Det fineste vårtegnet i Bergen

I fjor var det ti år siden jeg flyttet fra Bergen. I de årene har jeg sett mer til solen enn jeg gjorde de første ti årene, og jeg har blitt kjent med blomsterflora som bare var et fjernt rykte i barndommen. Sånt som hestehov som bryter gjennom telen. Sånt som blåveis i fiolett hav tidlig om våren. Det er slående vakkert, det er erkevårtegn. Og likevel...

Ti år, og jeg har aldri sluttet å lengte etter bergensk sommerflora. Jeg savner det hvert år. For Bergen har noen vårblomster som skiller seg ut. De fleste finnes jo på Østlandet, i Trøndelag, men de finnes spredt og puslete. Jeg tror ikke de tåler tele, at de trenger regnet. Jeg kan styre min begeistring for regn

I går var jeg i hagen utenfor blokken der Christian bor. Hundene fikk løpe fritt, og jeg gikk og så i bakken. For der. under treet, vokste klynge på klynge av smørblomster. Et hav av grønt og flekker av gult. Og ute på gresset? Der. Godt skjult, for de er ennå for små.  Mørkegrønne stenger. Ørsmå stilkeblader. Knopper som ikke kan bestemme seg om de skal være mørk lilla, mørk grønn eller litt brun. Jeg tuller ikke, hjertet mitt gjør et lite lykkehopp. Karseblomster. Det fineste vårtegnet som finnes.