I et høyt trehus

En av grunnene til at jeg er så glad i Neil Gaiman, sånn utover at han skriver fine bøker og elsker bibliotekarer, er at han har så inderlig respekt for barns leseglede. I intervjuer har han poengtert, gang på gang, at det viktige er at barna (les: mennesker) leser, ikke hva det er de leser. Vi voksne skal ikke vite så vel hva som er god litteratur, vi skal respektere barns interesser og barns lesegleder. Det finnes en hundre år gammel litterær og bibliotekarisk diskusjon i dette, mellom de som først og fremst vil at barn skal lese, og de som vil at barn skal lese pedagogisk.

Jeg skal ikke gå dypt inn i den pedagogiske diskusjonen her. Det fortjener sin helt egen post. Det jeg derimot skal er å tilstå noe jeg skammer meg litt over: jeg mistet gangsynet en stund. Uten å merke det selv gikk jeg meg vill. Det måtte en australsk forfatter av "enkel" barnelitteratur til før jeg skulle finne veien igjen.

Jeg er nemlig på Neil Gaimans side i dette, med hele mitt hjerte. Det viktige er at folk leser, og at de opplever litteraturen som sin egen. Hvis den ikke treffer meg, er det sannsynligvis fordi jeg ikke er målgruppen. Jeg har vært stolt av, og jeg har stolt på! at jeg respekterte folks leseglede. Så mange litteraturvitere fnyser av formellitteratur av type påskekrim, og enda mer av Dan Browns "Da Vinci-koden". Jeg har tenkt "så bra! Så BRA at folk leser, at folk leser noe som utfordrer tankene deres samtidig som de får en en flott leseopplevelse." Jeg har pleid å si at jeg kanskje ikke synes Twilight-bøkene er fantastisk godt skrevet eller banebrytende poesi, men at jeg til den riktige eleven kan anbefale det varmt og helt oppriktig. (Jeg personlig har tross alt lest dem, med store glede.) Og jeg har tenkt at barn skal lese det som passer dem.

Sannsynligvis har meningene mine opphav i litteraturstudiene mine, i barnelitteraturteorien. Et av de viktigste aspektene ved barnelitteratur er det paradoksale ved at de er skrevet av voksne, utgitt i et voksent forlag og solgt av voksne til voksne... men tiltenkt barn. Det stiller utrolig store krav til alle voksne involverte, fordi det krever enda større respekt og bevissthet for den egentlige målgruppen. Ikke alle har den bevisstheten, eller enda verre, den respekten. Noen tror at det er lett å skrive bøker for barn. Noen tenker at fordi litteraturen som regel er mer formelbasert, er den mindre kreativ. Litteraturen har ikke de samme kvalitetene som store mursteiner av voksenromaner, med andre ord har den ikke god kvalitet. Dette blir ikke alltid sagt høyt, men du ser det likevel: du ser det i forskningstradisjonen, i publikasjoner, du ser det i omtalen av forfattere av barnelitteratur, du ser det i bokanmeldelser. Du ser det i det som sies og det som forblir usagt.

For meg har det derfor vært ekstra viktig å huske dette: huske hvem jeg er bibliotekar for. Jeg ville aldri bli en sånn voksen som glemte hvordan det var å være barn, jeg ville være en sånn voksen som så barn inn i øynene og husket hvordan det var å være femti cm høy.  Og jeg skulle aldri, aldri bli en sånn voksen som var overlegen og uinteressert i den litteraturen som barna likte. Jeg skulle heller finne ut hva det var de likte, komme dem i møte, lære av dem.

For noen dager siden var jeg på besøk hos Font forlag. (De har forresten nydelige lokaler. Alle forlag burde ha sekskantede rom, skrått tregulv og bokhyller fra gulv til tak.) Det var her jeg oppdaget det, dette jeg kjente i brystet: jeg var gått vill. Kanskje har jeg gått for lenge uten en skikkelig faglig diskusjon om litteraturen, det var gått rust i hverdagen min. En eller annen gang har jeg mistet elevene mine av syne, jeg mistet lesegleden deres av syne. Litt, i alle fall. Ikke så mye at det merkes, tror jeg. Håper jeg. Bare av meg, denne ene kvelden, da en annen forfatter forteller om hvorfor han skriver bøker som han gjør.  Andy Griffiths forteller at han prøver å huske hva som var morsomt som barn, han prøver å se potensialet i barns perspektiv. Det er så riktig, alt han sier. Det er så veldig riktig, så veldig viktig.

Andy Griffiths er en australsk barnebokforfatter som er mest kjent for serien "Gutta i trehuset" (med diverse etasjer. For hver bok vokser trehuset med tretten etasjer. I dag er huset på 78 etasjer, men det blir høyere.) Bøkene er utgitt av Fontini forlag, og de er veldig populære. De er også veldig lettleste, enda de tilsynelatende er store. Bøkene er et samarbeidsprosjekt med illustratøren Terry Denton (og etter hvert konen til Andy Griffiths, Jill Griffiths.) Hver bok er på flere hundre sider, men de fleste sidene er dominert av intrikate illustrasjoner og lite tekst.  Og jeg har lånt ut bøkene hans i snart to år. De går som varmt hvetebrød, som vanndråper på glovarm stekeplate. Elevene har fortalt meg at de er hysterisk morsomme, at de er lette å lese. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Jeg så hvem som leste: de som ellers ikke leser, de som ellers synes at bøker er noe herk. De plukker opp bøkene hans og ler seg gjennom tohundre sider. De leser bøkene hans om og om og om igjen, til de kan bøkene utenat. I begynnelsen var jeg bare glad for det. Men så skjedde det noe, jeg vet ikke når. En eller annen gang ble jeg lei. En eller annen gang glemte jeg dette: jeg glemte å ha respekt for at noen synes lesing er slitsomt. Jeg glemte å ha respekt for barns perspektiv. "De er for enkle", tenkte jeg. "Må jeg finne den frem til deg, må jeg? Du har lest den femti ganger før, har du ikke? Og det er jo nesten bare bilder! Det er jo nesten ingen tekst, du leser det ferdig på null komma niks. Må du alltid lese dette som har tekst i "håndskrift" og baserer seg på platt humor, kan du ikke lese noe med Times New Roman og substans?"

Shame on you, Engeline! Shame, shame, shame on you. 

For denne kvelden minner Andy Griffiths meg på noen viktige ting. Han minner meg på at barns perspektiv er verdt noe, og at når de forteller meg at "Gutta i trehuset" er fantastisk, betyr det at jeg burde lese den og se etter det fantastiske. Jeg har gjort samme feil som det jeg har anklaget barn for: jeg har bladd i en bok, men ikke faktisk lest i den. Jeg ble kjepphøy og tenkte at det var "enkel" litteratur, bare fordi den var lett tilgjengelig for barn som hater bokstaver. De er jo ikke enkle, ikke i den forstanden jeg tenkte. Tvert i mot er de gjennomtenkte. Hver strek, hvert ord, er nøye valgt og med en pedagogisk hensikt. Det er jeg som er korttenkt og arrogant. Det skal være lett å lese. Tekst og bilde skal dra deg inn. Han viste oss en bokside med en linje og en stige. "Du ser stigen først", sa han. "Du ser stigen før du leser setningen, og setningen sier "Bli med opp, da vel" For vi skal huske at for noen barn er hvert ord arbeid. Hvert ord i en setning er jobb. For oss, vi som sitter her, forfattere, forleggere, bibliotekarer, for oss er det lett å lese. Det gjelder ikke alle. Disse bøkene er utformet slik at det skal bli lettere."

Han refererer til Roald Dahl og hans evne til å våge det brutale, det groteske, i sine barnebøker. Han viser til at barn jo vet forskjellen på fiksjon og realitet, vi som voksne skal ikke undervurdere barna. Og vi skal sette pris på det ukompliserte, og vi skal, (dette er det jeg som legger til) vi skal også anerkjenne snart-tenåringers behov for lettlest, ukomplisert litteratur som tar dem tilbake til fjoråret, som var mindre komplisert enn dette.

Mye av det Andy Griffiths snakket om denne kvelden minner mye om det Neil Gaiman sier i intervjuer. Men Andy Griffiths har i tillegg jobbet som lærer, og han har greid det som jeg alltid har prøvd på. Han har faktisk sittet på gulvet med barna, hentet frem barnet i seg og beholdt respekten for dette perspektivet. Han henter det frem igjen i meg.

Litteratur har ikke aldersgrenser. Det burde jeg huske. Så nå ligger bøkene hans på nattbordet mitt, og jeg skal lese og le, og når jeg er ferdig med denne skal jeg låne med meg hjem noen av de andre superduper-populære, lettleste bøkene som elevene elsker. For jeg skal ikke være en sånn voksen som glemmer perspektivet, en sånn arrogant jævel som tror voksne vet bedre. Jeg skal nemlig være i stand til å se elevene mine rett i øynene, som jevnbyrdige.