Skjebnenatten! Skjebnenatten!

Det er så bittert kaldt på Østlandet for tiden. Kulden setter seg i fingrene og musklene mine, uansett hvor mye ull og termosokker jeg har på meg, uansett hvor mye varm te jeg drikker. I tillegg er det valgnatt i USA, og jeg kan ikke huske sist jeg var så nervøs for et valg. Det er mange, mange år siden jeg vurderte å holde valgvake, men i natt vurderer jeg å sitte våken og bite negler. Får USA den første kvinnelige presidenten? Det vil ikke spille stor rolle for amerikansk utenrikspolitikk, den er fæl fra før. Det vil bety noen flere kriger, kanskje litt verre levevilkår for de fattigste, litt mer penger til de rikeste. Kanskje kvinner vil få litt bedre forutsetninger, kanskje. Kjæresten og jeg har fulgt valgkampen gjennom komikeres dekning, for alt annet har vært litt for skremmende.

Når jeg snakker med venner virker alternativet som tegn på dommedag, en orange dystopi. Det er fristende å sitere Mummitrollets pappa fra Farlig midsommar: Skjebnenatten! Skjebnenatten! Vi snakker om å skaffe oss bomberom på landet, men for å være helt ærlig, jeg tror at vi kommer til å se tilbake på denne valgkampen og le av oss selv. Vi i Norge, vel og merke. Det kommer til å virke litt mindre som et dramatisk dommedagsscenario om et par år. Jeg ser på Donald Trump og husker en tid der vi var vettskremte ved tanken på en G. Bush Jr. ved makten, nå virker det som små rosiner. Jeg tror ikke dette er starten på Atomkrigen, jeg tror ikke verden går under i natt. Men jeg kommer fremdeles til å sjekke status før jeg legger meg.

Og i mellomtiden fryser jeg. Jeg pakker meg inn i ulltepper og rosa ullunderbukser, og jeg pakker meg selv rundt tekanner med kokende vann.

En sommerkveld i 2008

Jeg har fått jobb! Jeg har en fantastisk jobb. Jeg leser inn lydbøker, skolemateriell for barneskolen, og jeg nyter det. Det er første gang jeg har en jobb jeg er stolt av, en jobb jeg finner mening i. Og denne kvelden er det sommeravslutning. De fleste kollegaene tar sommerferie. Ikke jeg, så klart. Jeg er student og har tenkt å jobbe i alle fall noen timer denne sommeren. Men selv oss innlesere, noen av oss kveldsarbeidere som kommer rett etter forelesninger, er invitert til grillfest. Noen har svære griller og enorme mengder fantastisk grillmat. Det lukter grillmat over hele plassen.

Jeg sitter sammen med noen av de nærmeste kollegaene, de som leser inn andre skolebøker parallelt med meg. Ved siden av oss igjen sitter to veldig beduggede kvinner som, når de oppdager at jeg er fra Bergen, forteller høylytt og langdrygt at det verste de vet er bergensere som ønsker dem "god morgen". (Gjett om de hadde fylleangst dagen etter.) Fylleangst har jeg også, enda det er ren brus i glasset mitt. Det er egentlig forferdelig skummelt å være her, det var så vidt jeg våget. Fremmede mennesker, store alkoholmengder, lille meg? Men dette er en sånn sommerkveld i juni der det allerede har rukket å bli litt varmt, selv i trøndelag. Det er virkelig sommer, jeg kjenner det i kroppen. Det er en sånn junikveld der ting er fint. Sosial angst og rusrelaterte traumer be damned: jobben er fantastisk, og det er sommeravslutning!

Sjefen min er der også. Og sjefen min er noe av det kuleste jeg vet. Hun er småbarnsmamma, hun har rå sans for humor og hun kan alt som er verdt å vite om god musikk. Hun er mer enn god på litteratur (bare se her!) og desidert byens beste DJ, god nok til at selv mine venner visste hvem hun var lenge før jeg fikk jobben. Hun styrer selvsagt spillelisten denne sommerkvelden.

Hun forteller anekdoter om konserter hun har vært på, og musikken er sommerlig og varm. Så setter hun på en sang som jeg hadde glemt.

Husk dette: jeg er knapt fylt 21. Min musikkverden er fremdeles ikke fullt utviklet, men den vokser denne kvelden. For hun setter på Life on Mars med David Bowie, og mens musikken fyller luften fylles jeg av minner. Små minner. Ordløse minner. Radiominner, navnløse barndomsminner, øyeblikk jeg ikke kan fange, men som jeg husker nå. Rundt meg snakker alle om at Hunky Dory er et fantastisk album, men jeg er litt fortapt i egen verden disse tre minuttene. Ingen legger merke til at hjertet mitt er i klem. Jeg hadde glemt hvor fin den sangen var, men nå husker jeg det og jeg vet at etter i kveld vil den nok for alltid være en sommersang for meg.

Jeg hadde strengt talt glemt hele David Bowie, men nå husker jeg. Og jeg graver frem gamle plater. Rett skal være rett, jeg ripper mange fra byens bibliotek. Dette er en varm, solrik og ganske ensom sommer. Det er først fem måneder senere at jeg blir erklært alvorlig syk, men de nærmeste vennene mine ser tegn allerede nå. Jeg treffer nesten ingen andre, men på gode dager jobber jeg og går lange turer i solskinnet. Jeg hører David Bowie i øretelefoner mens jeg går, og mens jeg sitter på bussen til og fra jobb. Som den bergenseren jeg er, er dette den mest solfylte sommeren jeg har hatt siden jeg var ti.

Sjefen min vet neppe hva hun satt i gang den sommerkvelden. Hvordan kan hun vite at min mor og jeg spilte Bowie rundt midnatt på en europeisk motorvei, nettopp når vi nesten kolliderer og jeg tror vi skal dø? På grunn av den sommerkvelden i 2008. David Bowie er en sånn legende at det er pinlig å huske en tid der han ikke gjorde seg bemerket i  spillelisten, men det gjorde han ikke før denne sommerkvelden.

Femten år med klatring

Jeg overrasket meg selv i romjulen. Jeg kjente nemlig på klasseskiller, sterkere enn jeg har gjort på mange år. Det var ubehagelig, det var interessant, det var lærerikt. Det var tankevekkende.


Min første refleksjon over klasseskiller hadde jeg da jeg var elleve og fikk venner "rett over veien". Jeg fikk venner som bodde i kommunalboligene. Frem til da hadde jeg aldri tenkt over boligforskjeller, og hva de hadde å si for vår plass i verden. Noen venner hadde store hus, noen hadde små hus, en av mine tanter var alenemor i liten leilighet, mens jeg bodde i et forfallent rekkehus som var noe midt i mellom. Først da jeg var elleve hadde jeg et klart øyeblikk der jeg så en helhet, et forhold. Det gjorde meg mer samfunnsbevisst, men jeg var i grunnen ganske fornøyd med min plass i verden. Jeg var komfortabel med å bo på den "riktige siden av veien", som både var en fysisk vei og en sosial strek mellom kommunalboliger og privatboliger. Jeg var også komfortabel med at huset mitt var slitt og trekkfullt, det sørget for at jeg slapp unna skam over å ha mer enn mine venner. Jeg trengte ingen skam for min plass i verden, for jeg var verken nederst eller spesielt høyt oppe på den sosiale, økonomiske rangstigen.


Skammen kom først snikende tre år senere, da jeg møtte en Solstråle og jeg så kontrastene mellom meg og den øvre middelklassen. Jeg så forskjellene i kjøleskapsutvalget. Jeg så hvordan veggmalingen flasset hos meg, med så dårlig isolerte vegger at soverommet mitt var ubeboelig på vinterstid. Jeg så hvordan Solstrålen min fikk klær i hverdagen, mens jeg fikk dem til bursdagen. Det var hundrevis av små ting, og selv når jeg skjønte at også hun spiste syltetøy på brødskiven, var det likevel ikke til å komme utenom at vi beveget oss i to forskjellige økonomier. Det var ikke like innlysende og skrikende som hvis jeg hadde bodd "over veien", men det var synlig. I dypet av min sjel skjønte jeg hvorfor foreldrene hennes var litt skeptiske til meg. Jeg skjønte at de var redd jeg skulle transformere henne til en fattig, lesbisk kommunist, og jeg skjønte hvorfor de syntes det ville være fælt. De hadde rett, det ville være fælt hvis jeg trakk henne ned. Jeg skammet meg litt over at rommet mitt var så kaldt og kjøleskapet så magert, men det var ikke noe jeg noensinne innrømmet for noen. Det inkluderte meg selv. Jeg vet ikke om hun kjente på det samme ubehaget, for det spurte jeg aldri om. Vi har alltid vært flinke til å snakke oss rundt enkelte sannheter. Noe av det vanskeligste ved dette temaet, er at skammen går begge veier. I Norge er det ikke lov å se klasseskiller. Det er ikke bare tabu å være fattig, det er tabu å være moderat velstående. Det er ikke lov å se egen økonomi i forhold til noen andre og oppdage vesensforskjeller, det er skam forbundet ved det å oppdage at du har mer enn andre. Vi ignorerer dette, vi later som om vi ikke ser. Solstrålen og jeg snakket om at jeg ønsket meg dette, at jeg ønsket meg denne middelklassen. Vi snakket om at det ikke var stuerent å ønske seg dette når en var en fattig (ikke lesbisk) kommunist, men vi snakket aldri om at skammen i alle fall for meg ikke bare handlet om politikk, det handlet også om skam over hvor jeg kom fra. Jeg så hvor jeg kom fra og visste at jeg ikke ville dit når jeg ble stor. Jeg ønsket meg økonomisk trygghet, stort kjøleskap, kremhvite vegger og varmekabler på badet.


Klasseskillene ble tydeligere etter hvert som vi ble eldre. Huset mitt forfalt mer, dørhåndtakene falt av. Huset hennes fikk fancy alarm som ble utløst den gangen jeg prøvde å liste meg ned trappen for å hente telefonen. Følelsen av økonomisk separasjon ble en selvfølgelighet, usagt, bortgjemt i brystet mitt. Sammen med angsten for at denne separasjonen en dag ville skille oss, uten at vi merket det. Min angst. Med økonomisk ubalanse kommer det en unektelig maktubalanse, og selv når vi ikke ville vedkjenne det fantes den ubalansen i vennskapet vårt et sted. Det kunne ikke hjelpes for, det var ingenting vi kunne forandre på, så vi har aldri, aldri anerkjent det. Jeg har vært kjemperedd for at jeg en dag skulle våkne opp og oppdage at vi ikke forsto hverandres verden, at jeg en dag skulle våkne opp voksen og innse at jeg ikke hadde klart å gjøre meg verdig en plass i hennes verden. Det ville bli hun som forlot meg, ikke omvendt, og det ville ikke en gang være et frivillig valg hun gjorde.
Men dette vennskapet har vart i femten år, så dette er kvaler jeg er kjent med.Som tenåringer løste Solstrålen og jeg dette ved å konsentrere oss om den sosiale, mentale relasjonen mellom oss. Som voksne har vi fortsatt med akkurat det. Fordi Solstrålen og jeg deler så mye historie, har vi lært å viske ut disse forskjellene så de blir mindre synlige. Vi møtes på steder der skillene er mindre brutalt merkbare. Hun så hjemmet jeg vokste opp i, og fordi det ikke innebar konsekvenser for livet hennes lot vi som om det ikke hadde noen betydning. Det kan hende det har betydning nå, og det har jeg kjent på i julen.
Kjæresten og jeg beveger oss i to forskjellige sirkler. Noe av det er åpenbart: Barneskolebibliotekaren og Advokaten, sant? Men det går dypere enn det, lenger tilbake enn våre yrkesvalg.Det skinner gjennom i hjemmene våre, i valgene våre, i hva vi kan gi og gjøre for hverandre. Kjæresten hører nemlig til på samme sosiale trappetrinn som Solstrålen. Og det gjør ikke jeg, ikke en gang etter at jeg flyttet hjemmefra og ble stor. Jeg er stolt av jobben jeg gjør. Veldig stolt. Men det er et lavtlønnet yrke, med liten stillingsprosent og ingen store karrieremuligheter. I møte med Kjæresten er det uproblematisk, for der er jeg fremdeles meg: den samme som har vært venner med Solstrålen over halve livet. Jeg er trygg på denne personen, jeg liker denne personen. Det jeg ikke er trygg på, er klasseverdien min: I møte med Advokaten ser jeg alt jeg ikke kan bidra med. Nå handler det om meg, om mine valg. Som tenåring var det mine foreldres valg. Nå er det mitt liv, og jeg ser av og til livet mitt med middelklasseøyne og grøsser.

En gammel akademikerraddis som meg kjenner både idéfilosofi og samfunnsanalyse som tar for seg dette her, men tanken på å begrave meg i franske og tyske filosofer er ikke forlokkende. Det vil neppe hjelpe. Jeg vil helst lese Terry Pratchett og Eirin Dahl, begrave meg i eskapisme. Jeg vil tviholde på en overbevisning om at jeg er bra nok i meg selv, og dét kan ingen tungleste filosofer hjelpe meg med.

"Det blir vanskeligere for hvert år".

Sommeren 2013, tre uker før Kristian døde, snakket vi igjen om valget som skulle skje den høsten. Det var med andre ord med et nødskrik at vi fikk snakket om det forestående valget, nøyaktig slik som vi hadde snakket før hvert eneste valg.

"Det blir vanskeligere for hvert år", sa vi. Så snakket vi om det, en natt den sommen. Og vi fant ut hva det skulle bli, i fellesskap. Det var et vanskelig valg, for i løpet av årene var vi blitt litt mer desillusjonerte, det var ikke mange igjen som vi stolte på. Vi gikk flere runder før vi konkluderte, og så snakket vi om at siden vi nå bodde en halv time unna hverandre, kunne vi forhåndsstemme sammen.

"Det blir vanskeligere for hvert år", ååh, hvor rett det var. En fredag i september stemte jeg alene. Det måtte jo gjøres. Jeg forhåndsstemte i et telt som lå langs veien jeg skulle til jobb. Jeg sto i køen inn og kjente at det raknet. Jeg raknet. Jeg kjente hulk som presset seg frem og nektet å la seg tvinge tilbake, fordi jeg sto der alene og fordi vi skulle stått der sammen. Den stakkers valgfunksjonæren som tok i mot meg ble direkte forskrekket, han prøvde uten særlig hell å roe meg ned. Jeg ser for meg at han i sitt stille sinn tenkte "dette hører ikke inn under arbeidsbeskrivelsen!", der jeg mer eller mindre stavret meg inn i en valgbås, krysset av på konklusjonen vi hadde falt på den sommerkvelden. Jeg stemte for to det året. Dro på jobb som en zombie, så blankt på maskinen og glemte hvordan en gjennomførte elementære rutineoperasjoner. Og siden den dagen har jeg gruet meg, gruet meg, til valget i år. Før forrige valg hadde jeg i det minste noen å snakke med på forhånd, tenkte jeg. Det blir vanskeligere for hvert år, men det hjelper litt å ha noen å lufte tankene med, og i noen situasjoner er det store tomrommet, det store gapet, mer merkbart enn ellers.

I år, ved årets valg, ringer jeg til noen andre. Det betyr også at jeg har noen andre jeg kan ringe til, jeg kjenner meg litt mindre alene enn jeg gjorde den septemberdagen. Jeg har valgsamtaler med andre mennesker, samtaler som riktignok skiller seg litt fra de jeg pleide å ha. De er krydret av at samtalepartnerne mine og jeg utgjør et vendiagram: vi har noen felles referanser, mye kunnskap som er relevant og likevel akkurat utenfor vår horisont. Jeg lar livet og det ukjente området i vendiagrammet drive meg i den retningen det vil, for jeg tror jeg er på en god bølge. Jeg tror nemlig at kanskje, kanskje det kommer et år der valget er lettere enn det forrige.

En helt vanlig fredagskveld

 Pirater! Kraken! Havfruer! Dansing og fiolin, storm, eventyr. Tenk å ha en kjæreste som deler dette en fredagskveld. 

Ens liv i den korte ferien

Noen ting må en gjøre for at det skal bli sommer.

En må for eksempel grille kylling på et svaberg, sammen med Ens mor, Ens søster og dennes beste venninne. En må nyte synet av nevnte søster, der hun vrir seg på et badehåndkle, iført badedrakt og noen solbriller som får henne til å se ut som en amerikansk tenåring på film. En må våge seg ut i det kalde vannet og skrape opp en legg, få blå lepper og saltvann i håret. Kjenne lukten av kanelparfyme og markblomster. Snakke om hvor mange markblomster som har "Maria" i navnet, og om irske folketradisjoner hvor Mariablomster i august forbindes med en fruktbarhetsfest. Hvorfor akkurat det? Fordi det er st.Hans i morgen, og fordi de unge piger blandt oss fremdeles har uskyld nok til å plukke blomster og tro på drømmemannen. (Selv drømte En om et monster en gang, og deretter sluttet En i grunnen å tro på st.Hansdrømmer. Men ikke på midtsommermagi.) Drikke sitronbrus. Lage allsangkonsert med sin mor, der En - til sin yngre søsters høylytte fortvilelse - synger en felles musikkskatt som bare blir til fordi mor og eldstedatter har sunget sammen omtrent fra før eldstedatteren lærte å snakke. Bli litt solbrent på skuldrene, kald på føttene og glad langt inn i sjelen. Le høyt. 


De fleste av disse tingene kan en bare gjøre når en befinner seg i Bergen.

a little short spell

Den siste måneden har livet mitt minnet meg om et glass med god, gammel whisky. Alle dager har hatt et blaff av intensitet, påfulgt av tusen smaker som avveksler hverandre. Hver dag er spennende, og jeg er litt svimmel og småberuset av alle inntrykkene. Og en viktig grunn til at dagene mine er så fine som de er, er at jeg har truffet noen filmvitere. Dette er sånt som filmviterne gjør meg oppmerksom på-.



Jeg skal se denne filmen, for å si det slik.

Mennesker. Dere er så fine, av og til. Dere stiller opp for fremmede, dere gjør litt ekstra for å hjelpe andre, og det på en regnværstirsdag i april. Åå, dere mennesker der ute i verden, dere gjør meg så glad.

22 / 24 /2- me, lucky fellow.

Jeg har postet det før, jeg vet det.

Men det er så vakkert, og det er så treffende, og det har disse linjene som forteller akkurat det jeg vil si og ikke helt selv finner ord for. Dessuten minner det meg på hvorfor jeg studerer som jeg gjør, og hvorfor jeg synes ikke bare studiene, men studentlivet er så fantastisk. Jeg har mange favorittdikt, mange dikt som jeg har lest mange, mange ganger, men dette diktet her? Det er noe særlig over det. Jeg elsker begynnelsen, jeg elsker midtdelen, jeg elsker slutten. Jeg elsker mulighetene, vennskapene, tilfeldighetene, kjærligheten, håpet, entusiasmen!

Og så er jeg akkurat der. Jeg er "that lucky fellow" i linje tolv.



How lucky that I ran into you
When everything was possible
For my legs and arms, and with hope in my heart
And so happy to see any woman—
O woman! O my twentieth year!
Basking in you, you
Oasis from both growing and decay
Fantastic unheard of nine- or ten-year oasis
A palm tree, hey! And then another
And another—and water!
I’m still very impressed by you. Whither,
Midst falling decades, have you gone? Oh in what lucky fellow,
Unsure of himself, upset, and unemployable
For the moment in any case, do you live now?
From my window I drop a nickel
By mistake. With
You I race down to get it
But I find there on
The street instead, a good friend,
X— N—, who says to me
Kenneth do you have a minute?
And I say yes! I am in my twenties!
I have plenty of time! In you I marry,
In you I first go to France; I make my best friends
In you, and a few enemies. I
Write a lot and am living all the time
And thinking about living. I loved to frequent you
After my teens and before my thirties.
You three together in a bar
I always preferred you because you were midmost
Most lustrous apparently strongest
Although now that I look back on you
What part have you played?
You never, ever, were stingy.
What you gave me you gave whole
But as for telling
Me how best to use it
You weren’t a genius at that.
Twenties, my soul
Is yours for the asking
You know that, if you ever come back.

"Seier'n er vår" - jeg tror det er sånn sangen er

...sport er ikke noe jeg har peil på. Jeg har balanse som en klinkekule og muskelmasse som en barnål, lungene mine er ikke til å stole på og viktigst av alt: jeg synes sport generelt sett er kjedelig. Riktignok kan det være artig å bruke kroppen i moderate mengder og med de beste folkene, men å se på sport? Å se på at andre løper, hopper, svømmer, sparker ball? Dødsens kjedelig. Det er her konkurranseinstinktet mitt gjør seg merkbart foir alvor: det er tilnærmet lik ikke-eksisterende. Jeg kan unngå å spille kortspill, jeg kan spille lag i brettspill og nesten opparbeide nok solidarisk ånd til å bidra, men jeg kan virkelig ikke opparbeide nok interesse til å bli engasjert over andres sportslige aktiviteter. Det går bare ikke.
Jeg har, i alle fall de siste årene, greid å kopiere andres konkurranseånd innen fotball. Det krever at noen sitter ved siden av meg, rent fysisk. Det er som om de andres spenning smitter litt over på dem, jeg håper at de skal vinne, slik at de blir glade. Dette funker til en viss grad innen fotball, men det funker ikke noen andre steder. Verst av alt er vintersport, for jeg ser faktisk ikke forskjell på deltakerne. For meg er alle sammen kledt i like drakter, riktignok i ulike farger. Jeg ser en drøss med identiske figurer som beveger seg i et snølandskap jeg synes ser ubehagelig ut, og de beveger seg likt, har lik passform, like drakter (med ulike farger) og tydeligvis er det viktig for tilskuere og kommentatorer hvem som først når en bestemt sving, en bestemt strek, men jeg vet ikke når den streken kommer, så jeg kan ikke engang vente i spenning. Vintersport er virkelig ikke min ting. Og likevel - likevel tror jeg at jeg kommer til å se OL i 2014. Jeg tror jeg kommer til å se vinter-OL.

Og det er Anette Sagen sin skyld. Hun er den eneste utøveren innen norsk sport jeg kan gjenkjenne på en tvskjerm, og ikke minst, jeg husker faktisk hvilken idrettsgren hun tilhører. For når Anette Sagen hopper på ski, handler det ikke bare om at Norge har en kanongod skihopper. (At hun er god kan jeg bare ta andres ord for, men jeg stoler på kildene mine.) Det handler om seier på et helt annet nivå.

Jeg gleder meg.

Odd

I natt drømte jeg at noen kastet alle mine oddesokker uten min velsignelse. Jeg våknet med en ubestemmelig uro.

Nå. Og trettito dager fremover

I dag: årets første julesang. Jeg var på vei forbi kafedisken, på vei til bordet der venner satt, og ørene mine oppfattet julemusikk, og musikken spredte seg i kroppen min, særlig i magen og brystet og skuldrene, ikke så mye i albuene, men definitivt i tærne og fingertuppene. Det er en dag for tidlig, men siden 1. desember er i morgen og første søndag i advent allerede har vært, og siden jeg allerede har spist årets første pepperkaker, drukket julegløgg med venner i en søndagskafe på Dragvoll og generelt hatt julestemning i kroppen ganske lenge (noe som er usedvanlig og ganske deilig, ettersom det er noen år siden jeg kunne kjenne skikkelige følelser midtvinters og da særlig lenge siden jeg kjente julestemning i julen, den har vanligvis pleid å komme til meg i begynnelsen av oktober og så gå igjen etter en ukes tid og ikke komme tilbake før neste oktober, så ja, julestemning for meg i juletiden er ganske fantastisk), er det greit likevel. (Jeg strekker meg etter Foucaultske setninger med mange delsetninger og oppramsinger som ikke har klar relevans til hovedtemaet i setningen, ikke fordi jeg håper at dere skal falle av og ikke fordi jeg ønsker å være slem og ikke fordi jeg synes det er spesielt smart å skrive så lange setninger, ikke heller fordi skrivemaskinreparatøren min er sykemeldt, jeg har nemlig ingen reparatør av den typen, dessverre, men fordi jeg nærer et håp, kanskje et urealistisk et, om at det skal forenkle min egen lesning av diskursanalysen, så langt virker det ikke på annet enn at det er vanskelig å lese det jeg skriver, men optimist som jeg er, lever jeg i håpet. Jeg skal være respektfull etter eksamen.)

Årests første julelåt var en av mine allerkjæreste juleklassikere, men gitt i en form jeg ikke hadde hørt før. Det viste seg at jeg hørte på Oasis' versjon av Slades "Merry Xmas". Det var en fin versjon, synes jeg, veldig engelsk, men litt mer forfinet. Jeg har bare én ting å utsette: Oasis har feiget ut på slutten, de har latt være å skrike. Kanskje er det fordi de ikke tørr å konkurrere med originalens berømmelige "it's Chriiiiiistmaaaas!" Uten det ropet er ikke sangen seg selv, så jeg gir dere originalen.




Dessuten likte jeg videoen. Jeg vet ikke helt hva afrikanerne har med saken å gjøre, men jeg tror de peker nese til Bob Geldof.

En grein på familietreet

Matlager av sånt som studenter ikke egentlig har råd til.

Utrustning til den kommende høstforkjølelsen.

Ullsokker. De største ullsokkene jeg har sett, og de varmer umddelbart

.

En roman som har terningskast seks, til å lese i lampelys på sengen når jeg har fått tekstkritkk i halsen.

Jeg har før nevnt at mitt familietre er plantet, og at det gror uavhengig av gener og hårfarger. Det er gode grunner til det. I dag fikk jeg en pakke på postkontoret, for den var for stor til postkassen. Den var adressert til meg, (hun har adressen min!). "Du skulle fått det til jul", skrev hun, "men jeg har på følelsen at en høstpakke er på sin plass". Slik skriver tanten min, og så gir hun meg alt jeg trenger til høstmørket. Hun gir meg varm høstmat, ullsokker som varmer skikkelig, sjokolade til de dagene der en er kald trass i sokker og en bok jeg ikke har lest (og merk deg - tanten min leser spennende litteratur. Min mor pleier å si at denne tanten er den eneste hun kjenner som faktisk har lest nobelprisvinnere før de vinner.)

I går tilbragte jeg noen timer på lesesalen mens jeg reflekterte over at ingenting egentlig består. Jeg vet at verden ikke består av happy endinger, men jeg pleier å konkludere med at det er fordi "ending" ikke er et reelt fenomen i virkeligheten, i verden. Alt fortsetter, og derfor består heller ingenting. Men jeg har vært bestemt på at jeg vil tro på "happy fortsettelser!, der ting fungerer, at en finner varme i sosiale konstruksjoner og at disse kan bestå, så lenge en bestemmer seg for det. "Happy fortsettelser". I går hadde jeg altså en time eller to der jeg tenkte at sånne happy fortsettelser ikke finnes, de heller, og jeg tenkte at hvis ingenting er varig, at en ikke kan stole på at noe som helst varmt er varig, hva var da poenget med noe som helst? Hvis alt bare skulle knekke sammen før eller senere? Og så hentet jeg pakke i posten, og så åpnet jeg, og tok på meg varme ullsokker og spiste en sjokolade, og kom på at det finnes trygghet. Det finnes folk en kan stole på.
Åh, jeg er glad i denne tanten. Ikke fordi hun sender meg høstgaver i posten. Hun sender meg høstgaver fordi hun er så veldig, veldig fin. Jeg har pleid å se på henne og tenkt at hvis hun kan, så kan jeg. Hun er den eneste personen jeg har vokst opp med som har malt kunstbilder som hobby, hun var den første som laget veldig krydret kjøttboller til meg. Hvis jeg havner i en krise, kan jeg finne på å ringe henne. Tidlig i høst spilte vi monopol sammen. Hun sto på min mors side da kjernefamilien min offisielt knakk sammen. Som liten var jeg hemmelig forelsket i sønnen hennes, og min mor var der da datteren hennes ble født. Vi er familie. Det er så trygt at hun finnes! Det er så trygt at hun ser etter meg. Her ser dere et eksempel på hvorfor jeg lager mitt eget familietre, hvorfor jeg tror på familiebånd som handler om fellesskap og vennskap. Familietreet mitt eksisterer.

folket er en edderkopp.

Jeg blir så glad av å være på internett, for det finnes så mange bra mennesker i verden! Å lete rundt på internett gjør meg optimistisk og full av fremtidshåp, det gir meg tro på at mennesker faktisk er fantastiske. (Når det ikke er kommentarfeltet på Dagbladets nettsider jeg leser, vel og merke.) Internett, det folkelige, frie nettet, består nemlig først og fremst av solidariske, kunnskapselskende og glupe mennesker som er villige til å hjelpe hverandre verden over.
Internett fremmer kunnskap, ikke bare fordi en kan legge ut allverdens visdom og tekster, men fordi det tillater folk å dele det lille eller store de har av kunnskap, som deretter kan suppleres av noen andre som også kan litt eller mye.

I dag går antivirusprogrammet mitt ut. Jeg kjører Windows 7, og alle linuxelitister vil grøsse og si at jeg trenger antivirus bare fordi jeg er dum nok til å ikke kjøre linux. Og jada, jeg har planer om å bytte om til ubuntu igjen, jeg må bare motivere meg selv litt først og deretter oppsøke min linuxvenn i Trondheim. Ubuntu krever litt mer arbeid av meg enn hva windows gjør, for som det ble forklart for meg: i linux kan du bestemme selv! Jeg er en sånn datateknisk idiot som synes det er mest behagelig at windows tenker for meg, selv om windows nok tenker mest på penger. I hvert fall, jeg har tenkt å bytte, men det kommer til å ta litt tid, og frem til da trenger jeg et program som beskytter meg mot små cybermonstre. Det antivirusprogrammet jeg har kjørt siste måneden har fungert kjempefint, men det er en av disse kommersielle "prøveversjonene" som en får sammen med Windows, og nå krever de penger av meg for å fortsette å leke immunforsvar. Jeg betaler av prinsipp aldri for programvare, kanskje bortsett fra når det kommer inkorporert i ny maskinvare - i dette tilfellet en ny bærbar datamaskin, høytidelig tørrdøpt for Lejonhjärta. (Jeg skal tross alt skrive master på den.)

I alle fall, jeg søkte litt rundt på nettet etter et gratis antivirusprogram. Som forventet fant jeg et hav av forskjellige programmer, som alle sammen lover å beskytte meg - men av erfaring vet jeg at det er forskjell i hvor god beskyttelse de forskjellige gir, så jeg måtte finne et som faktisk fungerte til det jeg trengte det til, og da trengte jeg å gjøre nytte av noen andres kunnskap, av den samlede kunnskapen til hele verdens nettbrukere. For mens Windows krever betaling for den kunnskapen de besitter, består størstedelen av internett av smarte mennesker som er villige til å dele kunnskapen sin, gratis. Her fant jeg det jeg lette etter, som jeg var sikker på at ville finnes der ute. Her har altså noen brukt tid og krefter på å prøve ut diverse gratis antivirusprogram, og deretter laget en liste over de ti som fungerte best. Det er en utfyllende liste som forteller alt du trenger å vite, fra brukervennlighet til effektivitet. Den forteller bittelitt om hvor programmet kommer fra og hvor lenge det har vært i omløp, og for hvert punkt finnes en lenke til den siden der du kan laste programmet ned - gratis. Dette er en sånn ting, en sånn side, et sånt eksempel som gjør meg varm, fordi noen der ute er solidariske, noen der ute i den store verdenen er fullt villig til å teste ut ting og så dele informasjonen fritt til hvem som helst.
Og så jeg nevnte folk i flertall, for under denne posten er det et kommentarfelt som slår beina under på Dagbladets en lang gang. For dette feltet preges av delt erfaring, gode tips, forslag til forbedringer. Alle kommentarer har en eller annen erfaring, noen har forslag til andre programmer som har fungert for dem, noen har kritikk å komme med til noen av forslagene på den opprinnelige listen, noen kan bekrefte at et av programmene har fungert for dem. Bloggposten, for jeg tror det er det den er, blir et møtested for kunnskap og informasjon, der verden blir bedre fordi alle deler - gi etter evne, få etter behov! På internett er det ikke nødvendigvis fildeling som er det største og skumleste mot kapitalen, det er kunnskapsdelingen. Ethvert klassesamfunn er kunnskapsforaktende. Ingenting er farligere enn kunnskap, og så lenge noen kan styre kunnskapsstrømmen kan de også styre hva folk tenker, fordi kunnskapen bestemmer rammene for tankene. Internett bryter disse rammene, åpner alle sluser, gjør all informasjon tilgjengelig, gjør det mulig for folk å dele. Folk er glupe og de lager internett, med så små masker at alt du trenger å vite finnes der, fordi en eller annen har visst det før deg, og hvis først én vet, vet alle. Trenger du å lære å strikke? Du finner hvordan der. Trenger du oppskrift på fårikål? Søk opp ordet, og du finner. Skal du lage bombe? Du finner informasjonen du trenger der. Trenger du gratis antivirusprogram? Noen har funnet informasjonen du trenger, og de gir den til deg, ut fra prinsippet at kunnskap blir større jo flere som kan. Ja, internett gjør meg optimistisk og varm rundt hjertet, internett gjør meg glad.

Nå kan det jo selvsagt hende at jeg velger feil program fra denne listen, og at maskinen min likevel blir syk. Det kan hende. Men selv om den skulle bli syk, har jeg lært litt mer om antivirus, og jeg har husket at folk flest faktisk trives med et klasseløst, kunnskapsrikt samfunn der alle kan bidra og alle kan få.

Alt er nytt. Og velkjent.

Høstsemesteret er begynt. Det innebærer at jeg er på Dragvoll omtrent hver dag, men også at jeg bruker endeløse timer, noen ganger hele dager, på kafeen, med varierende kaffetyper og varierende venner som krysser hverandre en gang i blandt. Jeg har kjøpt pensum: Foucault til den store fortvilelse, Symposion av Platon og aller, aller, aller morsomst: tekster om fantastisk litteratur i Norden. Mhmm? Ja! For i år tilbyr instituttet mitt fantastisk litteratur til oss studenter på fordypning og masternivå. (Jeg er fremdeles så varm og rund i brystet når jeg får nevne at jeg er masterstudent.)
Oppstarten av høstsemesteret betyr også at jeg har skaffet meg store mengder skrivesaker, og for hver ny blyant kjenner jeg den gamle smaken jeg pleide å ha i munnen ved skolestart, den følelsen av nytt materiale, spenningen ved nye fargestifter, blanke ark, hele viskelær, prikkfrie markørpenner, ny skoleransel, nye sko, nye lærebøker (gjerne med streker og kommentarer fra tidligere skolekull) og støvet, nyvasket lukt i korridorene. Riktignok har ikke Dragvoll tilsvarende korridorer som de jeg trasket gjennom i grunnskolen, men poenget er det samme: skolestart tilsier følelsen av nye mål, nye utsikter, nytt materiale. Jeg kjenner meg selv, og i løpet av to måneder vil halvparten av alt mitt nye materiale være spredt for alle vinder, og alle skrivebøkene mine vil være halvskrevne og påbegynte i begge ender, jeg vil ha rotet vekk det nye og perfekte systemet jeg lager nå. Det gjør ingenting, for akkurat nå! er jeg begynt, akkurat nå har jeg glemt at jeg vil være forvirret og distré om kanskje to måneder, akkurat nå! lukter gangene høst og kaffen smaker godt og blyantene er spisse, kulepennene fungerer og jeg har et blått kartotek på min nye lesesalplass. Jeg er blitt masterstudent, og jeg har fått lesesalplass.

Bergens beste - helsesøster.

Ser du denne kvinnen? Hun heter Agnes. Hun er helsesøster på den videregående skolen jeg gikk på.

Jeg gikk på Årstad Videregående skole, tre år, fra jeg var seksten til jeg var nitten. Jeg gikk på en obskur kunstlinje som ser bra ut på papiret, og jeg var en sånn som arbeidet med allverdens ting i tillegg til skolearbeidet. Og jeg var en vanlig tenåring, om noe sånt finnes, full av hormoner og poesi og kjærlighetssorg og, fordi jeg var en fornuftig og ansvarlig jente, full av p-piller.

Sistnevnte skrev Agnes ut til meg. Agnes hadde et bittelite kontor gjemt inne i en korridor i et av de tre byggene som utgjorde skolen min. Stedssansen min er bemerkelsesverdig dårlig, men jeg fant likevel alltid veien til dette kontoret - som om du havnet der uansett, så sant du valgte den mørkeste korridoren foran deg.

Kontoret hennes var todelt. Eller rettere sagt, hun hadde kontor med venteværelse. Eller, rettest av alt sagt har hun et kontor med venteværelse. Her sitter det mange, mange ungdommer hver eneste dag, mens de fingrer med brosjyrer og napper til seg noen kondomer, ser på trappen opp til PPT eller ned på gulvet mellom føttene deres. Inn døren fra den mørke gangen og rett inn i et lyst venteværelse for nervøse unge.

Jeg kan ikke si at hun alltid var der, akkurat da du kom til kontoret. Det jeg kan si var at hun alltid, alltid var der for deg. Hvis du kom til kontoret hennes og hun egentlig skulle til å gå på et møte kunne hun møte blikket ditt og fortelle akkurat det, hun hadde et møte, men hun kunne snakke i ti minutter først. Om ikke du ville ha en kopp te?

Og hvis du kom rett etter at hun allerede var gått, og døren inn til kontoret var låst og alt du rakk var venteværelset - da ville du finne telefonnummeret hennes på døren. Dersom du noensinne havnet i en krise, en skikkelig, skikkelig krise der du trengte en voksen som kunne høre på deg, redde deg - da kunne du ringe henne, hun ga deg nummeret sitt. Hun var der nemlig for deg, alltid. Og det sier noe.

Etter tre år kjente jeg dette venteværelset ganske godt. Etter tre år kjente jeg håndskriften hennes, fordi hun hadde skrevet ut resept på resept til meg, og etter tre år hadde hun satt flere sprøyter i meg enn legen min hadde. I tre år visste jeg at hun var der. Hvis jeg trengte noe, hvis jeg trengte en paracet eller noen å snakke med, visste jeg at jeg kunne gå til henne og hun ville ordne. Hun ville se meg, og hun ville ta seg tid til å høre på meg. Og ikke bare meg, men vennene mine også - vi gikk til henne hele gjengen. Vi gikk der når vi trengte et pusterom, når vi trengte en voksen som ikke stilte krav, men som var der likevel, vi gikk dit når vi trengte råd, vi gikk dit når vi trengte trøst, vi gikk dit og hun hjalp. Hun var muligens den tryggeste delen ved alle mine år på den skolen.

Årstad Videregående skole huser femtenhundre elever. Det er mange ungdommer, mange problemer, mange bekymringer. Så vidt jeg vet, én helsesøster.

Én dag i uken er hun et annet sted. Da er hun tilgjengelig for hele resten av Bergens redde tenåringer, på helsestasjonen for ungdom og studenter. Og hun gjør det samme arbeidet der. Hun er der. Hun stiller opp. Hun skriver ut resepter. Hun hører på. Og hun gir deg te når du trenger det som aller, aller mest. Dét er den hun er, for unge bergensere som trenger det.

En sjelden gang berømmes folk som henne, for det arbeidet de gjør. Åh, hun er stadig i avisen og kjemper våre kamper, men det er sjelden at arbeid som hennes får den rosen det fortjener: anerkjennelse for å være en som redder tusenvis av liv hvert år. Noen av livene, de livene hun hindrer fra å hoppe over rekkverk, er synlige. I tillegg finnes alle de mange andre liv hun redder, fordi hun er der før de trengs å reddes, bare ved å være der. Hun fortjener all verden, eller i alle fall all Bergens ros for det arbeidet. Og i år er en sånn sjelden gang, i år er hun nemlig nominert til Bergens Beste.

Bergens Beste er en kåring med mange kategorier. Det er Bergens Tidendes kåring av beste spisesteder, kulturopplevelser, buekorps og landemerker. Og av Bergens beste bergenser, den viktigste, beste bergenseren. I år er Gunnar Staalesen, Frank Nes og Marit Voldsæter nominerte, samt en millionær som skryter av all veldedigheten sin. Og så, fremst av alle, Agnes Giertsen er nominert. Og hun fortjener denne plassen. Denne teksten, hele dette blogginnlegget, er egentlig jeg som driver valgkampanje, for jeg synes at med mindre du har et inderlig nært forhold til Varg Veum eller Kvinner på Randen er det denne ene personen på denne listen som fortjener at du stemmer på henne, selv hvis du ikke er tenåring bosatt i Bergen.

Hvil i fred, lille linux nummer to

Kjære blogg, du er neglisjert. Men hva skal en stakkers blogger gjøre, når datamaskin nummer to, den søte, lille, blå maskinen oppkalt etter Neville Longbottom, uventet avlider en stille død? Plutselig sitter hun der, denne stakkers bloggeren, og hun er uten datamaskin, og uten internett, og uten selv de mest basale hjelpemidler! Hun er taus som graven!
Sommeren kryper seg storslått frem for meg. Den gyldne sommerfuglen holdt det den lovet. Jeg er sommerbrun og håret mitt har gyldne striper, jeg har sett Belle & Sebastian live, jeg har spist reker og jeg har badet i kaldt sjøvann. Jeg har produsert noveller og skrevet ut en dagbok. Jeg har drømt metafiktive drømmer om venners litterære karrierer, og i går ble jeg opptatt som masterstudent. Dette er en sommer utenom det vanlige. Det eneste jeg ikke har gjort, er å oppdatere bloggen, og det skyldes altså den avlidne datamaskinen.

Sure miner

Margerete Munthe er en kilde til stor glede. Hun er kjent for en og annen velkjent barneregle, "nei, nei gutt!" er for eksempel hennes. Ellers har hun skrevet noen allfavoritter, type "Vi har ei tulle", "gråpus har fire små" og "å, jeg vet en seter", for ikke å snakke om "17. mai er jeg så gla' i", "På låven sitter nissen" og "hurra for deg". Margrete Munthe har infiltrert hele den norske barnekulturen de siste hundrede årene, og med all mulig rett - hun er fantastisk. Jeg hørte en gang rykter om at hun var kjent som en stor og barnevennlig pedagog i sin samtid, men ut fra min historiske forståelse er hun en perle, en uovertruffen dronning av pekefingre.

Ja, noen av sangene hennes er søte. Vet dere hvordan jeg sjekker hver gang jeg finner en sang som jeg lurer på om hun har skrevet? Jeg ser etter "du"! Nesten alle sangene hennes inneholder et "du" eller to, lagt inn for å opprettholde rytmen og kanskje av estetiske grunner. "Åh, at jeg kan du, elske mitt land, du", eller en av mine favoritter; "jeg strever så med mine små, du", der "du" har sneket seg inn allerede i tittelen. Denne siste er en favoritt av mange grunner, men først og fremst på grunn av siste verset;

"Og så er den minste ikke snill, du.
Hun vil slettes ikke sitte still, du.
Tenker lille Lise
må få litt av rise',
for jeg skjønner nok at det må til, du.
Mine små, du,
pleier få, du,
og jeg synes at det hjelper så, du!"

Dere ser hva jeg mener med du? Og teksten er jo fantastisk. "Lille Lise" får ris, og det hjelper så veldig. Jeg vil påstå at poesien hennes på enkelte områder er litt utgått på dato.
Jeg har en favoritt som er hevet over alle andre. Den slår beina galant under sangen om "jeg skriker ikke jeg! fordi om mor har gått fra meg", eller sangen om hvordan "når det står kaker og sånt på bordet, og de skal spise noe godt, de store, så må vi ikke stå rundt og be!" Det er èn sang som er bedre enn de alle, og det er sangen om når du gråter:


Nei, hva er dette for sure miner,
nei, jammen tror jeg du står og griner
Husk på at når du er sur og lei
:/: så kan jo ingen bli glad i deg!:/:

Så tørk nå av deg det sure fjeset
Og tørr så øyne og kinn og nese
For skrikerunger det har vi nok:
:/: på Bloksberg sitter en diger flokk :/:


Dette er barneoppdragelse på sitt aller, aller beste. Hun er så munter, denne Margrete. Og hun har laget ypperlig musikk til eksamenslesning.

Heute ha ha habe Ich Geburtstag! (i går.)

Hvert år før bursdagen min oppdager jeg at jeg behandler alt nonsjalant, jeg er avbalansert. I fjor spurte flere folk meg «hva ønsker du deg?» og jeg ble like taus hver gang, fordi jeg oppriktig ikke hadde tenkt over saken. Bursdag er liksom ikke den store greien for meg, tenker jeg hvert år. Før selve dagen, altså.

For så kommer dagen og jeg oppdager hvor veldig fint det er å ha bursdag.Det er så fint!

Men det er fint på en annen måte enn jeg forestiller meg hver gang, det er sånnfint på ekte. Jeg ser for meg småbarn som springer og klemmer og rister på pakker, som spiser kake til de blir kvalme og som generelt fryder seg over å være midtpunkt. På avstand, i ukene før, virker ikke dette så fristende på meg. Jeg spiser kake når jeg vil, allerede. Innpakkede gaver gjør meg mer selvbevisst enn glad. Jeg hater å bli sunget bursdagssang for. For meg, i ukene før, er det en sånn dag som er fin, men særlig fin dersom den glir ubemerket forbi av alle bortsett fra kanskje de aller næreste, som kan gi meg en god klem og ta meg med på kino. Sånn ser jeg for meg bursdager, og av og til blir de akkurat slik, kino og klem – den i fjor ble akkurat slik. Men så kommer de andre bursdagene, som den i år, og slår beina under nonsjalantheten min, minner meg på hvorfor alle liker bursdager. Det er kke fordi en blir midtpunkt, det er fordi en blir elsket.

De to siste dagene har jeg hatt bursdagsfeiring. Først hadde jeg planlagt feiring, som var planlagt til å bli en slags vri på kinofeiringen, jeg skulle samle noen få av de aller, aller beste for å spise scones og drikke te. En kontrollert feiring, hvis dere forstår.

Jeg fikk sytti fjesbokmeldinger om gratulerer, fra mennesker jeg kjenner overaltfra, gamle, klassekamerater, gamle, gamle klassekamerater (fra det ene året vi gikk sammen, i en alder av seks,) venner jeg har kjent bestandig og venner jeg nettopp har truffet. Så mange mennesker! Og noen er kreative og noen stikker bare såvidt innom, men alle sammen tar noen sekunder i løpet av dagen for si hei og grattis. De får meg til å føle meg populær. De får meg til å føle meg husket. De får brystet mitt til å fly.

Og så har du alle dem som ringer. -ikke så altfor mange i år, heldigvis, men noen – min søster, min bestemor. Og en venn og tante i alt som gjelder som jeg er så veldig glad i, som jeg ikke ventet at skulle ringe i det hele tatt, men som ringer for å si gratulerer og for å snakke med meg i noen minutter om felles gleder og bekymringer. Hun gjør meg også så varm.

Og så kommer de planlagte gjestene. Vi spiser scones og en av gjestenes pai. Vi prater, og jeg åpner den første gaven, den eneste gaven akkurat i dag; en gave fra min allerkjæreste søster. Og det er det med min allerkjæreste søster, hun kjenner meg så godt! Hun gir meg en bok om te, alt du trenger å vite om te, en herlig bruktbok med diverse avisutklipp om te mellom sidene, fordi hun liker loppemarkeder og fordi hun vet at jeg liker loppemarkeder. Ved siden av teboken ligger et blått kaleidoskop. Jeg har ønsket meg et skikkelig kaleidoskop hvem vet hvor lenge, og det viser seg at når en har svigerfolk fra Tyskland (hvilket min allerkjæreste søster har, og som derfor jeg også har i en slags veldig, veldig «extended family connection») - da får en tak i kaleidoskop som glitrer i blå mønstre som forandrer seg kontinuerlig, som aldri stanser i forandringene. Dette er et sånt kaleidoskop som du ikke kan fange mønstre i, et ekte kaleidoskop, der det ene vakre bildet erstattes av et nytt før du nesten kan registrere noen av dem, men de får hodet ditt til å spinne i farger. Et sånt kaleidoskop.

Og ved sden av kaleidoskopet en tysk ting til: en tetype. En svart Assamte. Med irsk whiskeysmak. Hun kjenner meg.

Når folk endelig gikk var jeg sliten og lykkelig, og konkluderte med at det hadde vært en vellykket dag.

En bursdag skal bare vare den datoen du etter sigende er født, ikke sant? Men jeg er så verdsatt! I dag overrasket flere venner meg. I dag hadde jeg filmkveld som jeg alltid har på søndager, og jeg hadde invitert som vanlig, med planer om å spise opp gårsdagens kake. Jeg brygget whiskeyte blandet med røkt te, fordi en av gjestene mine liker røkt whiskey, og den røkte teen, og jeg liker ham. Jeg hadde brygget hvit pasjonsfruktte til kjæresten, som ikke liker whiskey eller røkt smak. Jeg kjenner mine gjester. Det viser seg at de kjenner meg også.

Kjæresteparet kom inn døren med 23 lys på en mørk sjokoladekake full av melis, mens de sang den ene bursdagssangen jeg kan leve med; de sang den på tysk. De er nemlig tyskere, og jeg lærer tysk av dem. De kommer inn døren med kake full av lys, det er det lenge, lenge siden noen har gjort, og jeg ventet det ikke. Jeg ventet ikke kake, og jeg ventet ikke enda en importert gave fra Tyskland, men joda, under armen hadde de en ikke innpakket bok – en Janoschbok – på tysk – en Janoschbok jeg ikke har lest, fordi den så vidt jeg vet ikke finnes på norsk – de gir meg min første Janoschbok på tysk, og jeg blir så glad at jeg bare kan si takk og smile enormt. Og inni, på første side? En inskripsjon. Jeg elsker inskripsjoner i bøker, visste dere det? En inskripsjon som begynner med «Liebe Ellinor» og fortsetter på samme vis. Så kommer gjest nummer tre inn døren. Han bor ikke i gåavstand, men til gjengjeld har han en jobb blant bøker – han har også gave. Og igjen, mine venner kjenner meg. Han gir meg Pride and Prejudice and zombies. Den har jeg ønsket meg en stund. Igjen kan jeg bare glise og gi klem og si takk og føle meg småsvimmel, ikke så mye fordi jeg kan sette bøker i bokhyllen min (skjønt det er en del av det), men allermest fordi de kjenner meg. Jeg blir så glad av å bli sett. Jeg blir så glad når de bryr seg. Jeg blir så glad, så glad! når de vet hva jeg liker, og gir meg akkurat det. Janosch på tysk! Jane Austen møter monstre! Lys med kake, som jeg må blåse ut utendørs så vi ikke skal dekke gulvet med melis, og der jeg føler meg nesten som liten igjen, men som elsket liten, på en bra måte. Ja. En blir så glad. Jeg blir så glad. De kjenner meg, og de liker meg, og de sender meg tekstmeldinger med «Endelig! Gratulerer.» for å fortelle meg at jeg er viktig for dem.

Jeg tar tilbake all nonsjalanse. Jeg liker fremdeles ikke å bli sunget bursdagssang for, men jeg liker det når den er på et språk jeg prøver å lære, og den blir sunget delvis for å referere til min altoppslukende tyskentusiasme. Og jeg greier fremdeles ikke å engasjere meg enorme mengder i forberedelser og intens spenning, men der og da? Den dagen? Dagen etter, når det bare aldri vil ta slutt, og de insisterer på å fortelle meg at jeg er bra, at de liker meg, på de beste, indirekte måtene? Der og da gjør de meg ør og nesten rørt. Kanskje neste år er jeg så gammel at jeg husker hvor fint det er å ha bursdag, på forhånd.

Jeg vil ikke møte Jesus

Det er noen år siden jeg resignerte over det faktum at jeg ser ut som en gladkristen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg utstråler tydeligvis et eller annet signal om at Jesus er den viktigste personen i mitt liv, selv om han slett ikke er det. Denne gang var det mormonere.

Jeg står utenfor studentersamfunnet. Det er kaldt. Det er vått. Det er glatt. Jeg vil gjerne inn, for jeg skal se kameraten min spille hovedrollen i en studentmusikal. Jeg har skuldrene under ørene fordi det blåser, øretelefoner med Belle & Sebastian i på fullt og ryggen vendt mot gaten. Bak meg prikker noen meg på skulderen.
Jeg snur meg, og ser rett inn i ansiktene til to veldig søte jenter. De ser håpefulle på meg, og jeg tenker umiddelbart at de kanskje tror de kjenner meg, eller at de kanskje skal på musikal de også og lurer på veien inn. Så jeg tar av meg øretelefonene og sier samtidig et åpnende "ja?" -

før åpningssetningen deres når meg, og det blir klart hva jeg nettopp svarte på. "Vil du være med i kirken vår?"
"Nei!" svarer jeg, for det vil jeg virkelig ikke. Jeg smiler unnskyldende og skal til å gå videre, da den mest frempå av jentene stanser meg med en mild bevegelse. Hun ser fremdeles håpefull ut. "Tror du på Gud?" spør hun. "Nei", svarer jeg igjen. Jeg ser hvordan ansiktet hennes faller litt, jeg har tydeligvis nettopp sagt noe sjokkerende og uforståelig. Derfor blir også neste spørsmålet kontant og oppriktig uforstående; "Hvorfor ikke?"
De satt meg litt ut ved det første spørsmålet, om hvorvidt jeg ville bli med i kirken deres. Ikke engang gladkristne jeg har truffet før har åpnet samtalen med akkurat det spørsmålet, det første spørsmålet pleier å handle om jeg har truffet Jesus eller ei. (Det har jeg ikke. Etter ryktene er han død.) Dette spørsmålet setter meg virkelig ut, i kanskje fem sekunder. Det høljeregner, det er kaldt og jeg er fremmed - og hun forventer virkelig at jeg skal forklare henne hele mitt livssyn i løpet av én, kanskje to setninger?
Etter fem sekunder bestemmer jeg meg for at jeg skal snu spørsmålet. "Hvorfor tror du?"Spør jeg, og denne gang blir hun nølende, for som sagt, det er ikke et lett spørsmål å svare på. Jeg gjetter, og foreslår at det kan være fordi hun føler ham, at hun kanskje kjenner at han er der? Og ansiktet hennes bryter ut i et kjempesmil, og hun blir engasjert, for akkurat slik er det!
"Det gjør ikke jeg", sier jeg. "Derfor tror du, og ikke jeg."
For meg er dette en ganske grei konklusjon. Du tror, det gjør ikke jeg, ferdig med saken. Jeg snur meg halvveis igjen, fremdeles på vei inn i varmen, da hun igjen rører mildt ved armen min. "Men har du lest Guds ord?" Og jeg kjenner at tålmodigheten min er i ferd med å renne ut. For ja, jeg har lest Guds ord. Jeg har vært gjennom mer enn én spirituell fase, der jeg har lett forgjeves etter et eller annet spirituelt tegn, en eller annen følelse av noe religiøst. Jeg har lest deler av det GamleTestamentet, jeg har lest hele det Nye Testamentet, jeg har lest biografier om Frans av Assisi og Jean D'Arc, jeg har lest Gilgamesh og Koranen, jeg har til og med dyppet tærne i alternativ Wicca. Mitt livssyn er ikke et kunnskapsløst ett. Religion er et spennende emne, synes jeg, et emne jeg har stor respekt for, men jeg har fremdeles til gode å møte en religion som treffer noe i meg. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingen Gud, det være seg en hindugud, en Allah, en Jahve eller kristen Gud. Men ja, jeg har forsøkt, både som egen søken og ut fra ren akademisk interesse. Og dette forteller jeg dem. Igjen forteller jeg dem at jeg har faktisk kjent etter, men jeg tror ikke, selv om jeg har lest, selv om jeg har lett - og jeg trives slik.
"Men har du lest Mormonernes bok?"
Og verden faller på plass. Selvsagt. Omsider kan jeg plassere dialekten hennes, som slett ikke er en dialekt, men en subtil amerikansk aksent forkledt i upåklagelig norsk. De er mormonere. "Hmm", tenker jeg, det er lenge siden sist jeg ble oppsøkt av dem. "Nei", svarer jeg høyt, og jeg kveler den neste tanken, "Jeg har lest Twilight, teller det?". Det er useriøst, og det er respektløst, og jeg vil gjerne vise dem respekt. Derfor prøver jeg igjen å fortelle dem at de kaster bort tiden på meg, de bør finne noen andre, de kommer ikke til å frelse meg, for jeg har det bra som gudløs. Det er bare det at de ikke gir seg. "Du må lese mormonernes bok" utbryter den andre av dem, hun som ikke har sagt så mye. "Det er også Guds ord! Du har ikke lest Guds ord før du har lest den!"
Og dette siste er grunnsteinen i alles misjonering, ikke bare mormonerne, men også den gamle, gale rasistdamen på bussen, også menneskene fra Kristkirken som åpner en tilfeldig samtale i køen på bensinstasjonen, også Jehovas Vitner som på død og liv skal gi meg bladet sitt. Deres religiøse skrifter er også Guds ord, og jeg har aldri møtt Gud før jeg har lest dem. Problemet med denne retorikken er at jeg ikke føler noe behov for å treffe Gud.

Religion er spennende. Jeg har alltid syntes at livssyn, diverse livssyn, er et interessant samtaleemne, fordi det forteller så mye om menneskeheten, om vårt behov for fortellinger, om våre behov for å forklare ting og om hvor viktig det er å føle en mening med livet. Wiccaene har sine ting, shiamuslimene sine, Jehovas Vitner sine, men alle demmer opp for et eller annet behov. Jeg synes dette behovet er interessant, og jeg synes fellestrekk ved religioner er spennende, og jeg synes at det å snakke seriøst med folk som tror på andre ting enn jeg gjør er kjempemorsomt. Sannsynligvis er det derfor jeg signaliserer "gladkristen", uansett hva jeg går kledt i, uansett hvordan jeg sminker meg, uansett hvordan jeg holder kroppen, uansett hvem jeg er med. Jeg kan stå i en levende samtale med venner, hvorpå noen kommer bort og skal misjonere - og de retter fokus på meg. Jeg kan sitte på bussen og se ut av vinduet, og sidepassasjeren viser seg å være på misjonærstien. Jeg kan sitte i parken med en kamerat jeg tror jeg liker, hvorpå han, ut av det blå, forteller meg at jeg må tro på Gud. Lenge trodde jeg at alle hadde det slik, ettersom alle har hatt uinvitert besøk fra Jehovas Vitner en gang, men etter stikkprøver hos venner viser det seg at det er ikke slik; jeg er spesiell, jeg tiltrekker meg dem.
Noen av de mest givende samtalene jeg har hatt har vært med venner som tror, der de forteller meg hva de tror på og jeg forteller hva jeg tror på, hvorpå vi blir bedre kjent med både oss selv og hverandre. Hva har vi for fellesverdier? Hvor skiller vi fra hverandre, og på hvilke måter, hva er viktig for oss? Dette er spennende samtaler. Når fremmede mormonere krysser gaten for å misjonere meg, er det ikke spennende. Det er irriterende. Religion er et artig tema å snakke om, så sant det skjer med gjensidig respekt. Jeg prøver veldig hardt å opprettholde respekt for andres trossyn. Det er veldig vanskelig å mestre når noen skal misjonere meg - for jeg opplever misjonering som så respektløst. Jeg respekterer deres rett til å tro, men jeg krever den samme respekten tilbake - jeg krever at jeg blir respektert som ikketroende. Det er også et livssyn, og det er like personlig som å føle seg hjemme i en religion - og det er like vanskelig å skulle beskytte seg, når noen angriper din rett til ditt livssyn.
Jeg vet at de ikker mener det slik, de to søte jentene som trosser regnet for å frelse meg. De mener ikke å være respektløse, men jeg opplever dem som det likevel, når de fortsetter samtalen, trass i at jeg vennlig og bestemt signaliserer at jeg ikke har tenkt å bli med dem. Når de trass i alt jeg har fortalt dem om hvordan jeg har lest, men jeg tror ikke, og jeg føler ikke noe behov for å tro, vær så snill å gå videre til noen som dere kanskje kan frelse - når de trass i alle mine vennlige avvisninger insisterer på at jeg må ta i mot en løpeseddel eller tre - da opplever jeg dem som respektløse. Jeg opplever det som respektløst, når noen ikke vil akseptere at jeg trives med livssynet mitt, og når de bestemmer seg for at deres livssyn også vil være riktig for meg. For nei, jeg har ikke lyst til å møte Jesus, og livet mitt er flott slik det er.