Anna + Didrik = voldtekt

En gang i fordums dager leste jeg en roman av Unni Lindell.  Boken het Anna + Didrik = baby (i første utgave med tittelen Annas barn.) Boken kom ut på Aschehaug forlag i 1991 og fikk gode omtaler, Lindell ble faktisk kåret til Norges beste  ungdomsbokforforfatter på grunn av den. Jeg sitter akkurat nå med en andreutgave utgitt i 2005. Det var i andreutgaven at boken fikk ny tittel, den skulle moderniseres med en mer "tidsriktig oppgradering". Boken er rosa med kyssemunn på forsiden, og vaskeseddelen formidler at dette er en roman om Anna, , 14 år, som blir gravid. Hun har blitt kjent med Didrik i løpet av en sommer, de har hatt sex, og ved skolestart innser hun gradvis at hun er med barn. Didrik er ute av bildet, hun står helt alene i situasjonen. Det tar nesten fire måneder før de voksne oppdager det, og innen da er det for sent å få abort. Dessuten vil hun ikke, selv om alle voksne ber henne om det. Boken er fortalt fra Annas perspektiv, og Lindell beskriver de såre følelsene hennes, alle bekymringene, veldig godt. Skammen hun føler, den store ensomheten.

Som tidlig tenåring etterlot boken meg med et ordløst ubehag. Kanskje jeg var skuffet over kjærlighetsmotivet, for Didrik ender opp med Annas venninne. Jeg syntes ikke han var spesielt romantisk, og jeg synes ikke Annas nye romanse gjorde noe særlig utav seg. Dessuten svikter han henne da graviditeten blir kjent. Kanskje var det selve grunntemaet som var vondt, den ekle følelsen jeg fikk da jeg levde meg inn i Annas situasjon, og det at situasjonen aldri løses opp. Trettenårige meg synes dette var en ubehagelig trussel, en pinlighet. En liten del av meg syntes at hun burde passet seg bedre.

Som voksen leser ser jeg en helt annen historie. Jeg skjønner hvorfor jeg ikke synes den helt levde opp til romantikken, for dette er jo ikke en kjærlighetshistorie. Den har ikke en gang kjærlighet og forelskelse som nevneverdige elementer, romantikken er knapt en bisetning. Den rosa forsiden er mildt sagt misledende. Som svært ung leser var boken udefinerbart ubehagelig, men som voksen var den forferdelig vond. Nå skjønner jeg hvorfor hun ikke passet seg bedre for faren ved sex. Det gjorde vondt å lese, hele boken vondt.  Og smerten sitter i skildringen av "sexscenen" som fører til graviditeten. Les den selv:

«Vil du alikevel?»

«Nei, jeg vil ikke.»

«Jeg skal ikke, vi bare koser. Slapp av!»

(…)

«Du må ikke…»

«Neida, bare ytterst…»

Han så ikke ned på henne. Vendte ansiktet mot veggen. Han hadde bestemt seg. Hjertet hennes sluttet å slå. Han hadde bestemt seg.

Etterpå stirret Anna opp i bunnen av øverste køya.

Dette er ikke en sexscene mellom to tenåringer. Dette er en skildring av en voldtekt. Anna har kanskje vært litt interessert i kyssing med Didrik, kjekk og to år eldre, men hun er hele tiden veldig klar på at hun ikke vil gå videre, gå lengre. Anna har ingen skyld, absolutt ingen skyld, i denne situasjonen. Og uansett hvor mye jeg lette, kunne jeg ikke finne et eneste sted i romanen hvor dette ble sagt rett ut. Det blir alltid fremstilt som at hun har hatt ubeskyttet sex med kjæresten, en litt useriøs kjæreste, og nå er hun i omstendigheter.

Jeg sendte en epost til nettverket mitt av skolebibliotekarer i Bærum. Har dere oppdaget dette? Det viste seg at de fleste hadde gått rundt i samme villfarelse som meg, boken sto på hyllen som sår ungdomsroman. Kun èn bibliotekar kunne fortelle meg at hun var klar over det allerede. (Hun jobber på Eiksmarka barneskole og er en fantastisk bibliotekar. Sannsynligvis er det hun som er det jeg aspirerer til, hun er Norges aller beste skolebibliotekar.) Hun hadde kastet boken for lenge siden, for det er mildt sagt bekymringsverdig å fortelle tenåringsjenter at denne formen for seksuell vold bare er feil dersom det er ubeskyttet og ender i graviditeter. Men hun hadde et veldig viktig poeng:

Definisjonen av voldtekt har nok endret seg betraktelig siden boka ble skrevet, og jeg tenker faktisk at det var prisverdig av Lindell å problematisere tematikken. Forfatteren er jo tydelig i sin støtte til Anna i hennes opplevelse av det som skjedde. Anna og Didrik var jo kjærester, og denne typen press ble nok ikke definert som voldtekt tidligere - det var jo ikke noe vold inne i bildet. Derimot har det jo alltid vært straffbart å ha seksuell omgang med mindreårige.

Legen påpeker nemlig for både Anna og foreldrene at det har pågått noe straffbart. Didrik har hatt sex med en mindreårig, dette er hans skyld. Hennes svar var en stor trøst. Ikke bare forklarte det hvorfor jeg kunne gå glipp av noe så viktig tidligere, det fortalte meg også hvor mye som er skjedd i hvordan vi tenker om voldtekt og seksuell vold. Boken står som et uttrykk for at vi er kommet lenger i vår forståelse. Heldigvis. Jeg ville trodd at boken var gått ut på dato allerede i 2005, men i 2016 er den definitivt blitt sur. Den hører ikke hjemme i vår tid, og takk og lov for det.

Skriv meg i linjer, ja takk

I dag, gikk jeg rundt og sang Beautiful South. Den rare, engelske popgruppen med den ultrasøte, av og til litt jazzete popstilen og de mørkeste tekstene. Jeg nynnet til "Woman in the Wall", om alkoholikeren som dreper sin kone og murer henne inn i veggen. Jeg spilte "Don't marry her (Fuck me)" og lo når Jacqui Abbot sang "Your socks smell of angels, and your life smells of brie"... paradoksalt nok mens jeg gjorde husarbeid. Og mens Youtube sendte stadig flere sanger til meg, reflekterte over livet. Jeg skal dele en liten funfact om meg.

I dette patriakalske samfunnet vårt skal kvinner være evig tynne, evig vakre, evig unge. Dette siste er viktig: alle skal ha glatt, ung hud. Du kan kjøpe rynkefjerning/utglatting/hudfornyingskremer for millioner. Restylane? Botox? Nivea, L'oreal! Samfunnet har lært meg at jeg skal bekjempe rynker med alt som eksisterer av kosmetikk. Dette vet du, kjære leser, dette vet alle. Og jeg, som den flinke piken jeg er, jeg ser meg selv i speilet på leting etter rynker ofte, som jeg er opplært til. Spesielt nøye ser jeg etter rynker rundt øynene, i krokene der. Jeg ser etter det som kalles smilerynker.

Riktignok føler jeg meg yngre og mer leken enn på lenge, men når jeg ser meg i speilet ser jeg opptakten til de første smilerynkene. De kommer nemlig gjerne omtrent nå, omkring tretti. Jeg ser hvor de vil komme, når jeg smiler kan jeg se sporene de kommer til å følge... og hver eneste gang jeg ser dem, smiler jeg litt bredere. Jeg smiler til rynkene blir synlige. Funfacten er nemlig at jeg alltid har ønsket meg smilerynker.

Smilerynker forteller om liv levd, men det forteller også om hvilken type liv levd: smilerynker heter det fordi du kan tegne opp spor etter smil. De er spor etter humor, spor etter latter. Spor etter vennlige smil du har sendt ut i verden. Tegn på at du har levd, gjort så godt du kunne, lenge nok til at det fikk spor i ansiktet ditt. Jeg har tenkt å være en sånn person som får smilerynker ganske tidlig, fordi hun smiler så ofte. Jeg vil at smilene mine skal være tegnet inn i ansiktet mitt.

 Når jeg hadde sunget "Don't Marry her" og vasket gulvet ferdig, kom "Prettiest Eyes". Denne hadde jeg ikke hørt mye på før, men det kommer jeg til å endre på. Jeg skulle ønske den hadde en annen, mindre cheesy tittel, men cheesy har invadert livet mitt og når sannheten skal frem er det bittelitt velkomment. Ikke minst fordi denne sangen faktisk handler om dette, om verdien av smilerynker. Dette er en kjærlighetserklæring skrevet i smilerynker. Jeg føler meg truffet av begynnelsen:

Line one is the time
That you, you first stayed over at mine
And we drank our first bottle of wine 

...For jeg var der, akkurat der, for en måned siden. Jeg liker tanken på at den kvelden, med den flasken med vin (det kan ha vært Whisky), blir til en linje i ansiktet mitt. EDIT: Gjett hvor den offisielle musikkvideoen er spilt inn! Ja, du gjettet riktig. Portugal.

En helt vanlig fredagskveld

 Pirater! Kraken! Havfruer! Dansing og fiolin, storm, eventyr. Tenk å ha en kjæreste som deler dette en fredagskveld. 

Ting jeg liker

Denne sensommeren oppdager jeg ting jeg liker.

Det er få ting i verden jeg liker så godt som når jeg sitter med et annet menneske, gjerne så tett inntil som de sosiale normene tillater, og plutselig sier den andre noe du hadde tenkt å si. Plutselig viser det seg at du og den andre har begynt å se akkurat den samme tvserien på omtrent akkurat samme tidspunkt og er kommet omtrent akkurat like langt, og trass i at ingen av dere har nevnt det for den andre har begge tenkt "dette vil jeg dele med XX". Så når en part trekker frem tvserien og skal til å fortelle hvor bra den er, brister en ut i latter og ender opp med å snakke i stedet. Eller når noen sier "den sangen... litt obskur, nesten ingen har hørt om den, du har sikkert ikke..." og jeg kan si: "den sangen står på spillelisten min, på grunn av deg. Har du hørt den?".  Det er sånt jeg liker usedvanlig godt.

Og jeg liker lydspor. Selvironiske, muntre lydspor som kler livet en lever. Uhøytidelig. Spesielt godt liker jeg det når sangene på dette lydsporet er preget av romantiske nattønskesanger fremfor mørk poesi om smerte. Si hva du vil om musikalske kvaliteter, hvis jeg får velge et soundtrack til mitt liv, vil jeg heller ha Billy Joel enn Johnny Cash. For jeg liker å ligge våken en sen, sen lørdagsnatt og høre på naboens dundrende høyttaleranlegg, (og i Bærum kommune er det virkelig dundrende konsertlydnivå, i partytelt) sammen med noen. Jeg liker å le av nittitallsslagerne som vi begge gjenkjenner før den første tonen er over. Jeg liker at vi er begge legger ned veto mot å legge til Whitney Houston på lydsporet over vårt liv. Med vekt på vårt.

Jeg liker følelsen av å gå gjennom en sensommerskog på østlandet, nede ved en kyststripe, og kjenne lukten av saltvann og høre bølgeskvulp, og det er den norske versjonen av en Portugalferie. Jeg liker lukten av varm jord og smaken av de få, sure bringebærene denne kalde sommeren har frembragt. Vi kunne spøkt om portugisiske badestrender, der kalde berlinerboller tydeligvis er en greie. Vi lo mye av dette for noen uker siden: på en solrik badestrand utenfor Lisboa kan du få kjøpt berlinerboller av små, tykke menn som synger og bærer rundt på en enorm kjøleeske full. Gir ikke tretti varmegrader, skyfri himmel og hvit sand deg enormt lyst på bolle dyppet i smult? Men nei, i dag spiste vi friske bringebær i stedet, og de var sure og små og søte og etterpå fortsatte vi gjennom skogen.
Og jeg liker å møte barn på vei hjem, selv når og kanskje nettopp når jeg vet at ryktet innen i morgen har spredt seg til hundretalls barn i området. Jeg liker at elleveåringene roper ut "er han kjæresten din??" og jeg liker at jeg kan synge ut et "JAAA!", hvorpå barna selvsagt følger opp med "hva heter han??" trass i at vedkommende står hånd i hånd med meg. Jeg liker at han svarer på spørsmålet, før vi går hjem og lukker døren bak oss.

En sensommerhelg i august som inneholder alt dette og mer er ganske fint, synes jeg.

Vi fanger morild om natten

Det har hendt jevnlig at jeg har sett noe virkelig vakkert, og dette har gjort meg litt trist. Det er litt sørgelig når du går kveldstur med hunden, og naturen rundt er så hjerteskjærende skjønn at du kjenner deg ensom i det. Måneklare netter med speilblankt vann, stille vinterkvelder der snø har lagt seg i fonner av blått lys, solnedganger i hundre nyanser... Det er meningen at du skal ta noen i hånden når du ser dette. Du skal kunne klemme noens hånd og mumle noe som bare en bestemt annen hører. Jeg har altfor ofte gått turen alene.

En av disse tingene som er så vakre at de bør deles, finnes gjengitt i kunst. Morild. På de fineste bildene til Vincent Van Gogh er det tykke lag med klar lakk over det endelige malestrøket. Effekten er at lakken, over tykk, akvamarinblå maling, får det til å se ut som om han har malt ekte morild på lerretet. Det er hårreisende fint. Og akkurat like fint er det langs strandpromenaden i Estoril, Portugal, også. Det er mørkt, mørkt vann og gatelykter som speiler seg. Du trenger ikke å se til casinoet, det kan få blinke i takt med nattklubbmusikken. Se heller ut på hvordan fjærevannet viser nytt strandlandskap, med riller i grå stein og striper i sanden, med smale, hvite dønninger langt der ute hvor havet fremdeles finnes. Se på gjenskinnet fra bålet til de rare wiccafolkene som samles for å feire fullmånen etter mørkets frembrudd. Se på lyktene fra Cascais, fra resturantene rundt, fra bålene, fra de små seilbåtene, som av uvisse grunner bestandig ankrer litt ute fra land... og alt lyset reflekteres mangfoldig av morilden. Der ute skinner havet som et Van Goghmaleri. Og jeg har i hele kveld gått hånd i hånd med noen som forstår. Jeg har aldri vært ensom i skjønnheten, tvert i mot. Denne kveldens nattevandring har ikke vært en ensom affære, det har vært en høyst sosial, nær og kreativ ting. Ikke bare har jeg gått hånd i hånd med noen som kan høre meg mumle... Jeg kan få høre den samme noen når han dikter opp en wiccahistorie med smuglere, politifolk, månen, tidevannet og det tapte Atlantis til meg. Men den historien var bare til meg, den deler jeg ikke bort.

for the longest time; fnis.

Lisboa er en vakker, vakker by å gå rundt i med en som gjør deg fnisete glad. I dag har jeg gått rundt og sett, og følget mitt har stanset og sagt: se! Den bokhandelen må vi gå inn i! Og så har den unge mannen dradd meg inn i en bokhandel med buede dører og bølgende tak! Med med mørke, fine vegghyller fulle av portugisiske boktitler og stabler av bøker langs bord. Vi stanset ved hans fagbord (jus) og mitt fagbord (barnelitteratur) og vi lo av engelskhyllen hvor Danielle Steele og Virginia Woolf ble stilt side om side. Deretter trakk han meg inn i en tebutikk - merk, han trakk meg dit, og det viser seg at vi eier den samme nerde-tesilen. Vi har hørt en gatemusikant spille cello, sett etter piratleker til en fireåring  og vi ramlet innom en ekte, portugisisk demonstrasjon med Amnesty International. Vi skjønte ikke så mye, men det morsomme var at vi begge gjenkjente arketypene som finnes i en sånn demonstrasjon. Vi kjente dem igjen, alle sammen, fordi vi har så mange felles referanser. På et tidspunkt uttalte vi den samme setningen ord for ord, synkront, påfulgt av litt mer fnis. Det har vært en sånn dag, og en sånn kveld, og det var jammen meg en sånn kveld i går også.

I etterpåklokskap: da jeg etter et par dagers bekjentskap foreslo at den unge mannen skulle slippe alle andre ferieplaner til fordel for en spontan tur til Portugal, trodde jeg aldri i livet at han ville komme. Han kom. Han pakket og møtte meg i en paradisisk ferielandsby i Portugal, og vi tilbringer våre våkne timer med å fnise mot hverandre. I bakgrunnen, og dette er vi begge pinlig klar over, spiller Billy Joel. I forgot how nice romance is! 

Velsignet ensidig kjærlighet

Jeg forelsker meg ikke så lett, og selv når jeg nesten gjør det feiger jeg alltid ut. Jeg har hatt noen spede forsøk på forhold, og med unntak av ett ender de alltid med at jeg løper, nesten før det blir noenting. Jeg har et mønster: jeg blir venner med dem, vi nærmer oss noe mer, jeg kjølner og bryter kontakten. Gradvis. Vi blir aldri uvenner... vi bare slutter å være gode venner. Jeg føler aldri noe sterkt, og jeg vil ikke føle noe sterkt. Forelskelse utløser hormoner i kroppen. Mange hormoner, lykkehormoner, rushormoner. Men i meg pleier det minste lille snev av hormoner utløse panikk også. Jeg kan ikke kontrollere det, kan jeg vel? Jeg stiller meg selv sårbar, åpen for hugg. Jeg stiller meg naken for hele verden. Jeg mister kontroll, og jeg trenger den kontrollen. Men i fjor sommer forelsket jeg meg. Det tok meg faktisk noen timer før jeg skjønte hva som skjedde, for jeg var helt uforberedt. Da jeg endelig greide å sette navn på dette presset i brystet? Da måtte jeg gå en liten runde med meg selv. Jeg ventet på en panikk, og panikken kom ikke.
 
Jeg våknet en morgen, etter en lang og fuktig fest. Jeg hadde blitt kjent med en ung mann som kunne smile med øynene, en som kunne alle de kulturelle referansene mine i halvsøvne, en som nerdet verre enn meg. Han var halve grunnen til at jeg gikk på den festen. Han kunne sitere irske poeter og han luktet fantastisk. Jeg hadde hjertet i hele brystet, i øynene, og alle visste det. Halve natten hadde jeg ligget limt inntil kroppen hans, og hormonene mine bruste mer enn de hadde gjort siden jeg var seksten. Der, blant alle våre venner, var jeg mentalt avkledt og sårbar. Jeg ventet hele tiden på at han skulle sette grensen, men den grensen kom aldri, og da morgenen kom og han sov på sofaen snek jeg meg ut og dro hjem. Jeg trengte å rydde opp i brystet mitt. "Dette går over snart", tenkte jeg, dro hjem og sov i noen timer. Våknet opp på ettermiddagen, og der, i brystet mitt: der var det fremdeles. Hormoner. Hjertet i halsen.

Sist jeg følte meg naken og åpen for hugg, greide jeg å kutte det ned før det så mye som spiret. Jeg hadde akkurat begitt meg ut på noe med en snill, edru, intelligent mann som jeg hadde kjent en stund og som jeg var glad i. Vi var helt enig i at det var uforpliktende, det var ufarlig, ingen av oss følte noe sterkt for den andre. Etter noen netter begynte det å spire noe i brystet mitt, noe ørlite noe, det klødde mer enn noe annet. Jeg vet ikke hva det var, og det er godt mulig det var delvis placebo. Det jeg vet er at det ga meg følelsen av å miste kontroll, og jeg kjente fremtiden ble truende og uhåndterlig. Så lenge jeg var avbalansert og kontrollert kunne jeg kanskje takle dette. Hvis jeg ga hjertet mitt ut, ville forholdet bli komplisert, det ville bli vanskelig. Det ville bety vanskelige valg og usikkerhet, jeg ville aldri føle meg bra nok. I det øyeblikket jeg følte noe ukontrollerbart, i det øyeblikket noe ble seriøst, da følte jeg at verden og romantikken klappet sammen rundt meg. Forpliktelser er ensbetydende med blodig hjerte på brosteiner. Jeg våget ikke. Jeg orket ikke. I minuttene før jeg grov ut hvert eneste lille ugress, holdt jeg på å hyperventilere. Jeg er forpliktelsesvegrer, og i det øyeblikket noe blir seriøst stikker jeg.

Merk deg, kjære leser, dette var forrige gang, det var noen år tilbake og det var et støvfnugg sammenliknet med den rusen jeg fikk nå. Og så godt det enn er å være i hormonrus, er det fremdeles et fravær av kontroll som burde gi meg panikk. Sist gang jeg følte det så sterkt, endte det i flere år med vanskeligheter. Jeg trodde det skulle være uforpliktende, og det ble altoppslukende. Denne morgenen prøvde jeg å få kontroll, og jeg innså at det ikke ville strammes inn, det ville ikke lukes ut. Jeg burde være hysterisk, og jeg var forundret i stedet. Hva reddet meg denne gangen, fra min innlærte panikk? Hvorfor sprang jeg ikke? Hvorfor kuttet jeg ikke ned denne lille busken av oxytocin, endorfiner, dopamin og fenetylamin? Hvorfor kuttet jeg ikke kontakten med han?

Fordi det var helt ensidig.

Vanligvis fremstilles ensidig forelskelse som noe vondt, noe smertefullt. For meg var det frigjørende. Det var det eneste som gjorde det mulig, det beste ved det hele. Han var ikke interessert i meg. Vi var venner, et nesten eksplosivt vennskap som plutselig sprang ut en kveld i april. Men det sluttet der, og det visste jeg. Mine hormoner var nettopp det, de var mine.
Jeg slapp å forholde meg til fremtiden. Jeg slapp å forholde meg til hva han syntes, jeg trengte ikke å bekymre meg for å være bra nok, jeg trengte ikke å vokte mine ord og mine handlinger. Han ville aldri bli skremt av mitt mørke og mine dystre erfaringer, for han ville aldri komme i nærkontakt med dem. Og ikke trengte jeg å forholde meg til hans greier heller. Hvis han var stresset eller deprimert, var det ikke mitt ansvar. Vi hadde ingen fremtid å være redd for, det var ingen forpliktelser å løpe fra. Det var problemfritt, for problemene hans var ikke mine og ville aldri bli det. Jeg kunne bare nyte. Alt jeg ville var at han skulle smile til meg. Jeg ville drikke kaffe og spise grønne epler, mens vi diskuterte morsomme ting på detaljnivå, og jeg ville at han skulle smile til meg. Det gjorde han. Ofte.

Jeg vurderte risikoen. Med hjertet mitt i øynene ville alle vite. Ville de føle medynk? Ville de le? Godt mulig. De ville se hjertet mitt og se fraværet av hans, og de ville ikke forstå at dette var det beste som hadde hendt meg på veldig, veldig lenge. Og så oppdaget jeg noe som var like fantastisk som hans mangel på interesse: jeg brydde meg ikke. Det fikk være om de pratet etter at jeg gikk. Det fikk være at noen tok meg til siden og spurte hviskende, "du er litt forelsket, er du ikke?". Hva kunne jeg si, annet enn "JA!"? For det betydde ingenting. Jeg kunne pleie rusen min helt på egenhånd, det kunne være helt min egen opplevelse, og jeg trengte ikke å bryte opp og løpe min vei. Vi kunne bevare vennskapet før, under og etter at rusen la seg. Kanskje fikk det ham til å føle seg noen meter høyere (ikke at han trengte flere meter), og desto bedre, så følte han seg også bra. Jeg følte meg så bra at jeg kunne dele med hele verden. 

I år har jeg en ung mann på dørhellen. En ny, ung mann, en snill fyr som byr meg på kirsebærvin og fin musikk som han lager selv på et av sine utallige instrumenter. Jeg orker fremdeles ingen forpliktelser, men i år prøver jeg å lære av fjorårets erfaringer. Jeg prøver å huske hvordan det var å ha lave skuldre, hvordan det går an å bare nyte. Jeg prøver å stå stille, selv når jeg ser frem mot en sommer full av potensielle farligheter. De farlighetene kan være så fine, nemlig.

"It's my favorite!"

Det har vært nevnt opptil flere ganger at jeg har en sterk forkjærlighet for tv-serier med fantasy og/eller science fictionelementer, og det er også godt dokumentert at jeg ikke er kresen. Jeg har en uslukkelig tørst etter det eventyrlige, hva som helst som kan utvide de gitte rammene for denne verdenen. Som Belle sier i Disneyversjonen av Beauty and the Beast: "it's my favorite! Far off places, daring sword fights, magic spells, a prince in disguise!" Once Upon a Time skulle derfor i utgangspunktet være en perfekt serie for meg. Den begynte allerede i 2011, men for meg druknet den i flommen av cheesy filmer som spiller på eventyr. Kanskje særlig kolliderte den med Eventyr i New York: jeg så for meg at Once Upon a Time skulle være rosa, amerikansk jentete og "eventyraktig", med en blond, dum prinsesse i rosa eventyrkjole og en prinsefjott med tannpastasmil. I tillegg spilte Jennifer Morrison hovedrollen, og jeg kunne aldri fordra rollen hennes i House. Jeg er storspiser av fantasy, men både den skinnhellige, omsorgsfulle brunetten og den amerikanske prinsessen er karaktertyper jeg har langt opp i halsen. En rosa klisje som handlet om at alle de kjente eventyrfigurene er forvist til en amerikansk landsby, der de har glemt sin egentlige identitet og tror de er amerikanske statsborgere, alt fordi den onde dronningen hater Snøhvit? Og Jennifer Morrison som gjenforenes med sin bortadopterte sønn, den eneste i denne byen som har gjennomskuet det hele? Spar meg! Fantasyelementet var bare ikke nok til å overkomme dette. Ikke før for en uke siden. Da så jeg i min seriehunger første episode.





De første ti minuttene beholdt jeg min skepsis. Serien åpner med at prince Charming kysser Prinsesse Snøhvit, der hun ligger i glasskisten sin. Seriøst, tenkte jeg, er dette Prince Charming? Jeg liker å ha sjarmerende menn å se på. Prinsen har riktignok ikke tannpastasmilet, men han har ikke sjarm heller. Kostymene var overdrevne, skuespillet overbeviste meg ikke - jeg var forutinntatt og helt klar for å slakte serien.

Jeg er grunn nok til at eventyret for meg begynte med Rumpelstiltskin. (Jeg sa dette med sjarmerende menn?) Jeg har alltid likt eventyret om Rumpelstiltskin, det magiske, slemme vesenet som spinner strå til gull og lager avtaler med desperate folk. Og Robert Carlyle, som spiller Rumpel i serien, er fantastisk. Jeg kan ikke helt sette fingeren på hva det er han gjør, men kombinasjonen av den skotske aksenten, kroppsspråket, frasene som gjentas og den latteren - han smelter meg. You know, dearie... Magic... aaalways comes with a priccce.




En antihelt som Rumpel hadde vært nok til å hekte meg, men ikke nok til å imponere meg. Det neste jeg oppdaget gjorde det - jeg oppdaget hvor godt serien er bygget opp. Informasjonsflyten er en av seriens største styrker, spesielt i den første sesongen. Jeg er så glad i serier som er bevisste hvor de skal, som har en plan for hver eneste episode, der informasjonen blir gitt i kontrollerte porsjoner til publikum, og der informasjonen først danner et helhetlig bilde i siste episode. Jane Espenson har vært involvert før i både serier og enkeltepisoder jeg har forelsket meg i, og det merkes at hun har vært rådgivende produsent i Once Upon a Time. Måten serien bygger opp spenningen er nemlig vel så interessant som informasjonen som kommer frem.
Serien er dynamisk, den veksler mellom den lille, amerikanske byen Storybrook i nåtid og tilbakeblikk til de hendelsene i "Eventyrland", som førte til at alle eventyrfigurene befinner seg i Storybrook. Handlingene i de to universene speiler hverandre som regel, de fokuserer på et utvalg av eventyrfigurer, "nå og da". Askepottepisoden handler for eksempel om hvordan Askepott inngår en avtale med Rumpelstiltskin, der hun avtaler å gi bort barnet sitt i bytte mot en sjanse til å vinne prinsen. (Dette er en åpenbar kombinasjon av Askepotteventyret og Rumpelstiltskineventyret.) Samtidig, i Storybrook, har menneskeversjonen av Rumpel, Mr. Gold, laget en adopsjonsavtale med menneskeversjonen av (Cinder)Ella, en fattig, enslig tenåring som er gravid. Denne vekslingen mellom to parallellhistorier er overraskende nok ofte kompleks, særlig etter hvert som serien utvikler seg, men konseptet er verken overraskende eller unikt. Det jeg synes er overraskende, og veldig godt gjennomført, er hvordan bakgrunnshistorien i Eventyrland langsomt rulles opp. Mens Storybrook-linjen er enkel, kronologisk og oversiktlig, begynner Eventyr-linjen med slutten. Denne historien spinner seg først og fremst rundt det anspente forholdet mellom Snøhvit og den onde dronningen, og i løpet av sesongen får publikum stadig nye informasjonsbiter som forklarer hvordan det ender som det gjør. Disse informasjonsbitene kommer kullkastet, og det er opp til publikum å pusle sammen kronologien i det hele - men sammen utgjør alle tilbakeblikkene et stadig mer helhetlig bilde. Vi skjønner gradvis hvorfor Dronningen gjør som hun gjør, hvordan Snøhvit og Prinsen ble kjærester og hvilken rolle Rumpelstiltskin egentlig har spilt i det hele. Denne måten å fortelle historien på gjør karakterutviklingen kjempespennende. Hadde serien begynt med Snøhvit som lite og troskyldig barn, slik handlingsforløpet gjør kronologisk, hadde ikke karakterene fått den samme muligheten til å vokse. Tilbakeholdelsen av informasjonen gir karakterene en helt annen mulighet til utvikling. Vi vet hvor det hele ender: vi vet bare ikke hvordan og hvorfor det endte der. Måten historien fortelles på spiller en sentral rolle i karakterenes flerdimensjonalitet - og tro det eller ei, men ingen av de sentrale karakterene er flate. Riktignok er Prinsen temmelig kjedelig, men hans mennesklige utgave er en utro drittsekk. Riktignok er Snøhvits menneskeversjon en i overkant mild førskolelærer, men Prinsesseversjonen er en rå Robin Hoodtype. Særlig interessante er Rumpel og den onde dronningen - begge er antagonister som gradvis blir sterke, tragiske figurer du føler sympati for.






Jeg har fremdeles en ting å utsette. Serien legger klart vekt på forholdet mellom en biologisk mor og dennes barn. Adopsjonsmotivet blir vannet ut, og alle endelige løsninger baserer seg på at en unge har det best med fødemammaen. "Det beste for barnet" er, spesielt synlig i Askepottepisoden, alltid å være med den "biologiske moren. Kombinert med at ungen ikke kan spille for fem flate øre gjør dette at jeg ikke helt tror på vår heltinnes sønn og hans vanskelige forhold til adoptivmamma (den Onde Dronningen, naturligvis.) Sympatien min faller automatisk med den onde adoptivmammadronningen, fordi jeg mener at det er hun som er den virkelige mammaen til guttungen. Det er alltid litt vanskelig når en fortelling legger opp til en moral, og denne moralen går på tvers av dine egne overbevisninger. Men denne moralske innvendingen er ingenting mot det helhetlige inntrykket jeg har: Dette er så godt laget! Og det er virkelig perfekt for meg, adopsjonsproblemtatikken til tross - dette er min nye serieromanse. At det er en romanse er det ikke tvil om:
dette er en serie som baserer seg på pur romantikk, en genuin "jenteserie" som ærlig og direkte er rettet mot et kvinnelig publikum. Trass i enkelte vrier på kjente eventyrhistorier - "Rødhette" Ruby får for eksempel et litt annet forhold til Ulven - er hovedmotivet alltid, alltid den amerikanske drømmen om True Love. Ekte kjærlighet er den sterkeste magien, den magiske løsningen som bryter alle forbannelser, og alle historiene baserer seg på noens forelskelse. Jeg har gradvis vært i ferd med å bli kynisk og pragmatisk, men rosa fantasyromantikk fungerer helbredende på meg. Det spiller ingen rolle at Prinsen er uspiselig, når det viser seg at Rumpelstiltskin er Udyret i Beauty and the Beast.