Moralske innvendinger og streif av lykke

Jeg har sett "Den Lille Havfruen" opptil flere ganger siste uken. Den var en julegave, finansiert av min bror og valgt spesielt av meg. Nå kan du le rått og tro at jeg er usedvanlig barnslig, men nei. Den viste seg å være trekkplaster for alle mine venner - samtlige jenter i min nærhet hadde et forhold til den fra den tiden vi var små prinsesser alle sammen, og samtlige ønsket å gjenoppleve barndommens skrekkopplevelser med blekkspruthavheksen Ursula og glade triller med vår helt. Jeg har derfor sett den gjentatte ganger, med nye venner hver gang.

Og nå, i voksen alder, begynner jeg å fundere over moralen i denne filmen. Ikke sett gjennom feministiske briller, for all del. Det er en Disneyfilm, Disneyfilmer skal ha en skjønn helt og en vakker prinsesse som reddes og deretter bryllup og de levde lykkelig alle sine dager. Jeg stiller ingen spørsmålstegn ved Ariels ønske om å være menneske og gifte seg med prinsen - hvilken jente ville vel takke nei til en kjekk ung prins ved navn Eric?
Mine funderinger handler mer om detaljene rundt fortellingen. For dem som måtte ha glemt hovedhistorien, skal jeg oppsummere raskt:
Ariel, havprinsessen, forelsker seg i menneskeprinsen Eric og vil derfor bli menneske. Fordi faren Triton nekter, henvender hun seg til havets store fiende havheksen Ursula. De inngår en avtale om at Ariel får bli menneske i tre dager, og i løpet av denne tiden må Eric forelske seg i henne. Gjør han ikke det, blir Ariel havfrue igjen og tilhører da heksen. I betaling, som et slags dipositum, må Ariel gi fra seg stemmen sin, som er nydelig. (en bergensk Sissel Kyrkjebø, mine lesere. Det er faktisk vakkert.)
Heksen har naturligvis onde planer bak avtalen, hun vil bruke Ariel til å vinne over Triton. Når Ariel blir menneske og nesten kjæreste med prinsen, må derfor ursula skape seg om til menneske og hypnotisere Eric til å gifte seg med henne. Hun bruker stemmen til Ariel, som Eric en gang har hørt, og som han har forelsket seg i. Takket være Ariels venner og hjelpere blir bryllupet avverget og forhekselsen brutt, men tiden er gått ut og ursula har vunnet. Eric gjenkjenner sin elskede drømmepike i Ariel, og går til kamp mot Ursula. (Det er selvfølgelig Happy Ending, bryllup mellom de to riktige og det med farens velsignelse atpåtil.)

Det moralske litt skurrende er som følger:
Forelsker Eric seg i stemmen, og ingenting annet? Ikke før han hører henne synge, vet han at det er henne han vil ha - hmmm.
Videre - Disney skal jo presentere lykken i livet. Er moralen den at for å finne lykken, må du forlate hele den verdenen du kjenner, til fordel for en ukjent drømmeverden hvor prinsen lever? Er ikke det litt problematisk å stille som høyeste drøm?

Nåja, kanhende skal ikke fordums barndomsfilmer analyseres for dypt, hvem vet hva en kan finne. Og det likner virkelig litt på lykke, å spise boller sammen med sin beste venn og se på Den Lille Havfrue.