Monday, January 15, 2007

Dylan og den store kjærligheten

Jeg var seksten da jeg oppdaget Bob Dylan for fullt. Sant nok, jeg hadde hørt litt og sant nok, jeg likte alt jeg hadde hørt, men den berømmelige Dylanbasillen som angriper nye mennesker hvert år og gjør ham i stand til å gi ut nye plater over førti år etter at den første kom, den basillen grep meg først da jeg var seksten. Og som så ofte skjer, det hadde sammenheng med en gutt.

Denne gutten het Kristian, og alle som har kjent meg de siste tre årene har hørt hans navn ganske ofte. Han var kommunist, han var pen, han var koselig, han var alt jeg noensinne hadde drømt om. I grunnen litt mer, jeg betraktet ham som langt utenfor min rekkevidde, et kunstverk jeg kunne betrakte på avstand og kanskje bli kjent med.

Og kjent ble vi. Vi dukket opp en natt i mai, kledt i mørke klær og litt spente – vi skulle ødelegge Hennes & Mauritsplakater sammen med noen andre. Og som de eneste uerfarne, i motsetning til de andre hadde vi aldri gjort dette før, fant vi hverandre og vandret gjennom Bergens gater sammen.

Musikk er et svært så trygt tema å diskutere en sånn natt, med en sånn person. Musikk ble altså snakket om. Og Bob Dylans navn ble nevnt, gjentatte ganger, med det resultat at jeg dro hjem på morgenkvisten og spilte det vi hadde av ham.Og i løpet av den dagen, muligens på grunn av manglende søvn, muligens på grunn av gryende forelskelse – i løpet av den dagen oppdaget jeg Bob Dylan. Basillen bet meg med sånn kraft at jeg nok aldri blir helt frisk, og jo mer jeg hørte, jo mer klødde jeg etter å høre mer. Og for hver sang flimret et fragment av Kristian på netthinnen min, han var på mystisk vis litt i nærheten når jeg hørte Dylans stemme. Sånn kjentes det, og sånn kjennes det til en viss grad fremdeles, Dylan og Kristian er evig forbundet.

Jeg lånte en plate av Kristian, en plate som kom ut i 1983 og heter Infidels. I lange tider var det albumet mitt favorittalbum av Dylan, ganske enkelt fordi jeg en gang hadde lånt det av ham, og han ble stadig viktigere i livet mitt. Vi ble kjærester natt til 21 mai og jeg holdt på å stryke til matteeksamen av bare nyforelskelse 22 mai. (jeg sto. Takket være et kontor som kunne utlevere kulepenn, linjal og kalkulator som jeg hadde glemt.) Samme dato fylte jeg forøvrig seksten og kom dermed over den seksuelle lavalder – et faktum vi ikke skal dvele stort mer ved.

Siden da har altså Kristian vært en del av mitt liv, på godt og vondt. Vi er fremdeles kjærester, og selv om det allermeste har utviklet seg og endret seg siden jeg var seksten, er vi fremdeles glade i Bob Dylan. Såpass at hvis alt går som det skal, inshallah!, skal vi på konsert sammen i mars.

1 comment:

  1. Åh, så skjønn historie! :D I'm a sucker for romance. :)

    Jeg har ikke hørt så mye Dylan, men liker stort sett det jeg har hørt.

    ReplyDelete