Det perfekte tidsfordriv

Jeg leser mye mindre nå enn jeg gjorde da jeg vokste opp. Jeg leser mindre enn jeg gjorde som student også. Og de siste årene har jeg lest mindre variert enn jeg gjorde før, jeg har styrt unna det meste som har hatt det minste stenk av realisme eller smerte. Det betyr på ingen måte at jeg har mistet min grenseløse kjærlighet til fortellinger, men når jeg har søkt trøst i en historie har den veldig ofte vært i tvseriedrakt. Men i dag slo det meg, noe jeg aldri har tenkt på før.

Jeg leser gjennom andre.

En ting er at en god litteraturvitere er veldig god på å snakke om litteratur hun ikke har lest. For den som ikke kjenner til uttrykket: litteraturvitere (og for så vidt andre som jobber mye med litteratur) utvikler teknikker som gjør at de kan snakke om bøker de ikke har lest, som om de har lest dem. En lager seg indre kart over litterære felt, nesten som et tankekart. På kartet finnes det hundrevis, tusenvis, av boktitler, og linjer som viser relasjonen og tematikken i de forskjellige bøkene. På den måten kan du fint snakke om romanene til Jane Austen og Charles Dickens, selv om du strengt talt bare har lest en forkortet versjon av Jane Eyre. Riktignok går du glipp av noe vakkert ved å aldri lese Jane Austen selv, men det finnes  millioner av bøker og du må velge noen.

Gudene skal vite at jeg gjør det hele tiden, hver eneste dag, dette med å snakke om bøker. Barna avslører meg praktisk talt aldri, jeg vet nøyaktig hva jeg skal si og hvordan jeg skal vri samtalen over på deres leseopplevelse. "Hvordan snakke om bøker du ikke har lest" for å få de til å lese boken, det er den vinklingen jeg har tenkt det i. Men sannheten er jo en annen, egentlig. Jeg får barna til å lese en bok, og etterpå oppfordrer jeg barna til å fortelle meg om det. Det viktigste målet er alltid å bli bedre kjent med det barnet, sånn at jeg kan finne den neste perfekte boken. Nesten like viktig er det at jeg får plassert en bok i det litterære kartet mitt, for basert på det som blir fortalt meg kan jeg sette den inn i en kontekst og lage linjer som jeg kan bruke i fremtiden. Jeg har tenkt på dette som noe jeg gjør profesjonelt, i jobbsammenheng, en arbeidsoppgave. Men det finnes jo en dimensjon til ved dette her!

Det finnes millioner av bøker, og det kommer et øyeblikk i alle litteraturelskeres liv der de må lære å akseptere at det finnes bøker du aldri får lest. Alternativet er å bli gal, som Felix Bartholdy i Bringsværds roman. Men bibliotekarer har funnet en utvei, en god bibliotekar kan overkomme de praktiske begrensningene som følger én hjerne, ett liv og ett par øyne.

For når jeg ber barna jeg jobber med om å beskrive en bok for meg, ber jeg dem om å beskrive hele opplevelsen. Ikke bare det grunnleggende, "hva handlet denne boken om", for det kan jeg lese selv på forlagets hjemmesider. Jeg får høre om selve leseopplevelsen. Var det morsomt? Hva var morsomt? Var det spennende? Hvordan spennende, vondt i magen-spennende eller varmt-i-brystet-spennende? Var det en kul helt? Og barna forteller meg. Hvis en vet hva en skal høre etter, kan en få gjenoppleve en hel bok i løpet av noen minutter med en leser.

Når jeg tenker meg om er dette noe jeg gjør ikke bare fordi det er en arbeidsoppgave, ikke bare fordi det vil komme godt med i fremtiden, men fordi det er en måte å lure mine egne begrensninger på. Jeg kan lese millioner  av bøker i løpet av et år, bare ikke med mine egne øyne. Jeg har hundrevis av øyne å lese med.

I et høyt trehus

En av grunnene til at jeg er så glad i Neil Gaiman, sånn utover at han skriver fine bøker og elsker bibliotekarer, er at han har så inderlig respekt for barns leseglede. I intervjuer har han poengtert, gang på gang, at det viktige er at barna (les: mennesker) leser, ikke hva det er de leser. Vi voksne skal ikke vite så vel hva som er god litteratur, vi skal respektere barns interesser og barns lesegleder. Det finnes en hundre år gammel litterær og bibliotekarisk diskusjon i dette, mellom de som først og fremst vil at barn skal lese, og de som vil at barn skal lese pedagogisk.

Jeg skal ikke gå dypt inn i den pedagogiske diskusjonen her. Det fortjener sin helt egen post. Det jeg derimot skal er å tilstå noe jeg skammer meg litt over: jeg mistet gangsynet en stund. Uten å merke det selv gikk jeg meg vill. Det måtte en australsk forfatter av "enkel" barnelitteratur til før jeg skulle finne veien igjen.

Jeg er nemlig på Neil Gaimans side i dette, med hele mitt hjerte. Det viktige er at folk leser, og at de opplever litteraturen som sin egen. Hvis den ikke treffer meg, er det sannsynligvis fordi jeg ikke er målgruppen. Jeg har vært stolt av, og jeg har stolt på! at jeg respekterte folks leseglede. Så mange litteraturvitere fnyser av formellitteratur av type påskekrim, og enda mer av Dan Browns "Da Vinci-koden". Jeg har tenkt "så bra! Så BRA at folk leser, at folk leser noe som utfordrer tankene deres samtidig som de får en en flott leseopplevelse." Jeg har pleid å si at jeg kanskje ikke synes Twilight-bøkene er fantastisk godt skrevet eller banebrytende poesi, men at jeg til den riktige eleven kan anbefale det varmt og helt oppriktig. (Jeg personlig har tross alt lest dem, med store glede.) Og jeg har tenkt at barn skal lese det som passer dem.

Sannsynligvis har meningene mine opphav i litteraturstudiene mine, i barnelitteraturteorien. Et av de viktigste aspektene ved barnelitteratur er det paradoksale ved at de er skrevet av voksne, utgitt i et voksent forlag og solgt av voksne til voksne... men tiltenkt barn. Det stiller utrolig store krav til alle voksne involverte, fordi det krever enda større respekt og bevissthet for den egentlige målgruppen. Ikke alle har den bevisstheten, eller enda verre, den respekten. Noen tror at det er lett å skrive bøker for barn. Noen tenker at fordi litteraturen som regel er mer formelbasert, er den mindre kreativ. Litteraturen har ikke de samme kvalitetene som store mursteiner av voksenromaner, med andre ord har den ikke god kvalitet. Dette blir ikke alltid sagt høyt, men du ser det likevel: du ser det i forskningstradisjonen, i publikasjoner, du ser det i omtalen av forfattere av barnelitteratur, du ser det i bokanmeldelser. Du ser det i det som sies og det som forblir usagt.

For meg har det derfor vært ekstra viktig å huske dette: huske hvem jeg er bibliotekar for. Jeg ville aldri bli en sånn voksen som glemte hvordan det var å være barn, jeg ville være en sånn voksen som så barn inn i øynene og husket hvordan det var å være femti cm høy.  Og jeg skulle aldri, aldri bli en sånn voksen som var overlegen og uinteressert i den litteraturen som barna likte. Jeg skulle heller finne ut hva det var de likte, komme dem i møte, lære av dem.

For noen dager siden var jeg på besøk hos Font forlag. (De har forresten nydelige lokaler. Alle forlag burde ha sekskantede rom, skrått tregulv og bokhyller fra gulv til tak.) Det var her jeg oppdaget det, dette jeg kjente i brystet: jeg var gått vill. Kanskje har jeg gått for lenge uten en skikkelig faglig diskusjon om litteraturen, det var gått rust i hverdagen min. En eller annen gang har jeg mistet elevene mine av syne, jeg mistet lesegleden deres av syne. Litt, i alle fall. Ikke så mye at det merkes, tror jeg. Håper jeg. Bare av meg, denne ene kvelden, da en annen forfatter forteller om hvorfor han skriver bøker som han gjør.  Andy Griffiths forteller at han prøver å huske hva som var morsomt som barn, han prøver å se potensialet i barns perspektiv. Det er så riktig, alt han sier. Det er så veldig riktig, så veldig viktig.

Andy Griffiths er en australsk barnebokforfatter som er mest kjent for serien "Gutta i trehuset" (med diverse etasjer. For hver bok vokser trehuset med tretten etasjer. I dag er huset på 78 etasjer, men det blir høyere.) Bøkene er utgitt av Fontini forlag, og de er veldig populære. De er også veldig lettleste, enda de tilsynelatende er store. Bøkene er et samarbeidsprosjekt med illustratøren Terry Denton (og etter hvert konen til Andy Griffiths, Jill Griffiths.) Hver bok er på flere hundre sider, men de fleste sidene er dominert av intrikate illustrasjoner og lite tekst.  Og jeg har lånt ut bøkene hans i snart to år. De går som varmt hvetebrød, som vanndråper på glovarm stekeplate. Elevene har fortalt meg at de er hysterisk morsomme, at de er lette å lese. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Jeg så hvem som leste: de som ellers ikke leser, de som ellers synes at bøker er noe herk. De plukker opp bøkene hans og ler seg gjennom tohundre sider. De leser bøkene hans om og om og om igjen, til de kan bøkene utenat. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Men så skjedde det noe, jeg vet ikke når. En eller annen gang ble jeg lei. En eller annen gang glemte jeg dette: jeg glemte å ha respekt for at noen synes lesing er slitsomt. Jeg glemte å ha respekt for barns perspektiv. "De er for enkle", tenkte jeg. "Må jeg finne den frem til deg, må jeg? Du har lest den femti ganger før, har du ikke? Og det er jo nesten bare bilder! Det er jo nesten ingen tekst, du leser det ferdig på null komma niks. Må du alltid lese dette som har tekst i "håndskrift" og baserer seg på platt humor, kan du ikke lese noe med Times New Roman og substans?"

Shame on you, Engeline! Shame, shame, shame on you. 

For denne kvelden minner Andy Griffiths meg på noen viktige ting. Han minner meg på at barns perspektiv er verdt noe, og at når de forteller meg at "Gutta i trehuset" er fantastisk, betyr det at jeg burde lese den og se etter det fantastiske. Jeg har gjort samme feil som det jeg har anklaget barn for: jeg har bladd i en bok, men ikke faktisk lest i den. Jeg ble kjepphøy og tenkte at det var "enkel" litteratur, bare fordi den var lett tilgjengelig for barn som hater bokstaver. De er jo ikke enkle, ikke i den forstanden jeg tenkte. Tvert i mot er de gjennomtenkte. Hver strek, hvert ord, er nøye valgt og med en pedagogisk hensikt. Det er jeg som er korttenkt og arrogant. Det skal være lett å lese. Tekst og bilde skal dra deg inn. Han viste oss en bokside med en linje og en stige. "Du ser stigen først", sa han. "Du ser stigen før du leser setningen, og setningen sier "Bli med opp, da vel" For vi skal huske at for noen barn er hvert ord arbeid. Hvert ord i en setning er jobb. For oss, vi som sitter her, forfattere, forleggere, bibliotekarer, for oss er det lett å lese. Det gjelder ikke alle. Disse bøkene er utformet slik at det skal bli lettere."

Han refererer til Roald Dahl og hans evne til å våge det brutale, det groteske, i sine barnebøker. Han viser til at barn jo vet forskjellen på fiksjon og realitet, vi som voksne skal ikke undervurdere barna. Og vi skal sette pris på det ukompliserte, og vi skal, (dette er det jeg som legger til) vi skal også anerkjenne snart-tenåringers behov for lettlest, ukomplisert litteratur som tar dem tilbake til fjoråret, som var mindre komplisert enn dette.

Mye av det Andy Griffiths snakket om denne kvelden minner mye om det Neil Gaiman sier i intervjuer. Men Andy Griffiths har i tillegg jobbet som lærer, og han har greid det som jeg alltid har prøvd på. Han har faktisk sittet på gulvet med barna, hentet frem barnet i seg og beholdt respekten for dette perspektivet. Han henter det frem igjen i meg.

Litteratur har ikke aldersgrenser. Det burde jeg huske. Så nå ligger bøkene hans på nattbordet mitt, og jeg skal lese og le, og når jeg er ferdig med denne skal jeg låne med meg hjem noen av de andre superduper-populære, lettleste bøkene som elevene elsker. For jeg skal ikke være en sånn voksen som glemmer perspektivet, en sånn arrogant jævel som tror voksne vet bedre. Jeg skal nemlig være i stand til å se elevene mine rett i øynene, som jevnbyrdige.

Anna + Didrik = voldtekt

En gang i fordums dager leste jeg en roman av Unni Lindell.  Boken het Anna + Didrik = baby (i første utgave med tittelen Annas barn.) Boken kom ut på Aschehaug forlag i 1991 og fikk gode omtaler, Lindell ble faktisk kåret til Norges beste  ungdomsbokforforfatter på grunn av den. Jeg sitter akkurat nå med en andreutgave utgitt i 2005. Det var i andreutgaven at boken fikk ny tittel, den skulle moderniseres med en mer "tidsriktig oppgradering". Boken er rosa med kyssemunn på forsiden, og vaskeseddelen formidler at dette er en roman om Anna, , 14 år, som blir gravid. Hun har blitt kjent med Didrik i løpet av en sommer, de har hatt sex, og ved skolestart innser hun gradvis at hun er med barn. Didrik er ute av bildet, hun står helt alene i situasjonen. Det tar nesten fire måneder før de voksne oppdager det, og innen da er det for sent å få abort. Dessuten vil hun ikke, selv om alle voksne ber henne om det. Boken er fortalt fra Annas perspektiv, og Lindell beskriver de såre følelsene hennes, alle bekymringene, veldig godt. Skammen hun føler, den store ensomheten.

Som tidlig tenåring etterlot boken meg med et ordløst ubehag. Kanskje jeg var skuffet over kjærlighetsmotivet, for Didrik ender opp med Annas venninne. Jeg syntes ikke han var spesielt romantisk, og jeg synes ikke Annas nye romanse gjorde noe særlig utav seg. Dessuten svikter han henne da graviditeten blir kjent. Kanskje var det selve grunntemaet som var vondt, den ekle følelsen jeg fikk da jeg levde meg inn i Annas situasjon, og det at situasjonen aldri løses opp. Trettenårige meg synes dette var en ubehagelig trussel, en pinlighet. En liten del av meg syntes at hun burde passet seg bedre.

Som voksen leser ser jeg en helt annen historie. Jeg skjønner hvorfor jeg ikke synes den helt levde opp til romantikken, for dette er jo ikke en kjærlighetshistorie. Den har ikke en gang kjærlighet og forelskelse som nevneverdige elementer, romantikken er knapt en bisetning. Den rosa forsiden er mildt sagt misledende. Som svært ung leser var boken udefinerbart ubehagelig, men som voksen var den forferdelig vond. Nå skjønner jeg hvorfor hun ikke passet seg bedre for faren ved sex. Det gjorde vondt å lese, hele boken vondt.  Og smerten sitter i skildringen av "sexscenen" som fører til graviditeten. Les den selv:

«Vil du alikevel?»

«Nei, jeg vil ikke.»

«Jeg skal ikke, vi bare koser. Slapp av!»

(…)

«Du må ikke…»

«Neida, bare ytterst…»

Han så ikke ned på henne. Vendte ansiktet mot veggen. Han hadde bestemt seg. Hjertet hennes sluttet å slå. Han hadde bestemt seg.

Etterpå stirret Anna opp i bunnen av øverste køya.

Dette er ikke en sexscene mellom to tenåringer. Dette er en skildring av en voldtekt. Anna har kanskje vært litt interessert i kyssing med Didrik, kjekk og to år eldre, men hun er hele tiden veldig klar på at hun ikke vil gå videre, gå lengre. Anna har ingen skyld, absolutt ingen skyld, i denne situasjonen. Og uansett hvor mye jeg lette, kunne jeg ikke finne et eneste sted i romanen hvor dette ble sagt rett ut. Det blir alltid fremstilt som at hun har hatt ubeskyttet sex med kjæresten, en litt useriøs kjæreste, og nå er hun i omstendigheter.

Jeg sendte en epost til nettverket mitt av skolebibliotekarer i Bærum. Har dere oppdaget dette? Det viste seg at de fleste hadde gått rundt i samme villfarelse som meg, boken sto på hyllen som sår ungdomsroman. Kun èn bibliotekar kunne fortelle meg at hun var klar over det allerede. (Hun jobber på Eiksmarka barneskole og er en fantastisk bibliotekar. Sannsynligvis er det hun som er det jeg aspirerer til, hun er Norges aller beste skolebibliotekar.) Hun hadde kastet boken for lenge siden, for det er mildt sagt bekymringsverdig å fortelle tenåringsjenter at denne formen for seksuell vold bare er feil dersom det er ubeskyttet og ender i graviditeter. Men hun hadde et veldig viktig poeng:

Definisjonen av voldtekt har nok endret seg betraktelig siden boka ble skrevet, og jeg tenker faktisk at det var prisverdig av Lindell å problematisere tematikken. Forfatteren er jo tydelig i sin støtte til Anna i hennes opplevelse av det som skjedde. Anna og Didrik var jo kjærester, og denne typen press ble nok ikke definert som voldtekt tidligere - det var jo ikke noe vold inne i bildet. Derimot har det jo alltid vært straffbart å ha seksuell omgang med mindreårige.

Legen påpeker nemlig for både Anna og foreldrene at det har pågått noe straffbart. Didrik har hatt sex med en mindreårig, dette er hans skyld. Hennes svar var en stor trøst. Ikke bare forklarte det hvorfor jeg kunne gå glipp av noe så viktig tidligere, det fortalte meg også hvor mye som er skjedd i hvordan vi tenker om voldtekt og seksuell vold. Boken står som et uttrykk for at vi er kommet lenger i vår forståelse. Heldigvis. Jeg ville trodd at boken var gått ut på dato allerede i 2005, men i 2016 er den definitivt blitt sur. Den hører ikke hjemme i vår tid, og takk og lov for det.

Hva jeg gjorde i ferien: Skolebibliotekarer i Bærum

Det er en kjennsgjerning at biblioteket må holde tritt med den digitale hverdagen. Sammen med Jana Broz, som for øyeblikket er skolebibliotekar ved Jar skole, har jeg tatt initiativ til en skolebibliotekarblogg. Det var ingen enkel affære.

Det er et ganske merkbart generasjonsskille på tvers av skolebibliotekarene i nettverket vårt. Jeg tror skillet går langs åttitallet et sted, slik at de av oss som er født i løpet av åttitallet tenker annerledes enn de fleste eldre bibliotekarene. Hva bør en vektlegge når en skal organisere bøker på hyllene? Hva er viktig å formidle til elevene våre? Hva er god litteratur? Dette er noen av spørsmålene som med jevne mellomrom dukker opp når alle skolebibliotekarene møtes. Generasjonskløften er så stor at jeg lar meg provosere av og til, fordi deres måte å tenke bibliotek til tider er så radikalt forskjellig fra min. Det kommer frem i det jeg opplever som forakt for barnas leseglede. Populærlitteratur, spesielt i dagboksjangeren, blir degradert fordi eldre damer synes det er for mye banning og negativitet. Der jeg gjenkjenner sjargong, tematikk og brutal ærlighet fra mine egne dagbøker Engeline-ti-år, ser de negative rollemodeller. Jeg går fra møter med den eldre garde og ber om at jeg aldri må glemme hvordan det var å være ti år. Hvem vet, kanskje det var et mildere skoleklima den gang de gikk på skolen? Det vet jeg ingenting om, men jeg vet at det som beskrives i disse bøkene speiler den skolehverdagen jeg hadde. De er ikke umoralske, de er realistiske, og de presenterer denne virkeligheten med mørk humor. Det er med glede at jeg registrerer at Neil Gaiman er på min side.

I alle fall: jeg og Jana hadde en visjon. Vi snakket om muligheter for å promotere skolebibliotekene mer, og Jana og jeg foreslo at vi skulle opprette en blogg som kunne være felles for skolebibliotekene i Bærum. Et sted for bokanmeldelser, små og morsomme fakta, det som måtte falle oss inn. Hovedpoenget vårt var at det skulle være noe som kunne være tilgjengelig for flere, uten at det var avhengig av tilgang til for eksempel itslearning. Vi så for oss et sted hvor besteforeldre kunne søke boktips, et sted for tilfeldig forbipasserende til å lære noe nytt, et sted for å fortelle at det finnes skolebibliotek og et sted hvor erfaringene våre fra forskjellige skoler ble samlet og spredt videre. Kanskje det til og med kunne være et ledd i kampen for gode skolebibliotek? 

Men nei, det var dette med generasjonskløften. Vi møtte en vegg av protester. Var det ikke mye arbeid? (Ikke hvis vi alle, femten bibliotekarer, tok sin bittelille del og skrev fem setninger om en bok de uansett hadde tenkt å anmelde.) Var det ikke farlig? (Hvordan da?) Joo, var det i det hele tatt lov? (To jurister senere: ja. Det er lov. Det er ikke som om vi har tenkt å legge ut privatbilder av barna.) Men var det ikke mye arbeid? (Repeat runde en.)

Etter fem møter med denne diskusjonen, som alltid endte opp med at diskusjonen ble flyttet til neste møte, kom vi til slutt frem til at Jana og jeg skulle begynne på egenhånd. Den eldre garde kunne henge seg på senere, hvis det faktisk viste seg at noen leste den.
Det gjorde jeg og Jana i ferien. Du finner den her. Den er i sin spede startfase, men hvis du, kjære leser, vil gjøre meg en tjeneste og heie frem den nye bibliotekarvinen: ta en tur innom.

Tiltak: taktil tilnærming

Som bibliotekar møter en med jevne mellomrom spørsmål om "det fremtidige bibliotek". Blir biblioteket bokfritt? lurer noen. Hva med alle lesebrett, nettbrett, e-bøker, elektroniske artikler og Googlesøk? Er det plass igjen til den tradisjonelle boken?

Og det er klart, det finnes noen gode argumenter for en papirløs hverdag. Papirløs er et stikkord, for en mer elektronisk lesehverdag vil spare noen skoger. Det er et uomtvistelig faktum at det er lettere å dra på et lesebrett med femti bøker, enn en skolesekk med ti. Du kan ha nok bøker med deg på to ukers sommerferie, og det koster deg tretti gram ekstra i reisebagasjen. Som en venn av meg, ansatt i forlag, kommenterte: noen bøker egner seg best elektronisk, innholdsmessig. E-bøker er miljøvennlige, plassvennlige, reisevennlige og diskré. Du slipper til og med det evige behovet etter en bokhylle til.
Jeg setter pris på en god bokhylle, og hvis jeg besøker noen for første gang er bokhyllen det første jeg ser etter. En kan forstå mye av en person ved å analysere bokhyllen i stuen. Men nei, dette handler ikke om bokhyller, det handler om skolebarn. Det handler om skolebarns mestringsfølelse.

Da jeg begynte som skolebibliotekar, var mine første venner dyslektiske barn. Jeg hadde knapt hatt jobben i en time før elever begynte å titte inn, forsiktige, redde og nysgjerrige. Det er klart, jeg visste ikke at de var dyslektikere. Jeg visste ikke at de aldri før hadde satt sine ben på et bibliotek av egen, fri vilje. Alt jeg så, var nysgjerrige og altfor vaktsomme barn som lurte på hvordan biblioteket ville se ut nå. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette hadde vært et stille, strengt bibliotek hvor mennesker skulle lese, ikke le. Et sånt bibliotekstyre var uaktuelt for meg. Vel var jeg hovedbibliotekar, med fullstendig ansvar for bokbestand, hylleoppsetning, regelverk og pedagogisk opplegg: dette var først og fremst barnas bibliotek. Jeg så disse forsiktige ungene og jeg visste at de måtte komme inn. Disse barna måtte føle seg som hjemme her, ellers ville ikke skolebiblioteket fungere. Og det tidligere regimet hadde vart så lenge og så strengt at endringen måtte skje med en gang, dersom jeg skulle lykkes i å etablere det biblioteket jeg så for meg. Så hvordan gir en barn tilhørighet og eierskap til et skolebibliotek raskest mulig?
En lar dem ta del i arbeidet. 

Alle barna som stakk hodet inn døren min, ble spurt om de ville redde bøker. Det fantes nemlig et enormt hav av bøker med brukket rygg, der limet var gått i oppløsning og sidene falt ut. Det fantes høyt elskede bøker med revne ark. Det fantes bøker med merkelapper som var så slitt at de var gjennomsiktige. Det fantes bøker som helt åpenbart var rett rundt søppelhaugen, men som kanskje kunne overleve et år til hvis den ble bandasjert med lim og teip nå.
Ingen skole har lært meg å reparere bøker, så det kan hende at vi i noen tilfeller gjorde mer skade enn nytte. Det gjorde ingenting, for dette handlet ikke egentlig om å reparere bøker. Det handlet om tilnærming.
Mens vi arbeidet, og det er klart at jeg teipet bøker sammen med barna, snakket vi. Vi samarbeidet, hjalp hverandre, fordelte bøker og arbeidsoppgaver. Av og til snakket vi om bøkene vi reparerte, spesielt hvis vi skulle vurdere hvilken type bok det var og hvorvidt den var dødssyk eller død. Elevene leste bakpå bøkene, bladde i sidene og vurderte aldersgruppe, sjanger, størrelse og vanskelighetsgrad. Noen ganger ble vi enige om at en bok var utdatert, da la vi den til side og jeg kasserte den etterpå. Noen ganger reddet vi en bok som jeg visste at jeg måtte kassere neste måned.
Med jevne mellomrom reddet barna en bok som de etterpå lånte med seg hjem. Noen ganger ble de distrahert fra leken og endte opp med å diskutere i sofaen, og da diskuterte de reparasjon av bøker, utforming av bibliotek og ikke minst hva slags bøker biblioteket manglet. Jeg merket meg alt de sa og gjennomførte ideene deres så sant det var mulig. Det var først etterpå at jeg fikk vite at flere av disse ungene frem til nå hadde erfart bøker som en vanskelig leseutfordring spekket av nederlagsfølelse, og at biblioteket hadde representert en stor samling av disse nederlagene.

Ikke alle barna fikk de samme arbeidsoppgavene. Noen barn ville reparere, noen ville hente og levere bøkene, noen ville stable dem på hyller. I bakgrunnen var jeg med hjelp, veiledning, prat og latter. Felles for alle oppgavene var at de innebar behandling av den fysiske boken. Barna fikk erfare at en bok ikke bare er bokstaver som krøller seg, det er også en fysisk bruksgjenstand.  Det er praktisk talt uungåelig å reparere en bok uten å samtidig få litt lesetrening, men denne er nesten usynlig og sterkt preget av mestringsfølelse. Ved å la barna jobbe taktilt med bøkene, fikk de også et eierforhold til bøkene: den boken hadde de reddet, den boken levde fordi de hadde gjort en innsats.
På denne måten har jeg fått barn som hater lesing til å elske biblioteket. Jeg har fått sinte, små gutter til å krype opp i en sofakrok og lese bok, enda de nekter å røre ved boken i klasserommet. På biblioteket har de nemlig selv hentet denne boken i bokkassen, de har selv stablet og organisert altfor mange bøker i en altfor liten vogn, de har selv levert denne boken på utlånsmaskinen, og veien fra utlånsmaskinen til sofakroken er ganske kort.

Dette er den viktigste grunnen til at jeg synes papirutgaver er viktige. Derfor tror jeg at biblioteket vil fortsette med fysiske bøker. Noen trenger den taktile tilnærmingen, noen trenger å erfare bøker som noe mer enn bilder og bokstaver. Den fysiske boken, med en brukket perm og revne sider, kan være en innfallsvinkel som ufarliggjør og tilgjengeliggjør teksten som står i den. Å ta i selve bøkene, å få stable dem etter størrelse og innhold, kan være det som må til for å få lyst til å lese det som står i den. Dette kan du ikke gjenskape digitalt. I digitale versjoner er faktisk bøker bare tekst, uansett hvor mye en kan endre fonter, skriftstørrelser og linjeavstand. Den fysiske boken er ikke bare dekorativ, den har en uerstattelig bruksverdi.

Et lite, historieløst hjerte

Under praksisperioden min i i 2013 fikk jeg en oppgave fra veilederen min. "En svensk barnebokforfatter har blitt kraftig kritisert, og i Sverige diskuteres det om bøkene skal sensureres. Finn ut hvem og gjør deg opp en mening om hva du mener vårt bibliotek burde gjøre." Det viste seg at den omtalte forfatteren var Stina Wirsén, en av Sveriges mest prisbelønte illustratører, og bøkene det gjaldt var bildebokserien om Liten Skär och alla brokiga, også samlet under Bebisbrokiga.

Bøkene hennes er utgitt på Bonnier Carlsen förlag, et av Sveriges største bokforlag, men de er også oversatt til flere språk. På norsk har bøkene fått tittelen "En liten rosa og mange fargerike små". Disse finnes til utlån på de fleste norske bibliotek. Jeg synes ikke "fargerike" er en helt fullgod oversettelse til "brokiga". "Brokig" kan også oversettes til "broket", som i tillegg til å bety fargerike også dekker spraglet, mønstret eller flerfarget. Alle disse adjektivene er beskrivende for de ulike karakterene i bebisbrokiga (babybrokete), for "brokete" beskriver ikke bare illustrasjonene, men også viktige aspekter ved historiene. Det er nemlig et viktig poeng i disse bøkene at karakterene er mangefasetterte og forskjellige fra hverandre, med en sterk identitet. Utseendemessig er figurene så karikerte at de ser mer ut som dyr enn mennesker, med katteører, kaninører, pelsliknende kropp, osv. Personlighetsmessig har har de klart mennesklige trekk, og jeg tolker det som at barneleseren skal kunne identifisere seg med dem. Den tolkningen forsterkes av budskapet i bøkene: Trass i at både illustrasjoner og historier er enkle, går ikke karakterene av veien for å sjokkere leseren. Det er til tider groteske illustrasjoner av ubehagelige deler ved livet, og ofte er bryter temaet med tabu i barnelitteraturen. Karakterene er ikke sukkersøte, trass i at tittelen skulle tyde på det. Snarere er dette nettopp poenget med den rosa tittelen: både karakterer og historiene gjør opprør mot forestillingen om at barnebøker er koselige, ufarlige og pastellfargete.  Karakteren Liten Skär, er et prakteksempel på dette. Kroppen til karakteren er tegnet i rosa, og på hodet har hen noe som likner på en rosa sløyfe. Liten Skär er en perfekt karikatur av en rosa pike, helt til hun åpner munnen for å kaste opp gul  gugge: hun har hoggtenner og et ustadig temperament. Liten Skär er den mest feminine av karakterene, ellers er karakterene tilnærmet kjønnsnøytrale og  kan beskrives med det personlige pronomenet "hen", som verken er maskulint eller feminint. Feministen i meg synes dette er et knallstilig utgangspunkt for barnebøker. Og likevel er jeg for å sensurere nesten hver eneste bok om Liten Skär.

Debatten i Sverige ble utløst av at det i 2012 ble produsert en svensk animasjonsfilm basert på bøkene. Animasjonsbildene i filmen er Wirsèns illustrasjoner, overført til animasjonsmediet. Ingenting er lagt til eller endret, figurene er bare gjort levende. Disse illustrasjonene, som iløpet av 2000tallet har blitt gjengitt i flere bøker og flere opplag, fikk plutselig gjennom filmformatet stor oppmerksomhet: kritikken haglet. Noen svenske kinoer valgte til og med å fjerne filmen fra kinoprogrammet. En av karakterene hennes, «Lilla Hjärtat», ble anklaget for å være en rasistisk karakter som hentet trekkene sine fra utgåtte stereotypier av «negre». Lilla Hjärtat har nemlig store likhetstrekk med den stereotype «negerfiguren» en finner i en gollywog/picaninny.

 En «Gollywog» er en svart stereotyp karakter som var populær i barnelitteratur fra sent
attenhundretall og frem til 1970årene. Du kan kalle det karikaturen av den objektiviserte "negeren", med alle dens konnotasjoner. Figuren kjennetegnes ved helt svart hud, hvite øyne og
overdrevent store, hvite eller røde klovnelepper. Videre har figuren tradisjonelt sett stort, kruset hår
som skal imitere afrofrisyre. Den var populær både som litterær karakter og som lekedukke i Nord-
Amerika, Europa og Australia frem til andre verdenskrig. Det er med andre ord en historisk figur, den går rett inn i historien om de amerikanske slaveplantasjene, den australske diskrimineringen av urbefolkningen, europeerne som tjente seg rike på slavehandel. Det var ikke slavene som gikk rundt med golliwogen, det var slaveeiernes sønner. I moderne tid har den fått stadig sterkere kritikk for hvordan den fremstiller svarte personer, og kritikken har opphav både i den historiske bakgrunnen og i måten den karikerer og latterliggjør svarte. Den regnes av de fleste for å være et rasistisk symbol, et symbol som uttrykker den svarte negerens underlegenhet. Du finner golliwoger i mye litteratur, og denne litteraturen har vært kraftig diskutert de siste årene. Flere kanoniserte litterære
verk har de siste årene kommet i sentrum for en debatt rundt sensur og redigering. Felles for disse er at de er skrevet og utgitt i en helt annen diskurs, en diskurs hvor dette ikke ble problematisert. Som Hergé, tegneserieskaperen bak Tintin, har forklart: "Jeg lå under for de samme fordommer som det borgerlig miljø jeg levde i... Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: «Negrene er som store barn... Hvor heldig for dem at vi er kommet!» osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende ånd som hersket på den tiden i Belgia."

Du finner tilsvarende eksempler hos både Astrid Lindgren og Torbjørn Egner, og det har vært stor debatt om hvordan vi skal forholde oss til disse tekstene.

Rasismen i Tintinserien ble faktisk behandlet juridisk. Etter en fem år lang rettsak avgjorde byretten i Brussel at Tintin i Kongo ikke var rasistisk, i den forstand at heftet fra 1946 (en fargelagt versjon av utgivelsen i 1931)aldri hadde som mål eller hensikt å egge til rasehat eller diskriminering. Den er ganske enkelt et produkt av sin tids diskurs.
Tekster som fremstiller svarte som "store barn" er en viktig del av vår litterære kulturarv, men de er produsert i en helt annen språkdiskurs enn i den vi befinner oss i dag. Vi er mer bevisste på rasistiske symboler, og det er ikke lenger politisk korrekt, det er ikke lenger greit, å bruke dem Mens bruken av «neger» ble oppfattet som et eksotisk innslag på førtitallet, blir fremstillingen av de svarte kurrekurredutterne på Astrid Lindgrens Kurrekurreduttøy problematisk i et moderne samfunn.
Dermed oppstår et dilemma. Skal vi redigere tekstene, slik at de passer dagens diskurs? Skal de stå som historiske representanter for en tidligere diskurs? Vil det være historieforfalskning å redigere dem?
Jeg mener at det ikke finnes noe enkelt svar, ikke på de historiske tekstene. Jeg er for å omskrive Astrid Lindgrens "negerkonge" til "Sydhavskonge". Det endrer ikke innholdet i teksten, tvert imot gjør det en god fortelling tilgjengelig og brukbar for dagens barn. Det hadde vært kjempesynd å la ett enkelt ord frata de neste generasjonene knallgode historier, bare fordi Astrid Lindgrens språk bærer preg av førtitallet. Hvis vi synes det er greit å modernisere Sproget i de Gamle Tekster, slik av Sjåfør skrives med sj og ø fremfor ch og eur, da burde det også være greit å modernisere uttrykk. Det blir verre i Tintinspørsmålet, og der synes jeg at teksten kan få stå slik den ble trykket: men med en historisk bevissthet.

Debatten om Lilla Hjärtat føyer seg inn i en større diskusjon omkring rasisme i barnelitteratur, en
debatt som er aktuell for alle som arbeider med formidling av litteratur. Men der jeg både forstår og er glad i Astrid Lindgren, provoserer Stina Wirsèns bøker meg helt enormt.

Wirséns Lilla Hjärtat har nemlig åpenbare likhetstrekk med gollywogfiguren. De tydeligste
kjennetegnene ved henne er at hun, som den eneste av karakterene, er helt svart og at hun har brede,
hvite lepper og hvite øyne. Hun er også den av karakterene som har mest menneskeliknende trekk, i
motsetning til de andre karakterene hvor både kroppsfasong og farger bryter med det
menneskligfigurlige.

Først forsvarte Wirsen seg med at hun slett ikke hadde tenkt på Lilla Hjärtat som en golliwog. Videre parerte både Wirsén og filmprodusenten Linda Hambäck kritikken med å si at Lilla Hjärtat
ganske riktig bygger på en stereotyp, men at dette er gjort med hensikt: «Vi har med Lilla Hjärtat
förhållit oss till en stereotyp – för att punktera den. Vi lever alla under den rasfixerade blicken och
vi måste hjälpas åt att bryta den. Vi vänder oss till en ny generation som än så länge är helt fri från
fördomar.» Wirsén har ønsket å punktere den rasistiske stereotypen. Både bøkene og filmen henvender seg til et publikum som foreløpig står fritt for fordommer, og ved å presentere Lilla Hjärtat ønsket de å gi stereotypen nytt og positivt innhold. Det er altså ment som et antirasistisk engasjement. Wirsén uttalte også at «Att inte vara representerad, det är rasism.» Her regner jeg med at hun sikter begrepet til den usynlige hvitheten, som kunne vært et godt poeng, hadde hun visst hva det innebar. Det gjør hun ikke.

Hun hevdet at det er for få svarte karakterer i barnelitteraturen i dag, og at Lilla Hjärtat skulle være en nøytral representant for svarte karakterer. Denne argumentasjonen avslører at Wirsen overhode ikke har forstått hva kritikken går ut på. Det handler ikke om at Wirsen har tegnet en svart karakter. Det handler om hvordan hun har tegnet den. Argumentasjonen hennes er historieløs - og det er  historieløsheten som ligger til grunn for kritikken. Som Fatou kommenterer: "Jag blir inte upprörd på henne, utan på hennes totala oförmåga att se sin egen del i det hela och att helt och hållet ställa sig blind till vad debatten faktiskt handlade om. Antingen förstår Stina verkligen inte vad det handlade om, eller så vill hon inte förstå."

Til slutt plasserer Wirsen seg i offerposisjon. Det var aldri meningen å tegne rasistiske bilder, sa hun. Hun er så lei seg for at de blir oppfattet sånn. For hun personlig elsker Lilla Hjärtat. Men fordi kritikken er så krass, skal hun for alltid slutte å tegne henne. For meg lyser dette offerrolle. Wirsen er gjenstand for urettferdig kritikk, hun har bare tegnet ut av kjærlighet, men hvis kjærligheten hennes støter noen skal hun slutte. Selv om hun er uenig i kritikken." Forlaget trakk inn bøkene hvor Lilla Hjärtat var sentral, hun sluttet å tegne karakteren (og praktisk talt sluttet å tegne bøker i serien), men det hele skjedde med en såret mine. Offerrollen provoserer meg nesten like mye som illustrasjonene. Hun er faktisk ikke offer i denne saken. Hun er ikke urettferdig behandlet, kritikken er godt fundert. Riktignok er ikke skammen bare hennes: at ikke noen i forlaget har stanset den første boken med Lilla Hjärtat før den kom i trykk er over min forstand. At ikke bøkene ble sendt i retur til Wirsen med beskjed om at "budskapet er bra, tegningene er fine, men du er nødt til å redigere Lilla Hjärtat" gjør meg redd, for det forteller meg hvor historieløse folk er. Og historieløsheten ligger ikke bare hos forfatteren, korrekturleserne, forleggerne og filmregissøren: selv hos bibliotekene er denne tilstede. Nesten ingen bibliotek i Sverige eller Norge tok hensyn til kritikken, bøkene ble stående på hyllen. Bibliotekarer jeg har snakket med argumenterer med at de selv ikke oppfatter Lilla Hjärtat som rasistisk. De ser ikke likheten med den klassiske golliwogen, og dersom de gjør det er ikke illustrasjonene rasistiske. De adopterer Wirsens argumenter, og konkluderer til slutt med at det er barnas vurdering som skal være avgjørende: barn liker dem, derfor skal de lånes ut.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som forkjemper for sensur. Det har vært fjernt fra min forestilling om meg selv at jeg skal være en som argumenterer for at bøker bør sensureres, at vi som bibliotekarer skal bestemme hvilke bøker som er egnet for å lese. Som bibliotekarer har vi stor makt, vi kan avgjøre hva som er "god" litteratur, hva som skal være tilgjengelig for leserne. Som prinsipp har jeg alltid tenkt at det er en viktig del av vår oppgave å være mangfoldig. Men i dette tilfellet mener jeg faktisk at bøkene burde tas inn. Jeg mener det er vårt ansvar. Det får ikke hjelpe om motivasjonen bak historiene er god, eller om fortellingene bryter med tabu, eller at en rekke unger synes at det er artige bøker. Det handler om å forsvare barna. Det handler om at vi, som voksne, beleste og erfarne mennesker, har et ansvar for å ikke videreføre rasistiske holdninger. Vi har, eller rettere sagt, vi burde ha en historisk bevissthet som beskytter barn mot rasisme, mot kvinnediskriminering. Akkurat som jeg mener at vi har et ansvar for å beskytte barn mot bildebøker som uforsiktig og hensynsløst behandler alvorlige emner som omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Jeg mener ikke at vi ikke skal ha bøker om alvorlige temaer, eller at barn ikke kan vurdere selv hvilken litteratur de liker. Men barns leseglede fratar ikke oss et ansvar for hvilken litteratur vi tilbyr. Barn som kommer til hyllen med pekebøker har ikke det ansvaret, vi har. Det er en stor del av vår oppgave å bedømme og velge ut bøker, og en del av vårt ansvar er å sørge for at verken barn eller foreldre kommer til hyllen og finner  litteratur som spinner videre og aksepterer diskriminerende stereotypier. Vi har makt til å videreføre, eller bryte, med diskriminerende begreper. Dersom bibliotekarer velger å ha rasistiske bøker på hyllen, er dette også et utsagn. Å argumentere, slik enkelte bibliotekarer jeg kjenner har gjort, med at "barna liker det", er å fraskrive seg ansvaret. Det handler om å være bevisst hvilke signaler vi i denne maktposisjonen sender.

Fatou konkluderer med at "jag kommer att fortsätta försvara mina barns rätt att slippa växa upp med dessa rasistiska nidbilder så länge jag orkar." Jeg er hjertens enig.

Min versjon av barkebåter

Mummimamma, i Farlig Midsommar, lager barkebåter til alle ungene hver sommer. Det er et sommertegn, og den første barkebåten gir hun alltid til den hun liker best. (Jada, jeg vet at forskjellsbehandling ikke er en fin ting. Men den første barkebåten gir hun alltid til sin eneste sønn Mummitrollet, og da synes jeg det er greit.) Hele den romanen er den fineste mummifortellingen jeg vet.

Farlig Midsommar åpner med at mummitrollet sitter ved et lite tjern og tenker på barkebåten han skal få. Hver gang jeg leser det, tenker jeg på mummimamma, som må synes det er uendelig fint å begynne på den første båten, fordi det er et sommertegn å bli glad av. Jeg kan ikke lage barkebåter, men jeg på et vis har kopiert ritualet hennes likevel. Hvert eneste år plukker jeg den første løvetannen jeg ser, og jeg gir den videre til den personen jeg liker best. Deretter gir jeg løvetann til alle jeg liker, som det faller seg, akkurat som Mummimamma, men den første løvetannen gir jeg vekk som en vennligsinnet gest for å fortelle at vedkommende gjør meg glad som våren. Noen vil kanskje påstå at løvetann er ugress, og at det er upraktisk å gi noen en småslapp grøftekantblomst, men de har ikke skjønt poesien som ligger i en løvetann. De har kanskje aldri truffet et ekte Løvetannbarn, eller kanskje de ikke får den våryre følelsen av det første gule hodet de ser. Jeg gir videre poesien.

Jeg fant den første nå i formiddag, men i år har jeg ingen å gi den til. Jeg er innestengt i en krok på soverommet mitt, der jeg prøver å skrive ferdig det jeg begynte på for tre år siden. Jeg gir den til meg selv, som oppmuntring. Jeg har hentet våren inn.

Litt grov omsorgssvikt på sengekanten?

"Illustrasjonene utdyper på en nydelig, utfyllende og suggererende måte denne gripende, ømme og vàre fortellingen , som egner seg så godt til diskusjoner med barna. Spennende og vakker innertier for de små!"

 Lars Roger Furnes, Sunnmørsposten

 ...

"Vondt og vakkert (...) Og den som måtte synes at dette er ei bildebok like mye for voksne som for barn, har helt rett. Denne boka er alt for flott til at ikke alle skal få del i den."

Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

 ...

(...) dette er en nydelig fortelling om savn, lengsel og om å finne seg til rette i verden (...) Justyna Nykas eksperimenterende illustrasjoner fanger fint stemningen i fortellingen og bidrar til å puffe tolkningen i overraskende retninger."

Marianne Lystrup, Vårt Land

...

"Nykas surrealistiske og grafisk pregede illustrasjoner gjør denne boka til en særdeles lekker trykksak."

Dagsavisen"

 ...

Jeg har hatt en måned praksis i Trondheim, på Barne- og ungdomsavdelingen (BUA) til Folkebiblioteket. En av de virkelig fine tingene ved praksisperioden, var at de ansatte etterhvert kom med tips og forslag til hva jeg kunne lese. De ga meg lettleste bøker, de ga meg billedbøker de syntes var gode, de ga meg... Marit Kaldhols Stripekalven i fanget en stille ettermiddag, med en advarsel om at dette... Dette var boken alle hadde lagt for hat. Det var alt. Derfor leste jeg. Og det, mine lesere, det! Det viste seg å være den mest groteske teksten jeg har lest på lenge.

Mange av dere har et forhold til Marit Kaldhol fra før. Hun skrev en tragisk billedbok kalt Farvel Rune, om en liten jente som leker ved dammen sammen med sin beste venn Rune, hvorpå Rune drukner og den lille jenten må gå i begravelsen. Som tekst er den litt gammelmodig, noen vil kanskje kalle den i overkant "pedagogisk" også. Det som sitter sterkest i er  Wenche Øyens illustrasjoner, som fremdeles er sterke. (Det merkes at da Øyen skulle illustrere denne boken, tenkte hun på sin egen bestevenninne, som døde da de var elleve. Øyen illustrerer sin egen sorg.)

Det som gjorde Farvel Rune til en viktig tekst, var at den brøt med sin tids store tabu i barnelitteraturen. Da den ble skrevet på åttitallet var det ingen som skrev barnebøker om døden, det var et tema som var for alvorlig for barna. Tilsvarende prøver Stripekalven å bryte med et av vår tids barnelitterære tabu, omsorgssvikt.  Den gjør det bare litt mindre elegant.
Stripekalven handler i utgangspunktet om en liten kalv og hans mamma. Mammaen forlater den lille kalven ved utkanten av en skog, fordi hun skal "kjøpe nye sko". Den lille kalven blir altså etterlatt alene, slik at da det skumle monsteret Nekut kommer, er kalven fullstendig forsvarsløs. Kalven løper inn i den store skogen, alene, redd, med Nekut etter seg. Kalven løper til kreftene tar slutt, og så faller den omkull, den "faller inn i besvimelsen". (Mens den ligger der, skinner solen ned gjennom skogsblader, og lyset lager striper i pelsen hans. Kalven er blitt stripekalv.) Nå ligger altså kalven der og venter på den sikre død. Lenge ligger den bevisstløs, men til slutt kommer et udefinert vesen frem. Ikke at figuren omtales slik, figuren får navnet "Dori" og har forsåvidt en ganske sterk personlighet. Vi får bare aldri vite hva, eller hvem, Dori er, selv om illustrasjonene gir oss en ledetråd: hun er en menneskeliknende kvinne.(Med værhår?) Hun dukker opp fra intet, med store bryster fulle av søt melk. Vår lille kalv har ikke fått næring siden moren dro (for å kjøpe sko, ikke glem det!), så da Dori tilbyr, drikker kalven seg utørst.

 (Er hun ikke tillitsvekkende? Kom, skal du få melk! Er dette de nydelige, utfyllende illustrasjonene som fanger stemningen?)

For så sier Dori:
Jeg er mammaen din.

(Jeg kjenner grøss på ryggen. Dette er mye skumlere enn monsteret Nekut.)

Kalven svarer: 
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Fint, lille kalv. Ikke at moren din er helt stabil, men altså - hvem er egentlig Dori?)

Og Dori sier igjen:
 Jeg er mammaen din.

Kalven svarer:
 Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

Og Dori sier igjen: 
Jeg er mammaen din. 

Kalven står på sitt:
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Jeg spør: Hvem er Dori?)

Det tar flere runder før Dori gir seg. Til slutt spør hun om de kan være bestevenner, og det er helt greit for kalven. Så spør Dori om de skal gå til byen, og kalven vil gjerne det. I all hemmelighet vil kalven se etter moren sin, men det sier den ikke til Dori. (Hvorfor ikke det?) I stedet går de sammen gjennom byen hele dagen, og kalven ser og ser - ingen mamma. Ikke før kveldssolen skinner lavt på himmelen og dagen er nesten over. Da ser kalven moren sin.

Synes du, som meg, at hele scenen med Dori var ubehagelig? Dette er verre.

Kalven ser mammaen sin. På kafe. Hun har nye sko, og hun spiser is sammen med sin nye kalv. Hun ser ikke på vår kalv. Boken slutter med at kalven og Dori drar, og kalven trøstedrikker Doris melk, og de er enige i at det er bra de er venner. The End.

Hææ? Sykklyven bibliotek mener dette er en "Bildebok for småskoletrinnet". Barn på småskoletrinnet er mellom seks og ti år. Alle skolebibliotekene jeg søkte opp, har plassert den sammen med "bildebøker" og "barnebøker". Men dette er ikke en barnebok. Jeg får nesten traumer av denne historien.

Litt surfing forteller meg at den fikk gode kritikker da den kom. Barnebokkritikk.no beskriver illustrasjonene som at de "gir eit symbolsk lag til ein konkret tekst, og dei opnar for fleire tydingar", og historien  oppsummeres enkelt som en symbolsk fortelling om en forlatt kalv. "Mest nærliggande er det å lese forteljinga som eit bilete på smerta ved å bli forlaten, og boka gir også ein veg ut av smerta. Dori er først skremmande, sidan ei god erstatning for mor. Til slutt vel kalven å vere saman med ho framfor mora". Slik tolker Barnebokkritikks anmelder. På bildet til høyre ser dere bilde av Dori som ammer kalven:

Jeg tolker ikke Dori som en god morsfigur. Dori blir aldri et "bedre alternativ", hun er det eneste alternativet. Hvem er det Dori skal representere? Det står klart for meg at dette er en fortelling om grov omsorgssvikt. Moren til kalven forlater ham til fordel for egne gleder, nye sko og iskrem, og kalven har ingen andre trygge omsorgspersoner, ikke et eneste sosialt sikkerhetsnett. Jeg kan tolke Dori som en representant for barnevernet som involveres når omsorgssvikten oppdages, men er hun en trygg omsorgsperson? For meg virker hun truende når hun insisterer at det nå er hun som er mammaen, når hun gjennom dette insisterer på at kalven skal glemme den første mammaen sin, glemme hele sin historie før Dori kom. Ja, Dori kan dekke kalvens fysiske behov, og kalven tar takknemlig imot melken fra Doris store bryster. Men dette er også et problem for meg, et problem barnebokkritikks anmelder også påpeker. De "symbolske" og "vakre" illustrasjonene viser Dori naken, og brystene til Dori er både omfangsrike og iøyefallende. Barnebokkritikks anmelder mener at Dori mot slutten er ufarliggjort, men jeg er ikke enig. Det jeg derimot er enig i, er at nakenheten hennes, forsterket av illustrasjonene, gjør Doris tilnærminger et sterkt anstrøk av seksualitet. Hun åpner armene og holder frem brystene sine, og kalven legger seg inntil henne. Hvis vi følger antagelsen at hun symboliserer barnevernet, hva sier da dette? Kalven er forsvarsløs og et lett bytte for seksuelle overgrep begått av den instansen som skulle beskytte ham. Er dette en symbolsk referanse til alle de barna som har blitt utsatt for overgrep på norske barneverninstitusjoner, disse forferdelige tilfellene som ble rullet opp for noen år siden? Men dette er ikke tema i teksten, tvert i mot er Dori "løsningen". Det seksuelle anstrøket er bare et ubehagelig hint som gjør Dori enda mer truende, fordi jeg som leser ser det kalven ikke ser, at han er alene i et system som forgriper seg på ham. Fordi kalven har opplevd så grov omsorgssvikt fra sine nærmeste, blir enhver oppmerksomhet oppfattet som positiv.
 Grunnen til at Dori kan få en slik rolle, er jo at kalven er blitt forlatt av moren sin. Men hvis det er dette som skal være bokens hovedtema, burde da ikke kalven få en sjanse til å bearbeide dette traumet, denne sorgen? Etter at kalven har sett moren sin på kafé, blir han med Dori dit Dori vil gå. Han får trøst av Dori, og han har "en liten stripe i hvert øye". Dette er beskrivelsen av sorgen hans. Vi får aldri vite noe om moren, ikke om hvorfor hun har gjort som hun har gjort, og ingenting om den nye kalven hennes. Ikke at det burde komme unnskyldninger, men hvis dette skulle være en "terapeutisk" tekst burde vel kalven - og leseren - presenteres for noen mulige forklaringer som kunne gjøre morens svik forståelig? Hva får en mor til å forlate barnet sitt? Hvordan kunne hun erstatte den første kalven sin så lett, hvorfor får den nye kalven iskrem, mens vår kalv får Dori?

Det skal sies, det er en sterk leseopplevelse. Og det er en interessant bok, med illustrasjoner som treffer deg i vrangstrupen og en historie som risikerer å gi leseren traumer. Men så interessant den enn er, den har noen store mangler. Den tar opp et komplisert tema, og den forsøker å forenkle det komplekse ved å gjøre teksten full av symbolikk - men det fungerer ikke helt. Det er ingen katarsisk løsning her, og Dori, som skal representere kalvens "frelse" - hun fremstår ikke som en tillitsvekkende karakter. Dersom teksten hadde stilt spørsmålstegn ved Dori, hadde dette gjort den langt stiligere. Hun er nemlig mildt sagt suspekt, men dette er aldri et tema i teksten. Det suspekte ved karakteren hennes kommer bare frem i en sofistikert analyse av teksten, og dette i seg selv gjør at dette ikke er en barnebok. Jeg skjønner godt at bibliotekarene ved BUA har lagt denne boken for hat. Det kunne vært en viktig bok, men den feiler, fordi den ikke problematiserer sine egne skrekkelementer. Den ser ikke selv hvor truende Dori er, hvor forsvarsløs kalven er - og den gir ingen nøkler til å bearbeide de traumene kalven opplever - den erkjenner knapt nok at det kalven har opplevd er ubegripelig vondt. Hvem skal lese denne boken?  Den står på barnehyllen, og anmelderne mener det er en "symbolsk" og "vakker" barnebok, så hvem er de barna denne er tiltenkt? Småunger som er forlatt av mødrene sine, er det meningen de skal gjenkjenne sin egen situasjon og bearbeide sin egen sorg? Det fungerer den absolutt ikke som. Kalven får aldri svar på alle spørsmålene sine, delvis fordi han ikke har noen å stille spørsmålene til. Som terapi tviler jeg på at den tilfører leseren noe som helst. Er den da tiltenkt de trygge ungene, de som sitter på sengekanten med mammaen sin, slik at de også skal vite at det finnes unger der ute som har slemme mammaer? "Det finnes mammaer som forlater deg, uten forvarsel og uten forklaring, og de kommer aldri tilbake." I så fall er dette en ondskapsfull bok, for det eneste den vil oppnå er å gi de trygge ungene mareritt og nye ting å være redd for. De trygge ungene vil nemlig heller ikke få noen forklaringer, en følelse av å løse opp den knuten av angst som teksten skaper. Teksten tilbyr ingen form for trygg avslutning, og derfor gir den heller ingen redskaper som gjør den relevant som noe mer enn skremselspropaganda. Jeg synes at det på mange måter blir en farlig tekst, fordi den behandler temaer som er så vonde, så alvorlige, at de ikke burde behandles lett. Omsorgssvikt er ikke et tema som burde behandles med uforsiktighet og uten grundig refleksjon. Som historien om kalven viser, barn i denne situasjonen er ofte uten forsvarsverk. Når behandlingen av temaet er så dårlig gjennomført som dette blir det respektløst for de barna dette faktisk gjelder. Elefanter skal ikke trampe med illustrasjoner og suspekt symbolikk på noe som er mange barns tragedie.

Nei, teksten egner seg ikke til lesing for eller diskusjon med barn. Hvis noen skal lese denne boken, er det voksne med redskaper til å analysere og kritisere en tekst som dette. Jeg er sterkt tilbøyelig til å si meg enig med barnebokkritikks anmelder i hennes endelige konklusjon; "eit sølete eksperiment som Stripekalven aldri burde ha blitt sleppt ut av laboratoriet".

I dag: akademiker

Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap (INL) har et tidsskrift. (INL utgjør kjernen av språk og litteraturnerder i Trondheim.) Tidsskriftet blir utgitt av studenter omtrent en gang i semesteretm og heter "Riss".

I noe sånt som fire år har jeg prøvd å skrive et innlegg til Riss. Først prøvde jeg å skrive dikt eller småtekster. Jeg prøvde også å finne om jeg hadde skrevet noe før som kunne passe til de ulike emnene. De siste to årene har jeg prøvd å formulere noe faglig, noe om hvorfor barnelitteratur er så bra, eller kanskje noe om hva som er bra, et eksempel eller hva som helst, bare det argumenterte for hjertesaken min. Og hver eneste gang endte jeg opp med et blankt ark, kanskje en setning eller to som jeg strøk ut igjen etter fem minutter. Prestasjonsangsten rev i meg. Jeg kunne ikke skrive. Jeg kunne fortelle! Herlighet, hva du enn gjør, i en sosial kontekst med meg må du aldri spørre meg om fantastisk barnelitteratur, for jeg har egentlig så mye på hjertet at vi aldri blir ferdige! Men når jeg skulle skrive noe ned forsvant alle ordene og alt som ble igjen var litt ekko. Så i fire år har jeg vært på Riss-slepp og ønsket at jeg var modigere. Og fordi mine venner er nerder og aktive, engasjerte mennesker, har redaksjonen for Riss etter hvert begynt å speile venneflokken min: Silje ble redaktørmedlem, André ble "batteri" og illustratør, Kristin ble fast bidragsyter og Per Esben fikk trykket dikt. Mine ark var hersens så blanke.

Denne høstens utgave hadde emne "utopi", og med halve redaksjonen på telefonlisten min fikk jeg igjen en oppfordring om å bidra. Kan ikke du skrive noe til dette nummeret? Noe om fantastisk barnelitteratur? Det er jo kjempepassende!
Så jeg prøvde. Utopi i Brødrene Løvehjerte? Fantastikk som utopi? Utopi, utopi, utopi? Og papiret var blankt.
Til jeg satt på Dragvoll med Eirin.
Som jo skriver en masteroppgave om Den uendelige historie. Som er like nerd som meg, på det samme emnet. Som er den eneste personen jeg noensinne har truffet som føre en timelang samtale om eskapisme i våre favorittbøker, eller hvor irriterende det er når barnebøker blir nedvurdert og avfeid som "drømmer" og "fantasier". Så, vi sitter altså på Dragvoll, Geeken og jeg, og jeg husker hva Silje har sagt, og det står plutselig klart for meg: dette er et samarbeidsprosjekt! Vi må skrive en artikkel! Om utopi i den litteraturen vi arbeider med, fantastisk barnelitteratur. Så vi idémyldrer, og ender opp med en grov plan der jeg skriver et første førsteutkast, som hun så kan arbeide videre med.
Jeg skriver. Hun skriver. Jeg skriver igjen. Hun skriver og redigerer. Jeg redigerer. Mellom oss finnes et tekstdokument som blir kastet og sjonglert som en ball, men med mer kjærlighet enn hva godt er.  Til slutt sitter vi igjen med et resultat som er godt nok til at vi sender det inn. Og med minimalt med endringer får vi den godkjent, vi er nå i produksjon, vi har skrevet vår første faglige artikkel. Vår første faglige tekst som ikke er en skoleoppgave som skal leses av foreleser eller sensor, men av alle som måtte kjøpe høstens Riss-nummer.
I kveld var det Riss-slepp, og artikkelen vår er ute i verden. Den er blitt fin. Den har navnene våre på seg, og en (for oss nerder, i alle fall) en tittel med sving i: Utopi som grep. Som bidragsytere fikk vi hvert vårt eksemplar, og resten av kvelden småleser vi andres tekster - og vår egen, fordi den er så fin. Vi får ros.

Jeg er herved akademiker, påstår jeg. I alle fall for i kveld. For hva annet er en, når en er en litteraturviter (med en grad! om enn den minste) som skriver faglige artikler om sitt emne og får dem publisert i tidsskrifter? (OK, bare én foreløpig. Og en kjenner halve redaksjonen. Likevel! Publisert på glanset papir.)
Noen utdrag:

Eskapisme som begrep beskriver en handling som flytter seg til et sekundært univers, med andre problemer enn dem som eksisterer i en virkelighetsnær verden. Selve ordet «eskapisme» henspiller på at ved å flytte handlingen tillater teksten at leseren «unnslipper» inn i et fantastisk univers.

Vi finner det eskapistiske motivet, fremstilt som et utopisk, sekundært univers, i flertallet av de store, fantastiske romanene for barn. Kjente forfattere som Astrid Lindgren, Tove Jansson, Michael Ende og C.S. Lewis benytter seg regelmessig av eskapistiske verdener som defineres av utopiske skildringer. Særlig i eksemplene hvor hovedhandlingen enten foregår i en sekundærverden, eller i en verden lagt til et fantastisk univers, blir eskapismegrepet en uunngåelig del av fortellingen. Leseren trekkes inn i et fremmed univers, hvor handlingen preges av fantastiske elementer som ikke eksisterer i det universet leseren selv lever i. Ved å skape et slikt skille mellom en kjent, virkelighetsnær verden og en sekundær, fantastisk verden kan en skildre et utopisk univers uten at utopien virker usannsynlig, fordi de fantastiske elementene allerede definerer andre regler for sannsynlighet. Leseren «unnslipper» den realistiske verdenen, men heller enn å ufarliggjøre tematikken og dermed frata teksten samfunnskritisk verdi, gjør den utopiske eskapismen det mulig å behandle tematikk som ellers er vanskelig å håndtere.

Og så, slutten:

 

G.K. Chesterton uttrykker behovet for fantastisk litteratur klarest, i det kjente sitatet om eventyr: «Fairytales are more than true, not because they tell us that dragons exists, but because they tell us that dragons can be beaten.»

Akademiker.