Som best vi satt der, min mor, min bror, min søster og jeg, mens vi gumlet boller som en bare kan gjøre når en sitter omgitt av Astrid Lindgrens fineste figurer, best som vi satt der sa min mor noe veldig klokt.
Vi var i Vimmerby, byen hvor Astrid Lindgren fødtes, levde og døde, byen som rommer et ekte brustre og Lotta fra Bråkmakergata på koreansk. Vi satt i lummert augustregn sommeren 2008 på en benk i turistparken
Astrid Lindgrens värld, og vi diskuterte selvsagt Astrid Lindgren. Det vil si, min mor og jeg diskuterte. Søskene mine gumlet boller.
”I Norge har vi Kaptein Sabeltann. I det universet er det en drøss med rollemodeller for små gutter.”
Virrvarr har før skrevet om mangelen på sterke jentehelter. Hvor mange jenter har ikke drømt om å være Robin Hood? Han Solo? Peter Pan? Pinki? Det allermeste av litteraturen, barnelitteraturen inkludert, serverer guttene en helterolle og jentene en birolle, gjør dem til en heiagjengleder. Det er kjedelig å skulle være søt og beundrende i lengre tid, og jeg har bestandig gitt blanke i kjønnet og lekt at jeg var Pinki, Peter Pan eller Robin Hood likevel. Men selv som barn av pedagogiske foreldre med marxistisk og feministisk læreplan, selv da har den store andelen guttehelter lært meg noe om kjønnsroller, om mine viktigste oppgaver i livet og om jenters status i jenters liv. Jenter er biroller.
”Men her, i Astrid Lindgrens univers”, fortsatte hun. Mamma, altså. ”Her er det en masse viktige rollemodeller for jenter.”
Vi så oss rundt. Til venstre sto et skilt som ledet vei til Mattisborgen. Til høyre pekte et annet skilt til Villa Villakulla og verdens sterkeste jente med flest fregner og en herlig blanding av dyr og gullpenger. Ved siden av kaféen vi satt på lekte Marikken med sin søster, junibakkens pims. Vi hadde planer om å besøke Tjorven straks vi var ferdig med bollene. Bollene var forresten kjøpt like i nærheten av Bråkmakergata. I Astrid Lindgrens forfatter finnes mange viljesterke, modige hovedpersoner som bryter grenser og går egne veier. Pippi er verdens sterkeste.
Da mamma kom med denne uttalelsen, kunne jeg bare nikke enig, og vi snakket litt mer om hvor fantastisk forfatteren av disse figurene var. Og mens vi pratet, kom jeg til å tenke på en søndag noen måneder tidligere, da vi på vår vanlige filmkveld så filmatiseringen av Ronja Røverdatter. Vi satt der i sofaen min, en flokk med jenter, alle sammen temmelig forskjellige. Det var vår og vi skulle se Ronja Røverdatter, fordi ingen skriker våren inn så flott som henne. Og mens filmen surret, oppsto det ene drømmende blikket etter det andre. Jeg var Ronja Røverdatter når jeg var liten, sier Sunniva. Jeg ropte vårskriket hvert år, sier jeg. Haha, sier Ingrid, kan du huske at vi hoppet over helvetesgapet? Vi byttet på å få være Ronja, som dro Birk opp! Silje, som var den første til å uttrykke ønske om å se filmen i utgangspunktet forteller om hvordan hun lekte i skogen og klatret i trær. Maren ler og sier at hun gjorde akkurat det samme, og at hun bestandig var glad for sitt brune hår, for hun hadde Ronjahår.. Sunniva, Maren, Silje, Ingrid, Ellinor, alle var vi Ronja. Ronja er fortellingen om en jente som frigjør seg og blir sin egen, om en jente som elsker sin far og som elsker bestekameraten sin, men som først og fremst er seg selv. Det er fortellingen om en modig, sterk og sta jente som løper fritt i skogene, som klatrer i trær, svømmer i tjern og hopper over avgrunner, en jente som bryter med alle konvensjonelle regler for hvordan en pen og pyntelig jente skal være, en jente som gjør farligheter og som utfordrer både andre og seg selv, som ikke aksepterer teite normer og stiller spørsmål ved verden.
Astrid Lindgren skapte så mange kvinnelige hovedroller, og de er alle sammen tydelige. Jeg skatter Astrid Lindgrens forfatterskap høyt, og av mange grunner; skildringene hennes av sommerglimt, av kjærlighet, av frigjøringskamp, av barns storhet, av menneskenes godhet, av de store, episke fortellingene og de små, hverdagslige øyeblikkene, alle disse er blant de vakreste skrevne tekstene jeg vet i hele verden. Men dette at hun skrev modige tekster om jenter som blir til rollemodeller og helter vi kan være uten at vi blir stille, passive bipersoner, det er kanskje det vakreste ved hele hennes foratterskap.
