femhundre tjuefem tusen sekshundre minutter

I år er nyttårssangen viktigere enn juleklippet. Etter å ha sett den fremført to ganger på et halvt år, begge gangene i en magisk oppføring av Bolla og Lillebillmennesker, etter å ha grått meg gjennom to forestillinger og så enda mer, fordi ikke bare selve musikalen, men vel så mye nettopp denne fremføringen ikke vil gå fra meg - har jeg valgt ut det som for meg er tidenes sang om den dagen året snur. Flere ganger i løpet av et år slår denne sangen ned i meg. Av alle Rentlåtene er dette én som treffer meg mest, for hvordan regner man et år? Er det minutter, dager, måneder - netter, tekopper, solnedganger, soloppganger?

Jeg tror det som gjør at denne sangen treffer meg sterkere enn noen andre i denne musikalen - og strengt talt, mer enn de aller, aller fleste sanger, musikal eller ei, er at den handler om den formen for nyttårsaftener jeg har hatt de siste årene.
31 Desember 2006 gikk jeg rundt i ørske. Året hadde vært fælt. Mange, mange av de jeg var gladest i hadde hatt det fælt hele året gjennom. To av dem forsøkte å ta livet av seg i desember. Ingen døde. Denne nyttårsaftenen gikk jeg rundt i ørske, fordi jeg hadde vært så redd, så bekymret, at jeg ikke kunne tro at året skulle gå over i det neste uten at jeg mistet noen. Jeg kunne ikke tro at 2006 var gått forbi uten at noen døde, bortsett fra Saddam - og i hemmelighet tenkte jeg at det kanskje var han som måtte dø, for at jeg skulle få beholde alle mine. Da rakettene føk opp sto jeg og gråt i hemmelighet, fordi alle overlevde.

Året etter, mellom 2007 og 2008, var jeg i Oslo og feiret. Jeg laget magisk sjasminte som et kreativt, alkoholfritt tilbud til alle som måtte ønske, og kvelden ble avsluttet med lydbok. Men ved midnatt knakk en jente jeg er kjempeglad fullstendig sammen. Hun hadde hatt det året jeg hadde i fjor, og hun drakk seg full, så hun gråt ikke i hemmelighet. Jeg er helt sikker på at hun heller ikke hadde trodd at alle skulle overleve 2007, og når likevel ingen døde ble nyttårsaftenen et eneste stort antiklimaks.

I 2008 døde de, alle sammen. Gamle venner jeg ikke hadde sett på årevis, døde av overdoser. Flinke forelesere forsvant i fjellet. Nye venner hang seg, og mennesker jeg ikke kjente, men som var knyttet opp til sjefen og psykologen og flere venner forsvant på havet. Og noen ble reddet, noen la seg inn på psykiatrisk i stedet for å kutte opp pulsåren, noen greide å ikke sulte seg ihjel, noen greide å overvinne rusmisbruk og noen greide å oppsøke psykolog da de trengte det mest. Nyttårsaftenen i fjor sto jeg ved midnatt ved siden av Silje, for første gang. Vi var trivelig beruset på hvitvin, vi hadde danset i diskolys i flere timer allerede og det med både kjendiser og lærRonnyer. Jeg traff mennesker jeg engang gikk på barneskole med og som jeg nettopp derfor pleier å være kjemperedd for, og en av dem lånte oss jakken sin og delte rødvin med oss, mens vi så opp på rakettene. I fjor, det året alle døde, var første gang jeg så opp på rakettene og kjente meg trygg på at de aller, aller nærmeste ville overleve til 2009.

Poenget er at nyttårsaftener er blitt det for meg, som denne sangen handler om. Jeg ser på raketter og mennesker som klemmer hverandre og sier "takk for det gamle", og jeg synes at nyttårsaftenen skal minnes "a year in the life of Friends". Det blir så tydelig, synes jeg, at nyttårsaftenen ikke skal handle om fyrverkeri eller champagne, men om det året som nettopp gikk, om alle de øyeblikkene med kjærlighet en har hatt, det være seg over tekopper, i løpet av netter eller i forbifarten en tilfeldig dag. 2009 er overstått, og det har vært fullt av overraskelser, kunstneriske utslag, krangler, tekopper, nære samtaler, tårer, vanskelige samtaler, lette samtaler, musikk, fordelt på mange tusen minutter,