innendørs

Lovet mine lesere et innblikk i hvordan jeg har det hjemme, og ettersom broren min kommer og det derfor er ryddig som fy, og han dessuten gjerne vil vite hvordan det ser ut, her kommer bildespesial 2.

Sånn ser kjøkkenet mitt ut, etter en lang oppvask. Der bildet slutter til høyre befinner kjøleskapet mitt seg, der bildet slutter til venstre en utgangsdør. Og foran kjøleskapet, en baderomsdør.


Dette rommet er et kombirom, her sover en, spiser en, er en. Dette er altså oppholdsrom, lesesal og soverom kombinert. Fungerer egentlig utmerket.





Etter en fin tur på Ikea har jeg dradd med meg hjem en verktøyskasse til å banke og skru i veggen med, noen cdhyller som fikk plass over sengen og viktigst, en nydelig bokhylle. Bildet ble uskarpt uansett hva jeg gjorde, men du ser nesten effekten likevel - bokhyllen endret hele rommet og gjorde det koselig. Hurra for Ikea.

En God Gjerning

I dag, rett før trafikken fikk forstoppelse og sto, bokstavelig talt, i tre timer, rett før det skjedde det noe ganske nytt og spennende og fint. Bussen var som vanlig veldig, veldig fullstappet på vei til byen, og bussen stanser midt i en ganske forlatt og snøtung vei. Alle undrer seg litt, men det er ingenting i nærheten av hva alle undrer seg når høytaleren begynner å sprake og bussjåføren, på vennlig vis, ber noen gå ut av bussen for å hjelpe en gammel dame over veien og snøfonnene. To eller tre unge og sterke menn går ut av bussen, hjelper fortumlet dame over veien og hopper på bussen igjen - for å fortsette sin tur til Sentrum.

redigering.

Jeg skrev om Disneymusikalen Den lille Havfrue, og det noe betenkelige moralske spørsmålet at Prins Erik egentlig forelsker seg i Ariels vakre stemme. Det var før jeg så flere musikaler etter hverandre.

Ved nærmere ettertanke handler nemlig både Annie og Sound Of Music om akkurat det samme. I sound Of music er Julie Andrews en glad og litt barnslig ung kvinne som synger hele tiden og lærer barn å synge som et kirkekor i løpet av en dag, og derfor vinner hun hjertet til kapteinen.
I Annie er tjenestepiken en vakker og dyktig dame som sjefen aldri ser, før Annie synger og hun begynner å synge, og han plutselig ser henne likevel.

Phantom Of the Opera er litt omvendt, selv om sangen er desidert viktig likvel - der er det nemlig han som må synge for at hun skal forelske seg. Og ikke forelsker hun seg nok, heller. Men hva kan en vel vente av et kvisebefengt fantom.

Jeg må altså redigere meg selv, og konkludere med at i musikaler skal altså helten eller heltinnen synge og dermed vinne kjærligheten. Det er selve poenget, det er mønsteret i en musikal. Flinke Disney.

Rita

Kopiering, Deling og "Stjeling" er bra ting. Det bringer verden fremover.
Denne damen synger nydelig, som min kjære oppdaget for noen uker siden. Platen er som regel ikke å oppdrive hos Trondheims Platekompaniet, men jeg fanger den nok til slutt.
I mellomtiden kan mine lesere høre henne på hjemmesiden.

Hun vant til og med Spellemann for beste blues, noe en kan legge hva en vil i. Det er pent, i hvertfall.

Åsene lever, men det gjør ikke Frank

Lørdag 27.01 hadde vi, det være seg min vennegjeng bestående av Annette, Hilde, Silje og Susanne, samt Susannes venninne Aina som for denne kvelden var velkomment attpåsleng, vår lenge omtalte musikalkveld. Vi samlet oss hos Susanne, som bor i et veldig koselig hus med tvstue, kroet oss i en sofa og gjorde oss klare.

Og selvsagt måtte vi begynne med Sound Of Music. Noen av oss hadde ikke sett den før, andre hadde kun sett den som barn og de siste av oss hadde sett den ofte, ofte - men ikke ofte nok. For kan noen jente få nok av en sånn historie? Den er jo virkelig helt etter mønsteret, en mønsterelev for å si det sånn, og Julie Andrews er og blir helten i mitt musikalske univers. Dette er Mary Poppins med romantikk i stedet for magi. Jeg har selvsagt allerede laget en liste over mine favoritting, en liste jeg skal hente frem på grå dager. Og kanskje det ikke er så verst å bli nonne, hvis en bare reddes av helten i tide og gifter seg i stedet.

Videre førte vi tradisjonen med Phantom Of The Opera, en film jeg har hatt lyst til å se i mange måneder. (Jeg har holdt meg til musikalkvelden. Det var hardt.) Den er ikke fullt så god, som det ble poengtert - fantomet er jo ikke vansiret. Hva skal den masken skjule - en kvise? Men musikken, som jo er det viktige i en musikal, musikken er så vakker!

Til slutt fikk vi litt tidsnød, dessverre, derfor ble både Annie, Den lille Havfrue og Fame lagt bort. heldigvis viste det seg at det beste alternativet faktisk passet akkurat inn i tiden vi hadde igjen, og kvelden ble avsluttet med galskap og erotikk, vi så Rocky Horror Picture Show. Som viste seg å være kanskje bedre enn første gang, fordi en denne gang ble oppmerksom på diverse detaljer og replikker som en tidligere gikk glipp av. RiffRaff er kulere enn noensinne, for ikke å snakke om Frank - hva har den mannen gjort med selvhøytideligheten? Hvordan i alle dager klarer han å spille den rollen der?
Og hvor kom ideen fra? jeg håper Aina har rett, at det hele kommer fra en sterk, sterk syretrip.

Men bra er det. Fra den sprø femtitallsparodien, gjennom det vanvittige, erotiske marerittet og liketil

" Science fiction, double feature
Frank has built and lost his creature
Darkness has conquered Brad and Janet
The servants gone to a distant planet"

forsinket julegave

Fikk noe vakkert og lite og nøye tilpasset meg for noen dager siden, en fin og forglemt julegave. Enhjørningen i Tønsberg er enda et sted jeg gjerne vil oppsøke en gang i fremtiden, gjerne i selskap med en innfødt - les Annette.

Gaven ser du her,

de to steinene skal etter overtroen bringe meg både hell og lykke, for ikke å snakke om sjelfred, økte kunnskaper, bedre kommunikasjon og mot til å gjøre endringer. Kan en jo alltid ha bruk for.

Seks Fot Under

Serien Seks fot under er blant det beste, for ikke å si det beste som har gått på norsk tv noensinne. Plottet er ganske enkelt, og likevel helt genialt, fordi det bryter med absolutt alle tenkelige tabu som måtte finnes i det amerikanske samfunnet. Det handler om en familie og deres nære venner, hvorav de to eldste sønnene driver et familiefirma: et begravelsesbyrå. Bare det, at hver enkelt episode omhandler døden på et eller annet vis, hver episode starter med et dødsfall, som regel noen som blir en del av arbeidet deres, bare det er et brudd på vår tids bastante diskurs om at døden ikke skal sees, døden ikke skal høres, den skal ikke snakkes om. Her snakkes den om, alltid. Hele serien bygger faktisk på det, fordi den begynner i det faren, som pleide å drive det, dør og etterlater firmaet til resten av familien

I tillegg er Alan Balls fantasi, som er mannen bak denne tvserien (for øvrig også mannen bak American Beauty, for dem av dere som likte den) full av en helt fantastisk fantasi. Noen av de beskrevne dødsfallene er overraskende enkle i sin naturlighet, og noen... Tja, noen er bare fantastiske. Finnes ikke noe bedre ord. Kanskje skal jeg lage en toppfem dødsfall i seks fot under.
Døden er forøvrig ikke det eneste tabu Ball bringer opp. Den yngste sønnen, David, er homofil. Dette er helt greit for den katolske familien hans, men for yrkesvalget hans – han vil i utgangspunktet bli kappelan – er det kanskje problematisk. Med tiden blir dette et mindre problem, da han får en svart og pen kjæreste, Keith. Merk dere, en svart, homofil mann og hans hvite kjæreste, med tilhørende sex, blir faste innslag. Vet ikke engang om det er lov, Hollywood har virkelig regler mot sånt.

Dette er bare to av de mest åpenbare tabuene serien tar opp. Alan Ball er ikke redd for noe, det være seg mental sykdom, utroskap eller rett og slett sorg. Uansett hva denne tvserien medbringer, og tro meg, det er umulig å forutsi, er det beskrevet og illustrert så troverdig og sårt, eller humoristisk og naturtro, at handlingen setter seg i kroppen din og personene blir mennesker du er glad i. Galant blir klisjeene unngått og erstattet med fortellinger som forandrer dagen din. I likhet med American Beauty er filmingen estetisk vakker, og det stiligste av alt; den er estetisk vakker nøyaktig slik Claire, yngstedatteren i familien, ville ha gjort det. For det er det tøffeste ved serien, ved siden av en genial utforming av en veldig god historie, Ball har øyne for detaljer. Alle i familien likner hverandre, ikke så mye i utseende (skjønt, litt der også) men i kroppsspråk og personlighet. David likner veldig på sin mor Ruth. Eldstesønnen Nate likner veldig på faren sin, stadig mer etter som årene går. Yngstedatteren Claire likner stort sett på tanten sin, Ruths kunstneriske søster, men en gang i blant blir Ruth revet med av en følelse, hun mister kontroll over selvbeherskelsen – og plutselig ser du Claire i hvert trekk.
Det finnes fem sesonger, og i løpet av disse fem årene utvikler alle personene seg i takt med hva de opplever. Ikke det, de beholder fremdeles personligheten, de viser bare ulike deler av den – genialt fremført.

Det kanskje beste eksempelet på de virkelig små detaljene, som denne serien aldri unnlater å ivareta, er hentet siste episode i sesong fire. Claire har endelig en egen utstilling og hun er så neddopet at hun svimler. Mens hun går bortover gulvet er hun farlig nær å besvime, og du ser henne bli blekere for hvert skritt. Slike detaljer snakker jeg om. Hvilken annen tvserie sminker noen på vei bort over gulvet, for å få det naturtro?

Hvis du ennå er en av dem som ikke har sett en episode, det være seg fordi det går sent på fredager, fordi du er mot tvtitting eller fordi du ikke ante at dette var bra - se en episode. Last ned fra en ulovlig internettsak og se. Det er så bra.

Dette bildet er tatt av "claire" under et viktig bryllup i siste sesong. For at det virkelig skulle bli fine bilder som viste kreativitet og stort talent, hyret de inn en ekte, berømt fotograf til å ta bildene. Ikke noe juks her, nei.

her

Her bor altså jeg. Det ble på tide med en liten bildespesial, særlig nå når folk skal komme på besøk og greier. Dette er utenfor, døren du ser er min dør, og (selv om den akkurat nå er nesten dekket av snø) i hjørnet ser du nesten trappen min.

flere bilder, av min hybelleilighet på 15 kvadrat innvendig, kommer snart. Virkelig snart.

singing my sister down

Kopierer Ida igjen, jeg - rett og slett fordi hun skriver mye smart og det nesten handler om meg - bortsett fra at det handler om henne.

Denne linken er til en novelle som er helt nydelig, ganske skummel, poetisk og veldig trist. Den heter "singing my sister down" og er skrevet av Margo Lanagan. Les den.

personlig

Det er personlig, jeg vet det nok. I det øyeblikk jeg bestiller billetter til lillebroren min, noe som i og for seg var et lite helvete på jord, i det øyeblikk jeg inviterer min bror, som er tretten år gammel og glad i snø, til Trondheim for første gang; i det øyeblikket bestemmer værgudene seg for at nå, etter flere uker med snø og iskulde, nå skal det bli tøvær og regn. Og i følge langtidsvarselen skal tøværet og regnet vare, til rett etter at Emil reiser hjem. Da, når jeg endelig er alene igjen og savner min bror, da skal det bli ti minus igjen. Er det ikke fantastisk, dere?

Og jeg må bare advare værgudene, jeg er i ferd med å planlegge en grusom hevn. Skulle dere, mine lesere, ha forslag - send dem inn.

Entusiasmos

Da jeg var tretten, ble jeg advart av to eldre jenter på bøllekurs: vel ferdig med videregående begynner du å savne Gym.

De tok grundig feil i ordlyden, gym kommer jeg aldri til å savne. Men helt feil tok de likevel ikke, for etter mange måneder med studentliv har behovet for å bevege seg vokst seg overraskende stort. Jeg lengter etter å trene - hvor sprøtt er ikke det? Og hvor sprøtt er det ikke, når jeg tar min høyst allierte venn gjennom mang en pinefull gymtime med på treningssenter og betaler for å trene?

Det er i sannhet nye tider når to timer på treningssenter virker forlokkende, og stølhet i lemmer og ben dagen etterpå er behagelig. Det er det de fortvilte gymlærerne burde gjort - skrevet oss ut av skolen og inn i studentlivet! Vips, de slappe og motvillige elevene blir tiltakslystne treningsentusiaster. Vi er hensatt til entusiasmos! Det er virkelig helt fantastisk.

skjulte skatter

Tidene har forandret seg. Før i tiden, for veldig lenge siden, måtte en være Sokrates for å få sin forsvarstale på trykk, og prisen var som kjent vel høy. I dag, takket være fantastisk teknologi, skal det ikke mer til enn blogg og skriveferdigheter. Dette er altså min forsvarstale, og jeg betaler ikke mer for den enn tap av verdighet og litt ekstra i husleie.
Så er kanskje ikke selve tema jeg skal forsvare helt på høyde med Sokrates' filosofi heller - jeg skal forsvare noe så banalt som mitt eget forhold til utskjelt, misforstått og oversett musikk.
De første uskyldige årene av min musikalske oppvåkning fortalte jeg villig og troskyldig til alle som måtte være interesserte at mitt yndlingsband het Queen. Og jeg innså aldri helt at mens jeg hørte for mitt indre øre mine favorittsanger, ble alle andres assosiasjoner ledet i retning we are the Champions, We will rock you, muligens Live Aids' Radio Gaga og en gang i blant deres store gjennomslagshit i 74, Bohemian Rhapsody. Sistnevnte er den eneste som likner litt på "mitt" Queen, men hva hjelper vel det? For folk har aldri hørt tidlig Queen, ikke engang på tidlig 70tall. Den ville, sprø musikken som ligger til grunn for B. R. og som jeg alltid har likt, den musikken har folk flest aldri vært interesserte i.
Sannheten er at de tre første platene Queen utga ikke likner noe av det de ble kjent for. Dette er skjulte skatter, utskjelte, forkastede, bortgjemte i en kjeller - lett pinlige i godt selskap, men fremdeles - dette er plater jeg er glad i. Sangtekster sterkt inspirert av Tolkien og utformet av en viss frontfigurs indiskbritiske galskap, en rød gitar laget av en førsteklasses arbeiderklassefar og med materialer hentet fra peisen, melodier som konsekvent treffer helt perfekte toner du ikke venter og sist, men ikke minst - koringer i særklasse. Jeg tror fremdeles, og nå har jeg altså (for det meste) lagt fra meg de troskyldige øynene, at hvis musikkinteresserte ga låter som Lily Of The Valley, My fairy King, Fairyfeller's masterstroke, Nevermore eller Great King Rat en reell sjanse, ville mine skjulte skatter straks bli mer spilt. Hør på dem! Lukk øynene og nyt pianoet, gitaren og vokalene! Bare hør!

Jeg avslørte meg såvidt gjennom mine musikklister, og nå har jeg altså latt alle masker falle, la hele verden se min lidenskap for Queen. Jeg vet at det for noen av mine kjære er ensbetydende med å la all verdighet fare, men hva er vel verdighet? Integriteten har jeg idet minste beholdt.

who was the lucky one?

jeg er en av de heldige her i verden. Som tidligere nevnt, er jeg en distre og surrete jentunge med hodet absolutt ikke der det burde være, og som derfor heller ikke har tingene sine der de burde være. Som tidligere nevnt mister jeg gjerne saker og ting, særlig på bussen, og som nevnt skjedde det nylig på en buss til sentrum, jeg mistet min dyrebare telefon.

Telefonen min er veldig billig og ikke spesielt velfungerende, men den er en livsviktig, og jeg mener virkelig livsviktig, forbindelse mellom meg og hjembyen min. Jeg var derfor faktisk bekymret, og fullt forberedt på å kjøpe ny mandag morgen. For hva er sjansen for at en herreløs, lys mobil overlever en natt i helgefyll, snø og ti minus, på et uvisst sted?
Til mamma, og deretter Silje (som mamma selvfølgelig også ringer) tar kontakt med meg og forteller meg at en hyggelig jente med bare litt bakrus har funnet telefonen min og passer på den for meg. Så etter en busstur til sentrum, en busstur til på vei mot Ila og litt usikker prat med den koselige jenten sitter jeg altså med mobilen min i hånden, helt frisk.

Jeg er altså en av de heldige her i verden. Javisst, jeg glemmer ting hele tiden. Jeg mister lommebok, vesker full av maling og skolebøker til flere tusen kroner og en livsviktig mobil. Og jeg blir fulgt av en lang strøm villige hjelpere som plukker opp det jeg mister, passer på det og overleverer det til meg trygt og forsiktig når jeg endelig finner hodet igjen. Takk, alle mine venner!

rotekopp og surrehode

Jeg har en historie med å glemme saker og ting, særlig på bussen. I en periode glemte jeg den svarte EstAvesken min tre ganger i uken, og menneskene på hittegodskontoret begynte å gjenkjenne både den og meg. Jeg sluttet å bruke den svarte EstAvesken, og siden da har jeg bare glemt noe en gang i blant - når jeg har noe ekstra i hånden. Jeg legger det gjerne fra meg på setet ved siden av meg, trykker på knappen, reiser meg og forlater bussen.

Nå har jeg altså gjort det igjen, ser det ut som. Etter en veldig hyggelig kveld hos Hilde er jeg endelig hjemme igjen, og nå begynner jeg å bekymre meg - jeg tror nemlig jeg har greid å miste telefonen min på siste bussen, en lørdagskveld. Da er det tvilsomt at den kan gjenoppdrives. Skal lete gjennom alle lommer og veskehull en gang til, og krysse alle fingre. Søren ta, mitt rotehode!

burde kanskje ikke påkalle onde makter.

hermanita

Dette er et bilde av min søster, samt litt av hennes eget kunstverk.


Min søster heter Maria og er et forunderlig vakkert, smart og livlig barn. Ansiktet hennes er virkelig strålende, når hun er glad lyser smilet opp så det nesten ser ut som om hun lyser innenfra. Hun smiler litt mindre enn før, men fremdeles er hun nydelig - og ikke minst søsteren min. Jeg tror alle jenter i verden har en gang ønsket seg en lillesøster, men ingen har noensinne fått en så fin en som jeg.
Kanskje, hvis jeg klarer å bestille billetter til barn fra Norwegian, skal jeg invitere henne til Trondheim. Gleder meg vilt og sanseløst til å gi henne en klem.

En storesøsters Dype Tanker

Jeg tror det er oss storesøstres harde plikt, vårt lodd her i livet, å bekymre oss for alt mulig. Særlig bekymrer vi oss ustanselig for dem vi er glade i. Vi er konstant urolige for noen, det være seg venner, familie, kjæresten eller lillesøsken. Alltid er det noen som ikke har det helt lett, og alltid vet vi om det og bekymrer oss. Selv når alle har det bra, har vi en tendens til å se etter tegn på at noe er galt, slik at vi skal vite om det og kan forsøke å rydde opp i problemer. Jeg skal vedde på at dersom en gjorde en undersøkelse, ville en finne svært mange nevrotiske storesøstre.

Vi bekymrer oss også for mye annet, som for eksempel fremtiden.

Fremtiden er et vanskelig tema, fordi den ikke kan planlegges og struktureres helt sikkert. Fremtiden bringer bestandig med seg uforutsette ting, og likevel må den planlegges og forutses ned til den minste detalj, det er vår jobb. Den bringer nemlig med seg viktige valg som en storesøster helst skal ha tenkt gjennom og tatt på forhånd, før de kommer opp. Problematiske situasjoner skal helst være forutsett og forhindret av oss, det er vår oppgave å hindre at noe går galt. Dette er vanskelig. Jeg, og flere storesøstre med meg, ligger med jevne mellomrom våken om natten og bekymrer meg for fremtiden og for alle de valgene jeg må ta. De fleste valgene kan oppsummeres med ”hvordan vil jeg leve livet mitt, og hvordan vil det påvirke andre?”, valg som ikke vil påvirke meg eller noen andre før om mange år, hvis noengang, men som likevel føles som om de bør tas straks – helst i natt.

Uansett hvor mange ganger en forteller seg selv at hele verden ikke er ens eget ansvar, og uansett hvor mange ganger en minner seg selv på at i en alder av nitten kan det knapt forventes at en har alle fremtidsplaner klare, dukker disse tankene opp. Da er det bare å bekjempe dem med hyggelige gjøremål, som for eksempel bloggskriving og bollespising, til de drar sin vei.

Moralske innvendinger og streif av lykke

Jeg har sett "Den Lille Havfruen" opptil flere ganger siste uken. Den var en julegave, finansiert av min bror og valgt spesielt av meg. Nå kan du le rått og tro at jeg er usedvanlig barnslig, men nei. Den viste seg å være trekkplaster for alle mine venner - samtlige jenter i min nærhet hadde et forhold til den fra den tiden vi var små prinsesser alle sammen, og samtlige ønsket å gjenoppleve barndommens skrekkopplevelser med blekkspruthavheksen Ursula og glade triller med vår helt. Jeg har derfor sett den gjentatte ganger, med nye venner hver gang.

Og nå, i voksen alder, begynner jeg å fundere over moralen i denne filmen. Ikke sett gjennom feministiske briller, for all del. Det er en Disneyfilm, Disneyfilmer skal ha en skjønn helt og en vakker prinsesse som reddes og deretter bryllup og de levde lykkelig alle sine dager. Jeg stiller ingen spørsmålstegn ved Ariels ønske om å være menneske og gifte seg med prinsen - hvilken jente ville vel takke nei til en kjekk ung prins ved navn Eric?
Mine funderinger handler mer om detaljene rundt fortellingen. For dem som måtte ha glemt hovedhistorien, skal jeg oppsummere raskt:
Ariel, havprinsessen, forelsker seg i menneskeprinsen Eric og vil derfor bli menneske. Fordi faren Triton nekter, henvender hun seg til havets store fiende havheksen Ursula. De inngår en avtale om at Ariel får bli menneske i tre dager, og i løpet av denne tiden må Eric forelske seg i henne. Gjør han ikke det, blir Ariel havfrue igjen og tilhører da heksen. I betaling, som et slags dipositum, må Ariel gi fra seg stemmen sin, som er nydelig. (en bergensk Sissel Kyrkjebø, mine lesere. Det er faktisk vakkert.)
Heksen har naturligvis onde planer bak avtalen, hun vil bruke Ariel til å vinne over Triton. Når Ariel blir menneske og nesten kjæreste med prinsen, må derfor ursula skape seg om til menneske og hypnotisere Eric til å gifte seg med henne. Hun bruker stemmen til Ariel, som Eric en gang har hørt, og som han har forelsket seg i. Takket være Ariels venner og hjelpere blir bryllupet avverget og forhekselsen brutt, men tiden er gått ut og ursula har vunnet. Eric gjenkjenner sin elskede drømmepike i Ariel, og går til kamp mot Ursula. (Det er selvfølgelig Happy Ending, bryllup mellom de to riktige og det med farens velsignelse atpåtil.)

Det moralske litt skurrende er som følger:
Forelsker Eric seg i stemmen, og ingenting annet? Ikke før han hører henne synge, vet han at det er henne han vil ha - hmmm.
Videre - Disney skal jo presentere lykken i livet. Er moralen den at for å finne lykken, må du forlate hele den verdenen du kjenner, til fordel for en ukjent drømmeverden hvor prinsen lever? Er ikke det litt problematisk å stille som høyeste drøm?

Nåja, kanhende skal ikke fordums barndomsfilmer analyseres for dypt, hvem vet hva en kan finne. Og det likner virkelig litt på lykke, å spise boller sammen med sin beste venn og se på Den Lille Havfrue.

smerten ved å være

"Han som gjør seg til et dyr, slipper smerten ved å være menneske."

Samuel Johnson, mest kjent for å ha skrevet den første engelske ordboken noensinne, var blant våre pensumforfattere høsten 06. På 1700- tallet skrev han nemlig en forsvarstekst om Shakespears diktning, nokså kontroversielt i den kokende klassisismen, og blant de beste tekstene vi leste i poetikk.

Det fineste han har skrevet, tror jeg, var det likevel Kristian som fant frem. Sikkert fordi det beskriver forfatteren Hunter S. Thompson så inderlig vel - dessverre. Sistnevnte hadde et sabla tøft selvmordsbrev.

En hytte i skogen

I dag har vi lært om Vladimir Propp og russiske eventyr. Min respekt for russere økte med denne nye informasjonen, den russiske fantasien må være fantastisk. Særlig har jeg sansen for heksen Baba Jaga og hennes tradisjonelle hjem, en hytte i skogen (så langt alt greit) som har hønseføtter slik at hytten kan snurre rundt seg selv.

trollvinter

Tove Jansson var en av Europas flinkeste forfattere (det er en vanlig feiltakelse at hun skrev for barn, hun skrev for mennesker, og da voksne mennesker i alle aldre.) Og en av Tove Janssons fineste bøker er Trollvinter, en bok som forteller om å være ensom, kald og fremmed i vinteren - oppsummert vinterdeprimert. Bare hun kunne klare mesterverket å skrive om en vinter sånn at den blir koselig og realistisk på samme tid.

Akkurat nå er det trollvinter i Trondheim. Vi har i hvertfall hatt en høyst fremmed snøstorm som har pisket opp snø i fonner, fjernet omtrent all sikt for sjåfører og ellers tvunget frem brøytebiler klokken tre om natten. Svært spennende. I sporene etter brøytebilen blåste vinden vakre mønstre som minner om solskinn gjennom vann. Tror det er på tide å lese Trollvinter under et teppe.

en utfordring

i ikkeprioritert rekkefølge, fordi jeg må tenke litt over sakene, og høyst sannsynlig se flere:

Scarlett Johanssons beste filmprestasjoner:

a Love Song for Bobby Long
Girl With a pearl earring
Lost in Translation

sender utfordringen videre til alle som måtte lese, kom med forslag og egne lister! Fin måte å spre gode ting på.

fjorårets drøm

I fjor på denne tiden drømte jeg mye. Særlig om livet i Trondheim, om nå. Om studentlivet fikk jeg mye rett. Jeg bor alene, men nært andre, sover nok og har det bra. Klarer meg til og med økonomisk.

Jeg drømmer om studentlivet. Ser for meg et liv i frihet, uten alle plikter og skremmende innleveringer hele tiden, uten unødvendig søvnmangel og vonde dager der man må gå ut... tror det kan bli fint. Unngår behendig å tenke på at jeg helst vil flytte ut, bo alene eller med andre, kanskje faktisk helst alene men veldig nært andre. Vil så inderlig gjerne ha litt rom for meg selv. Prøver å unngå å tenke på at i denne drømmen, hvor jeg er friere og gladere enn på lenge, vil jeg ha skumlere og verre pengeproblemer enn noen gang. Jeg vil, når jeg en gang blir stor og selvstendig, aldri ha vanskelig for å åpne regninger. Jeg skal ha så god råd at tusen kroner i uventede utgifter ikke betyr noe større fra eller til. Så rik skal jeg bli.

Og gjett om jeg gleder meg.

Jeg planlegger veien dit, og jeg håper jeg tenker riktig. Kan jeg få en jobb som er så godt betalt at jeg slipper å jobbe atten timer i døgnet, og samtidig har god råd? Jeg vil jo ikke ha stort hus, jeg vil ha passelig hus/ hjem, som er varmt og koselig og har myke møbler og oppvaskmaskin og en stor varmvannstank. Og ingen frykt for strømregningen om vinteren, og råd til masse bjørkeved. Jeg vil ha det som mamma har, stor respekt fra dem hun jobber med, en interessant og viktig jobb, en koselig familie og et godt forhold til sin datter, men samtidig vil jeg ha det som bestemor har, masse penger... jeg vil rett og slett helst blir en kombinasjon av de to, det beste fra dem begge. Jeg innbiller meg at kanskje bestefaren min var litt sånn. Kanskje, det er litt vanskelig å vite, ettersom han døde for lenge siden.

sinnsvake mennesker

(noen mennesker... sier ikke mer.)

Skal befruktes med sæd fra død israelsk soldat

Jerusalem (NTB-AFP): En israelsk domstol har gitt foreldrene til en død soldat tillatelse til at sæd fra sønnen brukes til å befrukte en kvinne han aldri møtte.

Familien til Keivin Cohen, som ble drept i 2002, gikk til retten for «å oppfylle hans ønske om å stifte familie», opplyser juridiske kilder.

Det er første gang en israelsk domstol har gitt en slik tillatelse, melder nyhetsbyrået AFP.

Trass i at Keivin aldri ytret et slikt ønske, sørget moren for at det ble tatt prøver av hans sæd etter at han ble drept.

- Hver gang jeg går til graven hans og rører gravsteinen, sier jeg til meg selv hvor fantastisk det ville vært å holde et varmt barn i mine armer i stedet, sier Rachel Cohen.

Ifølge moren har over 200 kvinner sagt seg villig til å bære fram barnet. (©NTB)

Dylan og den store kjærligheten

Jeg var seksten da jeg oppdaget Bob Dylan for fullt. Sant nok, jeg hadde hørt litt og sant nok, jeg likte alt jeg hadde hørt, men den berømmelige Dylanbasillen som angriper nye mennesker hvert år og gjør ham i stand til å gi ut nye plater over førti år etter at den første kom, den basillen grep meg først da jeg var seksten. Og som så ofte skjer, det hadde sammenheng med en gutt.

Denne gutten het Kristian, og alle som har kjent meg de siste tre årene har hørt hans navn ganske ofte. Han var kommunist, han var pen, han var koselig, han var alt jeg noensinne hadde drømt om. I grunnen litt mer, jeg betraktet ham som langt utenfor min rekkevidde, et kunstverk jeg kunne betrakte på avstand og kanskje bli kjent med.

Og kjent ble vi. Vi dukket opp en natt i mai, kledt i mørke klær og litt spente – vi skulle ødelegge Hennes & Mauritsplakater sammen med noen andre. Og som de eneste uerfarne, i motsetning til de andre hadde vi aldri gjort dette før, fant vi hverandre og vandret gjennom Bergens gater sammen.

Musikk er et svært så trygt tema å diskutere en sånn natt, med en sånn person. Musikk ble altså snakket om. Og Bob Dylans navn ble nevnt, gjentatte ganger, med det resultat at jeg dro hjem på morgenkvisten og spilte det vi hadde av ham.Og i løpet av den dagen, muligens på grunn av manglende søvn, muligens på grunn av gryende forelskelse – i løpet av den dagen oppdaget jeg Bob Dylan. Basillen bet meg med sånn kraft at jeg nok aldri blir helt frisk, og jo mer jeg hørte, jo mer klødde jeg etter å høre mer. Og for hver sang flimret et fragment av Kristian på netthinnen min, han var på mystisk vis litt i nærheten når jeg hørte Dylans stemme. Sånn kjentes det, og sånn kjennes det til en viss grad fremdeles, Dylan og Kristian er evig forbundet.

Jeg lånte en plate av Kristian, en plate som kom ut i 1983 og heter Infidels. I lange tider var det albumet mitt favorittalbum av Dylan, ganske enkelt fordi jeg en gang hadde lånt det av ham, og han ble stadig viktigere i livet mitt. Vi ble kjærester natt til 21 mai og jeg holdt på å stryke til matteeksamen av bare nyforelskelse 22 mai. (jeg sto. Takket være et kontor som kunne utlevere kulepenn, linjal og kalkulator som jeg hadde glemt.) Samme dato fylte jeg forøvrig seksten og kom dermed over den seksuelle lavalder – et faktum vi ikke skal dvele stort mer ved.

Siden da har altså Kristian vært en del av mitt liv, på godt og vondt. Vi er fremdeles kjærester, og selv om det allermeste har utviklet seg og endret seg siden jeg var seksten, er vi fremdeles glade i Bob Dylan. Såpass at hvis alt går som det skal, inshallah!, skal vi på konsert sammen i mars.

om å provosere

den omtalte Ida har skrevet en post på bloggen sin, en post om å provosere. Bortsett fra at jeg ikke er kristen og derfor provoserer mine lagkamerater mindre på den fronten, kan jeg i sørgelig stor grad skrive under på det hun forteller om. Skulle gjerne skrevet denne selv - les den her. Alle avholdsfolk jeg kjenner som har lest denne posten, er enstemmig: sånn føles det.

dugnad, datateknologi og flinke folk

For en uke siden ble jeg bedt om å lese og komme med tilbakemelding på en artikkel som to flotte mennesker jeg kjenner hadde skrevet – Ida & Wilhelm. De klarte seg fint uten påvirkning fra meg, det var sent og artikkelen ble dessuten kraftig kortet inn i løpet av lesingen! Men god er den - faktisk superfin, og bør leses av absolutt alle – du finner den her. Forklarer på fantastisk vis hvordan kommunisme kan fungere - fungerer i dag - med fine eksempler fra itverdenen. Eventuelt, hvis du er glad i kortere tekster og papirformat kan du jo skaffe utgaven av Rødt, der den trykkes.

Du kan jo også sjekke ut Ida sin blogg.

magi, vennskap og tilbakevendende bøker

Noen bøker blir en aldri ferdig med. En ramler over en bok, leser den og vet kanskje allerede da at dette blir en god venn med tiden. Det hender også at en leser boken, glemmer den og kommer plutselig på den to år senere, som en venn en plutselig savner og vil hilse på. Biblioteket er redningen, løsningen, svaret på disse vennene, der ligger vennene og venter på deg til du vil treffe dem igjen. Bøker er trofaste venner.

En gang i blant oppstår likevel så nære vennskap til en bok at en ønsker desperat å ha henne i nærheten hele tiden, i din egen bokhylle. Bibliotekets løsning er ikke lengre nok, savnet er for stort. De bøkene skaffer en seg, på et eller annet vis. Når de først er anskaffet, det kan ta flere år hvis det er en ukjent eller gammel bok, plasserer en dem i bokhyllen og tar dem frem for å bla i en gang i blant, kanskje lese et kapittel der og en avslutning der. Det kan gå veldig lang tid mellom hver gang boken blir lest fra perm til perm, men vissheten om at den står der er en trygghet og en trøst.

I høst ga jeg fra meg en bok jeg er glad i, til en som er enda gladere i den og som dessuten lengtet etter den. Hun trykket boken til brystet og bladde i den resten av kvelden. Offisielt var boken kjøpt fra en bruktbutikk i Bergen, fordi det faktisk var en god mulighet for at jeg kom til å finne den der en vakker dag, jeg kom den bare i forkjøpet, og fordi det er lettere å ta imot en bruktbok enn en privatbok. Vi var flere om planen, for vi er en fin vennegjeng som liker å gjøre andre glade.
Naturligvis oppsto et lite hull i bokhyllen, men et hull som raskt ble demmet opp for ved å omplassere noen bøker, og hullet var dessuten langt mindre enn gleden hennes over den nye boken.

Så, i dag tørket jeg støv og ryddet i min lille stue. Som alltid hilser jeg på bøkene, og som alltid kjenner jeg bokhyllen min ned til siste lefse. Derfor ble jeg sterkt forvirret da jeg så en bokperm som både var velkjent og som samtidig ikke skulle være der – jeg hadde jo gitt den vekk?

Det ble plutselig min tur til å smile fjollet, klemme en gammel venn og bla i den med varsomme bevegelser. Denne utgaven er riktignok av nyere dato, den har ikke mine gamle skriblerier og henrykte anmeldelser i seg – muligens er dette en av de siste, nesten uberørte utgavene som finnes. Det er en skatt som har funnet veien tilbake til bokhyllen min, en skatt jeg ble nesten fikk tårer i øynene av.

Selvfølgelig lurer jeg på hvordan den kom seg dit. Min første tanke er magi, ren magi. Boken ble tryllet hit av ukjente, litterære krefter som binder oss og bøkene sammen, de samme kreftene som gjør at en bok kan bli en venn.
Deretter blir jeg mer pragmatisk, og jeg husker at jeg hadde besøk av noen i går, noen som kjenner til at jeg ga fra meg boken. Den mest sannsynlige forklaringen er altså at noen har gjengjeldt den tjenesten jeg gjorde for vår felles venn, noen har letet opp denne boken og deretter gått til anskaffelse av den, for så å gi den videre til meg som ville bli glad for den. På en måte blir det litt magi i den forklaringen også, en slags hverdagsmagi som baserer seg på den underlige tingen som heter vennskap. Den forklaringen er den fineste. Takk.

s

om musikk og oppgave

den tidligere nevnte oppgaven om å lage en cd til Hilde er nå begynt på. For øyeblikket ser førsteutkastet til første cd (det må nok bli flere) omtrent slik ut:

Jewel
Cat Stevens
Rufus Wainwright
Lou Reed
The Beatles
Unni Wilhelmsen
David Gray

Omtrentlig disse, og omtrentlig denne rekkefølgen. Av låtvalg velger vi de fineste fra noen, de mest kjente fra andre og de vi tror Hilde vil virkelig like av resten. Dere lesere må rett og slett gjette vilt selv, og unnskylde hvis noen av artistene sjokkerer dere. Nå gjenstår bare to ting, nemlig innkjøp av brennecder og en studie av Hildes reaksjon.

Kalle

Først snakket jeg om været med mine kjære i Bergen, ble oppdatert og koselig. Det har nemlig snødd i Bergen, ”masse”, hva nå det måtte bety. Men det var godt å høre, ikke minst fordi de har holdt tålmodig ut med regn hver dag i halvannen måned.

Samtalen ble avsluttet, og jeg tittet ut vinduet ved en tilfeldighet. Og hva ser jeg? Snø. Riktignok ikke nok til å kunne kalles masse, men dog, hvit, pen og kram snø.

Derfor har jeg tilbragt en liten time utenfor og laget en snømann. Den er omtrent like stor som en pocketbok, men litt slankere. Jeg tror den skal hete Kalle.

plutselig flink!

Jeg vet godt at det ikke har noen egentlig betydning, at akkurat dette faget er et fag alle skal gjennom og derfor sensor knapt nok bruker tid på å sensurere. Jeg vet godt at fallhøyden er helt enorm og at det hvert år kommer noen som får F, klager og får topp. Men likevel, likevel kjenner jeg et streif av lykke ved synet som møter meg når jeg sjekker eksamenskarakteren i exphil: en stor og svært pen A. Kjenner meg plutselig litt flink, og det er en veeeeldig deilig følelse.

spennende oppgave

Mine to søte venner Hilde og Annette er endelig tilbake i Trondheim, og det må en jo feire med et kafèbesøk. I tillegg er penger kommet inn fra lånekassen hos de fleste, hurra!, noe som åpner mulighetene for feiring betraktelig. Og ettersom det stort sett finnes en kafè for studenter med penger, den guddommelige Choco Boco, endte vi opp på Bakklandet med hver vår varme kopp.

Etter litt te, mocca eller kakao kom jeg på at jeg jo faktisk har en blogg, og et kamera – det var med andre ord tid for tortur. Jeg fikk plassert dem ved siden av hverandre og ba dem hyggelig, i en tone som ikke åpnet for motsigelser, om å smile pent til kamera. De gjorde selvsagt som jeg ba dem om, uten å mukke, og etter flere smertefulle forsøk fikk vi omsider tatt noen bilder som så noenlunde presentable ut. Mer enn det, jeg er kanskje partisk, men jeg synes de er ganske så pene begge to.

Ut over kvelden ble vi sultne, og vi beveget oss ut i slaps og duskregn for å finne en resturant eller kafè med god mat. Trondheim er kanskje en fantastisk by, men på matfronten mangler de litt erfaring, i sentrum kan du velge mellom : burger king, mcdonalds, en peppes som henger fast i kjøpesenteret og derfor "stenger" tidlig... og ellers hva? Den indiske så skummel og dyr ut, den kinesiske var svart og stille og den amerikanske så uappetittelig ut. Vi endte opp på noe så tradisjonelt og fantasiløst som Egons, spiste god mat for en hundrelapp og hadde det kjempekoselig.

På vei omkring for å finne mat måtte vi forbi, eller rettere sagt innom Platekompaniet. Nå er det riktignok Annette og jeg som er musikkentusiaster. Hilde er stort sett glad i radioen, og ellers noen få plater ala vamp og musikaler, dermed ble stemningen litt rar og spent. Helt til Hilde, etter en samtale om High Fidelity som vi begge liker, foreslo at vi skulle lage en cd med musikk vi trodde hun ville like. Vi kastet oss over oppgaven med liv og lyst! Stort sett hele resten av kvelden arbeidet hodet mitt med mulige sanger og artister, helt i Nick Hornbystil – jeg skal holde dere oppdatert på hvordan det blir.

på kino!

Som alltid er det Silje og hennes herlige kjæreste som, uten helt å vite det selv, gjør livet mitt langt lettere å leve. Denne gangen ved å invitere meg på kino, sammen med masse hyggelige mennesker.

Saken er den at jeg elsker kino, og hver gang jeg er litt sliten eller jeg har litt hjemlengsel eller jeg av en eller annen grunn føler behov for avveksling – da oppsøker jeg kinoen. Jeg elsker lukten som møter deg det øyeblikket du kommer inn i lokalene, lukten av salt og fett og mennesker. Jeg elsker varmen som vanligvis slår mot deg, en kontrast til det vanlige kalde utenfor. (særlig siden en gjerne går på kino i vinterhalvåret.) Når en først er kommet inn i lokalet elsker jeg mørket som omgir deg, gjør deg liten og ubetydelig og anonym, men aldri ensom. Jeg elsker den store skjermen som suger deg inn også under dårlige fortellinger, og jeg elsker den høye lyden som plager andre, den som får setet til å dirre og hjertet til å endre rytme. Kino er i det hele tatt ganske fantastisk.

Vi skulle se ”Pans Labyrint”, en skrekkeventyrfilm som foregår i Spania helt i begynnelsen av Francos tid – den handler altså litt om fascisme og litt om fauner og alver. Hovedplottet er en parallellhistorie hvor Ophelia, den lille jenten som er heltinnen i historien, vandrer mellom den harde virkelighet hvor moren hennes har giftet seg på nytt med en fascistisk militær leder og en annen, underjordisk verden. Jenten er nemlig ettersigende prinsesse i underverdenen, en prinsesse som gikk seg vill på jorden for veldig lenge siden. For å bli prinsesse igjen må hun klare tre oppgaver, et klassisk eventyrtrekk. Både filmen og Guillermo del Toro, den mexikanske regissøren bak filmen har fått supersterk ros, så vi gledet oss.

Filmen var fin, den. Kanskje ikke helt det fantastiske og overveldende vi var blitt forespeilet, men absolutt en god idè og definitivt vakker filming. Den brutalt ærlige volden var overraskende, men godt gjennomført og helt på sin plass – vi snakker tross alt Spania 1944. Dessuten - kule monstre! særlig barneeteren med øyne i hendene:

Korrespondansen mellom de to parallellhistoriene var dessverre litt mangelfull. Flere steder kunne historiene vært mer parallelle og derfor hatt mer med hverandre å gjøre – i stedet ble sammenhengen litt utydelig. Dog ganske pent knyttet sammen mot slutten, fremdeles uten sammenheng men med felles knutepunkt.

Det som trakk mest ned var kanskje den utrolig dårlig oversatte tittelen. Filmen handler slett ikke om Pan, men om en faun og labyrinten ned til underriket, og nettopp det inngår også i den spanske tittelen. Navnet Pan skal brukes med omhu, det er ikke synonymt med en hvilken som helst faun. Les mytologi, folkens!

Noen nevnte noe om en bok. Finner foreløpig ingenting om det, men den boken vil jeg i så fall lese. For som sagt, idèen er knallgod.

En milepæl

Noen ganger i livet opplever en noe så sterkt og omveltende at allerede mens det skjer, allerede før det skjer, vet du at dette kommer til å forandre hele livet ditt, ditt syn på verden og ikke minst – ditt syn på deg selv. Å begynne på skolen er gjerne en sånn ting. For noen er den første kjæresten en sånn opplevelse, det var det i hvertfall for meg. Den dagen du oppdager at du er voksen. Det øyeblikket du får bloggen din til å virke. Det finnes mange eksempler, alle individuelle – her skal jeg fortelle om den første jeg kan huske, og kanskje den sterkeste jeg noensinne har opplevd. Fordi den var først ute? Fordi den har påvirket, og kommer til å påvirke meg til jeg dør? Hvem vet?

Jeg var seks år gammel. Eller vent, egentlig burde denne historien begynt mye før, for den bygger på en drøm jeg har hatt... omtrent alltid. Men for enkelhets skyld, la oss begynne med å si at jeg var en seks år gammel svært så veslevoksen jente som gikk siste året i Slettebakken barnehage og hadde ett stort ønske i verden: å bli storesøster. Favorittboken min var ”Brødrene Løvehjerte” og jeg elsket filmatiseringen av Ronja Røverdatter. Jeg drømte om å ha noen jeg kunne omtale som ”Bror min” (Kavring om Jonatan, B.L) eller Søster mi (Birk til Ronja, R.R.). Jeg prøvde å kle meg så voksent som mulig, helst med en spesiell hestehale som jeg kalte storesøsterhestehalen, jeg lekte storesøster med dukker og prøvde på alle vis å gå opp i storesøsterrollen. Og ennå hadde jeg ingen lillesøsken, av den enkle grunn at mammaen min og pappaen min ikke klarte å få flere barn. Så vidt meg bekjent er jeg faktisk et medisinsk mirakel, og et ganske godt et også, men flere mirakler enn meg kom ikke. Så hva gjør familien Mellin – Olsen?

Vi ser oss rundt i verden. Og husker at det finnes noe som heter adopsjon. Og setter i gang papirarbeidet som ligger bak hver eneste adopsjon, og dette er grunnen til at historien egentlig kanskje burde begynt før, for papirarbeidet er en byråkratisk mølle på solceller i Bergen. Men for meg begynte den en dag i regnet, en vanlig skoledag i nulteklasse på Fridalen. Et rop vekket meg opp fra mine sedvanlige dagdrømmer, mammen min var her. Merkelige greier, hun skulle jo helst vært på jobb?

Fakta er at hun faktisk var på jobb, mammaen min jobbet som postbud på det tidspunktet og hun hadde for bare noen minutter siden sittet på en kontorplass og sortert post. Deriblant post til seg selv, med avsender ”adopsjonsforum”. Inni konvolutten lå et brev, med et navn: Getaredah – og et lite, svarthvitt passfoto av en gutt som skrek av alle krefter. Og i et anfall av manisk glede forlot hun plassen sin, satte seg på en sykkel og dro til meg, fem min. unna, for å vise meg det første glimtet av bror min. Jeg husker det glitrende klart, og henter det frem en gang imellom når jeg vil tenke på noe fint.

Dette var altså høsten 1993. I Januar 1994, for altså akkurat 13 år siden, reiste familien min for første gang til Afrika. Mer spresifikt reiste vi til Etiopia, landet som pr. dags dato driver grusomheter i Somalia, men det visste vi ingenting om da, og ikke ville det brydd oss større. Det ventet et barn på oss, på andre siden! Aldri har vel noen av oss hatt sånn reisefeber. Og vi landet på en flyplass i Addis Abeba etter nesten et døgn på fly, stive og spente. Riktignok måtte vi vente en dag eller to, før vi reiste til barnehjemmet. Og nå er vi omsider fremme ved min skjellsettende opplevelse, den som var hele poenget med denne historien: aldri har jeg opplevd noe sterkere enn å holde lillebroren min for første gang.

Denne bloggen skulle egentlig ha som hovedtema et eller annet om storesøstre og deres forhold til verden omkring. Som du ser gikk den planen litt i oppløsning, men postes om det skal det!

Omsider er vi i gang

Der greide jeg omsider å henge meg på blogtrenden, etter måneder med ufruktbar planlegging. Jeg aner ikke sikkert hva som kommer til å stå her, annet enn artige saker som gjerne deles med andre. og bilder, tatt med mitt superfine kamera som jeg fikk til jul - her skal det fotograferes!
Min kjære nye blogg skal selvfølgelig fremdeles endres og bearbeides, for eksempel skal jeg fjerne den grusomme grønnfargen så snart som mulig. Visste jeg skulle velge prikker!

Uansett, nå er vi i gang. Velkommen alle som måtte være interesserte.