Det har et navn! Kjæresten gir meg så mye kjærlighet, men av og til gir han meg språk også. Som samtalen der jeg får ord å sette på min barndoms... nei, mitt livs store angst. Jeg har vel i underbevisstheten skjønt at det er en fobi jeg har, men ved å lære ordet tatouazophobia kunne jeg oppdage at mine reaksjoner faktisk har selskap av andres.
Se dette for deg, kjære leser: Engeline, fire eller fem år. Jeg har kort, lyst hår og skrå melketenner. Jeg er ikke en gang blitt storesøster ennå, tenk det! Hvordan fikk jeg vite om dette fenomenet som skal til å skremme meg sånn? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke huske situasjonen hvor jeg fikk vite at det fantes. Så jeg noen med tegninger på armen, spurte jeg moren min om en forklaring? Fortalte noen meg at det gikk an å risse inn tegninger og mønstre i huden som aldri gikk bort igjen? Aldri. Det var mulig å male ting på huden, på en magisk voksenmåte, og det ville aldri, aldri, aldri gå vekk, uansett hvor mye du vasket eller skrubbet eller skrapte. Det var evig. Og dette var det mest forferdelige som fantes i hele verden, kanskje bortsett fra dødsstraff.
En ting er at jeg ble redd der og da. Men angsten ga seg ikke. I kroppen min vokste det frem en kjempeskrekk. Særlig ille var det når jeg skulle legge meg, når lyset var slukket og mamma hadde sagt god natt: da kom de. De store, navnløse de kom med nåler, og i nålene var det maling, og hvis de stakk meg ville det aldri gå bort. Jeg kunne aldri angre meg, og hvis de tvang meg ville jeg være merket for alltid. Jeg kunne finne på å krype under dynen og gråte av angst.
Visste jeg at det var irrasjonelt å være redd for navnløse "de", som skulle tvangstatovere meg? Så klart. Selv fire år gamle meg visste, et sted i hodet, at jeg aldri ville bli tatovert med mindre jeg ville (og det ville jeg ikke, aldri, aldri, aldri.). Men skrekkbildet var der likevel, som angsten for et spøkelse under sengen. Og angsten gjaldt ikke meg alene, for hva med de som frivillig tatoverte seg? Hva med dem, hvis de angret seg? Det verket i meg ved tanken på at noen kunne ha fått evige ting på huden, og så en dag kanskje angret seg og det var for sent å gjøre noe med. Det var evig, uforanderlig, og det var uutholdelig. Bare tanken ga meg klump i magen og vondt i halsen.
Jeg husker det som søvnløse netter der jeg vred på meg og var forferdelig redd, og fordi det var så irrasjonelt var det også helt umulig å få bukt med. Og ikke kunne jeg enkelt fortelle noen om det heller.
Det var min mor som kom med en løsning. Hun hørte meg gråte og kom for å inspisere.
"Hva er det, ungen min?" sa mammaen min.
"Jeg er redd! Tenk hvis noen tatoverer meg, og det går aldri bort! Tenk hvis noen tatoverer seg og angrer seg og det går aldri bort!"
"Men", sa mammaen min. "Det finnes en måte. Du vet at jeg har fjernet en føflekk her?" Ja, jeg visste det. Hun har et lite arr. "Hvis tatoveringen er liten, går det an å fjerne den på samme måte som føflekken" sa mammaen min.
Og med de ordene var det som om litt av knuten i meg løste seg opp. Det var ikke fullt så endelig likevel, det gikk an å angre seg. Kanskje fikk personen små, rosa arr, men selve tegningen var borte for godt. Jeg kunne leve i en verden hvor tatoveringer kunne fjernes med makt.
Etter det brukte jeg dette som våpen: hver gang skrekken kom over meg, holdt jeg fast i tanken på at en kunne operere tatoveringer bort. Hvis noen tvangstatoverte meg i mine skrekktanker, så fjernet jeg den hos legen etterpå. Jeg nektet meg selv å tenke på hva som ville skje hvis tatoveringen var for stor.
Det er synd å si at jeg vokste det av meg, for det gjorde jeg ikke. Jeg fikk kontroll, ja. Synet av andres tatoveringer kan fremdeles gi meg ubehag, men ikke mer enn at jeg kan dekke over det.Folk er jo stolte av tatoveringene sine, hvordan kan jeg da vise at det fyller meg med redsel? Det er jo kule folk jeg kjenner, og de har ønsket dette permanente, dette som for meg er avsindig skremmende. Noen har til og med jobbet i årevis med sine tatoveringer, bygget dem opp. Jeg har lært meg til å ikke tenke over det når jeg treffer dem, lært meg til å skru av den delen av meg som grøsser dypt og inderlig. I en periode vurderte jeg til og med å skaffe meg en tatovering, en bitteliten en, ved håndleddet. Det var litt på grunn av budskapet og litt fordi jeg ville vise meg selv at jeg var over dette ubegripelige ubehaget. Jeg skrev "S E P" akkurat ved skjorteermet og tenkte at det sikkert hadde vært kult å... ha... ha det so... men nei. Så snart jeg hadde tenkt tanken, var jeg småkvalm og jeg hadde lyst til å gå på et bad og skrubbe huden min rå og rosa for å være sikker på at det ikke var noe der. Det kan være så kult motiv det bare vil, det gjør meg kvalm.
Så nå forteller jeg Kjæresten min denne rare angsten, om den gangen jeg var liten og redd for håndtørkere på offentlige toaletter, dødsstraff og tatoveringer. "Det er sikkert en slags fobi", sier jeg, og i løpet av fem sekunder har han gitt meg ordet. Og ordet, gjennom Google, presenterer meg for andre mennesker som har tenkt og følt akkurat det samme som meg. Definisjon: "Frykten for tatoveringer, eller å bli tvangstatovert, der angsten bunner i at det er permanent". En fun fact: Taylor Swift og jeg har tatouazophobia til felles.
Se dette for deg, kjære leser: Engeline, fire eller fem år. Jeg har kort, lyst hår og skrå melketenner. Jeg er ikke en gang blitt storesøster ennå, tenk det! Hvordan fikk jeg vite om dette fenomenet som skal til å skremme meg sånn? Jeg vet ikke. Jeg kan ikke huske situasjonen hvor jeg fikk vite at det fantes. Så jeg noen med tegninger på armen, spurte jeg moren min om en forklaring? Fortalte noen meg at det gikk an å risse inn tegninger og mønstre i huden som aldri gikk bort igjen? Aldri. Det var mulig å male ting på huden, på en magisk voksenmåte, og det ville aldri, aldri, aldri gå vekk, uansett hvor mye du vasket eller skrubbet eller skrapte. Det var evig. Og dette var det mest forferdelige som fantes i hele verden, kanskje bortsett fra dødsstraff.
En ting er at jeg ble redd der og da. Men angsten ga seg ikke. I kroppen min vokste det frem en kjempeskrekk. Særlig ille var det når jeg skulle legge meg, når lyset var slukket og mamma hadde sagt god natt: da kom de. De store, navnløse de kom med nåler, og i nålene var det maling, og hvis de stakk meg ville det aldri gå bort. Jeg kunne aldri angre meg, og hvis de tvang meg ville jeg være merket for alltid. Jeg kunne finne på å krype under dynen og gråte av angst.
Visste jeg at det var irrasjonelt å være redd for navnløse "de", som skulle tvangstatovere meg? Så klart. Selv fire år gamle meg visste, et sted i hodet, at jeg aldri ville bli tatovert med mindre jeg ville (og det ville jeg ikke, aldri, aldri, aldri.). Men skrekkbildet var der likevel, som angsten for et spøkelse under sengen. Og angsten gjaldt ikke meg alene, for hva med de som frivillig tatoverte seg? Hva med dem, hvis de angret seg? Det verket i meg ved tanken på at noen kunne ha fått evige ting på huden, og så en dag kanskje angret seg og det var for sent å gjøre noe med. Det var evig, uforanderlig, og det var uutholdelig. Bare tanken ga meg klump i magen og vondt i halsen.
Jeg husker det som søvnløse netter der jeg vred på meg og var forferdelig redd, og fordi det var så irrasjonelt var det også helt umulig å få bukt med. Og ikke kunne jeg enkelt fortelle noen om det heller.
Det var min mor som kom med en løsning. Hun hørte meg gråte og kom for å inspisere.
"Hva er det, ungen min?" sa mammaen min.
"Jeg er redd! Tenk hvis noen tatoverer meg, og det går aldri bort! Tenk hvis noen tatoverer seg og angrer seg og det går aldri bort!"
"Men", sa mammaen min. "Det finnes en måte. Du vet at jeg har fjernet en føflekk her?" Ja, jeg visste det. Hun har et lite arr. "Hvis tatoveringen er liten, går det an å fjerne den på samme måte som føflekken" sa mammaen min.
Og med de ordene var det som om litt av knuten i meg løste seg opp. Det var ikke fullt så endelig likevel, det gikk an å angre seg. Kanskje fikk personen små, rosa arr, men selve tegningen var borte for godt. Jeg kunne leve i en verden hvor tatoveringer kunne fjernes med makt.
Etter det brukte jeg dette som våpen: hver gang skrekken kom over meg, holdt jeg fast i tanken på at en kunne operere tatoveringer bort. Hvis noen tvangstatoverte meg i mine skrekktanker, så fjernet jeg den hos legen etterpå. Jeg nektet meg selv å tenke på hva som ville skje hvis tatoveringen var for stor.
Det er synd å si at jeg vokste det av meg, for det gjorde jeg ikke. Jeg fikk kontroll, ja. Synet av andres tatoveringer kan fremdeles gi meg ubehag, men ikke mer enn at jeg kan dekke over det.Folk er jo stolte av tatoveringene sine, hvordan kan jeg da vise at det fyller meg med redsel? Det er jo kule folk jeg kjenner, og de har ønsket dette permanente, dette som for meg er avsindig skremmende. Noen har til og med jobbet i årevis med sine tatoveringer, bygget dem opp. Jeg har lært meg til å ikke tenke over det når jeg treffer dem, lært meg til å skru av den delen av meg som grøsser dypt og inderlig. I en periode vurderte jeg til og med å skaffe meg en tatovering, en bitteliten en, ved håndleddet. Det var litt på grunn av budskapet og litt fordi jeg ville vise meg selv at jeg var over dette ubegripelige ubehaget. Jeg skrev "S E P" akkurat ved skjorteermet og tenkte at det sikkert hadde vært kult å... ha... ha det so... men nei. Så snart jeg hadde tenkt tanken, var jeg småkvalm og jeg hadde lyst til å gå på et bad og skrubbe huden min rå og rosa for å være sikker på at det ikke var noe der. Det kan være så kult motiv det bare vil, det gjør meg kvalm.
Så nå forteller jeg Kjæresten min denne rare angsten, om den gangen jeg var liten og redd for håndtørkere på offentlige toaletter, dødsstraff og tatoveringer. "Det er sikkert en slags fobi", sier jeg, og i løpet av fem sekunder har han gitt meg ordet. Og ordet, gjennom Google, presenterer meg for andre mennesker som har tenkt og følt akkurat det samme som meg. Definisjon: "Frykten for tatoveringer, eller å bli tvangstatovert, der angsten bunner i at det er permanent". En fun fact: Taylor Swift og jeg har tatouazophobia til felles.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar