Når vi erobrer et år

Mange dager av purpur og gull har oktober gitt oss
under en himmel som daglig blåner seg mere blå.
Ennå er frosten bare et disig varsel bak åsen,
men langsomt, langsomt begynner året å gå i stå.

Aldri er sinnet så åpent som slike høstklare dager,
når luften smaker av blomster og av kjølig jern,
og noe svever forbi deg, et minne du ikke husker,
en drøm som bestandig er like udrømt og fjern.

Kanskje er det skyggen av Han som sitter og venter
bortenfor alle blåner av dét du aner og vet,
der hvor tiden går under, og høst og vinter og sommer
drukner i stumhet og mørke og susende evighet.

Langt der ute i mørket har vi en fred i vente.
Men i menneskehjertet banker den samme drift
som får døgnfluen til å spile ut sine vinger
og får stjernene til å skrive sin himmelskrift.

Aldri kan mennesket løse den siste gåten om livet.
Men følger likevel budet fra livet selv
når vi erobrer et år, en dag eller bare en time
fra Den Stumme som bor bak det ytterste stjernehvelv.

Inger Hagerup

Til September

September, dine auger har glimt av is

under den klåre kvelving.

Eg kler meg i silkekjole

og dansar varmen i meg.

Du skrattar med raudt visnande gras for

mine føter

og kvit røyksopp i hagen.

Tropiske stormar herjar mitt blod.

Snart varm, snart kald.

Alt skjer langt, langt borte

og mine hender kan ikkje lindre noko!

Marie Takvam, fra diktsamlingen Merke etter liv

As come it will for a' that

Is there for honest poverty? 

(For a' that)

Is there for honest poverty
That hings his head, an a' that?
The coward slave, we pass him by -
We dare be poor for a' that!
For a' that, an a' that!
Our toils obscure, an a' that,
The rank is but the guinea's stamp,
The man's the gowd for a' that.

What though on hamely fare we dine,
Wear hodding grey, an a' that?
Gie fools their skills, and knaves their wine -
A man's a man for a' that.
For a' that, an a' that,
Their tinsel show, an a' that,
The honest man, tho e'er sae poor,
Is king o men for a' that.

Ye see yon birkie ca'd 'a laird,'
Wha struts, an stares, an a' that?
Tho hundreds worship at his word,
He's but a cuif for a' that.
For a' that, an a' that,
His ribband, star, an a' that,
The man o independent mind,
He looks an laughs at a' that.

A prince can mak a belted knight,
A marquis, duke, an a' that!
But an honest man's abune his might -
Guid faith, he mauna fa' that!
For a' that, an a' that,
Their dignities, an a' that,
The pith o sense an pride o worth,
Are higher rank than a' that.

Then let us pray that come it may
(As come it will for a' that,)
That Sense and Worth o'er a' the earth,
Shall bear the gree an a' that.
For a' that, an a' that,
It's coming yet for a' that,
That man to man, the world, o'er
Shall brithers be for a' that.

  (Robert Burns)

To A Mouse

Om enn kjælighetsdiktene til Robert Burns er hjerteskjærende og nydelige, og de sosialistiske diktene hans mektige og skarpe - jeg elsker dette diktet. Det er visstnok skrevet i november 1785, komponert nettopp i øyeblikket mens Rabbie sto over plogen. Det sies også at den lille musen ble reddet fra den sikre død fordi poeten stanset de andre fra å jage etter den.
For å gjøre det tristere: på dette tidspunktet hadde han nettopp mistet både faren sin og den seksten år gamle lillebroren. Det finnes en dypere mening her, som handler om frykten for fremtiden, om skyldfølelse, anger og hjertesorg, om  hvor truende en urettferdig verden kan være. Det finnes en dypere mening, men jeg personlig er så glad i den lille musen som står i grøftekanten og skjelver, mens Robert Burns ser ned på ham og sympatiserer.

To A Mouse, On Turning Her Up In Her Nest With The Plough

Wee, sleekit, cow'rin, tim'rous beastie,
O, what a panic's in thy breastie!
Thou need na start awa sae hasty,
Wi' bickering brattle!
I wad be laith to rin an' chase thee,
Wi' murd'ring pattle!

I'm truly sorry man's dominion,
Has broken nature's social union,
An' justifies that ill opinion,
Which makes thee startle
At me, thy poor, earth-born companion,
An' fellow-mortal!

I doubt na, whiles, but thou may thieve;
What then? poor beastie, thou maun live!
A daimen icker in a thrave
'S a sma' request;
I'll get a blessin wi' the lave,
An' never miss't!

Thy wee bit housie, too, in ruin!
It's silly wa's the win's are strewin!
An' naething, now, to big a new ane,
O' foggage green!
An' bleak December's winds ensuin,
Baith snell an' keen!

Thou saw the fields laid bare an' waste,
An' weary winter comin fast,
An' cozie here, beneath the blast,
Thou thought to dwell-
Till crash! the cruel coulter past
Out thro' thy cell.

That wee bit heap o' leaves an' stibble,
Has cost thee mony a weary nibble!
Now thou's turn'd out, for a' thy trouble,
But house or hald,
To thole the winter's sleety dribble,
An' cranreuch cauld!

But, Mousie, thou art no thy lane,
In proving foresight may be vain;
The best-laid schemes o' mice an 'men
Gang aft agley,
An'lea'e us nought but grief an' pain,
For promis'd joy!

Still thou art blest, compar'd wi' me
The present only toucheth thee:
But, Och! I backward cast my e'e.
On prospects drear!
An' forward, tho' I canna see,
I guess an' fear!

Rommet med bøker

I går visste jeg ikke at i dag var verdens poesidag. Hadde jeg visst det, skulle jeg ventet en dag med Robert leser Robert. Men  siden jeg ikke visste det, skal dere få et dikt som understreker forrige post i stedet:

  

POEM
MY LIBRARY

by Varda One

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks

It's a jet on which I soar
to lands that exist no more.

Or a key with which I find
answers to questions crowding my mind.

Building my habit of learning and growing,
asking and researching till I reach knowing.

Here, I've been a mermaid and an elf
I've even learned to be more myself.

I think that I shall never see
a place that's been more useful to me.

With encouraging kind friends with wit
Who tell me to dream big and never quit.

It's only a room with shelves and books,
but it's far more magical than it looks.

Robert leser Robert

Og jeg dør nesten på meg, fordi det er så fint.

Aince mair I hail thee, thou gloomy December
Aince mair I hail thee with sorrow and care
Sad was the parting thou makes me remember
Parting wi' Nancy, oh ne'er to meet mair

Fond lover's parting is sweet, painful pleasure
Hope beaming mild on the soft parting hour
But the dire feeling, oh farewell forever
Anguish unmangled and agony pure

Wild as the winter now tearing the forest
'Til the last leaf o' the summer is flown
Such is the tempest has shaken my bosom
'Til my last hope and last comfort is gone

Still shall I hail thee, thou gloomy December
Still shall I hail thee with sorrow and care
For sad was the parting, thou makes me remember
Parting wi' Nancy, oh ne'er to meet mair

Aince mair I hail thee, thou gloomy December

Det er så fint at det setter seg fast i halsen min.

 

Mer

Den gamle virkeligheten sprekker
blir et vakuum
av meningsløse år,

jeg skulle overvinne
vindmøller

de årene inneholdt
mer enn deg

Katharsis

Kanskje jeg skal hente sorgen
frem fra skittentøyskurven

rette ut formen
tømme lommene

sende til renseri

På vei ut

Blomsterpotten med Cannabis
driver meg ut døren
driver deg også, i andre retningen
og jeg glemmer
regnfrakken på vei ut

Dødsens

Dødsangst har flyttet inn
i yttertankene mine
i øyekroken
der jeg ikke ser, men aner

Jeg våger ikke
snu hodet og se rett på

2009

Du blir ingen igle
hvisket han i øret mitt og holdt
rundt meg selv om han
skulle gå senere

Ingentinghet

Så lenge
var ingenting til
og det kledde meg

langsomt vender virkeligheten
utsiden ut

Skadeskutt.

Jeg kom til verden etter krigens år
og ble en skadeskutt
Og ingen skadeskutt er født i går
Nei, det tar mange, harde oppvekstår
jevnt og trutt


Jeg har en sang, en dødsens, grusom sang
jeg er en skadeskutt
Og den har pisket meg så mang en gang
og ofte har den bitt meg med sin tang
akutt


Den er min angst, min redsel, mine stønn
Jeg er en skadeskutt
Den er min pillekapsel, rød og grønn
en psykisk tvangstrøye, human og skjønn
salutt


I krematoriet skal mitt hvite lik
til slutt
når grønne flammer tar hver nerveflik
forkynne fresende sitt siste skrik:
Jeg var en skadeskutt.

 - Gudmund Vindland, fritt etter Rudolf Nilsen.

om kvelden, mr. X., når det lysner

Om kvelden, når jeg sovner, skinner solen.

Og vi skal grille. Jeg har for en gangs skyld skaffet maten, jeg har faktisk gjort som jeg lovet og marinert den lenge på forhånd. Alt smaker mye og spennende, uten at chilien er for sterk. Litt som deg. Jeg kan snu ansiktet mot sollyset, og på innsiden av øyelokkene mine oppstår et orange mønster som jeg liker. Du liker meg, tenk det. Vi snakker, praten mellom oss flyter like lett som i vinter, men samtaleemnene har vokst i antall. Den boken vi snakket om sist, den har vi lest begge to nå. Eller, jeg er ikke helt ferdig med den, vi snakker forsiktig om den. Dessuten snakker vi om determinisme igjen, særlig fordi det er ingenting avgjort mellom oss. Jeg bruker stilige ord som jeg ikke kan, og du utfordrer meg vennlig. Jeg er aldri redd, og det lukter gress og tennvæske.

Maten svir seg litt i et hjørne, og det ler vi av.

Jeg sovner. Det er fremdeles noen måneder igjen, men vi kommer dit.

Restene

Den gamle skvetten
av sur kaffe, i en tekanne
er restene etter oss.

Jeg får ikke med alt
når jeg tømmer oss ut.

Little darling: it's allright

 Little darling, it's been a long cold lonely winter

Little darling, it feels like years since it's been here:

Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

Sun, sun, sun, here it comes

  

Little darling, the smiles returning to the faces
Little darling, it seems like years since it's been here:
 

 

Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

Sun, sun, sun, here it comes!

 

Little darling, I feel that ice is slowly melting
Little darling, it seems like years since it's been clear
Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

 

Here comes the sun
Here comes the sun, and I say
It's all right

 

barnelære

Vi lærer som små
at et plaster skal rives av raskt

du og jeg river av limet i milimetersteg

22 / 24 /2- me, lucky fellow.

Jeg har postet det før, jeg vet det.

Men det er så vakkert, og det er så treffende, og det har disse linjene som forteller akkurat det jeg vil si og ikke helt selv finner ord for. Dessuten minner det meg på hvorfor jeg studerer som jeg gjør, og hvorfor jeg synes ikke bare studiene, men studentlivet er så fantastisk. Jeg har mange favorittdikt, mange dikt som jeg har lest mange, mange ganger, men dette diktet her? Det er noe særlig over det. Jeg elsker begynnelsen, jeg elsker midtdelen, jeg elsker slutten. Jeg elsker mulighetene, vennskapene, tilfeldighetene, kjærligheten, håpet, entusiasmen!

Og så er jeg akkurat der. Jeg er "that lucky fellow" i linje tolv.



How lucky that I ran into you
When everything was possible
For my legs and arms, and with hope in my heart
And so happy to see any woman—
O woman! O my twentieth year!
Basking in you, you
Oasis from both growing and decay
Fantastic unheard of nine- or ten-year oasis
A palm tree, hey! And then another
And another—and water!
I’m still very impressed by you. Whither,
Midst falling decades, have you gone? Oh in what lucky fellow,
Unsure of himself, upset, and unemployable
For the moment in any case, do you live now?
From my window I drop a nickel
By mistake. With
You I race down to get it
But I find there on
The street instead, a good friend,
X— N—, who says to me
Kenneth do you have a minute?
And I say yes! I am in my twenties!
I have plenty of time! In you I marry,
In you I first go to France; I make my best friends
In you, and a few enemies. I
Write a lot and am living all the time
And thinking about living. I loved to frequent you
After my teens and before my thirties.
You three together in a bar
I always preferred you because you were midmost
Most lustrous apparently strongest
Although now that I look back on you
What part have you played?
You never, ever, were stingy.
What you gave me you gave whole
But as for telling
Me how best to use it
You weren’t a genius at that.
Twenties, my soul
Is yours for the asking
You know that, if you ever come back.

glemt

Lille My, min storesøster

ba meg bli sint. Lær deg å slåss

sa hun

Storesøstre vet så mye. De kan alt

og har gjort så mye

men de husker ikke alt.

De fortrenger.

godnatt

Den beste tiden

på døgnet

er natten

i mørket

øynene dine

blir svarte tjern

og ansiktet ditt

blir et hav

med bølger

Pusten din

er en godnattsang