A hero... whose name is

Jeg har alltid vært elsker av helter. Opp gjennom årene har det vært mange tvserier jeg har fulgt med på, med en eller annen super helt i hovedrollen: Supermann, som tenåring og som Dean Cane, Sinbad Sjøfareren, Buffy the Vampire Slayer, litt diverse vampyrer - hva som helst, bare det var en helt. Den største, første helten var selvsagt Robin Hood, som stjal fra de rike og ga til de fattige, han var en ekte helt. Han er fremdeles min helt. Men da jeg var liten fantes det noen på en spennende andreplass. Han het Zorro. I kveld husket jeg ham endelig igjen.

Det er noen fellestrekk ved Zorro og Robin, også utover navnene - rødrev, rødstrupe, same deal? I tillegg er begge egentlig adelsmenn, men de frasier seg privilegier som tilkommer dem, og i stedet har de utviklet en eller annen dødsstilig evne, som kun krever trening, uavhengig av avansert og kostbart utstyr. Robin kan treffe hva som helst med pil og bue, og det finnes ingen ting mer sexy enn det. Zorro vinner alle fektedueller, og selv om kårde ikke er fullt så spennende, er det fremdeles... ja. Og disse evnene bruker de til å motarbeide lovens slemme skurker, hjelpe de fattige og svake, samt en gang i blant frigjøre en eller annen kvinne i nød.
Men, jeg har som sagt glemt Zorro helt til i kveld, og jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg har nemlig i årevis forsøkt å pusle sammen et bilde i hodet, men bildet gikk aldri helt opp. Jeg vet at jeg leste romaner om Zorro en gang i midten av barneskolen. Don Diego, den snille og tilsynelatende feige, unge mannen som alltid satt inne og leste når det skjedde ting, men som i all hemmelighet kledte seg i svart kappe og med maske og egentlig var det som skjedde - åh, jeg elsket det. For all del, jeg likte det samme konseptet i "Lois & Clark, new adventures of Superman" også, men av en eller annen grunn ble jeg aldri like begeistret for Clark Kent. Hvor er sjarmen ved å være supersterk, med superblikk, superhørsel og livstruende allergi mot grønne steiner? Nei, takke meg til en ung mann som har lært seg å fekte i blinde!
Jeg mente også å huske at jeg kjente til Zorrofortellinger før jeg begynte å lese, jeg mente å huske at det fantes en grunn til at jeg begynte å lese, og ikke minst, jeg husker at når jeg leste var det ting som ikke helt passet inn i det bildet jeg hadde. At heltinnen het Doña Lolita, for eksempel, når skjedde det? Det var her at ting begynte å krysse seg i hodet mitt. Jeg hadde dette sterke bildet av hvordan han skulle se ut, en veldig sterk følelse av hvordan han var, men det eneste bildet, den eneste skuespilleren jeg kunne huske ?

Antonio Banderas, fra 1998filmatiseringen The Mask of Zorro. Og min Zorro var definitivt ikke Antonio Banderas.

Dette har vært en sånn greie som napper i bakhodet ditt i evigheter, mens du hele tiden forsøker å skyve det tilbake, fordi du vet at det ikke finnes svar. Hvem var han? Han hadde en sånn tynn, stygg bart som gikk over overleppen. Han hadde slankere fjes enn Antonio, den sleipe fisken. Dessuten hadde han en dame, en som var varm og mye, mye, mye søtere enn Catherine, den kalde fisken. Og så var han en sånn mild og stille fyr, det var kanskje noe med et piano og definitivt noe med bøker - men dette er detaljer som jeg husker i bilder, ikke i bokstaver, og det er bilder jeg knapt nok husker annet enn som skygger. Jeg har aldri vært sikker på hvor mye jeg egentlig diktet opp. Dere vet, det er fordeler med mye fantasi og innlevelsesevne, men det er noen baksider ved det også, deriblant dette: grensene for hva du har lest, opplevd, sett og drømt kan bli uklare, særlig hvis det er lenge siden. Det finnes historier der ute som jeg tror jeg har lest, men jeg kan ha laget dem, og omvendt, historier jeg ikke kan huske helt, men som finnes et sted.

I kveld: mysteriet løst.Svaret er Duncan Regehr.

Det fantes en tvserie, som gikk fra 1990 til 1993. Den er faktisk spilt inn i Madrid, så muligens er halvparten av skuespillerne faktisk spanske, skjønt den godeste Duncan vitterlig er kanadier, og med russiske og britiske aner attpåtil. Er den god? Naturligvis ikke! Den er fylt med klisjeer og nesten ikke-eksisterende spesialeffekter, for ikke å snakke om de forutsigbare replikkene uttalt med dårlige forsøk på "spansk aksent". Hvis en beregner at serien brukte et år eller så før det kom til Norge, betyr det at den gikk fra jeg var fire, fem til jeg var sju, åtte - perfekt. Gjett om ikke jeg så denne serien! Gjett om ikke jeg elsket Don Diego! Han har alt, minus buen og pilene: han har en stjernekikkert, et sverd, et symbol, en stum bestekamerat, en erkefiende, et piano, en teit far, en pen og varm dame og en uutslettelig trang til rettferdighet. Er det rart jeg elsket ham? Jeg har nå sett igjen de første episodene, og jeg kjenner hvordan en brikke faller på plass - hvordan en del av mitt heltegalleri endelig kommer til rette. Bare hør: "He's the one who strikes back for the poor and oppressed... A hero... whose name is Zorro!"