Etter litt te, mocca eller kakao kom jeg på at jeg jo faktisk har en blogg, og et kamera – det var med andre ord tid for tortur. Jeg fikk plassert dem ved siden av hverandre og ba dem hyggelig, i en tone som ikke åpnet for motsigelser, om å smile pent til kamera. De gjorde selvsagt som jeg ba dem om, uten å mukke, og etter flere smertefulle forsøk fikk vi omsider tatt noen bilder som så noenlunde presentable ut. Mer enn det, jeg er kanskje partisk, men jeg synes de er ganske så pene begge to.
Ut over kvelden ble vi sultne, og vi beveget oss ut i slaps og duskregn for å finne en resturant eller kafè med god mat. Trondheim er kanskje en fantastisk by, men på matfronten mangler de litt erfaring, i sentrum kan du velge mellom : burger king, mcdonalds, en peppes som henger fast i kjøpesenteret og derfor "stenger" tidlig... og ellers hva? Den indiske så skummel og dyr ut, den kinesiske var svart og stille og den amerikanske så uappetittelig ut. Vi endte opp på noe så tradisjonelt og fantasiløst som Egons, spiste god mat for en hundrelapp og hadde det kjempekoselig.
På vei omkring for å finne mat måtte vi forbi, eller rettere sagt innom Platekompaniet. Nå er det riktignok Annette og jeg som er musikkentusiaster. Hilde er stort sett glad i radioen, og ellers noen få plater ala vamp og musikaler, dermed ble stemningen litt rar og spent. Helt til Hilde, etter en samtale om High Fidelity som vi begge liker, foreslo at vi skulle lage en cd med musikk vi trodde hun ville like. Vi kastet oss over oppgaven med liv og lyst! Stort sett hele resten av kvelden arbeidet hodet mitt med mulige sanger og artister, helt i Nick Hornbystil – jeg skal holde dere oppdatert på hvordan det blir.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar