Dette er perfeksjon

Til jul fikk jeg en bok. Sant nok, jeg fikk mange bøker, men for ettertiden er det særlig én bestemt bok jeg kommer til å huske - og ettersom jeg fikk den først i januar kommer den til å stå som et høydepunkt for 2011. Det er faktisk mulig at det er årets leseropplevelse. Det er en sånn bok som nærmer seg perfeksjon, ikke bare fordi den er spennende og godt skrevet, men fordi den er perfekt for meg. The Eyre Affair inneholdt absolutt alt jeg elsker ved litteratur.

The Eyre Affair er Jasper Ffordes første roman, utgitt for nøyaktig ti år siden, og den første i en serie. Geeken, som ellers elsker alle de samme bøkene som meg, var lettere engstelig for at jeg ikke ville like den, skjønt hun burde vite bedre. Jeg likte den ikke, jeg elsket den. Det er så bra at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte. Et sted er kanskje å oppsummere noen av sammenlikningene som er gjort: Dette minner om ting Monty Python, J.K. Rowling, Woody Allen, Terry Pratchett og Douglas Addams kunne ha laget. Handling og karakterer har hint av Bridget Jones, Nancy Drew, Buffy the Vampire Slayer, for å nevne noen. Neil Gaiman lovpriser romanen. At ingen så langt har nevnt Doctor Who synes jeg er merkelig, for det har helt klart Tardistoner. Det er ikke fantasy, det er ikke science fiction, det er begge deler på en gang. I tillegg leker Fforde konsekvent med former, hvisking skrives sånn, og det hender at han skriver karakterers dialog mellom tekst og fotnoter.* Jeg mener slik. Språket er usedvanlig godt, morsomt og med akkurat nok surrealisme og spontanitet: Det er direkte behagelig å lese. (Og det finnes mer lek: en merker det ikke, med mindre en ser etter det, men romanen mangler kapittel 13. Det gjelder alle bøkene hans. Kapittel 13 står listet i innholdsfortegnelsen, men på det gitte sidetallet? Som regel er du midt i kapittel 12.)

Handlingen er plassert i et alternativt univers, men i likhet med Phillip Pullman's Dark Materials er universet temmelig likt vårt eget. Det største som skiller vårt univers fra Ffordes fiktive, er den generelle litteraturnerd-tendensen hos alle. Dette universet er så litterært at det finnes en egen avdeling i universets "Special Operation Network Appartment", (forkortet SpecOps), som i praksis er et "litteraturpoliti", hvis oppgave er å sjekke potensielt plagiat, undersøke eventuelle nyfunn av tapte, historiske tekster og ellers generelt beskytte litteratur mot kriminalitet. Hovedpersonen, Thursday Next, er ansatt her, og hun er så kul!
Det er sjelden, veldig sjelden, at femti år gamle menn skildrer tretti år gamle kvinner med så grenseløs respekt som det Jasper Fforde gjør når han skildrer Thursday. Hun er rett og slett en person, og hun er troverdig. Jeg elsket henne før jeg var ferdig med første kapittel.

Handlingen er kompleks og full av underfundige vrier at det vanskelig kan oppsummeres lett. La meg si det sånn: En Science Fictionmaskin som gjør det mulig for lesere å hoppe inn i bøker, og tilsvarende mulig for fiktive karakterer å komme inn i vår verden. En superskurk, med mulige magiske evner. Førsteutgaver av dickens og Brontë. Hva skjer når skurken dreper Dickenskarakterer fra en førsteutgave? Kan Thursday redde Jane?

Sjelden har jeg lest en roman med så store innslag av både metafiksjon og intertekstualitet, eller en roman hvor innslagene fungerte så bra. Både handling, univers og tekststruktur er spekket med referanser til litteratur, både litteratur kjent fra vår verden og litteratur skapt i bokens univers. Det finnes flere likhetstrekk mellom the Eyre Affair og Cornelia Funkes  Blekkhjerte. I tillegg til å ha sterke kvinnekarakterer i hovedrollene og en handling som tøyer grensene for hva som er fiksjon og virkelighet, bruker begge eksterne tekstutdrag for å underbygge hovedteksten. I likhet med Blekkhjerte åpner hvert kapittel i The Eyre Affair med et bittelite utdrag fra en annen tekst, men mens Blekkhjerte bruker små tekstutdrag fra andre romaner, er utdragene fra the Eyre Affair laget spesielt for romanen, og henspiller som regel på fiktiv faglitteratur. I så måte minner det om Susanna Clarkes johnatan Strange and mr. Norell, som bruker fotnoter til samme formål. Det som skiller "faktainformasjonen" hos Fforde fra Clarke, er at også den er fullspekket av litterære referanser. Første gang jeg leste forfatternavnet "Millon the Floss" lo jeg høyt. (Det er, for ikke-innvidde, en ikke veldig dulgt referanse til George Eliots roman "the Mill on the Floss".) Slike referanser finnes overalt i Thursday Next-verdenen. Resultatet er at leseren trekkes mye lenger inn i det litterære universet, samtidig som på et nivå hele tiden nyter en felles referanseramme med forfatteren.

Jo, jeg tror dette er årets leseropplevelse. I løpet av denne ene boken klatret Jasper Fforde til toppen av listen min over favoriserte forfattere, og skjønt listen er lang, er det hard konkurranse om de øverste trinnene. Jeg kommer til å lese denne romanen om og om igjen, og jeg vet allerede nå at det kommer til å være flere litterære referanser som jeg ikke tok ved første gjennomlesning, men som kommer til å dukke opp senere.Og nå ønsker jeg meg dette:

kopp med logoen til Thursday Next's underavdeling, SpecOps 27:  "Grammar is our game",

eller t-skjorten til Thursdays venn Spike, som arbeider i SpecOps 17, (ja, det MÅ være en Buffy-referanse.)

*skjønner du ikke hva jeg mener?