Friday, October 17, 2008

blod, sex og antirasistiske hjørnetenner

Min fascinasjon for vampyrer startet på barneskolen en gang. I bokhyllen hjemme fantes en liten, koselig bok med gule sider, stjålet fra skolebiblioteket av en fjern onkel. Jeg leste "den vesle vampyren" med stor glede, og gikk deretter sporenstreks for å finne den neste i serien. Bøkene om den vesle vampyren Rüdiger, om søsteren hans Anna og den levende kameraten hans Anton skapte et begrep i livet mitt, begrepet om den deilige boken med de svarte permene, de gule sidene, de hundre sidene i en godstol som du visste at innebar stor fryd. Jeg lekte vampyr, jeg pugget alle fakta jeg fikk tak i. Hvitløk? Solskinn? Flammer, en stake gjennom hjertet? Spisse hjørnetenner, hvit hud, røde lepper, ringer rundt øynene, intet speilbilde sier du? Jeg kunne alt, og elsket det.
Jeg ble voksnere, og vampyrtematikken mistet mye av det troskyldige, koselige. Jeg leste Anne Rice og jeg leste Bram Stoker, og skjønte etter hvert hvor sterk forbindelsen mellom det erotiske og vampyrismen tradisjonelt har vært. Ettersom jeg er en søt og forsiktig dame tonet jeg dermed ned min interesse, og gjennom årene har jeg forsøkt å undertrykke denne heller perverse gleden over menneskeliknende blodsugere. Jeg har døyvet suget med Buffy The Vampire Slayer og en og annen roman, men temaet har vært stille og unselig.
Da jeg hørte om Alan Balls nye prosjekt, trodde jeg verden skulle stanse. Helt siden det forrige prosjektet hans seks for under ble avsluttet, har jeg ventet i spenning på hva han skulle finne på nå. Jeg visste at han måtte gjøre noe nytt, noe som ikke havnet i samme kategori som hans tidligere arbeid. Jeg ante ikke hva som kom.
Jeg trodde ikke noe kunne bli så perfekt.
Alan Ball skulle til tannlegen, og kjøpte seg en pocketbok til venteværelset. Boken var den første boken i en serie om Sookie Stackhouse, skrevet av en Charlaine Harris. Etter å ha lest den, ringte han til HBO, som han skal lage nye serier for en tid fremover, og utbasunerte at han ville filmatisere denne boken, og gjerne bøkene som kom fulgte. Han begynte arbeidet med å lage den nye serien sin; True Blood.

For ja, det skal handle om vampyrer. Blod, sex og hjørnetenner.

Den nye serien tar for seg Sookie, en 25 år gammel servitør ved en liten bar i New Orleans, som tilfeldigvis er telepatisk. Hun hører alle menneskers tanker, med mindre hun konsentrerer seg hardt om å la være, og hun finner det slitsomt.
I dette universet har noen gale japanere funnet opp kunstig blod, og takket være dette har vampyrer nylig gjort sin eksistens allment kjent. Den dagen vår historie begynner, kommer den første vampyren inn i Sookies bar. Død og kjekk som mr. Bill Compton er, blir hun henrykt når hun skjønner at hun ikke er i stand til å høre tankene hans. Trass i visse artsforskjeller utvikler de et forhold, som stadig problematiseres av det faktum at han er en blodsuger. Ikke alle i det lille, koselige og lukkede samfunnet er helt komfortabel med å være inkluderende og fritenkende, og rundt dem er det noen som dreper kvinner, hvis eneste fellestrekk er at de har hatt omgang med vampyrer.

Alan Balls tidligere verk har vært usedvanlig estetiske, sosialrealistiske verk. Han har generelt vært opptatt av å bryte tabuer, men spesielt har han vært opptatt av sex, og da kanskje særlig homosex. Når du i tillegg husker forbindelsen mellom vampyrer og erotikk, ble jeg ikke akkurat overrasket over at det i løpet av første episode blir skildret temmelig eksplisitte sexscener. Det som faktisk overrasket meg, var i hvilken grad han er klar over skillet mellom sex og erotikk. Denne serien drypper av erotikk, og da erotikk beregnet på jenter som meg.
Jenter som meg liker erotikk, vi elsker romantikk, men vi kjeder oss gjennom eksplisitt sex. Jeg har før ymtet frempå om erotikken som ligger implisitt i Bollywoodromanser, hvor fysisk berøring kun antydes, hvor helten og heltinnen knapt kysser, men likevel er mer bevisst hverandres utstråling enn i hvilken som helst hollywoodromanse. Antydninger er mye bedre enn eksplisitte bilder, og Alan Ball mestrer kunsten til fulle.
Et annet eksempel på implisitt erotikk finner vi i BBCs filmatisering av Pride & Prejudice. Den viktiste grunnen, tror jeg, til at Colin Firths tolkning av Mr. Darcy er så uslåelig, er det dystre, direkte blikket han lar følge Elisabeth gjennom hele serien. Dette blikket forsøker Stephen Moyer, som spiller Bill Compton, å tilegne seg. Kombinasjonen av bollywoodske antydninger, et nesten Mr. Darcyblikk og det faktum at han spiller en vampyr utgjør et nesten perfekt erotisk bilde.

Så langt, ufattelig bra. Det vil ikke si at denne serien er plettfri.
Det mest åpenbare først; plottet er heller uoriginalt. Forholdet mellom den unge jomfruen og den tohundre år gamle vampyren som faller for hennes uskyld, er velkjent. At det er en ung jente som er synsk, er heller ikke utypisk. Når jeg først hørte om serien, trodde jeg hun skulle være vampyren, og tanken på en ung, kvinnelig vampyr i hovedrollen tiltalte meg egentlig mer enn det faktiske plottet.
Også de andre karakterene er heller stereotypiske, skjønt jeg synes de er godt portrettert av nesten samtlige skuespillere. Hverken den hyggelige bestemoren, broren som ligger rundt og har et kvinnesyn like sunt som Mcdonaldsburgere, den svarte, lojale bestevenninnen, den hyggelige og småsleipe bareieren eller tettstedets urhomse er spesielt nyskapende karakterer, selv om det er karakterer en raskt fatter sympati med.
Videre er handlingen til nå til dels forutsigbar, selv om det aldri når et kjedelig punkt. For å holde spenningen oppe, er nesten alle episoder avsluttet ved et nytt spenningspunkt. Dette blir en litt billig måte å holde interessen vår gående på, og jeg håper det gir seg når serien får etablert et stabilt, solid seertall. Sesong to er kontraktfestet.
Det som gjør at jeg virkelig synes redder plottet, trass i stereotypene og den klassiske, gotiske romansen, er den åpenbart antirasistiske tematikken. Med handlingen lagt til en gammel sørstat som New Orleans er historien nødt til å ta stilling til spørsmålet om rasisme allerede i utgangspunktet. Sookies beste venn Tara er svart, og er seg svært bevisst de politiske kampene hun må kjempe for å bli tatt seriøst, både som antirasist og feminist. Hennes fetter er stedets homse, og han kjemper sine kamper mot homohets og for transeksuell frigjøring. Det som gjør historien interessant, er at det i denne historien ikke lenger bare er et spørsmål om svart og hvit eller heterofil, bifil og homofil, men også om menneske og vampyr. Plutselig er historiske spørsmål igjen brennende aktuelle. Bareieren, som betrakter seg selv som antirasist, ønsker seg skillevegger mellom vampyrer og mennesker. Med argumenter om trygghet fremmer han tanker om at vampyrene "kan få være i samfunnet, men de kan ha sine egne barer, sine egne busser, sine egne samfunn utenfor vårt". Fordommer og hverdagsrasisme florerer vilt, og politimyndighetene har både makt og vilje til å bygge opp rundt disse fordommene. Det mest ekstreme utslaget av rasismen bygger opp historiens viktigste handling, drapene på kvinner med vampyrsympatier.
All den tid dette er en amerikansk tvserie, må den naturlig nok stave den antirasistiske agendaen i store bokstaver. Jeg mener likevel det gjøres elegant og intelligent, både gjennom åpenbare paralleller som blir påpekt og ved mer underliggende referanser . Særlig i de mer subtile diskusjonene som foregår mellom enkelte av de viktigste karakterene blir rasisme både diskutert og skildret med en interessant dybde. Det som virkelig kompliserer rasismespørsmålet, er nemlig at vår vampyrhelt Bill i sin tid som menneske faktisk var slaveeier. Dette fører naturlig nok til at Tara, den feministiske antirasisten og Sookies beste venn, setter opp alle forsvarsmekanismer. I forsvaret av sine rettigheter bygger hun selv opp under en rasistisk motivert skepsis, uten å være klar over det selv. Den dobbeltheten som oppstår når det er to former for rasisme som står mot hverandre skaper spennende spørsmål for en observant tilskuer. Hvor skal balansen ligge? Skal hun tilgi ham for at han en gang betraktet svarte mennesker som eiendom, dersom han har vært i stand til å utvikle seg i takt med de tohundre årene som er gått? Burde han be om unnskyldning? Er han i stand til å utvikle seg med tiden? Og hvor langt kan kritikken hennes gå, uten at hun krysser grensen mellom kritikk og rasisme?
Og det er ikke til å komme utenom at skillet mellom vampyrer og mennesker er hakket større enn et kunstig skille mellom svarte og hvite. Vampyrer utgjør en reell fare, fordi de faktisk spiser mennesker til aftensmat. Likevel burde de siste hundre årene med frigjøringskamp ha lært oss noe, og et apartheid slik bartenderen foreslo er erfaringsmessig ikke løsningen. Hvordan løse konfliktene uten urettferdig behandling?
Min fascinasjon for vampyrer er hentet frem og tørket støv av, som en gammel dagbok. Jeg husker ting jeg hadde glemt, tillater meg å synes at spisse hjørnetenner er tiltrekkende og gleder meg over at jeg finner slik glede i det. Det hadde likevel bare vært en vanlig serie, hadde det ikke vært for det antirasistiske budskapet. Jeg er særdeles glad i kultur som bringer opp spørsmål om samfunnspolitiske problemer, men som gjør det ved hjelp av overnaturlige elementer. Neste episode slippes natt til mandag, jeg gleder meg.

Her er introduksjonen. Ved første gjennomgang er det for mye kvinnekropp og for lite estetikk. Den sjette gangen en ser den, har den utviklet seg til å bli tilnærmet genial.


10 comments:

  1. Så fint at du har skrevet en slik genial post om True Blood. Jeg er ganske hekta på den selv, til tross for at jeg er enig i at den ikke er feilfri og lang i fra så fantastisk som Six feet under.
    Jeg er også så fullstendig enig i det du sier om erotikk vs eksplisitte sexscener. Ting som blir antydet er så utrolig mye mer opphissende og pirrende enn "full frontal, full on". Som i den episoden der Sookie må drikke av blodet til Bill for å bli leget for skadene sine. Snakker om sexy! Jeg klarte knapt å sitte stille... (Skjønt, han jeg så det sammen med syntes det var ekkelt, så kanskje det bare er jeg som er rar).

    Er forresten akkurat ferdig med å lese en kjempebra, litt uvanlig vampyrbok: "La den rette komme inn" av John Ajvide Lindqvist. Filmatiseringen kommer til kino til helga, boka anbefales på det sterkeste!

    ReplyDelete
  2. Haha, så flott! Jeg har faktisk nettopp lest "låt den rette komma inn"! Det var en vampyrroman utenom det vanlige, og det var så god! Jeg lette etter en åpning for å snike inn reklame for den i teksten, men jeg fant aldri plass - det var bra du kom trekkende med den her. Jeg leder meg veldig, veldig til helgen.

    Og ja, episode to! Jeg så den scenen og tenkte "hvis jeg fikk en kjæreste, burde vi se dette sammen. For åh!" Dessverre har du sikkert rett, gleden ved blodige hjørnetenner, åpne pulsårer og det intime ved å slikke blod av hodet til noen er sikkert sær. Men åh!

    ReplyDelete
  3. Då du fyrst skreiv om erotikk vs. eksplisitte sexscener, tenkte eg berre på dei faktiske sexscenene, der broren til Sookie har seg med ulike kvinner. Dei er jo heller eksplisitte og lite erotiske, spør du meg, så eg vart direkte forfjamsa. Men jau, eg er samd i at det er mykje erotikk mellom vår vampyrhelt og vår synske heltinne.

    ReplyDelete
  4. Eit ord til deg i dag, ettersom du heiter Engelstad og hev skrive um Aasen og eg gler meg til i morgon, her er eit ord frå Norsk Ordbog:

    Engspretta.

    Veit du kva ei engspretta er?
    Det er noko som sprett i engi. Og kven sprett i engi?

    Grashoppa!
    (kann henda er det litt kaldt for henne no, men er ein dag såg eg både livande billor og makk, so det er enno liv uti graset.)

    God natt!

    ReplyDelete
  5. Ja, den introen er helt genial. Den produserer så mange intense følelser, ubehag og overraskelse, den blander sammen det menneskelige og det dyriske - alt i den introen er crazy. Jeg vet ikke hva som er mest skremmende, KKKerne, kidden som spiser noe fryktelig blodig, eller de spasmiske religiøse. Angst! Hoho! og - I wanna do bad things to you....

    Mindblowing.

    ReplyDelete
  6. Minner meg kanskje litt om Nick Caves Red Right Hand-video:

    http://www.youtube.com/watch?v=DrodaLzfi5s

    ReplyDelete
  7. MEn nei! Ungen spiser jo ikke noe forferdelig blodig, ungen spiser et jordbær eller noe liknende! Det er jo det mest geniale av alt, akkurat den strofen der, "I wanna do bad things with you", kombinert med en liten gutt som spiser noe rødt og uskyldig og FÅR det til å minne deg om blod og "bad things"! Min favorittsekvens i hele introen.
    Ellers, ja, det er nettopp den blandingen som er så bra. KKK, religiøs fanatisme, små unger, dødelige slanger, sex og forråtnelse i skjønn kombinasjon.

    ReplyDelete
  8. Må nevnes: Posten ble skrevet før jeg visste du også hadde skrevet om den.

    ReplyDelete
  9. åhå, jeg har lest den allerede. Selvsagt, jeg sjekker bloggen din jevnlig. Og jeg har en cd som jeg hadde tenkt å sende deg for en ukes tid siden, som inneholdt de første episodene, jeg tenkte det skulle muntre deg opp. nå får jeg sende deg noe annet muntert ;)

    ReplyDelete