jeg vil helst likne meg

Vi har alle noen vi gjerne vil likne. Vi har alle truffet, lest, sett, opplevd noen som treffer en streng i oss selv, noen som gir oss en visjon av hvordan vi selv ønsker å fremstå. For noen er disse figurene navnløse, ansiktsløse eller bare ukjente. Det kan være damen på favorittkaféen din. Det kan være en modell, en filmstjerne eller en forfatter som treffer akkurat din sans for klær eller din type skriblerier. Det kan også være noen du faktisk kjenner, en venn, en tante, en foreleser, som likner deg, og enda viktigere, som likner deg slik du gjerne vil være. Vi synes vi ser oss selv, men en fornyet, forbedret utgave - noen andre har funnet svaret på hemmeligheten om deg selv. Og det er godt, og det er vondt, at de finnes. Det er godt fordi det treffer deg midt i hjerteregionen en plass, og det er vondt, fordi det så gjerne skulle vært deg. Og dermed, ofte uten at vi helt er klar over det selv, streber vi etter en større likhet. Vi former språket vårt etter vårt idols ordvalg og tonefall. Når vi skriver, velger vi formuleringer som likner det språket vi beundrer. Vi sminker oss og kler oss for å oppnå dette magiske som en annen person fant før oss, eller vi leter dypt i oss selv for å finne ut om ikke vi også likner der.

Jeg har ønsket, brennende, å likne Astrid Lindgren. Det er selvsagt ikke noe jeg sier høyt, for et slikt idol er for grandiost til at en kan si det med beskjedenhet, men vissheten om det har ikke forhindret meg i å drømme om å skrive slike bøker, drømme om å røre så mange mennesker, drømme om å være så snill som jeg tror hun var.
Ja. Som jeg tror hun var. For jeg kjente aldri Astrid Lindgren. Heldigvis.
Det året jeg ble født, fylte hun 80 år, og noen millioner av ektefølte andre beundrere sto mellom oss. Astrid Lindgren blir i mitt hode mest av alt en litterær figur som jeg trygt kan strekke meg etter, uten å skade noen. Alderen, storheten og ikke minst døden er effektiv beskyttelse mot min nesegruse beundring, og fordi hun er så til de grader et uoppnåelig ideal blir denne beundringen enveis. Den handler bare om meg selv, om hvem jeg ønsker å være, og derfor får jeg også beholde meg selv, selv om jeg ønsker å være henne. Min fascinasjon for hennes forfatterskap beriker meg selv, og kun det.

Det finnes også en annen form for beundring, en idolisering som ikke retter seg mot en uoppnåelig helt, men mot andre mennesker i mer eller mindre samme omgangskrets. Det kan være den unge mannen som treffer en energisk, vakker person med hundre tonns krefter, hvorpå den unge mannen kaster seg ut i mer arbeid enn han orker, bare fordi han vil likne sin helt. Det kan være jenta som ser en venn med de samme målene, de samme ambisjonene, men som faktisk har mot til å gjennomføre målene, hvorpå jentas egen utvikling blir noe forvirret. Det kan være det tilfeldige bekjentskapet på internett, hvor dramadronningen treffer en ekte, sårbar helt og bestemmer seg for at slik skal hun også være. Fascinasjonen, ønsket om å likne, eller aller helst være en annen, er det samme, men situasjonen er fullstendig annerledes. Disse tilfellene er farlige.
For, som jeg poengterte, når jeg beundrer Astrid Lindgren er dette et enveis forhold. Hun er beskyttet mot min beundring. Jeg trenger ikke holde meg tilbake av hensyn til min utkårede, for min beundring kan aldri bli klam eller påtrengende for henne - hun er nemlig borte, og jeg er alene i min beundring. I tilfellene hvor det er to mennesker i den samme omgangskretsen, er det et toveis forhold. Flere mennesker vikles inn i bildet, og dermed blir det flere mennesker å ta hensyn til. Problemet er at vi, midt i vår egen forelskelse, så lett blir blind. Vi vil jo så gjerne etterlikne, og selv om vi kamuflerer kildene våre så godt som mulig er de sjelden godt skjult. Dessuten vil vi jo så gjerne fortelle vårt idol hvor fantastisk vi synes vedkommende er, og dermed klamrer vi oss til den kontakten som binder oss sammen. Den utkårede har stor makt, men likevel svært lite å si i denne situasjonen; vi gjør idolet om til noe større enn oss selv, noen vi har lyst til å være, fremfor oss selv. Og fordi dette er en person vi kjenner, en person som eksisterer ved min side i verden, virker dette som en reell mulighet. Resultatet er at vi forsøker å slutte å være oss selv, til fordel for denne andre - som vi tross alt oppfatter som en bedre utgave. Nettopp fordi vi avslører oss selv, legger oss så flate og skriker så høyt om oppmerksomhet, skaper vi med vår beundring en ubehagelig maktbalanse som ødelegger enhver mulighet for faktisk vennskap. Hvordan skal vennskap kunne eksistere, når vi gjør oss om til en dårligere versjon av noen andre, og deretter dytter oss på personen?

Til en viss grad tror jeg vi gjør det alle sammen. Jeg vet at jeg har gjort det. Jeg har sett både den unge mannen, dramadronningen og den ambisiøse jenta gjøre det. Jeg har til og med sett ett av mine egne idoler i den virkelige verden gjøre det, bli så forblindet i sin egen beundring at hun mister seg selv av syne. Jeg har sett og sett, fundert og fundert, og ikke minst, forsøkt av alle krefter å holde meg selv igjen når jeg har gjenkjent situasjonen. For hvor mye jeg enn beundrer, så er det en liten kjerne i meg som roper; hva med meg?
Å beundre andre er bra, og å motta inspirasjon er en gave, men når du prøver å være noen andre enn den du faktisk er, handler dette først og fremst om usikkerhet. Det er tryggere å følge et spor noen andre har tråkket opp, og det er tryggere å ha noen andre til å avgjøre hvem du skal være, hva du skal være. Skaff deg et idol, og vips, du har løst noen av de vanskeligste eksistensielle spørsmålene som handler om identitet. Identitet, integritet, handler om trygghet og om mot. Våger du å finne deg selv, uten å bli en dårlig kopi? Våger du å si at noen andre er bra, men du er best?
Jeg vil finne min egen kjerne. Det er ikke at jeg ikke vil beundre andre mennesker, deres styrker, deres store skjønnhet, men denne beundringen burde ikke gå på bekostning av meg selv, av hvem jeg kan være. Dersom jeg skal ha idoler, vil jeg helst at de skal være uoppnåelige, fjerne skikkelser jeg kan hente inspirasjon og glede fra, men uten at jeg mister mitt eget rampelys. Jeg vil være den personen i dette universet som jeg helst vil være.