mine beste vampyrer

Jeg sluker vampyrromaner til frokost, middag og kvelds. Jeg suger dem som blod. Helt siden True Blood vekket opp gamle lidenskaper har jeg tatt til meg absolutt alt jeg har kommet over. Jeg har lest Twilight, jeg har lest Sookie Stackhouse, jeg har lest Darren Shan, jeg har lest Victoria Nelsonbøker og Anita Blake, jeg har lest Anne Rice igjen, jeg har lest Carmilla og Dracula og Låt den rätta komme inn. Jeg har til og med lest noen av de dårligste dameromanene noensinne, med navn som "lover Eternal" og "The vampire who loved me". (Ja, de to siste var enda verre enn de høres ut, men de hadde vampyrer i seg.)

Med andre ord, jeg pløyer gjennom vampyrlitteratur, og registrerer at av alle bøkene er det kun fire som faktisk er gode. Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom dem og fortelle litt om hva det er som gjør at de står ut fra mengden, og hva som gjør dem glitrende.


Den første vampyrromanen jeg leste, var skrevet av Angela Sommer- Bodenburg. Kjenner du et menneske mellom åtte og tolv, som liker å lese og som liker frydefulle, fantasifulle grøss - da skal du vurdere å gi dem den første boken i serien om "Den vesle Vampyren".
"Den vesle vampyren" handler om Anton og vennene hans. Anton er ni år gammel og elsker å lese vampyrbøker. En kveld er han alene hjemme - og dette er han glad for, det skal nemlig gå en skrekkfilm på tv, og det har han ikke lov til å se egentlig - da han blir forstyrret av en skikkelse i vinduskarmen. En skikkelse som er kledt i en gammel, stygg kappe som lukter mugg. En skikkelse med kritthvitt ansikt, ringer under øynene og lepper røde som blod.
Slik blir Anton kjent med Rydiger Von Schlotterstein, barnevampyren. Han introduseres for Anna, lillesøsteren til Rydiger, den eneste av vampyrene som drikker melk - fordi hun fremdeles hadde melketenner da hun ble bitt, for storebroren Lumpi, som for evig er fanget i tenårenes humørsvingninger og tante Dorothea, som veldig gjerne skulle spise tantebarnas bestevenn. Vennskapet byr på problemer også fra Antons familie, som gjerne vil introduseres for Rydiger - og som på ingen måte, under noen omstendigheter, må få vite hva Rydiger egentlig er. Vennskapet mellom Anton og Rydiger, og med tiden også en gryende romanse mellom Anton og Anna, skjer for det meste i hemmelighet, med all den spenningen hemmelighold fostrer.

Disse bøkene er blant mine største leseropplevelser. Bøkene var svarte, sidene gule og de luktet av godbok. De kan ikke leses av voksne, til det er de for enkle. Et barn vil derimot aldri glemme dem.


For voksne finnes det også en vampyrbok -Dracula av Bram Stoker. Ja, jeg vet det er en klassiker, og jeg vet at den er filmatisert en million ganger og at karakteren Dracula dukker opp i populærlitteraturen støtt og stadig, det være seg Buffy the Vampire Slayer eller "League of Extraordinary Gentlemen". Jeg vet at den er åpenbar og at du, dersom du ikke har lest den allerede, tror at den er kjedelig - en av forhistoriens gotiske romaner, forlengst utgått på dato i alt annet enn nyere former. Du tar feil.
Forfatteren av Dracula var ire. Konen var ekskjæresten til Oscar Wilde, og Wilde selv var en kamerat av den godeste Bram. (Det er det jeg alltid sier, de bra folkene kjenner hverandre.) Det spekuleres i om romanen, i tillegg til å bygge på alt av folkediktning verden har kunnet by på, også er en inspirert kritikk av Sir Henry Irving, venn og skuespiller full av sjarm, eleganse og sans for skurker.
Riktignok er ikke Dracula den første vampyrromanen. Bram Stoker oppfant ikke vampyrer. Det han gjorde, var å feste den ultimate vampyren til papiret, så grundig at det skulle gå tiår før noen greide å tilføre legenden noe nytt. Det er gode grunner til at Dracula er en klassiker.
La oss starte med fortellerstilen. Dracula føyer seg inn i en samtidsmessig populær stil; brevromanen. En brevroman er en roman som består hovedsaklig av brev som sendes frem og tilbake mellom de ulike karakterene i romanen. Gjennom disse brevene skal leseren forstå handlingen i romanen, samt de ulike relasjonene mellom karakterene. Brevromanen var populær, men særlig innen sentimental litteratur - det er en vanskelig sjanger å opprettholde spenning gjennom, og du finner ikke mange gotiske brevromaner. Bram Stoker presterer med glans. Dette er en skummel bok.
Jonathan Harker sender brev til sin forlovede, Wilhelmina. Han er nyutdannet sasbehandler, og nå er han på vei til en greve som er bosatt i Transylvania. Greven vil skaffe seg et hjem i London, og Harker er en invitert gjest som skal fikse et slikt hjem. På vei til greven treffer han lokale mennesker, som prøver å hindre ham, prøver å advare ham, men han blåser bort bekymringene deres. En av dem gir ham et lite kors, som han tar i mot av ren medfølelse. Deretter ankommer han grevens slott - og den virkelige spenningen begynner.

En kan lese Dracula utelukkende som en genial vampyrroman, en roman som har destillert alt det skumleste, deiligste ved vampyrlegenden og festet det i ord. Dette er romanen der vampyren er allergisk mot sollys og hvitløk, der vampyren er blek og har røde lepper, der vampyren kan hypnotisere og kan omskape seg til en flaggermus, der vampyren er tvers gjennom ond. Dersom du ønsker deg et dypdykk i den tradisjonelle, legendariske vamyrmyten, er Dracula stedet å begynne.
En kan også myse med blikket og oppdage de ulike spørsmålene som behandles i romanen. Seksualitet blir et vikig, underliggende tema. Romanen bruker det viktorianske synet på seksualitet til å underbygge og fremheve skrekken, både gjennom Draculas dørte/elskerinner og gjennom Draculas egen uimotståelige utstråling, som gjør romanens kvinner til hjelpeløse ofre. Romanen har også andre politiske dyp, en kan finne temaer som imperialisme, kvinners rolle i samfunnet og innvandring.

Som sagt, det skulle gå litt tid før noen greide å skape noe nytt etter Dracula. I 1973 skrev Anne Rice "Interview with the Vampire", og gjorde dermed noe utrolig spennende ved vampyrmyten; hun gikk til dybden og psykologiserte den.
Inntil nå hadde vampyren for det meste vært nettopp den sjelløse, ondskapsfulle demonen som "Dracula" både bygge på og skapte. Selv om alle visste at vampyrer ble til ved at et menneske ble bitt og foret til en annen vampyr, hadde ingen - så vidt jeg vet - reflektert over nettopp dette at menneske ble forvandlet til noe annet, bokstavelig talt over natten. Anne Rice tok tak i dette øyeblikket, denne forvandlingen, og gjorde det til en bok.
Interview with the Vampire handler, som tittelen avslører, om et intervju med en vampyr. Dermed kan historien som fortelles vise kampen Luis kjemper, da han innser at han er vampyr, og hva dette innebærer. Han forteller om hvordan han desperat forsøker å beholde noe av menneskligheten, og om smerten da han omsider mister taket på dette siste som knyttet ham til menneskelivet sitt. Anne Rice skildrer nettopp dette, at et menneske en dag ikke lenger er menneske, men et blodtørstig vesen som langsomt må løsrive seg fra sitt tidligere liv. Og med tiden, når menneskligheten er tapt og livet har vart i hundrevis av år, skildrer hun kjedsomheten, ensformigheten og ensomheten i et liv som varer evig. Hun tar med andre ord en klassisk skrekkmyte og omformulerer den til en roman om eksistensielle spørsmål, hun nyanserer en inntil nå temmelig flat karakter og baner vei for en helt ny tolkning av vampyren. Angel i Buffy, Edward Cullen i Twilight, Bill Compton i True Blood - de er alle et resultat av Anne Rice.


Den neste, og siste, er en sensasjon innen vampyrlitteratur. Jeg oppdaget den først som en trailer på kino, hvor allerede under første bilde sidekvinnen min hveste ut "Det må være en filmatisering av John Ajvide Lindqvists "Låt den rätta komme in"! Det bare må!" Filmen er laget av sønnen til Hasse Alfredsson, Thomas, og han viste seg å være vel så talentfull som faren - filmen er god og vel verdt å se. Boken er likevel bedre.
Dette er en roman som ikke likner noen andre vampyrromaner jeg har lest i mitt liv, og det er befriende, oppfriskende. Omsider lager noen en vampyr som ikke er en flere hundre år gammel mann som blir kjæreste med en eller annen mennesklig jente, som for øvrig gjerne har en eller annen magisk egenskap selv, og til overmål er romanen svensk, ikke engelsk eller amerikansk. Dette er en historie om Eli, tolv år, og Oskar, tretten, som blir bestevenner da Eli flytter inn i naboleiligheten i Stockholm. I ugangspunktet er dette en historie jeg nesten kan tro på. I tillegg til å ha vampyrer i seg er det en drivende god bok, garantert en av de beste jeg leste i 2008. Menneskeskildringene som omgir vampyrhistorien er hjerteskjærende og realistiske, et ærlig innblikk i fattigdom, pedofili, rusmisbruk, omsorgssvikt og ikke minst kjærlighet - i voldsomt ulike former. Skrekkinnslagene, som vel og merke ikke nødvendigvis kommer fra vampyren, fungerer som lettere surrealistiske elementer som gjør at boken ikke blir deprimerende lesning likevel. Og så, halvveis ut i boken, når du endelig tror at du har skjønt hva grunnhistorien om vampyren er, da snus alt på hodet og plutselig kastes du inn i queerteori og kjønnstematikk. Plutselig innser du at dette egentlig slett ikke er en roman om en gryende romanse mellom en trettenårig vampyr og bestevennen, dette er en roman som egentlig handler om helt andre ting. Dette er en roman med så mange elementer, så mange temaer som ligger nedgravd i teksten, at det blir en fryd å lese. Det er en vampyrbok jeg ikke ventet meg.

En kan godt lese Twilight, Sookie Stackhouse, The Vampire Diaries, Darren Shan, Victoria Nelson, Anita Blake og gudene vet hva annet - det gjør jeg - men ingen av disse kommer til å utgjøre en merkbar forskjell for litteraturhistoriens vampyrer. Bill, Shan, Stefan, Damon, Edward, Jean Claude og Henry -hver eneste en av disse attraktive herremenn kommer til å gli sammen til den stereotype vampyrhelten. Rydiger er morsommere, og bedre i stand til å introdusere unge mennesker for vampyrer enn noen amerikansk tvserie. Dracula er mer brutal, mørkere og mer tiltrekkende enn alle vampyrhelter sammen. Luis er mer torturert, angrende og følsom enn noen av dem kan klare, selv om flere av dem prøver hardt. Og Eli - Eli er mer nyskapende enn dem alle til sammen. Dette er de vampyrbøkene som ikke er populærlitteratur, men kunst.