Jeg elsker Peters skygge

Har du noengang lagt merke til at en ser lyset best, dersom det spilles i skygger? Det er slik en kan oppdage om solen skinner gjennom tykt skylag. Dersom lyset fordeles jevnt og skjules bak hvite skyer, finnes ingen skygger. Når skylaget tynnes ut og solen trenger gjennom, forandrer ikke lyset seg nevneverdig. Det har samme farge, og intensiteten varierer. Det blir sjeldent merkbart varmere. Det som faktisk skjer, i dette øyeblikket når solen trenger gjennom, er at det oppstår skygger. Busskuret, tretoppene og du skaper plutselig en Peter Pansk skygge. Hvis jeg lengter etter solen, ser jeg etter skyggene.

Et skuespill i to akter

akt 1

[siste dag på jobb før sommerferien. Engeline pakker sammen sakene sine og gjør seg klar til å låse døren. Hun drar på beina. Glemmer noe, må snu og hente det. Hater tanken på å ikke skulle hit igjen i morgen. Møter på en kollega utenfor døren]

Kollega: Hei! Klar for ferie nå?

Engeline: nei, ikke egentlig. Det er jo så lang ferie, og jobben er det beste ved livet mitt for tiden! Jeg liker så godt at det er forutsigbart og regelmessig, og jeg blir så glad av å være her. Ferien varer jo i nesten to måneder, hva skal jeg egentlig bruke tiden til? Det er den første ferien jeg har hatt, den første virkelige ferien der jeg verken har eksamener jeg må lese til, sommerjobber å gå til eller sommerjobber å være arbeidsledige fra, på mange år. Jeg er ute av trening. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fylle ukene, og jeg føler at jeg burde fylle dem med noe meningsfylt. Jeg hater tanken på to måneders lediggang, men det er så mye tid at det blir vanskelig å velge. Jeg vil at denne ferien skal bety noe, men så langt vet jeg bare at jeg skal på en sprø biltur gjennom Europa, og det tar maks en uke. Utenom det? Ingen anelse. Hvor skal jeg være, hva skal jeg gjøre? Det er fint med en ukes ferie her og der, selv om det også får meg litt ute av rytmen. Men to måneder?

Kollega.: jeg kjenner til det, det er fint med noe trygt og kjent. Men Santiago de Compostela, da! Det blir vel fint?

Engeline: [litt nølende] Jooooo, jo, det tror jeg. [mumler] Hvis jeg overlever bilturen frem. [sier med vanlig stemme] Det kan jo hende det dukker opp noe, det pleier jo som regel det. Men det skal bli fint å komme tilbake på jobb, det skal det!

[TEPPEFALL]

akt 2

[Engeline gjør seg klar for å begynne på jobb igjen. Hun har hatt ferie: hun har reist masse, hun har gjort ting hun egentlig aldri gjør, truffet mennesker hun ikke trodde at fantes og alt har ført til at hun kjenner seg lykkelig. Ferien er over, og den var kanskje lang, men det kjennes som om den var et varmt blaff av alt godt i verden. Og plutselig er fritiden blitt noe mer: for eksempel betyr "ferie" mulighet for mye mer reising og mye mer besøk. Fritiden er plutselig enda finere enn jobben. Og det sier ikke så rent lite.] 

Kollega: Hei! Så kjekt å se deg! [Gir klemmer] Hatt en fin sommer?

Engeline [rødmer! Smiler fjollete] Ja, jooo... Jo... Ja. JAA. Den beste. Den beste ferien. Og nå begynner den beste høsten.[fnis]

[SLUTT. Eller begynnelsen.]

Bra

Hun sier alltid det er bra

Hun ville aldri si noe annet.

Men så er jo det sånn det fungerer mellom oss

sånn er reglene vi bygger på

Og jeg vil ikke ha det annerledes

Tror jeg.

som poeten sa,

Elsker du nok, lyver du. Ofte.

Så veldig sant.

Og hun elsker nok. Vi

elsker begge.

Dette eksisterer, dette er sant

og det er gjensidig.

kveldstid

Han broderer. Små sting i en pen rad, pirkearbeid, mens han tenker på bestemoren som nettopp døde. De fleste gamle bestemødre, tenker han, dør fordi de er gamle eller syke, eller gjerne begge deler. Ikke mange bestemødre bestemmer seg for å henge seg en sommerkveld i juli.

ingen

Det banker på døren. Min hånd på døren. Min lyd.
- Hvem der? lurer hun, der bak.
- Thomas Glahn, svarer jeg før jeg får tenkt meg om.
- Hvem? Truls, er det deg?
- Eh.. ja.
Hun åpner døren. - Hvem er Thomas Glahn?
- Nei, ingen.

ubestemt

Ordene følger sine egne lover. I et øyeblikk er alt han vil å skrive, han vil forme ordene til gullkorn i et rundt fat med dyp bunn, slik at de skimrer og glimter mot hverandre, et jevnt mønster. Men i neste vil han se på deg, se deg løfte en døsig arm over hodet og blunke når du beveger deg i diskotakt like etter. Han vil reise seg og nesten snuble i hunden som ligger der og spiller såret, fornærmet, tilgivende i ett sekund, før den logrer og vet at den får kos. Dansen din er glemt, for tankene hans svirrer fra kant til kant og ingen fanger dem. Utenfor er en høstvind nesten blitt til en storm, og et orange blad flyr forbi vinduet og er borte. Ingen i rommet så det. Bare en utenkt tanke i hans hode ble fylt av høstblader, og bevegelsen hans er ikke din, og ikke hundens, den neste bevegelsen tilhører et blankt lerret og en pensel. Dessuten tilhører den en tube, ja, mer enn noe annet dét, en tube med koboltblå.

Vi vandrer i lag, ikke sant?

"Vi vandrer i lag, ikke sant?"
Det er en stemme i telefonen som spør. Veien i spørsmålet er abstrakt. Jeg er taus et øyeblikk.
Vi skal jo gå dit sammen, det var alltid meningen. At spørsmålet stilles, gjør meg urolig. Jeg liker ikke tvilen, og jeg liker ikke temaet.
"Naturligvis", svarer jeg. "Vi følger hverandres fotspor, som vi alltid har gjort."
Riktig svar. Det puster ut i røret, tett ved øret mitt. Men vi skulle jo puste ut sammen, tenker jeg.

edderkoppenes opprinnelse

I min lille, vidunderlige hybelleilighet er vi mange om plassen. Først og fremst er det selvsagt meg, og med jevne mellomrom en uforholdsmessig stor andel venner jeg inviterer på te, men på vårparten dukker det også opp en del små kreaturer som verken betaler husleie eller er invitert inn over dørstokken. Jeg mistenker at de fødes og bor under gulvet mitt, for jeg har ennå ikke klart å finne ut hvor de kommer fra. De dukker opp ingenstedsfra omtrent på denne tiden, invaderer hjemmet mitt og skremmer vettet av enkelte venner, og jeg kan ikke en gang drepe dem - for det betyr ulykke. Jeg deler altså hjemmet mitt med en stor familie edderkopper.
Jeg kan ikke direkte si jeg er overbegeistret for mine sluskete leieboere - de kunne i det minste betale leie - men når det er sagt, er de en viss kilde til inspirasjon. Jeg fikk det for eksempel for meg å finne ut hvordan edderkopper oppsto, og den informasjonen tenkte jeg å dele med dere.

Gudinnen Palura vendte tilbake til sine gemakker etter en lang dag på de himmelske leirplasser, hvor hun hadde overvåket alle bål og alle gudenes barn, som laget leire. Det hadde vært en våt affære, for Klun hadde vært i dårlig humør og ønsket å slukke bålene. Det hadde derfor regnet tett hele dagen, men Paluras skapende kraft hadde vist seg sterkest. Bålenes ild hadde brent stedig, og all leiren var både formet og tørket. Nå var hun vel hjemme, sliten og ustelt, men godt fornøyd med dagens arbeid. Hun kledte av seg og trådte inn under sitt private fossefall, lot det klare vannet skylle ned over henne og vasket bort dagens søle, kulde og tretthet. Palura løftet sitt lange, mørke hår og flettet fingrene inn i de flokete lokkene. Forsiktig løste hun opp de sammenfiltrede trådene og masserte vann inn mot huden. Deretter lot hun fingrene gli gjennom håret for å gre ut de siste flokene. Litt av håret fulgte med og viklet seg rundt fingrene gudinnens fingre. Hun fjernet håret med en mildt irritert bevegelse og lot håret falle mot sluket ved hennes føtter. Slik skapt av Paluras livgivende fingertupper fikk de små klumpene av hår liv, før de ble skylt bort og ned i avgrunnen. Her formet de seg til de første edderkopper, skjult i det mørke. Og slik har det seg at edderkopper alltid holder seg til mørke, fuktige områder, skjult for lyse og vennlige øyne. Her er de dømt til å spinne sine nett av lyse, sterke tråder, en konstant påminnelse om sitt guddommelige opphav. Skapt av den kreative gudinnens glemte håravfall vekker de en uforklarlig avsky hos mange, men er likefullt lykkebringende og hellige vesener.