Et liv med tatouazophobia

Det har et navn! Kjæresten gir meg så mye kjærlighet, men av og til gir han meg språk også. Som samtalen der jeg får ord å sette på min barndoms... nei, mitt livs store angst. Jeg har vel i underbevisstheten skjønt at det er en fobi jeg har, men ved å lære ordet tatouazophobia kunne jeg oppdage at mine reaksjoner faktisk har selskap av andres.

Se dette for deg, kjære leser: Engeline, fire eller fem år. Jeg har kort, lyst hår og skrå melketenner. Jeg er ikke en gang blitt storesøster ennå, tenk det! Hvordan fikk jeg vite om dette fenomenet som skal til å skremme meg sånn? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke huske situasjonen hvor jeg fikk vite at det fantes. Så jeg noen med tegninger på armen, spurte jeg moren min om en forklaring? Fortalte noen meg at det gikk an å risse inn tegninger og mønstre i huden som aldri gikk bort igjen? Aldri. Det var mulig å male ting på huden, på en magisk voksenmåte, og det ville aldri, aldri, aldri gå vekk, uansett hvor mye du vasket eller skrubbet eller skrapte. Det var evig. Og dette var det mest forferdelige som fantes i hele verden, kanskje bortsett fra dødsstraff.

En ting er at jeg ble redd der og da. Men angsten ga seg ikke. I kroppen min vokste det frem en kjempeskrekk. Særlig ille var det når jeg skulle legge meg, når lyset var slukket og mamma hadde sagt god natt: da kom de. De store, navnløse de kom med nåler, og i nålene var det maling, og hvis de stakk meg ville det aldri gå bort. Jeg kunne aldri angre meg, og hvis de tvang meg ville jeg være merket for alltid. Jeg kunne finne på å krype under dynen og gråte av angst. 
Visste jeg at det var irrasjonelt å være redd for navnløse "de", som skulle tvangstatovere meg? Så klart. Selv fire år gamle meg visste, et sted i hodet, at jeg aldri ville bli tatovert med mindre jeg ville (og det ville jeg ikke, aldri, aldri, aldri.). Men skrekkbildet var der likevel, som angsten for et spøkelse under sengen. Og angsten gjaldt ikke meg alene, for hva med de som frivillig tatoverte seg? Hva med dem, hvis de angret seg? Det verket i meg ved tanken på at noen kunne ha fått evige ting på huden, og så en dag kanskje angret seg og det var for sent å gjøre noe med. Det var evig, uforanderlig, og det var uutholdelig. Bare tanken ga meg klump i magen og vondt i halsen.

Jeg husker det som søvnløse netter der jeg vred på meg og var forferdelig redd, og fordi det var så irrasjonelt var det også helt umulig å få bukt med. Og ikke kunne jeg enkelt fortelle noen om det heller.
Det var min mor som kom med en løsning. Hun hørte meg gråte og kom for å inspisere.
"Hva er det, ungen min?" sa mammaen min.
"Jeg er redd! Tenk hvis noen tatoverer meg, og det går aldri bort! Tenk hvis noen tatoverer seg og angrer seg og det går aldri bort!"
"Men", sa mammaen min. "Det finnes en måte. Du vet at jeg har fjernet en føflekk her?" Ja, jeg visste det. Hun har et lite arr. "Hvis tatoveringen er liten, går det an å fjerne den på samme måte som føflekken" sa mammaen min.
Og med de ordene var det som om litt av knuten i meg løste seg opp. Det var ikke fullt så endelig likevel, det gikk an å angre seg. Kanskje fikk personen små, rosa arr, men selve tegningen var borte for godt. Jeg kunne leve i en verden hvor tatoveringer kunne fjernes med makt.
Etter det brukte jeg dette som våpen: hver gang skrekken kom over meg, holdt jeg fast i tanken på at en kunne operere tatoveringer bort. Hvis noen tvangstatoverte meg i mine skrekktanker, så fjernet jeg den hos legen etterpå. Jeg nektet meg selv å tenke på hva som ville skje hvis tatoveringen var for stor.

Det er synd å si at jeg vokste det av meg, for det gjorde jeg ikke. Jeg fikk kontroll, ja. Synet av andres tatoveringer kan fremdeles gi meg ubehag, men ikke mer enn at jeg kan dekke over det.Folk er jo stolte av tatoveringene sine, hvordan kan jeg da vise at det fyller meg med redsel? Det er jo kule folk jeg kjenner, og de har ønsket dette permanente, dette som for meg er avsindig skremmende. Noen har til og med jobbet i årevis med sine tatoveringer, bygget dem opp. Jeg har lært meg til å ikke tenke over det når jeg treffer dem, lært meg til å skru av den delen av meg som grøsser dypt og inderlig. I en periode vurderte jeg til og med å skaffe meg en tatovering, en bitteliten en, ved håndleddet. Det var litt på grunn av budskapet og litt fordi jeg ville vise meg selv at jeg var over dette ubegripelige ubehaget. Jeg skrev "S E P"  akkurat ved skjorteermet og tenkte at det sikkert hadde vært kult å... ha... ha det so... men nei. Så snart jeg hadde tenkt tanken, var jeg småkvalm og jeg hadde lyst til å gå på et bad og skrubbe huden min rå og rosa for å være sikker på at det ikke var noe der. Det kan være så kult motiv det bare vil, det gjør meg kvalm.

Så nå forteller jeg Kjæresten min denne rare angsten, om den gangen jeg var liten og redd for håndtørkere på offentlige toaletter, dødsstraff og tatoveringer. "Det er sikkert en slags fobi", sier jeg, og i løpet av fem sekunder har han gitt meg ordet. Og ordet, gjennom Google, presenterer meg for andre mennesker som har tenkt og følt akkurat det samme som meg. Definisjon: "Frykten for tatoveringer, eller å bli tvangstatovert, der angsten bunner i at det er permanent". En fun fact: Taylor Swift og jeg har tatouazophobia til felles.

Halvparten gjenstår jo faktisk

I morgen har han bursdag, Kristian. Den 3. september 1986 ble verden til et litt varmere sted. Dette er den tredje fødselsdagen. Og denne høsten oppdager jeg hva de mente, da noen sa til meg at "Hele verden er forandret, du er plutselig plassert i et helt nytt og skremmende landskap. Men, Engeline, uansett hvor vondt det gjør akkurat nå... Du kan, på sikt, bli i stand til å leve videre i dette nye landskapet. Du finnes fremdeles, og du kan bli kjent med den nye verdenen." 

Det første halve året hadde jeg en konstant følelse av å bomme på et trappetrinn: det millisekundet der du trodde du skulle treffe med foten og foten bare fortsetter ned? Forestill deg det millisekundet, uavbrutt i måneder.
Og de gangene der jeg for et sekund skjønte rekkevidden. De gangene hvor jeg kunne sverget på at det ble solformørkelse, når panikken tok meg, lammet meg og gjorde meg dødskald.
Det var de gangene der jeg ble så følelsesløs at jeg tenkte "Hva så? Ingen Kristian? Aldri mer trekke pusten? Det spiller da ingen rolle, noe av dette?". De gangene var verst.

Nesten verst. Den verste delen av sorgen var tapet av meg, av alle de tingene som utgjorde meg. Hvem var jeg, alene? Ingen? Kristian var en sentral del av min identitet. I den perioden hvor jeg bygget meg selv som person, var han der som en sterk innflytelse. I de årene der jeg utviklet meg, fra tenårene og ut i tyveårene, de årene der en definerer seg selv og sin personlighet, der var han. Og det speilte seg i så mye jeg var glad i: så mye som døde med ham. Så mye at nesten hele jeg forsvant. Jeg var en zombie, et skall som gikk rundt og var levende død. Jeg så levende ut, til en viss grad i alle fall, men innvendig var jeg døde, svarte stumper av ting som en gang hadde vært meg.
Det var bøker jeg aldri mer ville ta i. Det var serier som jeg unngikk å se logo for på Netflix. Hele jeg vek bort fra fotballaget Brann, som om det var en magnetisk reaksjon mellom det og meg. Jeg overrasket meg selv stort da jeg laget pannekaker igjen.

Mest merkbart var likevel musikken jeg aldri mer ville orke å høre på. Musikk jeg var glad i, som nå bare ga meg lyst til å krype inn i en krok og omfavne zombien. Musikk der det levde et ekko av kvelder, av sommerdager, telefoner og sykehusbesøk, et absolutt uutholdelig ekko. Musikk som jeg var veldig glad i, men som jeg måtte unngå for å holde ut.
Litt musikk var det jeg spilte for ham, som vår felles favoritt av Belle & Sebastian: Everybody thought that [s]he was beautiful, only slightly mental.

Enda mer var det den musikken jeg lærte å bli glad i gjennom ham. Musikk jeg ikke ville oppdaget ellers, eller som ikke ville hatt den samme plassen hos meg uten ham. Bob Dylan, som han lånte meg den første sommeren vi kjente hverandre. Springsteen, som vi spilte de der sene kveldene den siste høsten. Jokke, som vi spilte om sommeren når vi satt i solskinnet og som vi sang på Sandviken psykiatrisk. Jeg kunne aldri, aldri, aldri mer høre albumet hvor Joachim Nielsen synger "Helt, helt uten deg er jeg halv".

Men så, i sommer, var jeg i et brudgomlaup. Det var en perfekt dag, med perfekt vær, perfekt seremoni, perfekt brudgompar og ut på kvelden perfekt musikk. I alle fall frem til noen spilte Kristians favorittsang av Bruce Springsteen, en av våre sanger. Vet du hva jeg gjorde?
Jeg kunne ha krøpet inn i meg selv, tømt glasset mitt og gått på badet for å hulke ut sjelen min. Det er dette jeg ville gjort i fjor. I år tok jeg noen i hånden og danset hemningsløst. Jeg danset for ham, og for brudgomparet, jeg svingte meg rundt for å tvinge frem nye minner. Den sangen vil for alltid handle om livet, kjærligheten og sorgen, men nå handler den om en perfekt dag også. Den har fått en plass i det nye landskapet.

Den dansen ville jeg aldri ha tatt hvis ikke jeg hadde kjent Kristian først. For halvparten av oss gjenstår jo, faktisk. Jeg tok feil. Det som fantes da har ikke forsvunnet bare fordi det ikke er mer, det som har eksistert vil alltid eksistere i meg. Jeg er fremdeles meg, selv i et nytt landskap: Mitt liv, formet som det er, er fremdeles gjennomsyret av at han ble født. Selv når jeg sletter musikk og avinstallerer Skype og gjemmer bøker i kjellere, selv da er jo det handlinger som er preget av at han fantes. På samme måte: Hvis jeg nå spiller Jokke, er det jo fordi jeg kjente ham. Ingenting, ikke en gang sorgen, kan luke ut av min identitet alt det som han bygget opp i meg.

Nå da jeg er tøffere, nå da jeg oppdager at det finnes liv igjen i kroppen min, kan jeg også ta noen tøffere valg. Jeg kan for eksempel spille musikken og lytte til ekkoet. Jeg kan spille musikk han var glad i og være glad for at jeg kjente ham. Målet med fødselsdager er vel å feire at noen ble født, at noen levde. At noen døde kansellerer jo ikke at de ble født først, tvert i mot! Hva er det nå en sier, døden og livet er to sider av samme sak. Så hva med å feire? Hva med å spille musikk, snakke om det han var glad i, huske gode øyeblikk? Hva med å samles, vi som er glade for at Kristian ble født, og feire det?

Det at han fantes er definitivt verdt å feire. Det vil alltid være verdt å feire at han levde, selv når det gjør hinsides vondt.

"Det blir vanskeligere for hvert år".

Sommeren 2013, tre uker før Kristian døde, snakket vi igjen om valget som skulle skje den høsten. Det var med andre ord med et nødskrik at vi fikk snakket om det forestående valget, nøyaktig slik som vi hadde snakket før hvert eneste valg.

"Det blir vanskeligere for hvert år", sa vi. Så snakket vi om det, en natt den sommen. Og vi fant ut hva det skulle bli, i fellesskap. Det var et vanskelig valg, for i løpet av årene var vi blitt litt mer desillusjonerte, det var ikke mange igjen som vi stolte på. Vi gikk flere runder før vi konkluderte, og så snakket vi om at siden vi nå bodde en halv time unna hverandre, kunne vi forhåndsstemme sammen.

"Det blir vanskeligere for hvert år", ååh, hvor rett det var. En fredag i september stemte jeg alene. Det måtte jo gjøres. Jeg forhåndsstemte i et telt som lå langs veien jeg skulle til jobb. Jeg sto i køen inn og kjente at det raknet. Jeg raknet. Jeg kjente hulk som presset seg frem og nektet å la seg tvinge tilbake, fordi jeg sto der alene og fordi vi skulle stått der sammen. Den stakkers valgfunksjonæren som tok i mot meg ble direkte forskrekket, han prøvde uten særlig hell å roe meg ned. Jeg ser for meg at han i sitt stille sinn tenkte "dette hører ikke inn under arbeidsbeskrivelsen!", der jeg mer eller mindre stavret meg inn i en valgbås, krysset av på konklusjonen vi hadde falt på den sommerkvelden. Jeg stemte for to det året. Dro på jobb som en zombie, så blankt på maskinen og glemte hvordan en gjennomførte elementære rutineoperasjoner. Og siden den dagen har jeg gruet meg, gruet meg, til valget i år. Før forrige valg hadde jeg i det minste noen å snakke med på forhånd, tenkte jeg. Det blir vanskeligere for hvert år, men det hjelper litt å ha noen å lufte tankene med, og i noen situasjoner er det store tomrommet, det store gapet, mer merkbart enn ellers.

I år, ved årets valg, ringer jeg til noen andre. Det betyr også at jeg har noen andre jeg kan ringe til, jeg kjenner meg litt mindre alene enn jeg gjorde den septemberdagen. Jeg har valgsamtaler med andre mennesker, samtaler som riktignok skiller seg litt fra de jeg pleide å ha. De er krydret av at samtalepartnerne mine og jeg utgjør et vendiagram: vi har noen felles referanser, mye kunnskap som er relevant og likevel akkurat utenfor vår horisont. Jeg lar livet og det ukjente området i vendiagrammet drive meg i den retningen det vil, for jeg tror jeg er på en god bølge. Jeg tror nemlig at kanskje, kanskje det kommer et år der valget er lettere enn det forrige.

Vi fanger morild om natten

Det har hendt jevnlig at jeg har sett noe virkelig vakkert, og dette har gjort meg litt trist. Det er litt sørgelig når du går kveldstur med hunden, og naturen rundt er så hjerteskjærende skjønn at du kjenner deg ensom i det. Måneklare netter med speilblankt vann, stille vinterkvelder der snø har lagt seg i fonner av blått lys, solnedganger i hundre nyanser... Det er meningen at du skal ta noen i hånden når du ser dette. Du skal kunne klemme noens hånd og mumle noe som bare en bestemt annen hører. Jeg har altfor ofte gått turen alene.

En av disse tingene som er så vakre at de bør deles, finnes gjengitt i kunst. Morild. På de fineste bildene til Vincent Van Gogh er det tykke lag med klar lakk over det endelige malestrøket. Effekten er at lakken, over tykk, akvamarinblå maling, får det til å se ut som om han har malt ekte morild på lerretet. Det er hårreisende fint. Og akkurat like fint er det langs strandpromenaden i Estoril, Portugal, også. Det er mørkt, mørkt vann og gatelykter som speiler seg. Du trenger ikke å se til casinoet, det kan få blinke i takt med nattklubbmusikken. Se heller ut på hvordan fjærevannet viser nytt strandlandskap, med riller i grå stein og striper i sanden, med smale, hvite dønninger langt der ute hvor havet fremdeles finnes. Se på gjenskinnet fra bålet til de rare wiccafolkene som samles for å feire fullmånen etter mørkets frembrudd. Se på lyktene fra Cascais, fra resturantene rundt, fra bålene, fra de små seilbåtene, som av uvisse grunner bestandig ankrer litt ute fra land... og alt lyset reflekteres mangfoldig av morilden. Der ute skinner havet som et Van Goghmaleri. Og jeg har i hele kveld gått hånd i hånd med noen som forstår. Jeg har aldri vært ensom i skjønnheten, tvert i mot. Denne kveldens nattevandring har ikke vært en ensom affære, det har vært en høyst sosial, nær og kreativ ting. Ikke bare har jeg gått hånd i hånd med noen som kan høre meg mumle... Jeg kan få høre den samme noen når han dikter opp en wiccahistorie med smuglere, politifolk, månen, tidevannet og det tapte Atlantis til meg. Men den historien var bare til meg, den deler jeg ikke bort.

the universe would turn to a mighty stranger

“If all else perished, and he remained, I should still continue to be; and if all else remained, and he were annihilated, the universe would turn to a mighty stranger.” 

Emily Brontë.

Et varmere sted

Så var julen overlevd. Den første julen helt uten deg. Jeg overlevde den, på tross av at du ikke gjorde det. Nå har jeg levd nesten et halvt år i en verden uten deg, og jeg har endelig funnet noen ord – ord
om deg.

I dagene etter at du døde, var det mange mennesker som kom til meg for å si hvordan de opplevde deg. Og det var tre ting de sa, tre ting som alle sa.

Du var varm. Flere sa du var den varmeste personen de hadde truffet. Mer enn noe skulle jeg ønske du hadde fått høre dette. Du ønsket å være varm, men du var ikke sikker på at du fikk det til. Jeg skulle ønske du kunne høre hva folk sa om deg, hvordan folk snakket om deg, hvordan folk husket deg. Gamle venner som du kjente som barn. Skolekamerater. Venner som hadde vært politisk aktiv sammen med deg. Venner du hadde gått på fotballkamp med. Folk langveisfra, som hadde truffet deg på seminarer og sommerleirer. Alle, alle, husket deg som varm. Du var varm, den varmeste de he truffet noen gang.

Varmen din gjenspeilte seg i alt du gjorde, i alt som fylte livet ditt. Noe av det jeg elsket mest ved deg var at du var så god mot barn. Jeg har aldri kjent noen som møtte småfolk med så stor varme, sånn respekt. I barnehagene der du jobbet gjorde du en stor forskjell, og mest av alt gjorde du en forskjell for rampeguttene. Guttene som gjorde opprør og rampestreker, de som fikk mest kjeft, disse guttene ga du en følelse av tilhørighet og egenverd. Varmen din var i alt arbeid du gjorde, i alle vennskap du hadde: Du kom og en kunne kjenne at temperaturen steg. Rommene der du så film var varmere fordi du satt der, og analysene dine gjorde alt mer spennende. Det var noe av det fineste i verden, ganske enkelt det å snakke med deg. Du avlet frem nye tanker, i alle fall i meg. Du utfordret samtalepartnerne dine, fordi du var så kunnskapsrik, og fordi du var en så god lytter. På kveldene der du malte bannere til den neste demonstrasjonen kunne latteren flyte lettere, ikke minst fordi humoren din var så lun. Som en venn sa til meg den der første kvelden i en verden uten deg, han husket den første gangen dere traff hverandre. Du hadde virket så optimistisk.
 På torgallmenningen, i regnet, med omtalte bannere, kunne litt lavmælte, humoristiske kommentarer fra deg gjøre den sure vinden mykere. I parken en sommerkveld, med den der supersmale rullerøyken din, var lyset klarere og hjertene muntrere, og når du lo den der latteren din som nesten hikstet, var det i min verden på linje med hemningsløs barnelatter.

Og det gjaldt ikke bare rommene og parkene og pubene du var i. Varmen var i alt du engasjerte deg i. Du var glad i fotballagene Brann og Celtic. I årevis forklarte du meg om fotballpolitikk, du fortalte meg om klassetilhørighet og de ulike miljøene som knyttet seg til de ulike klubbene. Du lærte meg norsk og internasjonal fotballhistorie. Trass i at hele min familie støttet Manchester United, og du var Blackburnsupporter, var det du som forklarte hvorfor Ryan Giggs er kul. Fotballen handlet om mer enn sport for deg, det handlet om politikk og vennskap og solidaritet. Du brant for rettferdighet, brant for frihet og likeverd og menneskeverd. Hele livet ditt, like til den siste dagen du levde, kjempet du mot undertrykking og urettferdighet, for et klasseløst samfunn. Du kjempet for et fritt Palestina, et fritt Irak, et fritt Irland, et fritt Somalia, et fritt Libya, et fritt Kurdistan. Du var så stolt av de kurdiske røttene dine! Jeg var så stolt av deg. Alt jeg vet om internasjonal politikk har jeg lært av deg. Du skrev brev på brev, kronikk på kronikk, essay etter essay, om urettferdigheten i verden. Og du var evig kunnskapstørst, du leste nesten alt du kom over, om alle mulige emner, alt fra Roald Dahls barnebøker og Ingvar Ambjørnsens Hvite Niggere til sakprosa om kjæresten til Lenin, Somalias borgerkrig eller Amalie Skrams livshistorie. Vi pleide å spøke om bibliotekene på de forskjellige psykiatriske klinikkene der du var innlagt, for det hendte du stjal bøker derfra. Og like ofte hendte det at du la fra deg bøker, bøker som var viktige og som kunne gi folk ord til å beskrive egne liv.

For du kjempet for de undertrykte i Norge, for de fattige, de uføretrygdede, de psykisk syke, alkoholikerne, de stemmeløse. Du skrev novelle på novelle, mange av dem trykket i diverse tidsskrifter. Du skrev bloggpost etter bloggpost, et par romaner, om dem som som ikke selv kunne heve stemmen og bli hørt. På ditt beste skrev du så godt at det nesten glitret på skjermen. Tekstene dine fanget inn tankene dine, og du var en av de klokeste jeg noen gang har kjent. De siste årene kjempet du for rusmisbrukerne. Julen i fjor skrev du årets beste kronikk om de narkomane i nygårdsparken, og du signerte som «anonym narkoman».

Du var så syk de siste årene, så veldig syk. Psykiske lidelser torturerte deg til selvmedisineringen kom ut av kontroll, og du fikk økende rusproblemer. I blikket ditt hadde du en gnist, en livsvilje som virket ukuelig, uovervinnelig, men jeg kunne se hvor sliten du ble. Vi snakket om å være mørk i øynene, om at folk som hadde sett livets mørkeste skyggesider hadde disse skyggene i blikket. De skyggene fantes hos deg, større og flere for hver innleggelse. Det var så vondt å se hvordan det psykiariske helsevernet behandlet deg. Alle de nattlige telefonene fra deg, der du gråt og fortalte meg om hårreisende episoder. Alle de skjønnlitterære tekstene du skrev, om overtramp og umyndiggjøring og hjelpeløshet og solidaritet hos pasienter. Det ble verre etter at rusproblemene dine eskalerte. Sprøytemerkene på armene dine var symptomer på hvor mye du led, men du fikk ingen reell hjelp. Systemet som skulle hjelpe deg, gjorde deg til en kasteball: du var for psyk til å få behandling for rusproblemene, for ruset til å få psykisk behandling. Ingen instanser tok på seg ansvaret for å hjelpe deg. Du knakk sammen, ble innlagt for en helg, før de erklærte at du var enten for frisk eller for ruset til å få behandling. Under møter med leger, også de møtene hvor mamma var med deg som nærmeste pårørende, ble du møtt med forakt. Det er så bittert at du, den varmeste, fikk så kald og hjerteløs behandling.

Men drømmene dine beholdt du, og der var du aller varmest. Vi snakket om huset du ville skape. Du ville kjøpe et billig, forfallent hus i utkanten av byen. Vi skulle pusse det opp kollektivt, som et samarbeidsprosjekt. Så skulle vi bor der, oss to og våre nærmeste venner. Men like viktig: det skulle også være et trygt tilfluktssted for alle som trengte det. Her skulle alle kunne komme, alle som var slitne, redde eller ulykkelige. Ditt hjem hadde åpne dører for alle som trengte trøst eller trygghet. Alle drømmene du hadde handlet om å gjøre andres liv bedre og verden til et varmere sted.

Det neste alle sa til meg, i begravelsen, i gravølet vi holdt, i telefonen til meg, var at du aldri snakket om bakgrunnen din. Jeg skjønte hva de mente. Dette var det mest private du hadde, det såreste du hadde, det du var mest redd for. Selv ikke med meg snakket du om hva du opplevde som liten, selv om jeg skjønte litt av alle marerittene dine, av selvforakten din, av alt som var skrevet med arr på kroppen din. Det var ikke din skyld, Kristian. Det var aldri din skyld. Du gjorde ingenting galt. Selv som rampegutt var du varm og snill og klok. Du fortjente å bli elsket, elsket uten forbehold.

Det siste folk sa handlet om oss to. «Han snakket alltid om deg», sa de. «Du var den viktigste personen i hans liv.» Kristian, jeg har alltid snakket om deg også. Ikke alltid gode ting. En felles venn av oss sa det fint, da vi snakket om deg nå i høst. Du skjøv meg unna, sa han. Stadig, frem og tilbake, fra innerste nærhet til den største avstanden. Fordi du var glad i meg. Fordi jeg var glad i deg. Jo nærmere vi kom hverandre, jo mer kunne du presse meg ut i kulden. Det var en evig kamp for å komme nær deg. Du slapp meg inn til det varmeste stedet i verden, inn til innerste deg. Og så ble du sliten, lei deg, redd, og det ble uutholdelig kaldt og ensomt å elske deg. Frem og tilbake. Du ga meg alt, og så ingenting, og så alt en gang til. Jeg trengte alltid, alltid, mer av deg, og du testet alltid ut hvor langt unna du kunne skyve meg. Av og til trengte jeg en pause fra den kampen. Det kunne gå måneder der vi hadde lite kontakt, helt til savnet etter deg ble for stort til at jeg holdt ut avstanden. Kristian, fra den dagen vi traff hverandre har det ikke gått en dag der du ikke har vært fremst i tankene mine.

Når du var innlagt på psykiatrisk, det var særlig de gangene der jeg skjønte hvor nær jeg egentlig fikk komme deg. Når du var trygg og noen andre kunne ha ansvaret for hverdagen, da fikk du overskudd. Du fikk overskudd til å skrive tekster, du produserte så mye tekstmateriale at det en dag vil komme minst en roman med ditt navn. Det lover jeg deg. Og du fikk overskudd til å slippe meg inn. Du ringte meg, ofte. Søndag var vår faste dag, ikke sant? Forsåvidt litt fordi du hatet søndager. Så vi snakket i timevis, særlig hver søndag. Bortsett fra i de periodene hvor jeg hadde det verst, de dagene hvor livet mitt var en mild imitasjon av ditt. Da ringte du ofte, og uansett hvor vondt livet var ble det varmere og mer utholdelig av en time med deg. Ingen kom så nær meg som du, da. Ingen andre våget å se direkte på meg når jeg hadde det som verst. Ingen andre orket, men nettopp da elsket du meg mer enn før. Når jeg var overbevist om at ingen kunne være glad i meg, så deprimert og fæl som jeg var: da elsket du meg, og jeg visste det uten tvil. Ingen vil noensinne igjen bli så glad i meg som det du var. Og jeg kan aldri igjen bli så glad i noen som det jeg var i deg.

En måned før du tok livet av deg sa du til meg at du dypest inne visste at du alltid hadde meg, at jeg alltid var glad i deg også. Hvem kan be om en større tillitserklæring?

For i kjernen av deg, i tillegg til solidaritet og integritet og visdom, lå det tillit. Du hadde et verdensrom av mot til å elske. I ditt liv? Du hadde så mange erfaringer som burde fått deg kald og kynisk. Så mange forhold i ditt liv hadde påført deg skader, du ble sviktet av så mange folk som du stolte på. Og likevel, likevel! hadde du mot til å bli glad i nye folk. Og du hadde mot nok til å tilgi, til å gi nye sjanser. Det fantes nesten ingen grenser for hva du kunne tilgi, og denne evnen fortjener å som eksempel for oss andre. Jeg vet ikke om folk rundt deg vet hvor stort mot det krevde, hvor ufattelig stort det var at du våget å slippe folk inn. Hvor du fant det motet fra har jeg ingen anelse om. Ikke mange mennesker har så mye kjærlighet i seg at de kan satse, gang på gang. Det motet du viste ved å stole på det gode i folk, ved å bli glad i folk, ved å hele livet gi av deg selv, det gjør deg til den fineste personen jeg noensinne kommer til å møte. Varmen din vokste frem fra dette motet, i denne tilliten. Som det står på gravsteinen din, Kristian Murat. Du gjorde verden til et varmere sted.

2009

Du blir ingen igle
hvisket han i øret mitt og holdt
rundt meg selv om han
skulle gå senere

Når jeg ikke er der vil jeg ha deg slik.

Helst ville jeg

båret deg rundt halsen, nær hjertet

som en medaljong

(Det er fremdeles like sant.)

Minner, hjerte og smerte.

Det er så mange, så mange som lurer på hva det er med meg og det å gi slipp på folk jeg er glad i, særlig den ene unge mannen jeg kretser rundt. Mine venner, og det er mange av dem, bekymrer seg og prøver med jevne mellomrom å overbevise meg om at det finnes andre, det finnes bedre alternativer enn ham jeg har valgt. De lurer på hvorfor det er så vanskelig å slippe taket, når det tilsynelatende ikke er noe som holder meg fast, når de negative elementene ikke bare overskygger, men fullstendig dominerer. Og jeg skjønner at folk lurer. I mitt forhold til den vanskelige kjærligheten er det nesten ikke positive elementer igjen, faktisk er det nesten ingen kontakt i det hele tatt, og det er helt klart at de har rett, jeg burde finne en annen. Så hva er det som holder meg fast?

For å finne noen andre, er jeg nødt til å løsrive meg fra en stor del av mitt eget liv. For fire år siden ga jeg mitt hjerte til en vakker, ung mann. Som litteraturstudent vet jeg utmerket godt hvor klisje dette lyder, men det er faktisk slik det føles, eller nærmere som om jeg tillot den unge mannen å gro fast i hjertet mitt. For å rive ham løs igjen, er jeg derfor nødt til å rive opp et stort sår i brystet, og jeg snakker om fysisk smerte her, det kjennes som om jeg må rive løs en del av min egen kropp uten bedøvelse. Jeg er redd for den smerten. Dessuten vet jeg ikke nøyaktig hvor den vil ramme meg, for jeg kan ikke kjenne hvor min kjære er grodd fast, uten å rive i ham. Jeg har flere forsøk bak meg, og for hvert forsøk har jeg oppdaget nye steder vi er grodd sammen, men først nå i det siste er jeg i ferd med å nøste dem opp. Det er langsommelig arbeid, og det er til tider smertefullt, men kanskje fruktbart. Jeg vet ikke ennå.

Et av de første minnene er fra en golfbane. Husker du at vi lekte? Det var sommer da også, den aller første sommeren vår, og vi møttes på kvelden for å fylle igjen alle hull på golfbanen, vår lille private hevn overfor rikmannsfolkene og deres teite, luksusoverklassesport. Vi vandret rundt i minst en time, og da vi hadde gjort så mye hærverk vi kunne finne på, gikk vi hjemover og plukket bringebær på veien. Innenfor bakte jeg brød, og vi kokte syltetøy av bringebærne. Det satt en fremmed mann i stuen din, og skjønt han presenterte seg og du bodde med ham i flere måneder var han så anonym at vi stadig er uenige om hva han faktisk het. Vi snakket aldri med ham. I stedet tilbragte vi denne delen av kvelden temmelig tause og hemmelighetsfulle, over syltetøy og brød, før vi gikk ned på rommet ditt i første etasje, forvirrede, sjenerte, dødelig forelskede. Du satt på en plate av Vamp, og vi snakket og lekte med hverandre - jeg var fortsatt jomfru da - til vi sovnet - uten å huske å skru av platespilleren. Vi våknet til noe som må ha vært tiende runde med "månemannen", hjertens enige om at platen var god, men nå fikk det være nok. Jeg tror aldri jeg hørte deg spille den igjen.

Jeg savner deg hver eneste gang noen spiller Vamp. Hver eneste gang.