å ta morgenrødens vinger fatt

Og neste morgen stiger opp, så frisk som den bare kjennes når en ikke har sovet om natten, med lyden av en Astrid Lindgrenbok i ørene. "Vi på Saltkråkan" har spilt for ørene mine, og jeg har ligget våken i nesten tre timer og tenkt på hvor poetisk den damen skrev. Tar jeg morgenrødens vinger, vil jeg bo ved havets ytterste grense... Hun var glad i sitater, var hun, og som regel vet jeg ikke hvem eller hvor sitatene kom fra. Jeg tror hun laget dem selv. Men mer enn sitatene er det øyeblikkene av poesi, flettet sammen til skjønnlitterær tekst, jeg fatter ikke at noe menneske kan skrive så vakkert. Hun var glad i barn og i sommerskildringer og i lykkelige slutter, og hun har bestandig skrevet en bok som passer til øyeblikket. Jeg er ganske glad i henne.