Pårørt verdensbilde

Kanskje er det slik i alles liv. Kanskje er det slik i bare noens liv. Kanskje er det slik i alles liv, men bare noen få vet om det. Kanskje det henger sammen med hvem en er, kanskje det er et spørsmål om hvilke mennesker en liker og velger å bli glad i, eller kanskje er det et spørsmål om grusom tilfeldighet. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet, er at det er slik i mitt liv. Jeg ser meg omkring, og jeg ser mange, mange mennesker jeg er glad i. Og jeg ser at disse menneskene har det vondt. Veldig vondt. De har det så vondt at det er med nød og neppe de henger sammen, og med jevne mellomrom møter de en stein i veikanten som gjør at de snubler, og da orker de ikke å reise seg igjen etterpå. De blir bare liggende, til et ambulansepersonell eller en bestevenn eller en ektemann finner dem, lemper dem opp i en taxi eller en sykebil eller en privatbil, fører dem til en lege av noe slag og sørger for at de blir innlagt på et asyl. Et sinnsykehus. En psykiatrisk avdeling. Velg begrep selv.

De siste tre månedene har jeg jobbet på en tekst om sykehus. Når jeg diskuterer denne teksten,blir jeg kritisk og skeptisk til maktmisbruk og overgrep, jeg høres ut som om jeg avskyr hele den norske psykiatrien og jeg høres nesten paranoid ut, der jeg vil forsvare mine nærmeste mot dette maktapparatet som opererer fullstendig uten utenforstående kontroll. Psykiatriske klinikker i Norge bruker mer tvang mot pasientene sine enn de fleste andre i Europa, og en ser skumle eksempler på samarbeid mellom psykiatrien og rettsvesenet, slik at der hvor politiet har lover og regler som "skal" holde dem i skinnet, står psykiatrien fritt til å gjøre hva de vil. Og de har gjort hva de vil mot folk jeg er glad i, de har brukt vold og tvang og det som verre er, og skepsisen min er ikke ubegrunnet. Slik ser mitt forhold til psykiatrien ut, utenfra. Veldig, veldig ensidig. For midt i det hele er jeg ufattelig, ubeskrivelig takknemlig over at det finnes sykehus. Jeg er så glad for at det finnes psykiatriske klinikker at jeg kunne hoppe i taket og kysse de ekleste psykologene i verden, jeg kunne løpe en mil på astmatiske lunger og likevel ha pust til å le over at det finnes sykehus. Det finnes sykehus hvor de fineste menneskene i verden kan legge seg inn og prøve å bli friske, og det er mer godt enn ord kan uttrykke.

For noen dager siden snublet en venn jeg er glad i. Hun har snublet før, overlevd før, og hun overlevde igjen. Hun kunne til og med skrive en bloggtekst om det og være åpen om at hun snublet denne gangen, og denne bloggteksten får meg til å tenke. For jeg vet ikke hvilken gang dette året undrer jeg over det absurde i at når ens kjære blir innlagt på et sykehus, kan det kjennes så godt. Midt i all bekymringen, midt i vissheten om at dette er et drastisk tiltak som handler om at den du er glad i har det ufattelig vondt, midt i den vissheten betyr også sykehus at en prøver å reparere skadene så godt det lar seg gjøre. Javisst finnes det innvendige sår som aldri, aldri vil kunne gro, det finnes mentale kroppsdeler som kan kuttes av i et øyeblikk og som ingen teknologi i verden kan reparere igjen, og javisst vil en helbredelsesprosess som foregår i hodet til folk ta lang, lang tid, men på et sykehus kan en kanskje hindre betennelse, en kan kanskje hindre koldbrann og død, en kan overvåke at sorgprosessene og overlevelsesprosessene faktisk finner sted. Vi mennesker har så lett for å stanse de prosessene som kanskje kan gjøre oss bra igjen. Det er vanskelig å begynne på dem, fordi vi vet at i det øyeblikket vi begynner må vi grave i våre egne sår, våre egne betente minner, vår egen sorg, vi vet at hvis vi begynner må vi se på dette som vi har nektet å tenke på i det hele tatt, og da blir det virkelig, det blir ekte. Før eller senere når vi et punkt hvor vi er nødt til å begynne, det er det eller døden, kanskje vi hilser på døden før vi begynner prosessen, men så sant vi klarer å forlate den begynner vi, fordi vi ikke har noe valg. En skulle tro at det var alt som trengtes, ikke sant? En skulle tro at det å begynne var det viktigste? Det er lett å tro. Det er feil. Å begynne betyr ikke at halve arbeidet er gjort. Det betyr ikke at vi er i mål. Det betyr at vi er begynt. For denne gang.

Ved startet prosess ligger det måneder med sårarbeid foran deg. Det ligger år med tårer som venter. Det er så lett, så lett å stanse prosessene, å stoppe opp, slutte å bearbeide, for en blir så sliten av å skulle utholde alt sammen og samtidig finne en måte å bli ferdig med det på, det er nesten lettere å bite tennene sammen, holde ut en liten stund til, fortsette rett frem til en møter den neste veggen og blir nødt til å begynne. Jeg stanser mine egne prosesser støtt og stadig. Jeg ser andre stanse sine prosesser, gjerne uten å vite det selv, fordi det er så skummelt, så vondt, så farlig. Min venn som snublet, hun har kjempet harde, harde kamper for å hindre seg selv i å stoppe, og likevel, der var en stein i veien, der var grøftekanten.

Og der var et sykehus.

Ironisk nok, jeg tror jeg er en heldig sjel. I min omgangskrets er det nesten ingen som ikke en gang har vært i den situasjonen der. Nesten ingen. Og samtidig, i hvert eneste tilfelle har det vært noen som har plukket dem opp, det har alltid vært en bil som har fraktet dem dit de skulle, det har alltid vært noen som holdt ut nok til å våkne opp på indremedisinsk avdeling, som har forbannet verden for at de har våknet og som likevel har bestemt seg for å prøve igjen. Om en har aldri så liten lyst.
Verden, slik jeg ser den, består i stor grad av mennesker i smerte, og de menneskene rundt dem. Jeg har vært begge deler, både den som knekker og den som står omkring og kjenner hjertet renne over av bekymret kjærlighet, og jeg vet hvor vondt det gjør, begge deler. Jeg tror det er slik i alles liv, at alle har skiftende roller som støtte eller støttet, og en gang i blant kan en være begge deler på en gang, en kan være den som støtter seg på deg, og som derfor er i stand til å støtte en annen. Og i den siste enden av disse rekkene ligger altså sykehuset. Den siste instansen. Den du kan ty til når alle dine kjære ikke kan bære deg lengre, og du selv ikke kan stå på beina. Sykehus er ikke bare en hvile for den som er syk, det er også en trygghet for de pårørende, det er en visshet om at hovedansvaret for at dem du er glad i skal overleve til i morgen, også ligger på skuldrene til en fagutdannet person. Det betyr ikke at ditt ansvar som nærmeste blir mindre, det betyr bare at du slipper å være alene med angsten for andres smerte, angsten for at kreftene en dag skal ta slutt. Sykehus betyr på et vis å bli fanget opp av fagkompetanse, slik at du som pårørende kan få lov til å være bare pårørende, bare full av kjærlighet, og ikke også full av det ekstra ansvaret det er å bære en dødelig syk person bort fra døden.