Saken er den at jeg elsker kino, og hver gang jeg er litt sliten eller jeg har litt hjemlengsel eller jeg av en eller annen grunn føler behov for avveksling – da oppsøker jeg kinoen. Jeg elsker lukten som møter deg det øyeblikket du kommer inn i lokalene, lukten av salt og fett og mennesker. Jeg elsker varmen som vanligvis slår mot deg, en kontrast til det vanlige kalde utenfor. (særlig siden en gjerne går på kino i vinterhalvåret.) Når en først er kommet inn i lokalet elsker jeg mørket som omgir deg, gjør deg liten og ubetydelig og anonym, men aldri ensom. Jeg elsker den store skjermen som suger deg inn også under dårlige fortellinger, og jeg elsker den høye lyden som plager andre, den som får setet til å dirre og hjertet til å endre rytme. Kino er i det hele tatt ganske fantastisk.
Vi skulle se ”Pans Labyrint”, en skrekkeventyrfilm som foregår i Spania helt i begynnelsen av Francos tid – den handler altså litt om fascisme og litt om fauner og alver. Hovedplottet er en parallellhistorie hvor Ophelia, den lille jenten som er heltinnen i historien, vandrer mellom den harde virkelighet hvor moren hennes har giftet seg på nytt med en fascistisk militær leder og en annen, underjordisk verden. Jenten er nemlig ettersigende prinsesse i underverdenen, en prinsesse som gikk seg vill på jorden for veldig lenge siden. For å bli prinsesse igjen må hun klare tre oppgaver, et klassisk eventyrtrekk. Både filmen og Guillermo del Toro, den mexikanske regissøren bak filmen har fått supersterk ros, så vi gledet oss.
Filmen var fin, den. Kanskje ikke helt det fantastiske og overveldende vi var blitt forespeilet, men absolutt en god idè og definitivt vakker filming. Den brutalt ærlige volden var overraskende, men godt gjennomført og helt på sin plass – vi snakker tross alt Spania 1944. Dessuten - kule monstre! særlig barneeteren med øyne i hendene:
Korrespondansen mellom de to parallellhistoriene var dessverre litt mangelfull. Flere steder kunne historiene vært mer parallelle og derfor hatt mer med hverandre å gjøre – i stedet ble sammenhengen litt utydelig. Dog ganske pent knyttet sammen mot slutten, fremdeles uten sammenheng men med felles knutepunkt.
Det som trakk mest ned var kanskje den utrolig dårlig oversatte tittelen. Filmen handler slett ikke om Pan, men om en faun og labyrinten ned til underriket, og nettopp det inngår også i den spanske tittelen. Navnet Pan skal brukes med omhu, det er ikke synonymt med en hvilken som helst faun. Les mytologi, folkens!
Noen nevnte noe om en bok. Finner foreløpig ingenting om det, men den boken vil jeg i så fall lese. For som sagt, idèen er knallgod.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar