Årets vakreste vårskrik

Åh, våren, våren! Det finnes knapt noe mer salig enn vårdager sent i april, og særlig i en vakker by med solskinn fra tidlig morgen til kveld. I dag har jeg lekt i våren, og det har vært herlig. Jeg leste til eksamen mens jeg slikket sol, lepjet det i meg som en tørst katt, og etter en flink dag arrangerte jeg grilling med en god venn i mer solskinn, med lys musikk, årets første vårmat og marshmallows i uformelige soppkreasjoner. Da solen var på vei ned og vi flyttet oss, trodde jeg dagen var fullkommen.

Kanskje var den det. Kanskje de neste ti minuttene hevet dagen det ekstra lille steget fra fullkommen til dette som bare et ordløst vårskrik kan uttrykke, jeg vet ikke. Jeg ventet nemlig i ti minutter på bussen, i en solfylt bakke som samlet opp dagens siste varme, prøvde å lese litt i boken min, lot blikket gli over plenen... og så det.

karseblomster.



På latin Cardamine Pratensis. På godt norsk engkarse, karseblomst eller teblomst, for å nevne noen navn. I hele fjor vår lette jeg etter dem, de fineste blomstene jeg vet. De lukter best, er vakrest og ikke minst, de smaker best - skarpt, vårlig, grønt, godt. Det er halve vårgleden, det, å gumle karseblomster som en kanin, smaken av dem gjør meg så våryr at det nesten stikker i nesen. I Bergen blomstrer de hemningsløst fra slutten av mars til midten av mai, en kan komme over hele enger med engkarse, de blir et lilla hav av perfekte knopper og myke blomsterkroner. Men i fjor vår, den første våren tilbragt utenfor de hjemmekjære fjellene, fant jeg ingen, trass i at jeg lette. Det nærmeste jeg kom, var noen jukseblomster som liknet til forveksling, men som verken luktet godt eller kunne spises. Den var rett og slett en juksekarse, som ikke gjorde noen nytte. Jeg var litt bekymret, faktisk, for tanken på å nyte våren i mange år på rad uten å se karseblomster, var intet mindre enn trist.
Den siste dagen fant jeg heldigvis en blomst. Den vokste på kirkegården til Nidarosdomen, men det hindret ikke meg i å plukke den og legge den til tørk hjemme - så jeg skulle være sikker på at de faktisk vokser så langt nord også. De vokser her, men ikke så ofte og ikke så mye, en må derfor merke seg stedene de finnes. Og nå fant jeg et sted.

På andre siden av det som må være Trondheims mest populære solskinnsplass, altså på andre siden av gressbakken som heter Marinen, ved elven og skrått overfor Domkirken, vokste det hele klynger av karseblomster. De sto der i par som de alltid gjør, ranke, slanke, fremdeles tilknappet i mørkegrønne og mørk, mørkelilla fargetoner, men det var mange av dem, og de sto og slikket solskinn de med, som om de ventet på å stikke hodene ut. Riktignok har solvarmen, den blå himmelen og de tusen hestehovene som vokser alle steder insistert på at det er vår ganske lenge, men i kveld fant jeg det ekte vårtegnet. Smaken av en karseblomst er bedre enn selv Ronjas vårskrik.