Seks Fot Under

Serien Seks fot under er blant det beste, for ikke å si det beste som har gått på norsk tv noensinne. Plottet er ganske enkelt, og likevel helt genialt, fordi det bryter med absolutt alle tenkelige tabu som måtte finnes i det amerikanske samfunnet. Det handler om en familie og deres nære venner, hvorav de to eldste sønnene driver et familiefirma: et begravelsesbyrå. Bare det, at hver enkelt episode omhandler døden på et eller annet vis, hver episode starter med et dødsfall, som regel noen som blir en del av arbeidet deres, bare det er et brudd på vår tids bastante diskurs om at døden ikke skal sees, døden ikke skal høres, den skal ikke snakkes om. Her snakkes den om, alltid. Hele serien bygger faktisk på det, fordi den begynner i det faren, som pleide å drive det, dør og etterlater firmaet til resten av familien

I tillegg er Alan Balls fantasi, som er mannen bak denne tvserien (for øvrig også mannen bak American Beauty, for dem av dere som likte den) full av en helt fantastisk fantasi. Noen av de beskrevne dødsfallene er overraskende enkle i sin naturlighet, og noen... Tja, noen er bare fantastiske. Finnes ikke noe bedre ord. Kanskje skal jeg lage en toppfem dødsfall i seks fot under.
Døden er forøvrig ikke det eneste tabu Ball bringer opp. Den yngste sønnen, David, er homofil. Dette er helt greit for den katolske familien hans, men for yrkesvalget hans – han vil i utgangspunktet bli kappelan – er det kanskje problematisk. Med tiden blir dette et mindre problem, da han får en svart og pen kjæreste, Keith. Merk dere, en svart, homofil mann og hans hvite kjæreste, med tilhørende sex, blir faste innslag. Vet ikke engang om det er lov, Hollywood har virkelig regler mot sånt.

Dette er bare to av de mest åpenbare tabuene serien tar opp. Alan Ball er ikke redd for noe, det være seg mental sykdom, utroskap eller rett og slett sorg. Uansett hva denne tvserien medbringer, og tro meg, det er umulig å forutsi, er det beskrevet og illustrert så troverdig og sårt, eller humoristisk og naturtro, at handlingen setter seg i kroppen din og personene blir mennesker du er glad i. Galant blir klisjeene unngått og erstattet med fortellinger som forandrer dagen din. I likhet med American Beauty er filmingen estetisk vakker, og det stiligste av alt; den er estetisk vakker nøyaktig slik Claire, yngstedatteren i familien, ville ha gjort det. For det er det tøffeste ved serien, ved siden av en genial utforming av en veldig god historie, Ball har øyne for detaljer. Alle i familien likner hverandre, ikke så mye i utseende (skjønt, litt der også) men i kroppsspråk og personlighet. David likner veldig på sin mor Ruth. Eldstesønnen Nate likner veldig på faren sin, stadig mer etter som årene går. Yngstedatteren Claire likner stort sett på tanten sin, Ruths kunstneriske søster, men en gang i blant blir Ruth revet med av en følelse, hun mister kontroll over selvbeherskelsen – og plutselig ser du Claire i hvert trekk.
Det finnes fem sesonger, og i løpet av disse fem årene utvikler alle personene seg i takt med hva de opplever. Ikke det, de beholder fremdeles personligheten, de viser bare ulike deler av den – genialt fremført.

Det kanskje beste eksempelet på de virkelig små detaljene, som denne serien aldri unnlater å ivareta, er hentet siste episode i sesong fire. Claire har endelig en egen utstilling og hun er så neddopet at hun svimler. Mens hun går bortover gulvet er hun farlig nær å besvime, og du ser henne bli blekere for hvert skritt. Slike detaljer snakker jeg om. Hvilken annen tvserie sminker noen på vei bort over gulvet, for å få det naturtro?

Hvis du ennå er en av dem som ikke har sett en episode, det være seg fordi det går sent på fredager, fordi du er mot tvtitting eller fordi du ikke ante at dette var bra - se en episode. Last ned fra en ulovlig internettsak og se. Det er så bra.

Dette bildet er tatt av "claire" under et viktig bryllup i siste sesong. For at det virkelig skulle bli fine bilder som viste kreativitet og stort talent, hyret de inn en ekte, berømt fotograf til å ta bildene. Ikke noe juks her, nei.