Hollywoods konspirasjoner.

Jeg vet ærlig talt ikke om dette er verdig en bloggpost, men jeg finner det rett og slett for herlig til å kunne la være. Nå er ikke englebloggen helt stedet for sladder, og jeg har aldri vært i stand til å videreformidle seoghørnyheter på en seoghøraktig måte, men dette må ut, det må, det må!

Jeg er hjemme, fryktelig forkjølet, og fordi jeg endelig fikk sove i går natt og derfor sov tretten timer i strekk, er jeg også våken denne natten. Hva bedre ting kan en da ta for seg, enn å se endeløse timer på en av vår tids dårligste tvserier? Hver gang jeg utsettes for stress, det være seg eksamen eller forkjølelsesbasiller, da henfaller jeg til gamle synder om evige mengder science Fiction/fantasyserier, og jo dummere, jo dårligere skuespill, jo bedre er det. En vil jo helst slippe å tenke, hva?
Nå er det sånn at Ladyen fremdeles ikke fikser å streame noe som helst over internett, hvilket har vært den vanligste løsningen på stillesittende problemer siste månedene. Denne uken i sengen lærte meg den deilige nyheten at Smallvilles forfattere er tilbake i jobb etter en lang og helt sikkert velfortjent streik, og det var med hjertet i halsen jeg prøvde å laste ned de episodene jeg har gått glipp av. Det selvsamme hjertet frydet seg da jeg innså at selv om maskinen ikke liker cder i noe format som helst, og selv om hun ikke kan utstå film på internett, så kan hun, dersom det er et aviformat, spille av filer som ligger på maskinen. Som den tvslaven jeg blir i slitne, stressede perioder, har jeg lastet ned alt som var å finne og pløyd med enormt velbehag gjennom fem nye episoder fra sesong sju, jeg har nytt i lange drag å se en Robin Hoodinspirert millionær ved navn Oliver Queen gjøre kur til Lois Lane, Pete Ross komme tilbake etter tre års fravær, Clark Kent krangle med Lana Lang for hvem vet hvilken gang over et hvem vet hvor teit prosjekt, sett Lex Luthor prøve å drepe et ukjent antall mennesker og ingen vet hvor mange av de døde som ble drept av hans far i stedet - jeg er med andre ord helt inne i såpeverdenen i Kansaas.
I kveld så jeg den siste episoden utgitt, og det var godt. Det er to uker igjen til den neste kommer. Nå gjenstår en del krangling med terminalvinduet mitt, som ikke vil utføre de oppgavene jeg etter instruks fra internett ber den om, og som forhåpentligvis vil gjøre den i stand til å lese rmvbfiler også. Jeg har nemlig en halv sesong til i det formatet. Men! Det var ikke mitt poeng denne gang. Tilbake til saken, for jo, jeg har lekt Se&Hør i natt. Vel ferdig med siste episode bestemte jeg meg for å sjekke ut filmografien til disse folkene jeg piner meg selv med, det kunne jo finnes noe interessant i bakgrunnen.
Når en tråler Wikipedia i nabolaget til Smallvilleserien, oppdager en ganske snart alle de gangene de nesten har vunnet en eller annen strålende pris. De har nesten vunnet priser for best musikk og nesten vunnet priser for beste actionepisode, for å nevne noe - jeg leste ikke grundig. Det eneste som glimrer med sitt nestenfravær, er prisnominasjoner for beste skuespill, men også dette fraværet er bare nesten. De har nemlig en nominasjon. Av alle ting ved denne serien som er dårlig, av alle ting som får meg til å ironisere over at jeg faktisk ser på, så er det bare skuespillet som får meg til å rødme. Jeg vet det er vanlig med elendig skuespill i en actionfylt scifiserie som denne, men Tom Wellington i gutteaktig opprør mot verdens urettferdighet får meg rett og slett til å le. Skuespill er ganske enkelt ikke denne seriens sterke side. Det er bare èn karakter, en person i hele denne serien som faktisk fortjener tittelen skuespiller, og det er damen som spiller Chloe Sullivan, Allison Mack. Hun er også årsaken til at denne serien er levelig, og at den faktisk kan skilte med nominasjonen "beste siderolle i en serie". Jeg ble derfor ganske nysgjerrig på hva annet hun har spilt i, og bestemte meg for å sjekke ut hva wikipedia hadde å fortelle om damen. Jeg håpet hun skulle kunne komme trekkende med en film. Ingen tvil, jeg vet det er vanskelig å forestille seg, men denne damen kan faktisk spille, hun vet hvordan hun skal variere stemmen, hun har mer enn ett ansiktsuttrykk og hun passer på å bruke dem riktig. Dersom hun spiller slik i andre roller enn som Chloe også, fortjener hun faktisk en filmrolle. Jeg hadde derfor visse forhåpninger. Jeg burde latt meg forbli i håp og uvisshet.

Hun har ikke spilt i noe som helst spennende filmroller. Hun begynte sin karriere som fireåring i en tysk sjokoladereklame, men sitt store gjennombrudd fikk hun da hun spilte en parasucidal jente i - hold dere fast - 7th Heaven. Av alle ting.

Min mor er veldig glad i denne serien, og jeg er klar over at den gir enkelte en følelse av hjemmekoslig ro, men dessverre har den bestandig gitt meg frysninger. Fra den dobbeltmoralske moren til den sinnsvake presten til de hjernevaskede barna, jeg blir bare redd. Og derfor blir jeg en smule desillusjonert når jeg oppdager at den eneste skuespilleren fra Smallville jeg næret et miligram respekt for, begynte sin karriere her. Ikke det, jeg kan ikke dy meg for at jeg gjerne skulle se henne spille selvskadende, lidende jente som reddes av prestefamilien, men dog - au! Min respekt forsvant i grøftekanten, og det er med skremmende klarsyn jeg innser hvor dårlig min for tiden favorittserie faktisk er. Med Mack borte finnes det ingen kvaliteter - ingen!

Bitt av sladderfaktoren måtte jeg sjekke videre. Jeg prøvde selvsagt å finne ut hvilken episode min tidligere nestenheltinne spilte i, men måtte gi opp, hun forsvant blant en del andre stjernenavn. Visste dere at Aaron Carter har forsøkt å gi opp sin posisjon som boybandlillebror til fordel for en skuespillerkarriere, blant annet i 7th Heaven? Jeg blir helt svimmel av å se hvordan alle disse heltene med negativt fortegn stimler sammen og samarbeider om å tilintetgjøre den kulturelle, intelligente verden! Det er en stund siden jeg oppdaget at smarte mennesker innen Hollywood samarbeidet, Neil Gaiman er venner med Tori Amos, Tim Burton er gift med Helena Bonham Carter og Johnny Depp kjenner dem begge. Sett Aaron Carter, 7th Heaven og smallvilleskuespillere sammen, det skulle ikke egentlig være noen overraskelse. Det er bare så trist!
Dette er hvorfor jeg ikke burde sitte hjemme og leke meg på wikipedia. Dette er hvorfor jeg ikke burde ha lov til å ha datamaskin. Dette er hvorfor jeg burde lese gamle Margit Sandemobøker fremfor å se på tvserier, selv om de er av omtrent samme kvalitet. Det er rett og slett skadelig! En kan bli deprimert av mindre!

Det hjelper jo ikke akkurat at jeg i min forvirrede, feberhete tilstand bestemmer meg for at Justin Hartley, han er en pen mann, rent ut tiltrekkende! Særlig iført grønt Robin Hoodkostyme med mange millioner på bank og med en dyp forkjærlighet for Lois Lane, jeg har alltid vært ufattelig svak for Robin. Men som min venn Annette sa det, "makan til fløtepus skal en lete etter, han der er verre enn den unge Clark Kent selv, jo!". Hun har helt rett, og likevel måtte jeg sjekke om kanskje han hadde fått en filmrolle, om enn ufortjent. Men neida, hans to store roller, vet dere hva det er? Det er i Smallville og i passions! Dem av dere som har sett Buffy The Vampire Slayer lenge nok til å bli glad i William The Bloody, dere vil kjenne til den blodige ironien her.