magi, vennskap og tilbakevendende bøker

Noen bøker blir en aldri ferdig med. En ramler over en bok, leser den og vet kanskje allerede da at dette blir en god venn med tiden. Det hender også at en leser boken, glemmer den og kommer plutselig på den to år senere, som en venn en plutselig savner og vil hilse på. Biblioteket er redningen, løsningen, svaret på disse vennene, der ligger vennene og venter på deg til du vil treffe dem igjen. Bøker er trofaste venner.

En gang i blant oppstår likevel så nære vennskap til en bok at en ønsker desperat å ha henne i nærheten hele tiden, i din egen bokhylle. Bibliotekets løsning er ikke lengre nok, savnet er for stort. De bøkene skaffer en seg, på et eller annet vis. Når de først er anskaffet, det kan ta flere år hvis det er en ukjent eller gammel bok, plasserer en dem i bokhyllen og tar dem frem for å bla i en gang i blant, kanskje lese et kapittel der og en avslutning der. Det kan gå veldig lang tid mellom hver gang boken blir lest fra perm til perm, men vissheten om at den står der er en trygghet og en trøst.

I høst ga jeg fra meg en bok jeg er glad i, til en som er enda gladere i den og som dessuten lengtet etter den. Hun trykket boken til brystet og bladde i den resten av kvelden. Offisielt var boken kjøpt fra en bruktbutikk i Bergen, fordi det faktisk var en god mulighet for at jeg kom til å finne den der en vakker dag, jeg kom den bare i forkjøpet, og fordi det er lettere å ta imot en bruktbok enn en privatbok. Vi var flere om planen, for vi er en fin vennegjeng som liker å gjøre andre glade.
Naturligvis oppsto et lite hull i bokhyllen, men et hull som raskt ble demmet opp for ved å omplassere noen bøker, og hullet var dessuten langt mindre enn gleden hennes over den nye boken.

Så, i dag tørket jeg støv og ryddet i min lille stue. Som alltid hilser jeg på bøkene, og som alltid kjenner jeg bokhyllen min ned til siste lefse. Derfor ble jeg sterkt forvirret da jeg så en bokperm som både var velkjent og som samtidig ikke skulle være der – jeg hadde jo gitt den vekk?

Det ble plutselig min tur til å smile fjollet, klemme en gammel venn og bla i den med varsomme bevegelser. Denne utgaven er riktignok av nyere dato, den har ikke mine gamle skriblerier og henrykte anmeldelser i seg – muligens er dette en av de siste, nesten uberørte utgavene som finnes. Det er en skatt som har funnet veien tilbake til bokhyllen min, en skatt jeg ble nesten fikk tårer i øynene av.

Selvfølgelig lurer jeg på hvordan den kom seg dit. Min første tanke er magi, ren magi. Boken ble tryllet hit av ukjente, litterære krefter som binder oss og bøkene sammen, de samme kreftene som gjør at en bok kan bli en venn.
Deretter blir jeg mer pragmatisk, og jeg husker at jeg hadde besøk av noen i går, noen som kjenner til at jeg ga fra meg boken. Den mest sannsynlige forklaringen er altså at noen har gjengjeldt den tjenesten jeg gjorde for vår felles venn, noen har letet opp denne boken og deretter gått til anskaffelse av den, for så å gi den videre til meg som ville bli glad for den. På en måte blir det litt magi i den forklaringen også, en slags hverdagsmagi som baserer seg på den underlige tingen som heter vennskap. Den forklaringen er den fineste. Takk.

s