Tuesday, December 15, 2009

blekkverden

Allerede da jeg leste første side av Cornelia Funkes "Blekkhjerte" visste jeg at jeg nettopp var begynt på en blivende favoritt. Sist gang jeg hadde den samme opplevelsen var da jeg leste prologen til "Harry Potter og de vises stein", og alle vet hvordan det endte. Det er en egen følelse å begynne på en bok med gulhvite sider og hardperm, og vite at den boken du begynner på er en fantastisk bok, en bok som kommer til å krype inn i hjertet ditt lenge før du har fullført den. Denne boken var en flere hundre sider tykk barnebok i rød innbinding med små tegninger av underlige figurer og snirklete bokstaver utenpå, og jeg . Jeg leste den i store jafs, og deretter leste jeg den andre boken i triologien - og i fjor høst kom den siste og avsluttende boken, og jeg brukte resten av månedens studielån på den, for å lese den i høstsolskinn med en kopp te. Siden jeg leste denne første siden av den første boken har jeg anbefalt triologien, og da særlig den første, til absolutt alle jeg har truffet. Boken er helt enkelt fantastisk.

La meg gi deg noen av grunnene til at den er så fantastisk.
For det første er den bygget opp rundt metafiksjon. Jeg er veldig, veldig glad i metafiksjon, og særlig elsker jeg bøker som handler om andre bøker. Denne boken handler om en spesifikk bok, "Blekkhjerte. Boken åpner med at Meggie, vår heltinne på elleve år, ikke får sove om natten. Hun oppdager en mann utenfor vinduet, en mystisk mann som står i regnet og ser på huset hun bor i. Da hun gjør faren oppmerksom på ham, inviterer faren den fremmede inn, men han er tydelig motvillig. Meggie sendes i seng, men hun er for nysgjerrig til å ikke spionere. Den fremmede, som heter Støvfinger, og faren snakker lavt og alvorlig om en som heter Capricorn, og de snakker om en bok. Det er i og for seg ikke så merkelig, for faren til Meggie er bokbinder, det vil si at han jobber med å "gi gamle bøker ny drakt", han restaurerer gamle bøker. Meggie er vokst opp i et hjem fullt av bøker, og under soveputen har hun alltid en bok, "for å gi henne gode drømmer". Men den boken som Støvfinger og faren snakker om, er ikke en bok Meggie har hørt om, og faren som elsker bøker virker motstrebedende, nesten redd. Meggie skjønner ingenting. Enda mindre skjønner hun neste morgen, da faren vekker henne, ber henne pakke sammen en liten koffert med bøker og klær. De skal besøke Tante Elinor, får Meggie vite. De skal reparere Elinors bøker, og det skal de gjøre nå, i dag, nå, med en gang. I porten står Støvfinger og prøver å overtale faren til noe Meggie ikke forstår, men faren kjører videre, videre. Slik er første kapittel i Blekkhjerte.

Handlingen i "Blekkhjerte" er en slik handling som gjør deg forelsket i universet, forelsket i karakterene og forelsket i forfatteren som har skapt alt sammen. Blekkhjerte handler om å bevare det siste eksemplaret av den fiktive romanen "Blekkhjerte", om å elske bøker med en intensitet bare bokelskere kan gjenkjenne og om å lengte så voldsomt etter andre virkeligheter at det gjør vondt. Og aller, aller mest: romanen handler om å lese, om grensene mellom fiksjon og virkelighet og om å bryte ned disse grensene.

Videre er romanen er perfekt komponert, bygget opp etter samme formel som alle de beste romanene er, men sjelden forutsigbar. Hele romanens handling er et mesterverk, både de ulike karakterene, historiens ofte uventede vendinger. Etter hvert gir også tegningene på forsiden mer og mer mening, ettersom de opptrer som illustrasjoner. Hun tegner dem forresten selv, Funke, og de er absolutt riktige.

Jeg har sjelden, om aldri, lest en roman som jeg så gjerne skulle ha skrevet selv. Den er så veldig riktig, både handling og form er akkurat slik jeg vil at en roman skal være, og den spiller på en fantasi som gir meg akkurat slike univers som jeg har inni meg. Ikke bare er bøkene kreative og deilige, de oppfordrer også til å skape egne fantasifigurer, i alle fall hos meg - dette er litteratur som gir meg lyst til å skrive selv. I ettertid har jeg lest alle de store romanene av Cornelia Funke, i det minste alle som er oversatt til et språk jeg kjenner, og alle er nydelige. Hun skriver om drager, bøker og magiske karuseller. To av bøkene hennes er filmatisert det siste året, "Tyvenes Herre" og nettopp "Blekkhjerte", som rullet over norske kinolerret for noen måneder siden. Hun er blitt et godt argument for å lære meg tysk. Hun har vært sammenliknet med Michael Ende, og både felles nasjonalitet og det metafiktive aspektet gjør sammenlikningen naturlig. Jeg er likevel skeptisk til sammenlikningen. Når en sammenlikner en ny forfatter med en eldre klassiker har nykommeren en tendens til å falle i skyggen av den førstes mesterverk, særlig når det er snakk om et så genialt forfatterskap som Michael Endes. Cornelia Funke er ikke Michael Ende, hun er seg selv, og forfatterskapet hennes fortjener å stå alene. "Blekkhjerte" er ikke "Den Uendelige Historie", den er "Blekkhjerte". Hun er en egen størrelse, en ny forfatter i Lindgren, Jansson, Dahl og javisst, Endes tradisjon, hver og en av dem unike, hver og en av dem fantastiske. Romanene hennes flommer over av fantasi og fortellerglede, og "Blekkhjerte" er den aller beste av dem.

2 comments:

  1. Enig i alt du skriver. Denne er på min favorittliste også. Selvsagt kommer den ikke opp mot Den Uendelige Historie for meg, men ingenting gjør, så det er en fåfengt sammenligning, en jeg har sluttet å gjøre. Men absolutt en herlig bok, og jeg tror nok jeg kommer til å pløye gjennom mange fler av bøkene hennes.

    ReplyDelete
  2. Gjør det! Jeg kan anbefale "Tyvenes Herre", som er en kompleks, nyansert og - synes jeg - ganske mørk barnebok. Og jeg likte "Dragon Rider", som er hakket mer forutsigbar og hovedsaklig en eneste stor, frydefull hyllest til konseptet drager. Mmmm. Det er det jeg mener, hun skriver om mine fantasiverdener.

    ReplyDelete