Halvparten gjenstår jo faktisk

I morgen har han bursdag, Kristian. Den 3. september 1986 ble verden til et litt varmere sted. Dette er den tredje fødselsdagen. Og denne høsten oppdager jeg hva de mente, da noen sa til meg at "Hele verden er forandret, du er plutselig plassert i et helt nytt og skremmende landskap. Men, Engeline, uansett hvor vondt det gjør akkurat nå... Du kan, på sikt, bli i stand til å leve videre i dette nye landskapet. Du finnes fremdeles, og du kan bli kjent med den nye verdenen." 

Det første halve året hadde jeg en konstant følelse av å bomme på et trappetrinn: det millisekundet der du trodde du skulle treffe med foten og foten bare fortsetter ned? Forestill deg det millisekundet, uavbrutt i måneder.
Og de gangene der jeg for et sekund skjønte rekkevidden. De gangene hvor jeg kunne sverget på at det ble solformørkelse, når panikken tok meg, lammet meg og gjorde meg dødskald.
Det var de gangene der jeg ble så følelsesløs at jeg tenkte "Hva så? Ingen Kristian? Aldri mer trekke pusten? Det spiller da ingen rolle, noe av dette?". De gangene var verst.

Nesten verst. Den verste delen av sorgen var tapet av meg, av alle de tingene som utgjorde meg. Hvem var jeg, alene? Ingen? Kristian var en sentral del av min identitet. I den perioden hvor jeg bygget meg selv som person, var han der som en sterk innflytelse. I de årene der jeg utviklet meg, fra tenårene og ut i tyveårene, de årene der en definerer seg selv og sin personlighet, der var han. Og det speilte seg i så mye jeg var glad i: så mye som døde med ham. Så mye at nesten hele jeg forsvant. Jeg var en zombie, et skall som gikk rundt og var levende død. Jeg så levende ut, til en viss grad i alle fall, men innvendig var jeg døde, svarte stumper av ting som en gang hadde vært meg.
Det var bøker jeg aldri mer ville ta i. Det var serier som jeg unngikk å se logo for på Netflix. Hele jeg vek bort fra fotballaget Brann, som om det var en magnetisk reaksjon mellom det og meg. Jeg overrasket meg selv stort da jeg laget pannekaker igjen.

Mest merkbart var likevel musikken jeg aldri mer ville orke å høre på. Musikk jeg var glad i, som nå bare ga meg lyst til å krype inn i en krok og omfavne zombien. Musikk der det levde et ekko av kvelder, av sommerdager, telefoner og sykehusbesøk, et absolutt uutholdelig ekko. Musikk som jeg var veldig glad i, men som jeg måtte unngå for å holde ut.
Litt musikk var det jeg spilte for ham, som vår felles favoritt av Belle & Sebastian: Everybody thought that [s]he was beautiful, only slightly mental.

Enda mer var det den musikken jeg lærte å bli glad i gjennom ham. Musikk jeg ikke ville oppdaget ellers, eller som ikke ville hatt den samme plassen hos meg uten ham. Bob Dylan, som han lånte meg den første sommeren vi kjente hverandre. Springsteen, som vi spilte de der sene kveldene den siste høsten. Jokke, som vi spilte om sommeren når vi satt i solskinnet og som vi sang på Sandviken psykiatrisk. Jeg kunne aldri, aldri, aldri mer høre albumet hvor Joachim Nielsen synger "Helt, helt uten deg er jeg halv".

Men så, i sommer, var jeg i et brudgomlaup. Det var en perfekt dag, med perfekt vær, perfekt seremoni, perfekt brudgompar og ut på kvelden perfekt musikk. I alle fall frem til noen spilte Kristians favorittsang av Bruce Springsteen, en av våre sanger. Vet du hva jeg gjorde?
Jeg kunne ha krøpet inn i meg selv, tømt glasset mitt og gått på badet for å hulke ut sjelen min. Det er dette jeg ville gjort i fjor. I år tok jeg noen i hånden og danset hemningsløst. Jeg danset for ham, og for brudgomparet, jeg svingte meg rundt for å tvinge frem nye minner. Den sangen vil for alltid handle om livet, kjærligheten og sorgen, men nå handler den om en perfekt dag også. Den har fått en plass i det nye landskapet.

Den dansen ville jeg aldri ha tatt hvis ikke jeg hadde kjent Kristian først. For halvparten av oss gjenstår jo, faktisk. Jeg tok feil. Det som fantes da har ikke forsvunnet bare fordi det ikke er mer, det som har eksistert vil alltid eksistere i meg. Jeg er fremdeles meg, selv i et nytt landskap: Mitt liv, formet som det er, er fremdeles gjennomsyret av at han ble født. Selv når jeg sletter musikk og avinstallerer Skype og gjemmer bøker i kjellere, selv da er jo det handlinger som er preget av at han fantes. På samme måte: Hvis jeg nå spiller Jokke, er det jo fordi jeg kjente ham. Ingenting, ikke en gang sorgen, kan luke ut av min identitet alt det som han bygget opp i meg.

Nå da jeg er tøffere, nå da jeg oppdager at det finnes liv igjen i kroppen min, kan jeg også ta noen tøffere valg. Jeg kan for eksempel spille musikken og lytte til ekkoet. Jeg kan spille musikk han var glad i og være glad for at jeg kjente ham. Målet med fødselsdager er vel å feire at noen ble født, at noen levde. At noen døde kansellerer jo ikke at de ble født først, tvert i mot! Hva er det nå en sier, døden og livet er to sider av samme sak. Så hva med å feire? Hva med å spille musikk, snakke om det han var glad i, huske gode øyeblikk? Hva med å samles, vi som er glade for at Kristian ble født, og feire det?

Det at han fantes er definitivt verdt å feire. Det vil alltid være verdt å feire at han levde, selv når det gjør hinsides vondt.

Et varmere sted

Så var julen overlevd. Den første julen helt uten deg. Jeg overlevde den, på tross av at du ikke gjorde det. Nå har jeg levd nesten et halvt år i en verden uten deg, og jeg har endelig funnet noen ord – ord
om deg.

I dagene etter at du døde, var det mange mennesker som kom til meg for å si hvordan de opplevde deg. Og det var tre ting de sa, tre ting som alle sa.

Du var varm. Flere sa du var den varmeste personen de hadde truffet. Mer enn noe skulle jeg ønske du hadde fått høre dette. Du ønsket å være varm, men du var ikke sikker på at du fikk det til. Jeg skulle ønske du kunne høre hva folk sa om deg, hvordan folk snakket om deg, hvordan folk husket deg. Gamle venner som du kjente som barn. Skolekamerater. Venner som hadde vært politisk aktiv sammen med deg. Venner du hadde gått på fotballkamp med. Folk langveisfra, som hadde truffet deg på seminarer og sommerleirer. Alle, alle, husket deg som varm. Du var varm, den varmeste de he truffet noen gang.

Varmen din gjenspeilte seg i alt du gjorde, i alt som fylte livet ditt. Noe av det jeg elsket mest ved deg var at du var så god mot barn. Jeg har aldri kjent noen som møtte småfolk med så stor varme, sånn respekt. I barnehagene der du jobbet gjorde du en stor forskjell, og mest av alt gjorde du en forskjell for rampeguttene. Guttene som gjorde opprør og rampestreker, de som fikk mest kjeft, disse guttene ga du en følelse av tilhørighet og egenverd. Varmen din var i alt arbeid du gjorde, i alle vennskap du hadde: Du kom og en kunne kjenne at temperaturen steg. Rommene der du så film var varmere fordi du satt der, og analysene dine gjorde alt mer spennende. Det var noe av det fineste i verden, ganske enkelt det å snakke med deg. Du avlet frem nye tanker, i alle fall i meg. Du utfordret samtalepartnerne dine, fordi du var så kunnskapsrik, og fordi du var en så god lytter. På kveldene der du malte bannere til den neste demonstrasjonen kunne latteren flyte lettere, ikke minst fordi humoren din var så lun. Som en venn sa til meg den der første kvelden i en verden uten deg, han husket den første gangen dere traff hverandre. Du hadde virket så optimistisk.
 På torgallmenningen, i regnet, med omtalte bannere, kunne litt lavmælte, humoristiske kommentarer fra deg gjøre den sure vinden mykere. I parken en sommerkveld, med den der supersmale rullerøyken din, var lyset klarere og hjertene muntrere, og når du lo den der latteren din som nesten hikstet, var det i min verden på linje med hemningsløs barnelatter.

Og det gjaldt ikke bare rommene og parkene og pubene du var i. Varmen var i alt du engasjerte deg i. Du var glad i fotballagene Brann og Celtic. I årevis forklarte du meg om fotballpolitikk, du fortalte meg om klassetilhørighet og de ulike miljøene som knyttet seg til de ulike klubbene. Du lærte meg norsk og internasjonal fotballhistorie. Trass i at hele min familie støttet Manchester United, og du var Blackburnsupporter, var det du som forklarte hvorfor Ryan Giggs er kul. Fotballen handlet om mer enn sport for deg, det handlet om politikk og vennskap og solidaritet. Du brant for rettferdighet, brant for frihet og likeverd og menneskeverd. Hele livet ditt, like til den siste dagen du levde, kjempet du mot undertrykking og urettferdighet, for et klasseløst samfunn. Du kjempet for et fritt Palestina, et fritt Irak, et fritt Irland, et fritt Somalia, et fritt Libya, et fritt Kurdistan. Du var så stolt av de kurdiske røttene dine! Jeg var så stolt av deg. Alt jeg vet om internasjonal politikk har jeg lært av deg. Du skrev brev på brev, kronikk på kronikk, essay etter essay, om urettferdigheten i verden. Og du var evig kunnskapstørst, du leste nesten alt du kom over, om alle mulige emner, alt fra Roald Dahls barnebøker og Ingvar Ambjørnsens Hvite Niggere til sakprosa om kjæresten til Lenin, Somalias borgerkrig eller Amalie Skrams livshistorie. Vi pleide å spøke om bibliotekene på de forskjellige psykiatriske klinikkene der du var innlagt, for det hendte du stjal bøker derfra. Og like ofte hendte det at du la fra deg bøker, bøker som var viktige og som kunne gi folk ord til å beskrive egne liv.

For du kjempet for de undertrykte i Norge, for de fattige, de uføretrygdede, de psykisk syke, alkoholikerne, de stemmeløse. Du skrev novelle på novelle, mange av dem trykket i diverse tidsskrifter. Du skrev bloggpost etter bloggpost, et par romaner, om dem som som ikke selv kunne heve stemmen og bli hørt. På ditt beste skrev du så godt at det nesten glitret på skjermen. Tekstene dine fanget inn tankene dine, og du var en av de klokeste jeg noen gang har kjent. De siste årene kjempet du for rusmisbrukerne. Julen i fjor skrev du årets beste kronikk om de narkomane i nygårdsparken, og du signerte som «anonym narkoman».

Du var så syk de siste årene, så veldig syk. Psykiske lidelser torturerte deg til selvmedisineringen kom ut av kontroll, og du fikk økende rusproblemer. I blikket ditt hadde du en gnist, en livsvilje som virket ukuelig, uovervinnelig, men jeg kunne se hvor sliten du ble. Vi snakket om å være mørk i øynene, om at folk som hadde sett livets mørkeste skyggesider hadde disse skyggene i blikket. De skyggene fantes hos deg, større og flere for hver innleggelse. Det var så vondt å se hvordan det psykiariske helsevernet behandlet deg. Alle de nattlige telefonene fra deg, der du gråt og fortalte meg om hårreisende episoder. Alle de skjønnlitterære tekstene du skrev, om overtramp og umyndiggjøring og hjelpeløshet og solidaritet hos pasienter. Det ble verre etter at rusproblemene dine eskalerte. Sprøytemerkene på armene dine var symptomer på hvor mye du led, men du fikk ingen reell hjelp. Systemet som skulle hjelpe deg, gjorde deg til en kasteball: du var for psyk til å få behandling for rusproblemene, for ruset til å få psykisk behandling. Ingen instanser tok på seg ansvaret for å hjelpe deg. Du knakk sammen, ble innlagt for en helg, før de erklærte at du var enten for frisk eller for ruset til å få behandling. Under møter med leger, også de møtene hvor mamma var med deg som nærmeste pårørende, ble du møtt med forakt. Det er så bittert at du, den varmeste, fikk så kald og hjerteløs behandling.

Men drømmene dine beholdt du, og der var du aller varmest. Vi snakket om huset du ville skape. Du ville kjøpe et billig, forfallent hus i utkanten av byen. Vi skulle pusse det opp kollektivt, som et samarbeidsprosjekt. Så skulle vi bor der, oss to og våre nærmeste venner. Men like viktig: det skulle også være et trygt tilfluktssted for alle som trengte det. Her skulle alle kunne komme, alle som var slitne, redde eller ulykkelige. Ditt hjem hadde åpne dører for alle som trengte trøst eller trygghet. Alle drømmene du hadde handlet om å gjøre andres liv bedre og verden til et varmere sted.

Det neste alle sa til meg, i begravelsen, i gravølet vi holdt, i telefonen til meg, var at du aldri snakket om bakgrunnen din. Jeg skjønte hva de mente. Dette var det mest private du hadde, det såreste du hadde, det du var mest redd for. Selv ikke med meg snakket du om hva du opplevde som liten, selv om jeg skjønte litt av alle marerittene dine, av selvforakten din, av alt som var skrevet med arr på kroppen din. Det var ikke din skyld, Kristian. Det var aldri din skyld. Du gjorde ingenting galt. Selv som rampegutt var du varm og snill og klok. Du fortjente å bli elsket, elsket uten forbehold.

Det siste folk sa handlet om oss to. «Han snakket alltid om deg», sa de. «Du var den viktigste personen i hans liv.» Kristian, jeg har alltid snakket om deg også. Ikke alltid gode ting. En felles venn av oss sa det fint, da vi snakket om deg nå i høst. Du skjøv meg unna, sa han. Stadig, frem og tilbake, fra innerste nærhet til den største avstanden. Fordi du var glad i meg. Fordi jeg var glad i deg. Jo nærmere vi kom hverandre, jo mer kunne du presse meg ut i kulden. Det var en evig kamp for å komme nær deg. Du slapp meg inn til det varmeste stedet i verden, inn til innerste deg. Og så ble du sliten, lei deg, redd, og det ble uutholdelig kaldt og ensomt å elske deg. Frem og tilbake. Du ga meg alt, og så ingenting, og så alt en gang til. Jeg trengte alltid, alltid, mer av deg, og du testet alltid ut hvor langt unna du kunne skyve meg. Av og til trengte jeg en pause fra den kampen. Det kunne gå måneder der vi hadde lite kontakt, helt til savnet etter deg ble for stort til at jeg holdt ut avstanden. Kristian, fra den dagen vi traff hverandre har det ikke gått en dag der du ikke har vært fremst i tankene mine.

Når du var innlagt på psykiatrisk, det var særlig de gangene der jeg skjønte hvor nær jeg egentlig fikk komme deg. Når du var trygg og noen andre kunne ha ansvaret for hverdagen, da fikk du overskudd. Du fikk overskudd til å skrive tekster, du produserte så mye tekstmateriale at det en dag vil komme minst en roman med ditt navn. Det lover jeg deg. Og du fikk overskudd til å slippe meg inn. Du ringte meg, ofte. Søndag var vår faste dag, ikke sant? Forsåvidt litt fordi du hatet søndager. Så vi snakket i timevis, særlig hver søndag. Bortsett fra i de periodene hvor jeg hadde det verst, de dagene hvor livet mitt var en mild imitasjon av ditt. Da ringte du ofte, og uansett hvor vondt livet var ble det varmere og mer utholdelig av en time med deg. Ingen kom så nær meg som du, da. Ingen andre våget å se direkte på meg når jeg hadde det som verst. Ingen andre orket, men nettopp da elsket du meg mer enn før. Når jeg var overbevist om at ingen kunne være glad i meg, så deprimert og fæl som jeg var: da elsket du meg, og jeg visste det uten tvil. Ingen vil noensinne igjen bli så glad i meg som det du var. Og jeg kan aldri igjen bli så glad i noen som det jeg var i deg.

En måned før du tok livet av deg sa du til meg at du dypest inne visste at du alltid hadde meg, at jeg alltid var glad i deg også. Hvem kan be om en større tillitserklæring?

For i kjernen av deg, i tillegg til solidaritet og integritet og visdom, lå det tillit. Du hadde et verdensrom av mot til å elske. I ditt liv? Du hadde så mange erfaringer som burde fått deg kald og kynisk. Så mange forhold i ditt liv hadde påført deg skader, du ble sviktet av så mange folk som du stolte på. Og likevel, likevel! hadde du mot til å bli glad i nye folk. Og du hadde mot nok til å tilgi, til å gi nye sjanser. Det fantes nesten ingen grenser for hva du kunne tilgi, og denne evnen fortjener å som eksempel for oss andre. Jeg vet ikke om folk rundt deg vet hvor stort mot det krevde, hvor ufattelig stort det var at du våget å slippe folk inn. Hvor du fant det motet fra har jeg ingen anelse om. Ikke mange mennesker har så mye kjærlighet i seg at de kan satse, gang på gang. Det motet du viste ved å stole på det gode i folk, ved å bli glad i folk, ved å hele livet gi av deg selv, det gjør deg til den fineste personen jeg noensinne kommer til å møte. Varmen din vokste frem fra dette motet, i denne tilliten. Som det står på gravsteinen din, Kristian Murat. Du gjorde verden til et varmere sted.

Kjære Shilan

Sist jeg så deg, var på en demonstrasjon i Oslo. Jeg ble så glad da jeg så ansiktet ditt der. Du skulle reise hjem samme kveld, men vi gikk på kafé, du og jeg, før toget ditt gikk.

Vi var først på vei inn på en fin resturant, der toppolitikere fra hele verden hadde tenkt å spise middag. I døråpningen feiget jeg ut, men du var full i dødsforakt. Du hadde tenkt å være en fargerik eksplosjon der blant de stive mennnene i dress, og du ville ha gitt dem et minne for livet. I stedet dro jeg oss på en kafé, der vi drakk kakao med krem. Det var en kald vinterkveld i Oslo, og du varmet meg mer enn kakaoen.
 Vi delte sorger og gleder, fortalte hverandre om hvordan livet behandlet oss for tiden. Jeg kom med dårlige nyheter. Jeg gjorde deg trist, sist jeg traff deg.

Det var ting jeg ikke sa til deg. Ting jeg burde sagt.

Jeg fortalte deg ikke at du var vakker. Jeg fortalte deg ikke at du var Halvdan Sivertsens sommerfugl, den fargerike og sterke personligheten som lyste opp gaten du gikk på.

Jeg sa ikke hvor mye du betydde for mitt politiske engasjement, den gangen jeg var sytten. Den gangen da vi skulle redde et asylmottak? Mennesker uten kontakter, mennesker uten noen form for makt over egne liv, kunne ta kontakt med deg. Du kastet deg inn i kampen, du ga alt du hadde og litt mer. Du ble for mange den ene personen de kunne gå til, den ene personen i et maktsystem som ville høre på dem, ville forstå deres situasjon og vite hva som kunne gjøres.
 Da jeg traff deg nå i vinter, fortalte jeg deg ikke hvor imponert jeg var over din livserfaring, av din styrke. Jeg fortalte deg ikke at pågangsmotet ditt, din vilje til å kjempe, stilte oss alle i skyggen. Jeg fortalte deg aldri hvor stolt jeg var over å kjenne deg.

Jeg sa ikke at du var den modigste revolusjonære personen jeg har truffet noen gang.

Jeg fortalte deg ikke at jeg beundret deg.

Jeg fortalte deg ikke at jeg var glad i deg.
Jeg tror i alle fall ikke at jeg fortalte deg det.
Kanskje fortalte jeg deg det, da vi ga hverandre den siste klemmen.

Jeg var det. Jeg var veldig glad i deg.

Shilan,  jeg skjønner ikke dette. Jeg skjønner ikke at når jeg reiser til Bergen i sommer, kommer jeg ikke til å støte på deg på gaten helt tilfeldig. Skal jeg ikke høre deg le den der rare latteren din igjen, eller høre den skjelmske røsten din? Du er så levende, Shilan. Du ler så lett, selvironisk og troskyldig på samme tid. Og du brenner så varmt, du engasjerer deg så det knitrer i luften rundt deg. Om noen skulle gå ut i flammer, måtte det nesten bli deg. Verden mistet noe umistelig i går. Du vil bli sårt savnet.

Se for meg april

Jeg lærte noe viktig om dagdrømming i vinter. Jeg lærte at når du skal dagdrømme, hjelper det ikke å forestille deg noe skikkelig fint som du drømmer om. Du må velge deg ut noe som er fint, men realistisk, og viktigst av alt: du må male det komplett med småfeil og troverdige konflikter. Glansbilder virker ikke, med mindre bildene du maler inkluderer morgengrettenhet og lange flyplasskøer.

Det er november, og jeg tror at livet mitt er over. Ikke som en hormonell tenåring tror at livet er ødelagt, men på ekte - jeg tror, helt på ekte, at jeg er døende. Jeg prøver å akseptere at jeg vil miste alle de relasjonene jeg er gladest i og istedet holdes fanget i et nettverk jeg ikke hører hjemme i, at livet mitt fremover vil handle om sykdom, stigmatisering og dødsangst, men det er ikke så lett. Jeg sørger, jeg er paranoid og jeg har en snikende anelse om at ingenting i livet mitt er ekte. Livet mitt er fiksjon, den verdenen jeg lever i er en kombinasjon av blekkbokstaver, papir og noens sadistiske fantasi, og hver gang jeg vurderer muligheten for at dette er en oppdiktet fortelling, blir jeg klar over hvor svimlende kompleks metadialogen min er - jeg reflekterer over at jeg reflekterer over at jeg er en del av en fortelling, dette er meta på meta og denne setningen i seg selv er et metaperspektiv på mitt metaperspektiv. Metadialogen endrer ikke det faktum at jeg er en bikarakter i en naturalistisk roman, bygget nøye opp etter reglene for den greske tragedien. Jeg er ikke engang hovedpersonen i tragedien, jeg er en av bikarakterene, men hamartia - det tragiske feilgrepet - er tilstede i fullt monn. Ett feilgrep - én tragisk handling - har ført til undergangen, og det finnes ingen frelse. Jeg har lest nok tragedier, nok romaner, til å vite at fortellinger som denne ikke ender godt.

Det er her mamma holder rundt meg og sier: Se for deg dette. 

"Det er april. Vi er på flyplassen, hele familien - broren din kommer slentrende, han bærer seg som en modell og ser på oss med et overbærende, lett ironisk smil. Din søster er en amerikansk filmstjerne, hun har mørke solbriller og hun stønner over oss - du og jeg - som uungåelig ser shabby ut ved siden av dem. Jeg er stresset og litt gretten, i alle fall til vi kommer oss inn på flyet. Da bestiller du sitronbrus, og vi synker ned i flysetet og følger med på flyvertens gjennomgang av sikkerhetsrutiner. Så spiser vi flymat (og vi to er kanskje de eneste i verden som liker flymat) og ser en film, og søskene dine krangler.
"Så kommer vi frem, og du kan ligge på en solseng hele dagen og la deg bake i tretti varmegrader. De eneste gangene du må reise deg, er når du skal drikke iskaffe fra Starbucks med din søster. Så går vi gjennom karibiske byer og opplever verden. Søsteren din vil på shopping, det vil ingen av oss andre. Din bror er mørk og lakonisk, men i virkeligheten smålykkelig. Havet er så blått, kjære deg, og strendene! Du kan drikke mer sitronbrus, med en liten paraply i, og om kvelden kler vi oss fint og spiser middag på resturant. Din søster surmuler litt, fordi hun ikke får spise Jarlsberg til alle måltider, men din bror er storfornøyd,  fordi vi spiser med sølvbestikk.
"Du er frisk, du er solbrent, du er glad og  alt er fint. "

Jeg trodde ikke på det, ikke da. En måned senere lettet trykket litt og verden fikk fast form igjen, bokstavene løste seg opp og ble til plastikk, treverk og blodomløp - og jeg kunne puste igjen, og jeg trodde at april faktisk ville komme. Men trass i at jeg brukte forestillingen om flyplassen regelmessig, skjønte jeg ikke at det kunne bli virkelighet. April, ja, men flyplass? Neppe.

Nå viser kalenderen april, og plutselig tror jeg. Jeg har vasket sommerkjolen, kjøpt solkrem og sandaler, farget håret lysere. Jeg har pakket, men jeg pakker på nytt, mens Bob Marley synger og jeg hoier i kor på rett sted. Og om noen dager reiser familien min og jeg til Karibien. April er her.

Å kunne spre store ringer

I dag fyller bestefaren min 70 år. Tallet virker fremmed, det er for stort for ham og jeg klarer ikke å identifisere ham med det. Bestefaren min er for evig midt i femtiårene, og selv om det er nesten femten år siden han faktisk var midt i femtiårene, så vil han for meg bestandig være det. 70 år er en gammel mann, det er en mann med leddplager og merkelige humørvaner og kanskje sans for jordbærsyltetøy. Farfaren min var bestandig en gammel mann, så lenge jeg kjente ham. Bestefaren min var noen få år yngre, men i mitt hode var han aldri gammel. Gråhåret, liten, rund og bestefar, ja. Gammel? Aldri.
70 år er gammelt.

Da min bestefar døde, var jeg åtte år gammel. Jeg hadde planlagt å være med nabojenten den dagen, og da jeg kom inn døren hjemme og så mamma sitt ansikt skjønte jeg at noe var galt. Gjennom hodet mitt flagret det en visjon om at stuedøren vår måtte være fullstendig knust, eller kanskje noen hadde fått sparken eller kanskje katten var overkjørt, eller... Jeg satt på mamma sitt kne med den viktigste bamsen i fanget, og hørte henne mumle frem at jeg kanskje kunne gjette meg til det. Bestefar var død.

Jeg husker hvordan han lå i sengen, i andre etasje på den koselige gården hvor besteforeldrene mine bodde frem til da. Jeg husker treverket, jeg husker at han var hvit i huden, at han ikke så ut som bestefar. Vi fikk ikke besøke ham på sykehuset.
Jeg husker at vi gikk gjennom hvilke salmer vi skulle synge i begravelsen. Jeg husker at jeg lærte meg din tanke er fri på en kveld, og at jeg og kusinen min øvde sammen så vi var sikker på at vi skulle kunne synge både den og vem kan segla skikkelig. Jeg husker talen min onkel holdt, og jeg husker at mamma satt til høyre for meg. Hun satt helt stille, hele tiden. Hun gråt helt stille, men jeg holdt henne i hånden, og hånden hennes var varm og myk. Hun har alltid varme hender. Jeg husker de små tårene som rant, og jeg husker at hun ikke laget en lyd. Jeg lærte om taus sorg da.
Bakerst i begravelseslokalet satt det gamle, krokete vaskekjerringer, for min bestefar var den eneste professoren på høyskolen hvor han jobbet som kjente navnene deres og hilste dem god morgen når han traff dem. Min bestefar var rød som de fleste i familien min, og han hadde bedt oss om å knytte nevene -ikke folde dem - når han var død. Jeg holdt mamma i en hånd og knyttet den andre når jeg ville gråte.
Etter at han døde skulle ingenting bli helt det samme igjen. Jeg husker foreldrene mine kranglet litt tid senere, fordi mamma visstnok hadde forandret seg. Vi satt i bilen, jeg og min bror. Mamma stoppet bilen, ble rar i stemmen og gikk ut av bilen i trass. De kranglet fortsatt. Jeg var kanskje ni år gammel, og jeg skjønte ikke bildet før ganske lang tid senere.

Bestefaren min var en sånn mann som alle elsket. Vaskehjelpene elsket ham. Kollegaene elsket ham. Barna hans elsket ham, bestemor elsket ham, kusinen min og jeg elsket ham. Alle minner jeg har av ham, er knyttet opp mot minner av kusinen min - hvis jeg noensinne traff ham alene, så kan jeg ikke huske det. Det jeg husker er en stemme, et blikk, et lite halvsmil gjemt inne i skjegget - og mest av alt nettopp det; skjegget.
Det fantes et rituale den gangen. De hadde hund, en hvit golden retriever som døde før bestefaren min. Når vi kom løpende opp til døren, lå den i gangen med magen i været - den ville at vi skulle sitte på magen dens og klø den. Når vi hadde gjort det, sto bestefar der, bestefar med åpne armer og store klemmer. Han ville også bli klødd. Han hadde et mykt, grått skjegg som snurret seg utover haken, akkurat nok til å klø med fem år gamle never. Jeg elsket det skjegget, og jeg elsket bestefaren min.
Han og bestemoren min var aldri som andre besteforeldre. Mange ting ved familien min kan kanskje oppfattes som bemerkelsesverdige eller eksotiske, jeg har aldri greid å se det slik. Når jeg sier de ikke er som andre besteforeldre, er det fordi de på ingen måte noensinne har stemt overens med det stereotype bildet på besteforeldre. Min bestemor bakte ikke boller, heklet ikke og leste ikke ukeblader. Bestefaren min - hvordan skal nå bestefedre være? Hvordan er andres bestefedre? Mine besteforeldre hadde høye stillinger ved høyskolen, de engasjerte seg i politikken og de reiste jorden rundt. Når de kom hjem hadde de med seg små ting til kusinen min og meg, små og nydelige suvenirer. Jeg kan huske da bestefar ga meg mitt første tigerøye, en blank, brun stein med svarte mønstre - det ble min favorittstein - og jeg kan huske at han lærte meg navnet på steinen. Han ga meg et skrin i mørkt tre som luktet av sandeltre og røkelse i årevis. Han ga meg en liten dukke med en slags østeuropeisk festdrakt og han ga meg bestandig nydelige skjell og sneglehus - særlig ett, stort og kjegleformet sneglehus i perlemor. Vi fikk postkort fra alle verdens hjørner og kroker, og det var alltid han som førte pennen.

Jeg var åtte da han døde, og det jeg sørget mest over var at jeg aldri rakk å synge Maj Britt Andersen til ham; Bestefar, bestefar, her kjem jo je! Vi to ska vara i lag, i sammen i hele dag. Jeg lå våken og gråt av lengsel etter ham noen uker senere, og jeg skulle savne ham på mange slags vis, savne ham i alle de forandringene som skjedde etterpå - savne ham i savnet av hytten vi solgte, savne ham i savnet av gården bestemor flyttet fra, savne ham i savnet av roen som pleide å prege familiestundene og som for en lang tid var fraværende - savne ham på alle de måter en åtteåring savner.
Det virkelige savnet oppsto først da jeg ble elleve, tolv og leste romanene hans for første gang. Han skrev tre ungdomsromaner, og da jeg hadde slukt alle tre brant jeg av lyst etter å diskutere dem med ham. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg hadde likt dem, og hva jeg hadde likt særlig godt. Jeg hadde lyst til å fortelle ham at jeg også drømte om å skrive en dag. Jeg kjente meg igjen i fortellingen om ham og hvem han hadde vært, den fortellingen som eldre familiemedlemmer beskrev og som jeg kunne se i romanene - jeg hadde lyst til å bli kjent med ham.
Da jeg ble seksten leste jeg noen av de mer vitenskaplige verkene han skrev, om læring og læringsmetoder. Jeg oppdaget at jeg lengtet etter å prate med ham om disse teoriene og idéene han hadde hatt, jeg ville knytte dem opp mot min egen hverdag og se hva han syntes. Jeg delte dem med alle som måtte være interesserte, skrøt hemningsløst av bestefaren min som hadde skrevet så tøft og jeg som hadde lest dem, men det hendte at jeg satt ved graven hans i høstregnet og mumlet.

Da jeg var atten ble det holdt et seminar til minne om ham, ti år etter hans død. Til dette seminaret kom folk fra hele verden. Det kom mennesker fra Sør -Afrika, fordi både han og bestemoren min hadde engasjert seg i frigjøringskampen der. Det kom professorer som hadde bygget opp sine egne dokorgrader på tanker min bestefar hadde klekket ut, og det kom mennesker som fortalte om klassekamp i tredje verden, frigjørende læringsteknikker og fantastisk kurvfletting som baserte seg på bestefars teorier. Foredragene deres gjorde meg ør, for enda jeg hadde lest, enda jeg hadde lengtet etter å diskutere tekstene med ham, enda jeg de siste årene hadde sørget inderlig over at jeg var for liten, så liten at jeg aldri rakk å bli kjent med akademikeren og forfatteren som var min bestefar, enda hadde jeg aldri hatt en anelse om hvor stor mann han egentlig hadde vært.
Alle talene, alle foredragene begynte med å fortelle om hvor fin han hadde vært som menneske. Alle foredragene, selv de mest akademiske, handlet om hvordan bestefaren min hadde verdsatt medmennesklighet. Han var raus, ble det sagt. Han viste en grunnleggende respekt for mennesker, slik at når du snakket med ham, følte du at han virkelig hørte på deg. Slik evne til å lytte er sjelden. I en pause kom en dame bort til min bestemor og ga henne en klem. Du vet han reddet livet mitt, sa hun.

Jeg var åtte år gammel da han døde. Jeg rakk aldri å bli kjent med stort mer enn skjegget hans, rumlingen i magen hans, jeg lærte bare å intuitivt kjenne godheten hans. Nå han har vokst seg på meg, vokst etter at han egentlig burde vært død og borte. Han må ha vært et så stort menneske at han fremdeles lager ringvirkninger, mer enn ti år etter hjertet hans sluttet å slå. Over hele verden finnes det rester av hans liv, og selv i mitt liv er han blitt en viktig karakter, uten at det bygger på det forholdet vi hadde mens han levde. Han har lagt en høy list i mitt liv, en list jeg strekker meg etter. Når jeg en gang dør, enten jeg dør av alderdom i min egen seng, i en sykehusseng av kreft eller foran en buss i et gatekryss, når kroppen min en gang skrur seg av, da drømmer jeg om å ha oppnådd de tingene han gjorde. Jeg drømmer om å være i stand til å gi alle en følelse av å bli respektert. Jeg drømmer om å ha sett de som sto under meg, og som ingen andre så, jeg drømmer om å ha vist dem så mye respekt at de vil komme i begravelsen min. Jeg drømmer om å skrive ting som er så klassebevisste, så viktige at de kan brukes av folk som kjemper mot undertrykkelse av en eller annen form, at de gjennom andre og tredjehånds bearbeidelse kan forandre noens liv. Jeg drømmer om å være så god mot mine mennesker, å elske livet og menneskene i det så høyt at de fremdeles husker meg ofte etter at jeg er død. Jeg vil spre ringer i vannet, stadig nye ringer, lenge etter at jeg er død.

Og jeg håper at mine elskede kommer over det. Jeg håper jeg etterlater meg et tomrom som gror igjen og kan fylles av blomster og gode minner, jeg håper at sorgen kan bearbeides og at jeg til slutt er noe som kan feires mer enn sørges over. Det er det eneste jeg ønsker som ikke samsvarer med ham: tomrommet etter ham har aldri grodd skikkelig. I dag feirer hele familien bursdagen hans. Han ville fylt 70 år i dag, og det er merkelig, for han blir aldri en gammel for meg.

Roger and me

For et par uker siden kom min beste venn på besøk, og etter en stund kom det ut av henne at en gammel klassekamerat var død. Jeg prøvde å fiske frem ansiktet hans fra hukommelsen, men det ble aldri annet enn vagt og uklart. For meg var han først og fremst et navn, men for henne var han et menneske, et ansikt, som nå var borte.
I dag, i epostkassen min, sto det en invitasjon til en gruppe på fjesbok, en gruppe som het "R.I.P. Roger". Og fordi jeg vet at han til slutt tok for mye dop og døde, og fordi jeg ikke kjente ham siden ungdomsskolen og derfor ikke aner hvorfor det gjør vondt, og fordi jeg derfor ikke vet noen jeg kan ringe til som også kjente ansiktet hans og husker ham, skal han få en post her. En post med det lille jeg husker av Roger, sånn at flere enn jeg kjenner til disse minnene, som en siste hyllest.

Roger var en av dem som du vet hvordan det kommer til å gå med allerede på barneskolen, bare navnet skulle avsløre fremtiden. Han gikk i parallellklassen min de to siste årene på barnekolen, og han var en av dem som røykte fast i en alder av elleve og ledet an de store "kokke"rundene på butikken, noe som gikk ut på å stjele så mye energidrikker og alkoholbokser som mulig. På taket av bensinstasjonen lærte han og bestekompisen hans flere av vennene mine å røyke, drikke og banne, en tolvårings viktigste polularitetselementer. Han så ut som en liten, grå mus, bokstavelig talt, med et lite, knortet fjes og musenese, med musebrunt hår og gulblek farge i ansiktet, bestandig spinkel og blant de laveste i klassen. Selvsagt var han rampete, og han hadde et påtatt, sleskt "forførejenter"smil allerede den gangen, som han klistret på seg når han ville sjarmere noen, og det ville han med jevne mellomrom. En gang i blant lykkes han også - for ja, de siste årene på barneskolen var en salig blanding av uskyld og heftig eksperimentering, og hans gjeng ledet an den verste utforskingen.

Dette er det ene bildet av Roger. Det skal ikke så veldig mye analyse til før en ser konturene av et hjem som ikke passer på ham, og adressen hans bidro heller ikke så veldig til å sikre fremtiden. Han bodde rundt det jeg har kalt Bergens slumområde, et område befolket av kommunens håpløse tilfeller. Her bodde Roger, og flere av mine venner, og hvis en bare grov litt i gråheten og myste litt bak fasadene, så en mennesklig forfall, skjebner som river deg i sjelen - og mennesker fulle av ufattelig godhet.

Hvis du kom på tomannshånd med Roger, falt det forførende smilet rett av. I stedet kom en alvorlig ung mann til syne, en mann som oppriktig brydde seg om verden. Jeg tipper at de gangene han faktisk lyktes i å forføre noen, så skyldtes det mer hans evne til å faktisk se deg og bry seg, langt mer enn smilet. Jeg vet det forholdt seg slik med meg.
I sjuende klasse reiste vi på en grusom klassetur til Voss. Som sagt var vi en bunke med til dels fortvilede unger som balanserte mellom uskyld og tenåringsliv, og i løpet av denne uken truet tre av mine klassekamerater med å ta livet av seg, minst et par hadde sine første seksuelle opplevelser, jeg med flere stjal verdier for flere hundre kroner og vi drakk oss beruset på energidrikken kalt "magic".
Roger la an på meg nesten fra dag èn, og jeg holdt stand. Strengt talt var jeg ikke veldig interessert, selv om vi hadde vanket i delvis samme omgangskrets en stund. Egentlig tolket jeg hans interesse først og fremst som et resultat av at kameraten hans prøvde seg på venninnen min - det var gjerne slik i løpet av disse årene. Da kameraten hans til slutt lyktes, ble det klart for meg at jeg var den eneste i min vennegjeng uten kjæreste, og jeg gikk motstrebedende med på å ha et kortvarig forhold med Roger. Ja, vi oppførte oss slik i en alder av tolv.
Forholdet vårt varte i flere dager, men da vi kom tilbake til sivilisasjonen slo jeg opp. Jeg hadde bedre ting å ta meg til. Han var ikke overrasket. Det jeg husker best, var at han hadde verdens mykeste lepper.

I åttende klasse hadde en venninne av meg klassefest. Hun fylte tretten, et stort tall, og feiringen fant sted i en av kjellerne til det omtalte strøket. Vi spiste enorme mengder pizza, spilte musikk og alt var kjekt - inntil noen av guttene fikk et kombinert rampete og sukkerkick, og bestemte seg for at popcorn fløy godt gjennom luften. I noen minutter fløy mat alle veier, og venninnen min fikk et mer og mer ulykkelig uttrykk i ansiktet. Når leken til slutt var over, gikk alle inn i naborommet for å finne på noe annet, og kjøkkenområdet var et ufattelig kaos. Jeg sto der og skulle hjelpe til med å rydde, venninnen min prøvde å tørke pizza av bordet og Roger kom. Fant frem et kostebrett. Kostet sammen popcornrester fra gulvet, ryddet opp, hjalp til. Det var oss tre på kjøkkenet, mens resten av festen tok av i stueområdet. Min respekt for ham økte voldsomt i det øyeblikket. Javisst, han var forelsket i venninnen min. Det var de alle sammen. Men han ble igjen for å hjelpe til, og han hadde kastet vekk det sjarmerende smilet, tilbake var bare et uttrykk av oppriktig omsorg, av hyggelighet. Jo, han var hyggelig.

For to uker siden satt jeg hjemme i Bergen og spiste middag med Mamma. Da utbryter hun: Jeg skal hilse deg fra Roger!
Jeg overdriver ikke når jeg sier at hjertet hoppet litt av glede. Det kan nemlig ikke nektes for at jeg har lurt litt på hvordan det gikk med ham, denne hyggelige musen som vekslet mellom å være tvers gjennom god og slesk. Jeg har lurt på om han noensinne karret seg ut av det hullet verden plasserte ham i, og jeg har håpet indelig at han hadde det bra.
Mamma fortalte at hun hadde truffet ham på bussen på vei hjem, og han hadde gjenkjent henne som min mor, og ville hilse til meg. Videre hadde han fortalt ganske åpenhjertig at han var på vei for å treffe moren sin. Han fortalte at han var forlovet. Til slutt ba han innstendig om at hun måtte hilse til meg, før han gikk hjemover. "Han virket påvirket av et eller annet narkotisk stoff" sa hun, "men det var kanskje ikke annet å vente hvis han skulle hit."
Jeg prøvde å finne ut nøyaktig hvorfor jeg ble så glad av å høre fra ham, når jeg tross alt ikke har truffet ham på mange, mange år, men glad ble jeg. Jeg satt der ved middagsbordet og hadde lyst til å treffe ham, si hei bare, det virket viktig.Han var en del av en viktig periode, en periode jeg ikke akkurat er kry over å ha gjennomgått, men som jeg likevel ikke ville ha unnvært. Og jeg hadde håpet han skulle klare seg, alt til tross, fin fyr som han var.

I dag er jeg medlem av "R.I.P. Roger Eliassen"gruppen på fjesbok.