En storesøsters Dype Tanker

Jeg tror det er oss storesøstres harde plikt, vårt lodd her i livet, å bekymre oss for alt mulig. Særlig bekymrer vi oss ustanselig for dem vi er glade i. Vi er konstant urolige for noen, det være seg venner, familie, kjæresten eller lillesøsken. Alltid er det noen som ikke har det helt lett, og alltid vet vi om det og bekymrer oss. Selv når alle har det bra, har vi en tendens til å se etter tegn på at noe er galt, slik at vi skal vite om det og kan forsøke å rydde opp i problemer. Jeg skal vedde på at dersom en gjorde en undersøkelse, ville en finne svært mange nevrotiske storesøstre.

Vi bekymrer oss også for mye annet, som for eksempel fremtiden.

Fremtiden er et vanskelig tema, fordi den ikke kan planlegges og struktureres helt sikkert. Fremtiden bringer bestandig med seg uforutsette ting, og likevel må den planlegges og forutses ned til den minste detalj, det er vår jobb. Den bringer nemlig med seg viktige valg som en storesøster helst skal ha tenkt gjennom og tatt på forhånd, før de kommer opp. Problematiske situasjoner skal helst være forutsett og forhindret av oss, det er vår oppgave å hindre at noe går galt. Dette er vanskelig. Jeg, og flere storesøstre med meg, ligger med jevne mellomrom våken om natten og bekymrer meg for fremtiden og for alle de valgene jeg må ta. De fleste valgene kan oppsummeres med ”hvordan vil jeg leve livet mitt, og hvordan vil det påvirke andre?”, valg som ikke vil påvirke meg eller noen andre før om mange år, hvis noengang, men som likevel føles som om de bør tas straks – helst i natt.

Uansett hvor mange ganger en forteller seg selv at hele verden ikke er ens eget ansvar, og uansett hvor mange ganger en minner seg selv på at i en alder av nitten kan det knapt forventes at en har alle fremtidsplaner klare, dukker disse tankene opp. Da er det bare å bekjempe dem med hyggelige gjøremål, som for eksempel bloggskriving og bollespising, til de drar sin vei.