvordan skal du håndtere at du får det du ønsker deg mest av alt i hele verden? Jeg hadde rett, den gangen jeg var seks år og ventet på et brev fra England, dette er det største i verden.

Hun, selvsagt. Ikke papirene. Ikke engang ordene hun skrev. Det faktum at hun finnes, og at vi knyttet noe så abstrakt, udefinerbart og intenst som et vennskap, det utgjør siste verset i The Beatles' "In my Life."

But of all these friends and lovers
There is no one compares with you
And these memories lose their meaning
When i think of love as something new
Though i know i'll never lose affection
For people and things that went before
I know i'll often stop and think about them
In my life i love you more