Friday, October 3, 2008

jeg har plantet et familietre

Åh, de kristne fanatikerne har helt rett. Kjernefamilien er i oppløsning. Og godt er det.

Fra tid til annen snakkes det mye om oppløsningen av kjernefamilien. Konservative, kristne fanatikere trekker frem kjernefamilien som det nostalgiske, perfekte, og grøsser ved det de tror har erstattet denne koselige, lille kjernen: enslige og homofile (gjerne i kombinasjon.)
De tror det nye samfunnet som vokser frem, er et skadelig samfunn, et ensomt samfunn uten sosiale sikkerhetsnett, et sikkerhetsnett som engang besto av kjernefamilie og påfølgende slekt, et ufeilbarlig system. Åh, hvor de tar feil, de konservative! Dette er nemlig ikke en elegi over kjernefamilien, dette er en hyllest til det som kom senere, til min generasjons familiestrukturer, dette er en hyllest til min familie.

Det var noen som kommenterte fenomenet til meg en gang, men da hadde jeg allerede reflektert over det lenge. Jeg ble klar over det i en alder av fjorten, da jeg i rask rekkefølge fikk en søster og forkastet en far. Jeg ble klar over at selv om en ikke kan velge hvilke slekter en fødes inn i, så kan en etter hvert avgjøre hvem en ønsker å være i familie med. En familie er ikke, slik jeg ser det, en avgjort, fastsatt enhet. Familie er et selektivt fenomen, vi kan faktisk velge vår familie, og minst like viktig; min generasjon gjør det. Jeg vil referere til Virrvarrs utmerkede bloggpost om å slå opp med noen, for denne bloggteksten forteller om noe mange jeg kjenner har opplevd. En kan slå opp med foreldre, søsken, bestevenner, bestemødre eller et helt slektstre, dersom de ikke fyller de kriteriene du stiller som absolutt minstekrav. Men når en avskjediger mennesker som er plassert i en familiesituasjon nær deg, fordi de ikke gjør jobben sin skikkelig, hvem skal da overta?
La det være sagt først, denne familiefilosofien tar overhode ikke høyde for den økonomiske strukturen som har ligget til grunn for kjernefamilien og for samfunnet som ordnet i kjernefamilier. Min generasjons familiesystem likner først og fremst ganske mye på det slektssystemet en har hatt før oss i spørsmål om sosiale funksjoner, og for enkelhets skyld har jeg holdt meg til det.

I kjernefamilien fantes det en innerste kjerne, den innerste ringen, som besto av nettopp det; en kjernefamilie. Den innerste ringen i en kjernefamilie besto, skal en tro kristenfanatikerne og de konservative, av en mor, en far og etpar barn. Dette, mener folk, var en perfekt sammensetning av både kjønn, alder og samfunnsmessig økonomisk lønnsomhet. Jeg tror mange av oss som nå danner våre egne former for nye familier, har vokst opp med nettopp denne kjernefamiliens frafall og oppløsning, og vi kjenner den godt.
La oss derfor deretter flytte oss til den neste sirkelen, den som ligger like utenfor selve kjernen. Den klassiske kjernefamiliens neste kjerne består selvsagt av slektninger, den består av mor og fars foreldre, mor og fars søsken, deres barn igjen. Dette blir litt mer ytre familiemedlemmer som kjernefamilien treffer med jevne mellomrom, som en treffer til jul, til påske, som en kanskje treffer til familiemiddag. Denne ringen har en avlastende, sosial funksjon, de er de voksne som mor og far skal søke trøst, støtte og kanskje selskap hos utover hverandre, og dette er den sirkelen hvor en kan be om hjelp til praktiske ting. Bestemor kan være barnepasser, barnet kan arve klær fra eldre søskenbarn, mor har kanskje en bror som kan snekre og far har kanskje den største bilen i familien. Dette er også en betryggende forsikring, for mor og far kan stole på at skulle skje med dem, vil denne sirkelen være tilstede.

Min generasjon, dersom du legger til et tiår eller to, så kjernefamilien dø. Vi vet alt om hvor sikkert sikkerhetsnettet var, for vi falt i det og oppdaget at det hadde enorme nettingshull og dårlige tråder. Kjernefamilien er en dårlig økonomisk løsning, og det er ingen garanti mot ensomhet heller. Vi vokste opp med aleneforeldre med elendig råd, mødre som bodde med voldelige eller spillgale kjærester og som ikke forlot dem, enten fordi han hadde alle pengene eller fordi de trodde blindt på riktigheten av en kjernefamilie, vi vokste opp med såkalte ”halv”søsken, tilsvarende ”halv”søskenbarn og enda mer forvirrende voksenrelasjoner. Noen av oss vokste også opp med våre foreldres gamle studiekamerater og bestevenner, mennesker som etter hvert ble mer våre tanter og onkler enn de menneskene vi faktisk var i slekt med. Deres barn ble kanskje mer våre søskenbarn enn våre faktiske søskenbarn, og vår forståelse av familie? Jeg har en teori om at den ble veldig, veldig klok.

Jeg vet i hvert fall at jeg lærte mer om funksjonen en familie må og bør ha, enn om hvor fantastisk kjernefamilien fungerte. Et eksempel; da jeg hugget langfingeren min i to i, da ringte jeg ikke tanter og onkler. Jeg ringte til Hanne Britt, som forbandt hånden min den gang jeg var liten og kuttet meg opp på en skarp saks. Når hun ikke kunne hjelpe, ringte jeg kusinen min, ikke fordi hun var i posisjon som kusine, men fordi hun var en av mine nærmeste venner. Verden hadde lært meg om viktigheten av nærhet, av vennskap. Verden hadde lært meg om hvilke voksne som faktisk var tilstede, og om hvilke venner jeg kunne stole på i en krisesituasjon. Jeg har lært å verdsette de menneskene i mitt liv som faktisk ser meg og bryr seg, og jeg har lært at det ikke alltid samfaller med dem som etter gamle familieregler skal ha den rollen.

I de nye familiene blir grensene mellom første og andre ring litt mer flytende, men de funksjonene som disse to ringene utfyller er de samme. I et samfunn som fremdeles er bygget opp rundt en kjernefamilie, men hvor stadig færre faktisk lever i et slikt fellesskap, flyttes de funksjonene som tidligere hang på det tradisjonelle familietreet. De nye familiene består av en innerste kjerne, bestående av noen få, svært nære familiemedlemmer, som er mennesker en selv har valgt ut i løpet av livet. For de fleste vil nok en eventuell kjæreste høre med blant dem. Kanskje består denne kjernen også av en vennegjeng som har kjent hverandre i årevis, kanskje er det en liten kjerne bestående av en eller to svært nære venner. Disse vennene får de samme sosiale funksjonene som en kjernefamilie pleide å ha, dette er den viktigste sosiale støtten og de viktigste rådgiverne, dette er de menneskene du er aller mest glad i og som du våger å vise hele deg til.
I den andre ringen finnes de menneskene som du bare treffer i bestemte sammenhenger, det være seg på fest, på skolen eller hvert år på sommerferie til hytten. Her kan du også finne mennesker som du stoler på, som du vet at alltid er der, selv om du ikke nødvendigvis deler hverdag med dem. Hvor grensen går mellom den nærmeste ringen og den neste er det bare du som kan avgjøre, og jeg tror at en viktig del av det å gjenkjenne seg selv består i å skulle gjenkjenne hvem som hører til hvor, og gjerne hvorfor. Dette heter å sette grenser, men det handler også om å anerkjenne hvem det er i ditt liv som faktisk svarer til de funksjonene som pleide å ligge i den tradisjonelle familien, det handler om å vite hvem du stoler på og det handler om å gi anerkjennelse til dem som faktisk fortjener den.

Jeg kan komme med fire eksempler på hvordan min familie er satt sammen.
Detf første eksempelet er kanskje det letteste å forklare. Sommerfuglen Tora er nemlig både en del av slekten min, dermed en del av den klassiske forståelsen av hva en familie er, hvilket betyr at jeg fint kan ramse henne opp som et familiemedlem, uten at noen blunker. For meg er det likevel viktig at hun ikke er en del av min nærmeste familie fordi hun tilfeldigvis har en kvart del samme familieblod som meg. Hun er min familie fordi vi har vokst opp sammen. Hun er min familie for alle kranglene vi har hatt, for alle begravelsene vi har gått i sammen, for alle gangene vi har gjort familieselskaper levelige sammen, for de overnattingene jeg tilbrakte på baderomsgulvet hennes fordi hun hadde varmekabler der, for alle gangene vi sang ”mamma kan jeg få en karamell” og skulle vaske ned steingrotten utenfor huset hennes. Kort sagt er hun min familie for det vennskapet vi har utviklet over de siste tyve årene, fordi hun bestandig har vært der og dermed gitt meg den kontinuiteten som trengs for at jeg skal kjenne virkelig trygghet.
Jeg har en annen kusine, selv om den eneste kontakten mellom våre foreldre har skjedd gjennom oss. Novemberbarnet Ingrid har nesten nøyaktig samme posisjon som sommerfuglen Tora, og den samme kontinuiteten forteller meg at dette er et vennskap jeg bygger min verden på, selv om vi treffes sjelden. Hun er en brostein som er så grunnleggende at jeg ikke husker på det, og hun reflekterer mitt liv på godt og vondt i en slik grad at jeg vet at jeg er mennesklig, og at jeg likevel er bra nok.
Som sekstenåring fikk jeg min første, virkelige kjæreste. Han har etter hvert blitt mye mer enn en kjæreste, han er blitt en av mine nærmeste venner og en del av den aller innerste sirkelen min. I løpet av fem år har jeg fått se mer sårbarhet hos ham enn hos noe annet menneske, og til gjengjeld har jeg våget å vise meg sårbar og hudløs for ham. Du kommer til et punkt hvor det ikke egentlig er tiden dere har tibragt sammen, men de øyeblikkene dere har delt som utgjør familiebåndet, og for hvert sårbare øyeblikk har han vokst seg nærmere meg.
Mitt nærmeste familiemedlem ble jeg for alvor kjent med for sju, nesten åtte år siden. (Sju år! Tenk på det!) Som hun selv uttrykte det i sommer, hadde vi hatt det minste tilløp til homofili ville vi vært kjærester. Nå måtte vi finne et bånd som kunne uttrykke en tilsvarende nærhet, men som ekskluderte det erotiske elementet. Vi konkluderte med at det nærmeste en kom, var å være søstre. Som fjortenåring fikk jeg altså en søster til, fordi språket vårt manglet et ord for den rollen vi fylte i hverandres liv.
Dette at språket vårt mangler begreper for de nye familierollene, er et problem jeg med jevne mellomrom møter på. Språket vårt vil plassere alle dem jeg har nevnt over, under kategorien ”venner”. Språket vårt er fattig på spesifikke begreper som kan beskrive disse nye familieforholdene, og de begrepene som brukes, forteller kun om økonomi, ikke om de sosiale rollene menneskene får i hverandres liv.

Derfor oppsummerer jeg stort sett at min nye, moderne familie rett og slett består av venner, et begrep de fleste vil forstå. På mitt organdonorkort står navnet til en venn. I en krisesituasjon vil jeg tilkalle venner, når jeg feirer noe vil jeg feire det med venner, i hverdagen er det venner jeg lener meg til og spiser middag med.

11 comments:

  1. Å. Steingrotten! Den var koselig, den.
    Kan si mye, men sier noe enkelt til meg fra deg til deg;
    Brisvrussvoupp!

    ReplyDelete
  2. Åh, hvor du er fantastisk! Du får meg bestandig til å le, vet du det?

    ReplyDelete
  3. Så bra! No blei eg litt meir kommunist her eg satt! Og det er så sant. Man får liksom ein eigen plass i historia når du skriv slik du gjer om at vår generasjon er dei som får oppleve kva det vil seie å klippe i stykker det derre tulletryggleiksnettet kjernefamilien liksom skal vere.

    Ned med kjernefamilien som økonomisk eining! Ja til kos og klem! Sant?

    ReplyDelete
  4. Akkuat! og åh, det var kjekt! At en blir mer kommunist, altså, jeg trodde jeg skrev det for høytflyvende og svadaistisk til det. Du leser hjertet mitt, jente :)

    Og jeg liker å plassere oss på kartet slik, vi er en generasjon med mange ting som berørte alle, men som tilhører oss, vi var dem som sto nærmest. Jeg samler dem, fordi de forteller om hva som er viktige for oss og hva som formet oss, fellestrekk for mange.

    Ned med familien som økonomisk enhet! Vil du bo i kollektiv med meg når vi blir gamle?

    ReplyDelete
  5. Hehe ! Pussig at du allerede tenker på eldrekollektiv ! Jeg har planlagt noe lignende det i det siste, men så er jeg jo snart gammel ! :-) Jeg kan starte det, så kan du og din generasjon overta det om 50 år !

    Jeg tenker meg at noen gamle, ungdommelige sjeler kan bygge små leiligheter i et tun, med store felles inne- og utearealer i sentrum. En liten vinbar også, kanskje, så vi kan nyte et glass med antioksidanter før sengetid. Og felles boblebad, f eks, så våre slitte ledd og muskler kan mykes opp.

    Så kan vi passe på hverandre, ringe etter sykebil når en av oss får slag eller brekker hoftene, og ellers kose oss, sammen og alene (viktig å ha en egen liten leilighet der en kan trekke seg tilbake også..).

    Høres bedre ut enn sykehjem, ikke sant ? :-)

    ReplyDelete
  6. Dette er visdom, Ellinor. Det håper jeg du vet.

    ReplyDelete
  7. Erna; jeg er en fremsynt dame, og jeg liker å planlegge fremtiden. Selvsagt planlegger jeg eldrekollektiv! Og det eldrekollektivet du beskriver, høres nydelig ut. Vi trenger en økonom til å lage et budsjett som virker. Eller vi kan gjøre revolusjon.

    Og takk. Om jeg er vis, er det et resultat av kloke venner i en stor familie.

    ReplyDelete
  8. Selv uten en revolusjon skal et eldrekollektiv være realiserbart. Flere tilskudds- og låneordninger finnes. Må bare sørge for at det er livsløpsstandard på boligene, rullestoltingjengelighet og slikt altså. :-)

    ReplyDelete
  9. Gjævt stykke. Eg trur ikkje eg skal segja meir en det.

    Men, eg hev tenkt so mangt på dette med yndlingsord. Ord som læt vænt og ser godt ut, ord gjer godt å segja. Ord som ter seg som varme, mjuke bylgjor i munnen. Eg er til no komen fram til at det er serskilde samband eg tykkjer um. Du nemnde /mj/ og /dj/-sambandet i "mjuk" og "djup". Eg likar sers godt /gt/ og /vt/, som "bygt", "trygt", "kløyvt". Det ser so himla pent ut!

    Og so hev eg ymse andre ord som eg held framum andre, i minsto i dag: "fullsøvd" (adj., som hev fenge nog svevn), "gjentune" (for eg tykkjer so mykje um gjentur!), "ferd" (me di ein kann nytta det um ALT), "skir" (tyder "rein", "klår").

    På attersyn
    -kf

    ReplyDelete
  10. Det er trygt å vite at en som meg, som ikke egentlig har tenkt over kjernefamiliens skremmende alvor, dens relative uoppnåelighet, og avstanden mellom den jeg er nå og den jeg ville blitt der, har en så fin kusine å støtte seg på.

    Fine kusine. :)

    ReplyDelete
  11. Novemberbarn, jeg er som sagt gladere for å være i familie med deg mye oftere enn jeg faktisk sier noenting om. Og det skal sies, ditt tilfelle minner meg på at kjernefamilien kan ha noe for seg, så lenge det ikke er en påtvunget standard. Jeg har tilbragt lørdagskvelder hos deg som er blant det varmeste jeg noensinne har berørt.

    Og du, vakre kreatur av en triveligere aukrustverden: du sniker deg etter hvert inn i familierekkene, du med. Bare så du vet det. Jeg liker særlig godt at du kommer trekkende med fine ord jeg kan rulle i munnen når jeg leser kommentarfeltet mitt, for jeg er glad i ordet "ferd" av nøyaktig samme grunner som du.

    ReplyDelete