Sunday, April 27, 2008

edderkoppenes opprinnelse

I min lille, vidunderlige hybelleilighet er vi mange om plassen. Først og fremst er det selvsagt meg, og med jevne mellomrom en uforholdsmessig stor andel venner jeg inviterer på te, men på vårparten dukker det også opp en del små kreaturer som verken betaler husleie eller er invitert inn over dørstokken. Jeg mistenker at de fødes og bor under gulvet mitt, for jeg har ennå ikke klart å finne ut hvor de kommer fra. De dukker opp ingenstedsfra omtrent på denne tiden, invaderer hjemmet mitt og skremmer vettet av enkelte venner, og jeg kan ikke en gang drepe dem - for det betyr ulykke. Jeg deler altså hjemmet mitt med en stor familie edderkopper.
Jeg kan ikke direkte si jeg er overbegeistret for mine sluskete leieboere - de kunne i det minste betale leie - men når det er sagt, er de en viss kilde til inspirasjon. Jeg fikk det for eksempel for meg å finne ut hvordan edderkopper oppsto, og den informasjonen tenkte jeg å dele med dere.

Gudinnen Palura vendte tilbake til sine gemakker etter en lang dag på de himmelske leirplasser, hvor hun hadde overvåket alle bål og alle gudenes barn, som laget leire. Det hadde vært en våt affære, for Klun hadde vært i dårlig humør og ønsket å slukke bålene. Det hadde derfor regnet tett hele dagen, men Paluras skapende kraft hadde vist seg sterkest. Bålenes ild hadde brent stedig, og all leiren var både formet og tørket. Nå var hun vel hjemme, sliten og ustelt, men godt fornøyd med dagens arbeid. Hun kledte av seg og trådte inn under sitt private fossefall, lot det klare vannet skylle ned over henne og vasket bort dagens søle, kulde og tretthet. Palura løftet sitt lange, mørke hår og flettet fingrene inn i de flokete lokkene. Forsiktig løste hun opp de sammenfiltrede trådene og masserte vann inn mot huden. Deretter lot hun fingrene gli gjennom håret for å gre ut de siste flokene. Litt av håret fulgte med og viklet seg rundt fingrene gudinnens fingre. Hun fjernet håret med en mildt irritert bevegelse og lot håret falle mot sluket ved hennes føtter. Slik skapt av Paluras livgivende fingertupper fikk de små klumpene av hår liv, før de ble skylt bort og ned i avgrunnen. Her formet de seg til de første edderkopper, skjult i det mørke. Og slik har det seg at edderkopper alltid holder seg til mørke, fuktige områder, skjult for lyse og vennlige øyne. Her er de dømt til å spinne sine nett av lyse, sterke tråder, en konstant påminnelse om sitt guddommelige opphav. Skapt av den kreative gudinnens glemte håravfall vekker de en uforklarlig avsky hos mange, men er likefullt lykkebringende og hellige vesener.

2 comments:

  1. Jeg har edderkoppfobi og unnlater aldri å ta livet av de ekle krypene hvis jeg kan. Jeg tror ikke så mye på at det bringer ulykke. ;) Men de aller minste lar jeg være, de er så små at jeg ikke føler meg truet.

    Historien om deres opprinnelse var fin, selv om jeg ikke har noe til overs for dyra. ;)

    ReplyDelete
  2. Søt historie :)

    Jeg liker nå edderkopper, jeg. Fra jeg var liten av sa mamma alltid hver gang vi så en edderkopp inne at vi måtte ta den med ut istedet for å drepe den, siden det betydde ulykke å drepe en edderkopp. Jeg vet det bare er fantasi nå, men jeg dreper fortsatt ikke edderkopper (nå, jeg dreper aldri. Jeg dreper ikke mygg en gang).

    ReplyDelete