...sport er ikke noe jeg har peil på. Jeg har balanse som en klinkekule og muskelmasse som en barnål, lungene mine er ikke til å stole på og viktigst av alt: jeg synes sport generelt sett er kjedelig. Riktignok kan det være artig å bruke kroppen i moderate mengder og med de beste folkene, men å se på sport? Å se på at andre løper, hopper, svømmer, sparker ball? Dødsens kjedelig. Det er her konkurranseinstinktet mitt gjør seg merkbart foir alvor: det er tilnærmet lik ikke-eksisterende. Jeg kan unngå å spille kortspill, jeg kan spille lag i brettspill og nesten opparbeide nok solidarisk ånd til å bidra, men jeg kan virkelig ikke opparbeide nok interesse til å bli engasjert over andres sportslige aktiviteter. Det går bare ikke.
Jeg har, i alle fall de siste årene, greid å kopiere andres konkurranseånd innen fotball. Det krever at noen sitter ved siden av meg, rent fysisk. Det er som om de andres spenning smitter litt over på dem, jeg håper at de skal vinne, slik at de blir glade. Dette funker til en viss grad innen fotball, men det funker ikke noen andre steder. Verst av alt er vintersport, for jeg ser faktisk ikke forskjell på deltakerne. For meg er alle sammen kledt i like drakter, riktignok i ulike farger. Jeg ser en drøss med identiske figurer som beveger seg i et snølandskap jeg synes ser ubehagelig ut, og de beveger seg likt, har lik passform, like drakter (med ulike farger) og tydeligvis er det viktig for tilskuere og kommentatorer hvem som først når en bestemt sving, en bestemt strek, men jeg vet ikke når den streken kommer, så jeg kan ikke engang vente i spenning. Vintersport er virkelig ikke min ting. Og likevel - likevel tror jeg at jeg kommer til å se OL i 2014. Jeg tror jeg kommer til å se vinter-OL.
Og det er Anette Sagen sin skyld. Hun er den eneste utøveren innen norsk sport jeg kan gjenkjenne på en tvskjerm, og ikke minst, jeg husker faktisk hvilken idrettsgren hun tilhører. For når Anette Sagen hopper på ski, handler det ikke bare om at Norge har en kanongod skihopper. (At hun er god kan jeg bare ta andres ord for, men jeg stoler på kildene mine.) Det handler om seier på et helt annet nivå.
Jeg gleder meg.
Jeg har, i alle fall de siste årene, greid å kopiere andres konkurranseånd innen fotball. Det krever at noen sitter ved siden av meg, rent fysisk. Det er som om de andres spenning smitter litt over på dem, jeg håper at de skal vinne, slik at de blir glade. Dette funker til en viss grad innen fotball, men det funker ikke noen andre steder. Verst av alt er vintersport, for jeg ser faktisk ikke forskjell på deltakerne. For meg er alle sammen kledt i like drakter, riktignok i ulike farger. Jeg ser en drøss med identiske figurer som beveger seg i et snølandskap jeg synes ser ubehagelig ut, og de beveger seg likt, har lik passform, like drakter (med ulike farger) og tydeligvis er det viktig for tilskuere og kommentatorer hvem som først når en bestemt sving, en bestemt strek, men jeg vet ikke når den streken kommer, så jeg kan ikke engang vente i spenning. Vintersport er virkelig ikke min ting. Og likevel - likevel tror jeg at jeg kommer til å se OL i 2014. Jeg tror jeg kommer til å se vinter-OL.
Og det er Anette Sagen sin skyld. Hun er den eneste utøveren innen norsk sport jeg kan gjenkjenne på en tvskjerm, og ikke minst, jeg husker faktisk hvilken idrettsgren hun tilhører. For når Anette Sagen hopper på ski, handler det ikke bare om at Norge har en kanongod skihopper. (At hun er god kan jeg bare ta andres ord for, men jeg stoler på kildene mine.) Det handler om seier på et helt annet nivå.
Jeg gleder meg.
Oh yes! Og så er det så kult at vi kjenner ei som kjenner henne.
SvarSlett"Jeg har balanse som en klinkekule og muskelmasse som en barnål" - hoho! Noko slikt hev eg aldri høyrt um fyrr.
SvarSlettEg likar Sagen. Og då eg møtte henne i februar, då dei trente i VM-bakken, heiv ho seg yver meg i fullt hopputstyr medan ho sa'e: "No må du førr fan slutt å skriv nynorsk, Kristin, e skjønna ingen jævla ting!" Søøth.