Jeg vil ikke møte Jesus

Det er noen år siden jeg resignerte over det faktum at jeg ser ut som en gladkristen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg utstråler tydeligvis et eller annet signal om at Jesus er den viktigste personen i mitt liv, selv om han slett ikke er det. Denne gang var det mormonere.

Jeg står utenfor studentersamfunnet. Det er kaldt. Det er vått. Det er glatt. Jeg vil gjerne inn, for jeg skal se kameraten min spille hovedrollen i en studentmusikal. Jeg har skuldrene under ørene fordi det blåser, øretelefoner med Belle & Sebastian i på fullt og ryggen vendt mot gaten. Bak meg prikker noen meg på skulderen.
Jeg snur meg, og ser rett inn i ansiktene til to veldig søte jenter. De ser håpefulle på meg, og jeg tenker umiddelbart at de kanskje tror de kjenner meg, eller at de kanskje skal på musikal de også og lurer på veien inn. Så jeg tar av meg øretelefonene og sier samtidig et åpnende "ja?" -

før åpningssetningen deres når meg, og det blir klart hva jeg nettopp svarte på. "Vil du være med i kirken vår?"
"Nei!" svarer jeg, for det vil jeg virkelig ikke. Jeg smiler unnskyldende og skal til å gå videre, da den mest frempå av jentene stanser meg med en mild bevegelse. Hun ser fremdeles håpefull ut. "Tror du på Gud?" spør hun. "Nei", svarer jeg igjen. Jeg ser hvordan ansiktet hennes faller litt, jeg har tydeligvis nettopp sagt noe sjokkerende og uforståelig. Derfor blir også neste spørsmålet kontant og oppriktig uforstående; "Hvorfor ikke?"
De satt meg litt ut ved det første spørsmålet, om hvorvidt jeg ville bli med i kirken deres. Ikke engang gladkristne jeg har truffet før har åpnet samtalen med akkurat det spørsmålet, det første spørsmålet pleier å handle om jeg har truffet Jesus eller ei. (Det har jeg ikke. Etter ryktene er han død.) Dette spørsmålet setter meg virkelig ut, i kanskje fem sekunder. Det høljeregner, det er kaldt og jeg er fremmed - og hun forventer virkelig at jeg skal forklare henne hele mitt livssyn i løpet av én, kanskje to setninger?
Etter fem sekunder bestemmer jeg meg for at jeg skal snu spørsmålet. "Hvorfor tror du?"Spør jeg, og denne gang blir hun nølende, for som sagt, det er ikke et lett spørsmål å svare på. Jeg gjetter, og foreslår at det kan være fordi hun føler ham, at hun kanskje kjenner at han er der? Og ansiktet hennes bryter ut i et kjempesmil, og hun blir engasjert, for akkurat slik er det!
"Det gjør ikke jeg", sier jeg. "Derfor tror du, og ikke jeg."
For meg er dette en ganske grei konklusjon. Du tror, det gjør ikke jeg, ferdig med saken. Jeg snur meg halvveis igjen, fremdeles på vei inn i varmen, da hun igjen rører mildt ved armen min. "Men har du lest Guds ord?" Og jeg kjenner at tålmodigheten min er i ferd med å renne ut. For ja, jeg har lest Guds ord. Jeg har vært gjennom mer enn én spirituell fase, der jeg har lett forgjeves etter et eller annet spirituelt tegn, en eller annen følelse av noe religiøst. Jeg har lest deler av det GamleTestamentet, jeg har lest hele det Nye Testamentet, jeg har lest biografier om Frans av Assisi og Jean D'Arc, jeg har lest Gilgamesh og Koranen, jeg har til og med dyppet tærne i alternativ Wicca. Mitt livssyn er ikke et kunnskapsløst ett. Religion er et spennende emne, synes jeg, et emne jeg har stor respekt for, men jeg har fremdeles til gode å møte en religion som treffer noe i meg. Jeg føler ingenting. Jeg føler ingen Gud, det være seg en hindugud, en Allah, en Jahve eller kristen Gud. Men ja, jeg har forsøkt, både som egen søken og ut fra ren akademisk interesse. Og dette forteller jeg dem. Igjen forteller jeg dem at jeg har faktisk kjent etter, men jeg tror ikke, selv om jeg har lest, selv om jeg har lett - og jeg trives slik.
"Men har du lest Mormonernes bok?"
Og verden faller på plass. Selvsagt. Omsider kan jeg plassere dialekten hennes, som slett ikke er en dialekt, men en subtil amerikansk aksent forkledt i upåklagelig norsk. De er mormonere. "Hmm", tenker jeg, det er lenge siden sist jeg ble oppsøkt av dem. "Nei", svarer jeg høyt, og jeg kveler den neste tanken, "Jeg har lest Twilight, teller det?". Det er useriøst, og det er respektløst, og jeg vil gjerne vise dem respekt. Derfor prøver jeg igjen å fortelle dem at de kaster bort tiden på meg, de bør finne noen andre, de kommer ikke til å frelse meg, for jeg har det bra som gudløs. Det er bare det at de ikke gir seg. "Du må lese mormonernes bok" utbryter den andre av dem, hun som ikke har sagt så mye. "Det er også Guds ord! Du har ikke lest Guds ord før du har lest den!"
Og dette siste er grunnsteinen i alles misjonering, ikke bare mormonerne, men også den gamle, gale rasistdamen på bussen, også menneskene fra Kristkirken som åpner en tilfeldig samtale i køen på bensinstasjonen, også Jehovas Vitner som på død og liv skal gi meg bladet sitt. Deres religiøse skrifter er også Guds ord, og jeg har aldri møtt Gud før jeg har lest dem. Problemet med denne retorikken er at jeg ikke føler noe behov for å treffe Gud.

Religion er spennende. Jeg har alltid syntes at livssyn, diverse livssyn, er et interessant samtaleemne, fordi det forteller så mye om menneskeheten, om vårt behov for fortellinger, om våre behov for å forklare ting og om hvor viktig det er å føle en mening med livet. Wiccaene har sine ting, shiamuslimene sine, Jehovas Vitner sine, men alle demmer opp for et eller annet behov. Jeg synes dette behovet er interessant, og jeg synes fellestrekk ved religioner er spennende, og jeg synes at det å snakke seriøst med folk som tror på andre ting enn jeg gjør er kjempemorsomt. Sannsynligvis er det derfor jeg signaliserer "gladkristen", uansett hva jeg går kledt i, uansett hvordan jeg sminker meg, uansett hvordan jeg holder kroppen, uansett hvem jeg er med. Jeg kan stå i en levende samtale med venner, hvorpå noen kommer bort og skal misjonere - og de retter fokus på meg. Jeg kan sitte på bussen og se ut av vinduet, og sidepassasjeren viser seg å være på misjonærstien. Jeg kan sitte i parken med en kamerat jeg tror jeg liker, hvorpå han, ut av det blå, forteller meg at jeg må tro på Gud. Lenge trodde jeg at alle hadde det slik, ettersom alle har hatt uinvitert besøk fra Jehovas Vitner en gang, men etter stikkprøver hos venner viser det seg at det er ikke slik; jeg er spesiell, jeg tiltrekker meg dem.
Noen av de mest givende samtalene jeg har hatt har vært med venner som tror, der de forteller meg hva de tror på og jeg forteller hva jeg tror på, hvorpå vi blir bedre kjent med både oss selv og hverandre. Hva har vi for fellesverdier? Hvor skiller vi fra hverandre, og på hvilke måter, hva er viktig for oss? Dette er spennende samtaler. Når fremmede mormonere krysser gaten for å misjonere meg, er det ikke spennende. Det er irriterende. Religion er et artig tema å snakke om, så sant det skjer med gjensidig respekt. Jeg prøver veldig hardt å opprettholde respekt for andres trossyn. Det er veldig vanskelig å mestre når noen skal misjonere meg - for jeg opplever misjonering som så respektløst. Jeg respekterer deres rett til å tro, men jeg krever den samme respekten tilbake - jeg krever at jeg blir respektert som ikketroende. Det er også et livssyn, og det er like personlig som å føle seg hjemme i en religion - og det er like vanskelig å skulle beskytte seg, når noen angriper din rett til ditt livssyn.
Jeg vet at de ikker mener det slik, de to søte jentene som trosser regnet for å frelse meg. De mener ikke å være respektløse, men jeg opplever dem som det likevel, når de fortsetter samtalen, trass i at jeg vennlig og bestemt signaliserer at jeg ikke har tenkt å bli med dem. Når de trass i alt jeg har fortalt dem om hvordan jeg har lest, men jeg tror ikke, og jeg føler ikke noe behov for å tro, vær så snill å gå videre til noen som dere kanskje kan frelse - når de trass i alle mine vennlige avvisninger insisterer på at jeg må ta i mot en løpeseddel eller tre - da opplever jeg dem som respektløse. Jeg opplever det som respektløst, når noen ikke vil akseptere at jeg trives med livssynet mitt, og når de bestemmer seg for at deres livssyn også vil være riktig for meg. For nei, jeg har ikke lyst til å møte Jesus, og livet mitt er flott slik det er.