En milepæl

Noen ganger i livet opplever en noe så sterkt og omveltende at allerede mens det skjer, allerede før det skjer, vet du at dette kommer til å forandre hele livet ditt, ditt syn på verden og ikke minst – ditt syn på deg selv. Å begynne på skolen er gjerne en sånn ting. For noen er den første kjæresten en sånn opplevelse, det var det i hvertfall for meg. Den dagen du oppdager at du er voksen. Det øyeblikket du får bloggen din til å virke. Det finnes mange eksempler, alle individuelle – her skal jeg fortelle om den første jeg kan huske, og kanskje den sterkeste jeg noensinne har opplevd. Fordi den var først ute? Fordi den har påvirket, og kommer til å påvirke meg til jeg dør? Hvem vet?

Jeg var seks år gammel. Eller vent, egentlig burde denne historien begynt mye før, for den bygger på en drøm jeg har hatt... omtrent alltid. Men for enkelhets skyld, la oss begynne med å si at jeg var en seks år gammel svært så veslevoksen jente som gikk siste året i Slettebakken barnehage og hadde ett stort ønske i verden: å bli storesøster. Favorittboken min var ”Brødrene Løvehjerte” og jeg elsket filmatiseringen av Ronja Røverdatter. Jeg drømte om å ha noen jeg kunne omtale som ”Bror min” (Kavring om Jonatan, B.L) eller Søster mi (Birk til Ronja, R.R.). Jeg prøvde å kle meg så voksent som mulig, helst med en spesiell hestehale som jeg kalte storesøsterhestehalen, jeg lekte storesøster med dukker og prøvde på alle vis å gå opp i storesøsterrollen. Og ennå hadde jeg ingen lillesøsken, av den enkle grunn at mammaen min og pappaen min ikke klarte å få flere barn. Så vidt meg bekjent er jeg faktisk et medisinsk mirakel, og et ganske godt et også, men flere mirakler enn meg kom ikke. Så hva gjør familien Mellin – Olsen?

Vi ser oss rundt i verden. Og husker at det finnes noe som heter adopsjon. Og setter i gang papirarbeidet som ligger bak hver eneste adopsjon, og dette er grunnen til at historien egentlig kanskje burde begynt før, for papirarbeidet er en byråkratisk mølle på solceller i Bergen. Men for meg begynte den en dag i regnet, en vanlig skoledag i nulteklasse på Fridalen. Et rop vekket meg opp fra mine sedvanlige dagdrømmer, mammen min var her. Merkelige greier, hun skulle jo helst vært på jobb?

Fakta er at hun faktisk var på jobb, mammaen min jobbet som postbud på det tidspunktet og hun hadde for bare noen minutter siden sittet på en kontorplass og sortert post. Deriblant post til seg selv, med avsender ”adopsjonsforum”. Inni konvolutten lå et brev, med et navn: Getaredah – og et lite, svarthvitt passfoto av en gutt som skrek av alle krefter. Og i et anfall av manisk glede forlot hun plassen sin, satte seg på en sykkel og dro til meg, fem min. unna, for å vise meg det første glimtet av bror min. Jeg husker det glitrende klart, og henter det frem en gang imellom når jeg vil tenke på noe fint.

Dette var altså høsten 1993. I Januar 1994, for altså akkurat 13 år siden, reiste familien min for første gang til Afrika. Mer spresifikt reiste vi til Etiopia, landet som pr. dags dato driver grusomheter i Somalia, men det visste vi ingenting om da, og ikke ville det brydd oss større. Det ventet et barn på oss, på andre siden! Aldri har vel noen av oss hatt sånn reisefeber. Og vi landet på en flyplass i Addis Abeba etter nesten et døgn på fly, stive og spente. Riktignok måtte vi vente en dag eller to, før vi reiste til barnehjemmet. Og nå er vi omsider fremme ved min skjellsettende opplevelse, den som var hele poenget med denne historien: aldri har jeg opplevd noe sterkere enn å holde lillebroren min for første gang.

Denne bloggen skulle egentlig ha som hovedtema et eller annet om storesøstre og deres forhold til verden omkring. Som du ser gikk den planen litt i oppløsning, men postes om det skal det!