mitt liv som emo

Jeg hater emoer. Virkelig, i kveld har jeg sittet sammen med fine mennesker som er glade i meg, og jeg har kjent på hvor inderlig jeg hater vår tids mest populære stempel. Til daglig nærer jeg en dyp, ironisk distanse som gjør meg i stand til å le rått og hjerteløst av emoene, jeg ler av de stripete klærne, jeg ler av de påmalte tårene som renner svarte nedover kinnene, jeg ler av musikken deres (som jeg i hemmelighet liker) og jeg humrer over de tragiske ansiktene deres, fordi livene deres er så kjipe at de må lage små, ufarlige kutt på overarmen og kanskje skrive "hate" eller noe tilsvarende dypsinig på håndbaken. I møte med emoer blir jeg arrogant og nedlatende, hardhjertet og ironisk. Det kan ha noe med den store mengden jeg traff i løpet av tre år på videregående, hvor flesteparten av elevene i tegning, form og farge, helse og sosial eller media likte å være dramatiske, svartkledde og tragiske; jeg var oversvømmet av emoer som sto ved skoleporten og kjederøykte, mens jeg og mine venner latterliggjorde dem fra vinduet i andre etasje. Livet på videregående er hardt, jeg innrømmer det uten å blunke, men når alle skal fortelle verden det på nøyaktig samme måte og alle sammen tror de er originale, da er det hardt å ta dem seriøst. Særlig fordi vi i min klasse hadde folk som slet vel så mye, og som gikk i lyseblå langbukse og medfødt hårfarge.
Jeg ser altså ned på emoer, i hvert fall hvis dem er uten selvironi, men til daglig kan jeg nesten like dem. Den selvironien de gjerne mangler, kan jeg gjenopprette ved å ironisere over dem, og dermed kan jeg også skape den distansen mellom dem og meg selv som jeg trenger, for å bevare et minimum av selvrespekt. De er en fremmed rase, et interessant fenomen av vår tid. Jeg er en intellektuell, reflektert og moden dame med kontroll, og jeg betrakter emoer som umodne mennesker uten kontrollen jeg er kry av.
Da finner jeg meg plutselig halvt i oppløsning på mitt eget gulv. Jeg hører meg selv si: "Jeg trenger egentlig mest noen som orker å høre på hvor kjipt jeg opplever livet, så jeg ikke gjør noe dumt. ...Finne frem den kniven jeg fant før i dag, for eksempel. Som omsider er skarp nok til å kutte gjennom hud, i motsetning til den tallerkenen jeg knuste forgjeves." Og jeg grøsser. Det går kalde grøss nedover ryggen min, og jeg kjenner kinnene brenne fordi jeg hører hvor emo jeg høres ut. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg identifiserer meg ikke med det livet jeg beskriver. Når ble jeg emo? Jeg kan umulig ta meg selv seriøst, men ordene faller ut av munnen min:
" Jeg er sliten fordi jeg har diskutert med meg selv så lenge, og jeg er lei, lei, lei av å være den fornuftige stemmen i hodet mitt som forteller meg hvorfor det er teit å tro at jeg ikke kan noe, at jeg er fullstendig mislykket, teit å tro at hvis jeg tar på meg svarte klær og legger meg midt i bilveien, så løser alt seg. Jeg er lei av å være redd for å gå i postkassen. Lei av å ha lyst til å leke med kniver, og så være flink pike som lar være. Lei av å føre hyggelige samtaler om hvor bra livet er, eller hvor godt alle andre har lest til eksamen, eller hvor spennende verden og fremtiden er, eller... Lei. Punktum."
Midt i tiraden kjenner jeg ordene stramme til i halsen, og jeg vil gråte, litt fordi jeg synes så synd på meg selv, og mest av alt fordi jeg kan bli så emo som dette her. Jeg kjenner at det er like før jeg kler meg i svarte klær og roper til hele verden at jeg vil DØ, jeg vil DØ, jeg vil DØ, selv om det ikke er sant, og selv om jeg vet at dette er det laveste jeg kan falle, den dypeste grunnen jeg kjenner til, dette punktet hvor jeg overdriver, hvor jeg i overdramatiske trekk forteller hvor kjipt livet er, og samtidig er så skamfull over utrbruddene mine at jeg knapt kan få ordene frem. Det er da jeg hater emoene. For noe av det er sant, og har vært det en stund. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har ingen god grunn. Men emoene har tatt copyright på ukontrollerbar smerte i brystet, emoene har markedsført emosjonelle utbrudd til de grader at mine ektefølte utbrudd tilhører dem. Jeg kjenner meg så emo. -Jeg skammer meg så jeg nesten kjenner meg kvalm, for at jeg har det slik, for at jeg skrev dette, for at jeg kommer til å trykke på publiseringsknappen og dermed gjøre meg mer emo enn jeg var i utgangspunktet. Og jeg forakter jo emoene.