Et lite, historieløst hjerte

Under praksisperioden min i i 2013 fikk jeg en oppgave fra veilederen min. "En svensk barnebokforfatter har blitt kraftig kritisert, og i Sverige diskuteres det om bøkene skal sensureres. Finn ut hvem og gjør deg opp en mening om hva du mener vårt bibliotek burde gjøre." Det viste seg at den omtalte forfatteren var Stina Wirsén, en av Sveriges mest prisbelønte illustratører, og bøkene det gjaldt var bildebokserien om Liten Skär och alla brokiga, også samlet under Bebisbrokiga.

Bøkene hennes er utgitt på Bonnier Carlsen förlag, et av Sveriges største bokforlag, men de er også oversatt til flere språk. På norsk har bøkene fått tittelen "En liten rosa og mange fargerike små". Disse finnes til utlån på de fleste norske bibliotek. Jeg synes ikke "fargerike" er en helt fullgod oversettelse til "brokiga". "Brokig" kan også oversettes til "broket", som i tillegg til å bety fargerike også dekker spraglet, mønstret eller flerfarget. Alle disse adjektivene er beskrivende for de ulike karakterene i bebisbrokiga (babybrokete), for "brokete" beskriver ikke bare illustrasjonene, men også viktige aspekter ved historiene. Det er nemlig et viktig poeng i disse bøkene at karakterene er mangefasetterte og forskjellige fra hverandre, med en sterk identitet. Utseendemessig er figurene så karikerte at de ser mer ut som dyr enn mennesker, med katteører, kaninører, pelsliknende kropp, osv. Personlighetsmessig har har de klart mennesklige trekk, og jeg tolker det som at barneleseren skal kunne identifisere seg med dem. Den tolkningen forsterkes av budskapet i bøkene: Trass i at både illustrasjoner og historier er enkle, går ikke karakterene av veien for å sjokkere leseren. Det er til tider groteske illustrasjoner av ubehagelige deler ved livet, og ofte er bryter temaet med tabu i barnelitteraturen. Karakterene er ikke sukkersøte, trass i at tittelen skulle tyde på det. Snarere er dette nettopp poenget med den rosa tittelen: både karakterer og historiene gjør opprør mot forestillingen om at barnebøker er koselige, ufarlige og pastellfargete.  Karakteren Liten Skär, er et prakteksempel på dette. Kroppen til karakteren er tegnet i rosa, og på hodet har hen noe som likner på en rosa sløyfe. Liten Skär er en perfekt karikatur av en rosa pike, helt til hun åpner munnen for å kaste opp gul  gugge: hun har hoggtenner og et ustadig temperament. Liten Skär er den mest feminine av karakterene, ellers er karakterene tilnærmet kjønnsnøytrale og  kan beskrives med det personlige pronomenet "hen", som verken er maskulint eller feminint. Feministen i meg synes dette er et knallstilig utgangspunkt for barnebøker. Og likevel er jeg for å sensurere nesten hver eneste bok om Liten Skär.

Debatten i Sverige ble utløst av at det i 2012 ble produsert en svensk animasjonsfilm basert på bøkene. Animasjonsbildene i filmen er Wirsèns illustrasjoner, overført til animasjonsmediet. Ingenting er lagt til eller endret, figurene er bare gjort levende. Disse illustrasjonene, som iløpet av 2000tallet har blitt gjengitt i flere bøker og flere opplag, fikk plutselig gjennom filmformatet stor oppmerksomhet: kritikken haglet. Noen svenske kinoer valgte til og med å fjerne filmen fra kinoprogrammet. En av karakterene hennes, «Lilla Hjärtat», ble anklaget for å være en rasistisk karakter som hentet trekkene sine fra utgåtte stereotypier av «negre». Lilla Hjärtat har nemlig store likhetstrekk med den stereotype «negerfiguren» en finner i en gollywog/picaninny.

 En «Gollywog» er en svart stereotyp karakter som var populær i barnelitteratur fra sent
attenhundretall og frem til 1970årene. Du kan kalle det karikaturen av den objektiviserte "negeren", med alle dens konnotasjoner. Figuren kjennetegnes ved helt svart hud, hvite øyne og
overdrevent store, hvite eller røde klovnelepper. Videre har figuren tradisjonelt sett stort, kruset hår
som skal imitere afrofrisyre. Den var populær både som litterær karakter og som lekedukke i Nord-
Amerika, Europa og Australia frem til andre verdenskrig. Det er med andre ord en historisk figur, den går rett inn i historien om de amerikanske slaveplantasjene, den australske diskrimineringen av urbefolkningen, europeerne som tjente seg rike på slavehandel. Det var ikke slavene som gikk rundt med golliwogen, det var slaveeiernes sønner. I moderne tid har den fått stadig sterkere kritikk for hvordan den fremstiller svarte personer, og kritikken har opphav både i den historiske bakgrunnen og i måten den karikerer og latterliggjør svarte. Den regnes av de fleste for å være et rasistisk symbol, et symbol som uttrykker den svarte negerens underlegenhet. Du finner golliwoger i mye litteratur, og denne litteraturen har vært kraftig diskutert de siste årene. Flere kanoniserte litterære
verk har de siste årene kommet i sentrum for en debatt rundt sensur og redigering. Felles for disse er at de er skrevet og utgitt i en helt annen diskurs, en diskurs hvor dette ikke ble problematisert. Som Hergé, tegneserieskaperen bak Tintin, har forklart: "Jeg lå under for de samme fordommer som det borgerlig miljø jeg levde i... Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle: «Negrene er som store barn... Hvor heldig for dem at vi er kommet!» osv. Og så tegnet jeg disse afrikanere ut fra disse forutsetningene og i den faderlige beskyttende ånd som hersket på den tiden i Belgia."

Du finner tilsvarende eksempler hos både Astrid Lindgren og Torbjørn Egner, og det har vært stor debatt om hvordan vi skal forholde oss til disse tekstene.

Rasismen i Tintinserien ble faktisk behandlet juridisk. Etter en fem år lang rettsak avgjorde byretten i Brussel at Tintin i Kongo ikke var rasistisk, i den forstand at heftet fra 1946 (en fargelagt versjon av utgivelsen i 1931)aldri hadde som mål eller hensikt å egge til rasehat eller diskriminering. Den er ganske enkelt et produkt av sin tids diskurs.
Tekster som fremstiller svarte som "store barn" er en viktig del av vår litterære kulturarv, men de er produsert i en helt annen språkdiskurs enn i den vi befinner oss i dag. Vi er mer bevisste på rasistiske symboler, og det er ikke lenger politisk korrekt, det er ikke lenger greit, å bruke dem Mens bruken av «neger» ble oppfattet som et eksotisk innslag på førtitallet, blir fremstillingen av de svarte kurrekurredutterne på Astrid Lindgrens Kurrekurreduttøy problematisk i et moderne samfunn.
Dermed oppstår et dilemma. Skal vi redigere tekstene, slik at de passer dagens diskurs? Skal de stå som historiske representanter for en tidligere diskurs? Vil det være historieforfalskning å redigere dem?
Jeg mener at det ikke finnes noe enkelt svar, ikke på de historiske tekstene. Jeg er for å omskrive Astrid Lindgrens "negerkonge" til "Sydhavskonge". Det endrer ikke innholdet i teksten, tvert imot gjør det en god fortelling tilgjengelig og brukbar for dagens barn. Det hadde vært kjempesynd å la ett enkelt ord frata de neste generasjonene knallgode historier, bare fordi Astrid Lindgrens språk bærer preg av førtitallet. Hvis vi synes det er greit å modernisere Sproget i de Gamle Tekster, slik av Sjåfør skrives med sj og ø fremfor ch og eur, da burde det også være greit å modernisere uttrykk. Det blir verre i Tintinspørsmålet, og der synes jeg at teksten kan få stå slik den ble trykket: men med en historisk bevissthet.

Debatten om Lilla Hjärtat føyer seg inn i en større diskusjon omkring rasisme i barnelitteratur, en
debatt som er aktuell for alle som arbeider med formidling av litteratur. Men der jeg både forstår og er glad i Astrid Lindgren, provoserer Stina Wirsèns bøker meg helt enormt.

Wirséns Lilla Hjärtat har nemlig åpenbare likhetstrekk med gollywogfiguren. De tydeligste
kjennetegnene ved henne er at hun, som den eneste av karakterene, er helt svart og at hun har brede,
hvite lepper og hvite øyne. Hun er også den av karakterene som har mest menneskeliknende trekk, i
motsetning til de andre karakterene hvor både kroppsfasong og farger bryter med det
menneskligfigurlige.

Først forsvarte Wirsen seg med at hun slett ikke hadde tenkt på Lilla Hjärtat som en golliwog. Videre parerte både Wirsén og filmprodusenten Linda Hambäck kritikken med å si at Lilla Hjärtat
ganske riktig bygger på en stereotyp, men at dette er gjort med hensikt: «Vi har med Lilla Hjärtat
förhållit oss till en stereotyp – för att punktera den. Vi lever alla under den rasfixerade blicken och
vi måste hjälpas åt att bryta den. Vi vänder oss till en ny generation som än så länge är helt fri från
fördomar.» Wirsén har ønsket å punktere den rasistiske stereotypen. Både bøkene og filmen henvender seg til et publikum som foreløpig står fritt for fordommer, og ved å presentere Lilla Hjärtat ønsket de å gi stereotypen nytt og positivt innhold. Det er altså ment som et antirasistisk engasjement. Wirsén uttalte også at «Att inte vara representerad, det är rasism.» Her regner jeg med at hun sikter begrepet til den usynlige hvitheten, som kunne vært et godt poeng, hadde hun visst hva det innebar. Det gjør hun ikke.

Hun hevdet at det er for få svarte karakterer i barnelitteraturen i dag, og at Lilla Hjärtat skulle være en nøytral representant for svarte karakterer. Denne argumentasjonen avslører at Wirsen overhode ikke har forstått hva kritikken går ut på. Det handler ikke om at Wirsen har tegnet en svart karakter. Det handler om hvordan hun har tegnet den. Argumentasjonen hennes er historieløs - og det er  historieløsheten som ligger til grunn for kritikken. Som Fatou kommenterer: "Jag blir inte upprörd på henne, utan på hennes totala oförmåga att se sin egen del i det hela och att helt och hållet ställa sig blind till vad debatten faktiskt handlade om. Antingen förstår Stina verkligen inte vad det handlade om, eller så vill hon inte förstå."

Til slutt plasserer Wirsen seg i offerposisjon. Det var aldri meningen å tegne rasistiske bilder, sa hun. Hun er så lei seg for at de blir oppfattet sånn. For hun personlig elsker Lilla Hjärtat. Men fordi kritikken er så krass, skal hun for alltid slutte å tegne henne. For meg lyser dette offerrolle. Wirsen er gjenstand for urettferdig kritikk, hun har bare tegnet ut av kjærlighet, men hvis kjærligheten hennes støter noen skal hun slutte. Selv om hun er uenig i kritikken." Forlaget trakk inn bøkene hvor Lilla Hjärtat var sentral, hun sluttet å tegne karakteren (og praktisk talt sluttet å tegne bøker i serien), men det hele skjedde med en såret mine. Offerrollen provoserer meg nesten like mye som illustrasjonene. Hun er faktisk ikke offer i denne saken. Hun er ikke urettferdig behandlet, kritikken er godt fundert. Riktignok er ikke skammen bare hennes: at ikke noen i forlaget har stanset den første boken med Lilla Hjärtat før den kom i trykk er over min forstand. At ikke bøkene ble sendt i retur til Wirsen med beskjed om at "budskapet er bra, tegningene er fine, men du er nødt til å redigere Lilla Hjärtat" gjør meg redd, for det forteller meg hvor historieløse folk er. Og historieløsheten ligger ikke bare hos forfatteren, korrekturleserne, forleggerne og filmregissøren: selv hos bibliotekene er denne tilstede. Nesten ingen bibliotek i Sverige eller Norge tok hensyn til kritikken, bøkene ble stående på hyllen. Bibliotekarer jeg har snakket med argumenterer med at de selv ikke oppfatter Lilla Hjärtat som rasistisk. De ser ikke likheten med den klassiske golliwogen, og dersom de gjør det er ikke illustrasjonene rasistiske. De adopterer Wirsens argumenter, og konkluderer til slutt med at det er barnas vurdering som skal være avgjørende: barn liker dem, derfor skal de lånes ut.

Jeg har aldri tenkt på meg selv som forkjemper for sensur. Det har vært fjernt fra min forestilling om meg selv at jeg skal være en som argumenterer for at bøker bør sensureres, at vi som bibliotekarer skal bestemme hvilke bøker som er egnet for å lese. Som bibliotekarer har vi stor makt, vi kan avgjøre hva som er "god" litteratur, hva som skal være tilgjengelig for leserne. Som prinsipp har jeg alltid tenkt at det er en viktig del av vår oppgave å være mangfoldig. Men i dette tilfellet mener jeg faktisk at bøkene burde tas inn. Jeg mener det er vårt ansvar. Det får ikke hjelpe om motivasjonen bak historiene er god, eller om fortellingene bryter med tabu, eller at en rekke unger synes at det er artige bøker. Det handler om å forsvare barna. Det handler om at vi, som voksne, beleste og erfarne mennesker, har et ansvar for å ikke videreføre rasistiske holdninger. Vi har, eller rettere sagt, vi burde ha en historisk bevissthet som beskytter barn mot rasisme, mot kvinnediskriminering. Akkurat som jeg mener at vi har et ansvar for å beskytte barn mot bildebøker som uforsiktig og hensynsløst behandler alvorlige emner som omsorgssvikt og seksuelle overgrep. Jeg mener ikke at vi ikke skal ha bøker om alvorlige temaer, eller at barn ikke kan vurdere selv hvilken litteratur de liker. Men barns leseglede fratar ikke oss et ansvar for hvilken litteratur vi tilbyr. Barn som kommer til hyllen med pekebøker har ikke det ansvaret, vi har. Det er en stor del av vår oppgave å bedømme og velge ut bøker, og en del av vårt ansvar er å sørge for at verken barn eller foreldre kommer til hyllen og finner  litteratur som spinner videre og aksepterer diskriminerende stereotypier. Vi har makt til å videreføre, eller bryte, med diskriminerende begreper. Dersom bibliotekarer velger å ha rasistiske bøker på hyllen, er dette også et utsagn. Å argumentere, slik enkelte bibliotekarer jeg kjenner har gjort, med at "barna liker det", er å fraskrive seg ansvaret. Det handler om å være bevisst hvilke signaler vi i denne maktposisjonen sender.

Fatou konkluderer med at "jag kommer att fortsätta försvara mina barns rätt att slippa växa upp med dessa rasistiska nidbilder så länge jag orkar." Jeg er hjertens enig.

Litt grov omsorgssvikt på sengekanten?

"Illustrasjonene utdyper på en nydelig, utfyllende og suggererende måte denne gripende, ømme og vàre fortellingen , som egner seg så godt til diskusjoner med barna. Spennende og vakker innertier for de små!"

 Lars Roger Furnes, Sunnmørsposten

 ...

"Vondt og vakkert (...) Og den som måtte synes at dette er ei bildebok like mye for voksne som for barn, har helt rett. Denne boka er alt for flott til at ikke alle skal få del i den."

Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

 ...

(...) dette er en nydelig fortelling om savn, lengsel og om å finne seg til rette i verden (...) Justyna Nykas eksperimenterende illustrasjoner fanger fint stemningen i fortellingen og bidrar til å puffe tolkningen i overraskende retninger."

Marianne Lystrup, Vårt Land

...

"Nykas surrealistiske og grafisk pregede illustrasjoner gjør denne boka til en særdeles lekker trykksak."

Dagsavisen"

 ...

Jeg har hatt en måned praksis i Trondheim, på Barne- og ungdomsavdelingen (BUA) til Folkebiblioteket. En av de virkelig fine tingene ved praksisperioden, var at de ansatte etterhvert kom med tips og forslag til hva jeg kunne lese. De ga meg lettleste bøker, de ga meg billedbøker de syntes var gode, de ga meg... Marit Kaldhols Stripekalven i fanget en stille ettermiddag, med en advarsel om at dette... Dette var boken alle hadde lagt for hat. Det var alt. Derfor leste jeg. Og det, mine lesere, det! Det viste seg å være den mest groteske teksten jeg har lest på lenge.

Mange av dere har et forhold til Marit Kaldhol fra før. Hun skrev en tragisk billedbok kalt Farvel Rune, om en liten jente som leker ved dammen sammen med sin beste venn Rune, hvorpå Rune drukner og den lille jenten må gå i begravelsen. Som tekst er den litt gammelmodig, noen vil kanskje kalle den i overkant "pedagogisk" også. Det som sitter sterkest i er  Wenche Øyens illustrasjoner, som fremdeles er sterke. (Det merkes at da Øyen skulle illustrere denne boken, tenkte hun på sin egen bestevenninne, som døde da de var elleve. Øyen illustrerer sin egen sorg.)

Det som gjorde Farvel Rune til en viktig tekst, var at den brøt med sin tids store tabu i barnelitteraturen. Da den ble skrevet på åttitallet var det ingen som skrev barnebøker om døden, det var et tema som var for alvorlig for barna. Tilsvarende prøver Stripekalven å bryte med et av vår tids barnelitterære tabu, omsorgssvikt.  Den gjør det bare litt mindre elegant.
Stripekalven handler i utgangspunktet om en liten kalv og hans mamma. Mammaen forlater den lille kalven ved utkanten av en skog, fordi hun skal "kjøpe nye sko". Den lille kalven blir altså etterlatt alene, slik at da det skumle monsteret Nekut kommer, er kalven fullstendig forsvarsløs. Kalven løper inn i den store skogen, alene, redd, med Nekut etter seg. Kalven løper til kreftene tar slutt, og så faller den omkull, den "faller inn i besvimelsen". (Mens den ligger der, skinner solen ned gjennom skogsblader, og lyset lager striper i pelsen hans. Kalven er blitt stripekalv.) Nå ligger altså kalven der og venter på den sikre død. Lenge ligger den bevisstløs, men til slutt kommer et udefinert vesen frem. Ikke at figuren omtales slik, figuren får navnet "Dori" og har forsåvidt en ganske sterk personlighet. Vi får bare aldri vite hva, eller hvem, Dori er, selv om illustrasjonene gir oss en ledetråd: hun er en menneskeliknende kvinne.(Med værhår?) Hun dukker opp fra intet, med store bryster fulle av søt melk. Vår lille kalv har ikke fått næring siden moren dro (for å kjøpe sko, ikke glem det!), så da Dori tilbyr, drikker kalven seg utørst.

 (Er hun ikke tillitsvekkende? Kom, skal du få melk! Er dette de nydelige, utfyllende illustrasjonene som fanger stemningen?)

For så sier Dori:
Jeg er mammaen din.

(Jeg kjenner grøss på ryggen. Dette er mye skumlere enn monsteret Nekut.)

Kalven svarer: 
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Fint, lille kalv. Ikke at moren din er helt stabil, men altså - hvem er egentlig Dori?)

Og Dori sier igjen:
 Jeg er mammaen din.

Kalven svarer:
 Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

Og Dori sier igjen: 
Jeg er mammaen din. 

Kalven står på sitt:
Nei, det er du ikke. Mammaen min er i byen for å kjøpe sko.

(Jeg spør: Hvem er Dori?)

Det tar flere runder før Dori gir seg. Til slutt spør hun om de kan være bestevenner, og det er helt greit for kalven. Så spør Dori om de skal gå til byen, og kalven vil gjerne det. I all hemmelighet vil kalven se etter moren sin, men det sier den ikke til Dori. (Hvorfor ikke det?) I stedet går de sammen gjennom byen hele dagen, og kalven ser og ser - ingen mamma. Ikke før kveldssolen skinner lavt på himmelen og dagen er nesten over. Da ser kalven moren sin.

Synes du, som meg, at hele scenen med Dori var ubehagelig? Dette er verre.

Kalven ser mammaen sin. På kafe. Hun har nye sko, og hun spiser is sammen med sin nye kalv. Hun ser ikke på vår kalv. Boken slutter med at kalven og Dori drar, og kalven trøstedrikker Doris melk, og de er enige i at det er bra de er venner. The End.

Hææ? Sykklyven bibliotek mener dette er en "Bildebok for småskoletrinnet". Barn på småskoletrinnet er mellom seks og ti år. Alle skolebibliotekene jeg søkte opp, har plassert den sammen med "bildebøker" og "barnebøker". Men dette er ikke en barnebok. Jeg får nesten traumer av denne historien.

Litt surfing forteller meg at den fikk gode kritikker da den kom. Barnebokkritikk.no beskriver illustrasjonene som at de "gir eit symbolsk lag til ein konkret tekst, og dei opnar for fleire tydingar", og historien  oppsummeres enkelt som en symbolsk fortelling om en forlatt kalv. "Mest nærliggande er det å lese forteljinga som eit bilete på smerta ved å bli forlaten, og boka gir også ein veg ut av smerta. Dori er først skremmande, sidan ei god erstatning for mor. Til slutt vel kalven å vere saman med ho framfor mora". Slik tolker Barnebokkritikks anmelder. På bildet til høyre ser dere bilde av Dori som ammer kalven:

Jeg tolker ikke Dori som en god morsfigur. Dori blir aldri et "bedre alternativ", hun er det eneste alternativet. Hvem er det Dori skal representere? Det står klart for meg at dette er en fortelling om grov omsorgssvikt. Moren til kalven forlater ham til fordel for egne gleder, nye sko og iskrem, og kalven har ingen andre trygge omsorgspersoner, ikke et eneste sosialt sikkerhetsnett. Jeg kan tolke Dori som en representant for barnevernet som involveres når omsorgssvikten oppdages, men er hun en trygg omsorgsperson? For meg virker hun truende når hun insisterer at det nå er hun som er mammaen, når hun gjennom dette insisterer på at kalven skal glemme den første mammaen sin, glemme hele sin historie før Dori kom. Ja, Dori kan dekke kalvens fysiske behov, og kalven tar takknemlig imot melken fra Doris store bryster. Men dette er også et problem for meg, et problem barnebokkritikks anmelder også påpeker. De "symbolske" og "vakre" illustrasjonene viser Dori naken, og brystene til Dori er både omfangsrike og iøyefallende. Barnebokkritikks anmelder mener at Dori mot slutten er ufarliggjort, men jeg er ikke enig. Det jeg derimot er enig i, er at nakenheten hennes, forsterket av illustrasjonene, gjør Doris tilnærminger et sterkt anstrøk av seksualitet. Hun åpner armene og holder frem brystene sine, og kalven legger seg inntil henne. Hvis vi følger antagelsen at hun symboliserer barnevernet, hva sier da dette? Kalven er forsvarsløs og et lett bytte for seksuelle overgrep begått av den instansen som skulle beskytte ham. Er dette en symbolsk referanse til alle de barna som har blitt utsatt for overgrep på norske barneverninstitusjoner, disse forferdelige tilfellene som ble rullet opp for noen år siden? Men dette er ikke tema i teksten, tvert i mot er Dori "løsningen". Det seksuelle anstrøket er bare et ubehagelig hint som gjør Dori enda mer truende, fordi jeg som leser ser det kalven ikke ser, at han er alene i et system som forgriper seg på ham. Fordi kalven har opplevd så grov omsorgssvikt fra sine nærmeste, blir enhver oppmerksomhet oppfattet som positiv.
 Grunnen til at Dori kan få en slik rolle, er jo at kalven er blitt forlatt av moren sin. Men hvis det er dette som skal være bokens hovedtema, burde da ikke kalven få en sjanse til å bearbeide dette traumet, denne sorgen? Etter at kalven har sett moren sin på kafé, blir han med Dori dit Dori vil gå. Han får trøst av Dori, og han har "en liten stripe i hvert øye". Dette er beskrivelsen av sorgen hans. Vi får aldri vite noe om moren, ikke om hvorfor hun har gjort som hun har gjort, og ingenting om den nye kalven hennes. Ikke at det burde komme unnskyldninger, men hvis dette skulle være en "terapeutisk" tekst burde vel kalven - og leseren - presenteres for noen mulige forklaringer som kunne gjøre morens svik forståelig? Hva får en mor til å forlate barnet sitt? Hvordan kunne hun erstatte den første kalven sin så lett, hvorfor får den nye kalven iskrem, mens vår kalv får Dori?

Det skal sies, det er en sterk leseopplevelse. Og det er en interessant bok, med illustrasjoner som treffer deg i vrangstrupen og en historie som risikerer å gi leseren traumer. Men så interessant den enn er, den har noen store mangler. Den tar opp et komplisert tema, og den forsøker å forenkle det komplekse ved å gjøre teksten full av symbolikk - men det fungerer ikke helt. Det er ingen katarsisk løsning her, og Dori, som skal representere kalvens "frelse" - hun fremstår ikke som en tillitsvekkende karakter. Dersom teksten hadde stilt spørsmålstegn ved Dori, hadde dette gjort den langt stiligere. Hun er nemlig mildt sagt suspekt, men dette er aldri et tema i teksten. Det suspekte ved karakteren hennes kommer bare frem i en sofistikert analyse av teksten, og dette i seg selv gjør at dette ikke er en barnebok. Jeg skjønner godt at bibliotekarene ved BUA har lagt denne boken for hat. Det kunne vært en viktig bok, men den feiler, fordi den ikke problematiserer sine egne skrekkelementer. Den ser ikke selv hvor truende Dori er, hvor forsvarsløs kalven er - og den gir ingen nøkler til å bearbeide de traumene kalven opplever - den erkjenner knapt nok at det kalven har opplevd er ubegripelig vondt. Hvem skal lese denne boken?  Den står på barnehyllen, og anmelderne mener det er en "symbolsk" og "vakker" barnebok, så hvem er de barna denne er tiltenkt? Småunger som er forlatt av mødrene sine, er det meningen de skal gjenkjenne sin egen situasjon og bearbeide sin egen sorg? Det fungerer den absolutt ikke som. Kalven får aldri svar på alle spørsmålene sine, delvis fordi han ikke har noen å stille spørsmålene til. Som terapi tviler jeg på at den tilfører leseren noe som helst. Er den da tiltenkt de trygge ungene, de som sitter på sengekanten med mammaen sin, slik at de også skal vite at det finnes unger der ute som har slemme mammaer? "Det finnes mammaer som forlater deg, uten forvarsel og uten forklaring, og de kommer aldri tilbake." I så fall er dette en ondskapsfull bok, for det eneste den vil oppnå er å gi de trygge ungene mareritt og nye ting å være redd for. De trygge ungene vil nemlig heller ikke få noen forklaringer, en følelse av å løse opp den knuten av angst som teksten skaper. Teksten tilbyr ingen form for trygg avslutning, og derfor gir den heller ingen redskaper som gjør den relevant som noe mer enn skremselspropaganda. Jeg synes at det på mange måter blir en farlig tekst, fordi den behandler temaer som er så vonde, så alvorlige, at de ikke burde behandles lett. Omsorgssvikt er ikke et tema som burde behandles med uforsiktighet og uten grundig refleksjon. Som historien om kalven viser, barn i denne situasjonen er ofte uten forsvarsverk. Når behandlingen av temaet er så dårlig gjennomført som dette blir det respektløst for de barna dette faktisk gjelder. Elefanter skal ikke trampe med illustrasjoner og suspekt symbolikk på noe som er mange barns tragedie.

Nei, teksten egner seg ikke til lesing for eller diskusjon med barn. Hvis noen skal lese denne boken, er det voksne med redskaper til å analysere og kritisere en tekst som dette. Jeg er sterkt tilbøyelig til å si meg enig med barnebokkritikks anmelder i hennes endelige konklusjon; "eit sølete eksperiment som Stripekalven aldri burde ha blitt sleppt ut av laboratoriet".