SEP - en sivilarbeiders referanseramme

Det er to begreper jeg har glemt de siste par årene. Min venn Ingrid har, i løpet av kort tid, minnet meg på dem begge, og nå skal jeg begynne å ta dem i bruk igjen.
Begge baserer seg på bøker jeg har lest, men i vidt forskjellige sjangre. Den ene boken er John Irvings roman Hotel New Hampshire. Dette er en fantastisk nydelig bok innen sosialrealistisk litteratur, og den balanserer mellom var humor, sår smerte og stor varme. Begrepet herfra er "keep passing the open windows", senere adoptert av Queen, men så vidt jeg vet opprinnelig myntet på romanfiguren Lily, som skriver en stor roman og slutter å vokse. Denne karakteren er en nydelig representant for store, psykiske problemer hos en liten, flink og ensom jente - en dag slutter hun å gå forbi det åpne vinduet. Setningen er derfor egentlig en avskjedshilsen, det er en oppfordring til å holde ut en stund til, og en fin en sådan.
Det andre begrepet er langt mindre seriøst, men for meg vel så viktig.
I en alder av fjorten opsøkte jeg sivilarbeideren på skolen min. Han var en typisk sivilarbeider, en litt tilbakelent pasifist som vandret rundt på ungdomsskolen og mumlet til elevene. Denne dagen gjorde han imidlertid noe stort, jeg tror faktisk ikke selv han vet hvor stort det han gjorde var. Jeg gikk til sivilarbeideren på skolen min og ramset opp alle mine kjæres problemer, en uvane jeg har når det blir litt for mye, hvorpå sivilarbeideren så meg dypt inn i øynene og spurte meg - er dette virkelig ditt ansvar?
Mange har minnet meg på at det ikke er mitt ansvar. Det pleier ikke hjelpe så veldig. Det gir meg bare dårlig samvittighet, på flere plan. Det var det neste han sa som skulle forandre en del av min verden. Det neste han sa, var både kreativt og klokt, og jeg synes det er synd at han ikke vet hvor klokt det var. Han sa: har du lest "haikerens Guide til galaksen?"
Jeg sa nei. Det hadde jeg ikke, ikke da.
Han sa: I den boken er det et romskip som kommer til jorden for å overta styringen. Dette romskipet er slik at alle kan se det, men likevel er det ingen som bryr seg, for straks øynene faller på det, tenker alle "det er noen andres problem". På engelsk: somebody else's problem / SEP.
Slik er en sivilarbeiders referanseramme. Han har lest britisk, sinnssyk science fiction. Og, i dette tilfellet, han er i stand til å trekke en interessant link. Videre sa han: Jeg mener ikke at du skal bli fullstendig kynisk til all smerten du ser. Men jeg vil du skal stoppe og spørre deg selv med jevne mellomrom - er det ditt problem? Kanskje du av og til kan klare å ta et skritt tilbake og minne deg selv på at dette er SEP. Dette er SEP.
Da jeg leste Douglas Adams romaner første gang, hadde jeg glemt at SEP var hentet herfra. Jeg lo godt og inderlig, og sendte sivilarbeideren min enda en vennlig tanke. Etter denne samtalen, har jeg lært begrepet bort til alle som kunne tenkes å trenge det. Jeg har sett SEP brukes av bestemoren min, mammaen min, mine beste venner og meg selv, for å nevne noen, i en periode var det et ord som ble aktivt brukt.

Og så falt det litt bort. Det ble glemt. Til nå Ingrid minnet meg på det.
De siste dagene har jeg tenkt mye på dem begge. Det har bygget seg et tårn av problemer, og altfor mange forventer at jeg skal kunne løse dem. Jeg har mest lyst til å forlate alt sammen, for alle problemene blir som åpne vinduer som skriker etter selskap. Jeg har tenkt på å gå forbi de åpne vinduene, og på hvordan jeg skal klare å fortsette med det. Svaret er at for å fortsette forbi vinduene, må jeg benytte meg av SEP.
Det er altså planen. Jeg skal kvitte meg med plagsomme ting, og unnskylde meg med sprø Science Fiction. Selv om det innebærer å svikte en del venner, selv om det innebærer å avslutte en del av livet mitt jeg har satt pris på, selv om jeg nok kommer til å savne både menneskene og det de har representert, selv om jeg kunne gjort en fin jobb. Jeg tror grensen er nådd.
Nå skal det sies at jeg har vært gjennom dette før. Jeg skriver gjerne dikt i sånne situasjoner. Som den gangen i andre klasse, da jeg var i en liknende situasjon, og jeg ble plutselig veldig sint å en busstur. Det blir så herlig dramatisk når en skriver dikt i opprørt sinnstilstand, men en fester seg gjerne ved ordene i etterkant, og finner dem frem som en dagboktekst. Dette er et slikt dikt, et sånt dikt jeg skrev i et øyeblikk av forståelse, og som fremdeles kunne vært skrevet i dag.

Det er ikke ham,
det er verden
som spiser opp ditt indre
De gnager
hjerterøttene dine
tvers over
og hjertet ditt
blir en ballong
som stiger
rød
mot himmelen

Dere får tolke dere frem til deres mening, men la det være sagt: det er et fremskritt å finne frem dette diktet. Dette er SEP, mine venner.