orddelingstoppen

Her er tre av Amos ti på topp orddelingseksempler, med tilhørende kommentarer. For resten av eksemplene, gå her.



"Vi tviler på at eventyret om den kloke Dr. Oetker og den feige Prinsesse Pudding vil slå så godt an."



"De kraftigste datamaskinene vi har her ved Institutt for teoretisk astrofysikk har løst kompliserte bevegelseslikninger i dagevis nå, og konklusjonen er klar: når det er kort tid igjen av et salg, bør man ikke slutte spurten. Derimot bør man løpe enda fortere, slik at man rekker fram til butikken før salget er over. Dette til orientering."


"Amo er åpen for alle, uavhengig av seksuell legning. Allikevel mener vi at du bør vurdere å oppsøke profesjonell hjelp hvis du liker å ha seksuelt samkvem med datamaskiner, selv om akten ikke finner sted på offentlig sted, men i lønn. "

AMO - Norges kuleste folk.

Det finnes en gruppe mennesker i Norge som jeg mener får altfor lite oppmerksomhet. Det rettes stadig søkelys mot hvor lite ungdom leser, det skrives ofte om den økende anglofiseringen i det norske språk og ikke minst, over alt skrives det i økende grad tekster oversprøytet med fryktelig skjemmende særskriving. Dette er klare tendenser i samfunnet som alle forteller den samme historien, språket forfaller.

Den gruppen som får for lite oppmerksomhet, er de som i stillhet motarbeider disse tendensene. Jeg tenker selvsagt til dels på de mange neglisjerte litteraturstudentene, enten det er allmenn litteratur eller nordisk litteratur, og naturligvis også en respektabel andel av språkstudentene med, men i tillegg til disse selvskrevne skikkelser finnes det også andre. Jeg personlig kjenner både filosofistudenter, barnehagearbeidere, profesjonelle malere, lærere, grunnskoleelever, elever ved videregående skole og slaskete sivilingeniørstudenter som alle er seg bevisste sitt eget språk, og som alle avskyr ord del ing s feil. Det er altså en ukjent gruppe der ute, en egen folkebevegelse, som alle gjør sitt beste for å skrive korrekt og som en, da det aldri foretas en større undersøkelse av hvor mange som faktisk misliker orddeling, ikke vet noen ting om. Det foreligger meg bekjent ingen statistikker som forteller hvor mange som egentlig behersker det norske språk korrekt, og heller ingen oversikt over hvor mange av de skrivekyndige i Norge som bevisst unngår særskriving. Det eneste som foreligger er de daglige påminnelsene om forfallet, i offentlige papirer, i elevers skoletekster og kanskje særlig i billige reklameplakater.

Denne tausheten omkring vår bevegelse anser jeg som et klart tegn på regjeringens politikk. Dette er myndighetenes forsøk på å kneble oss, usynliggjøre oss, rett og slett kvele oss ved å nekte å anerkjenne vår eksistens.

Heldigvis er det noen som har tatt saken i egne hender. Vi som er språkinteresserte burde takke dem på våre knær over at de har våget å stille seg i myndighetenes søkelys på den måten, trass i alle motarbeidende forsøk. Denne relativt lille gruppen er kanskje Norges kuleste forsamling av nerder og kaller seg astronomer mot orddeling.

tredje kategori

Når det gjelder denne kategorien, bryr jeg meg ikke om å lage noen forklaring. Det får holde med en introduksjon, samt opplysningen om at de alle er født og oppvokst i Irland, og alle vet hva irsk aksent gjør med en jente.

Glenn Quinn

Jonathan Rhys Meyers

Liam Neeson

Stuart Townsend

Cillian Murphy

andre kategori

Da Katarina er utålmodig, her er andre kategori.

I denne gruppen har jeg plassert menn utelukkende på grunn av utseende. Yrket, som tre av disse deler, er mer en tilfeldighet da det blant skuespillere er en fordel å være skjønn. På listen min snek det seg inn to musikere med, men dette er mest fordi de vakre skuespillerne som hører hjemme i denne kategorien, også er fra Irland.

Uansett, dette er menn som alle er usedvanlig vakre, eventuelt bare svært så tiltrekkende etter mitt skjønn, og da de er kjente får de ingen videre presentasjon. I stedet får de en replikk de alle har ytret på et visst tidspunkt, enten som privatperson i intervju eller i jobbsammenheng.

Vakre menn:

Mannen snakker flere språk, og på spørsmålet "Quelles sont les femmes de votre vie?" (Who are the women in your life?) svarte han "Ma mère, ma femme et Jane Austen" (My mother, my wife and Jane Austen). Som om ikke mannen selv var nok.

Den mørke mystikken har alltid fungert på meg. Skjønt, det er nok med vilje han skjuler tennene;

"I'm going to have my teeth done, I just haven't found the time".


















My body is a journal in a way. It's like what sailors used to do, where every tattoo meant something, a specific time in your life when you make a mark on yourself, whether you do it yourself with a knife or with a professional tattoo artist"














Oxygen gets you high. In a catastrophic emergency, you're taking giant panicked breaths. Suddenly you become euphoric, docile. You accept your fate. It's all right here. Emergency water landing - 600 miles an hour. Blank faces, calm as Hindu cows.















If he needs a third eye he just grows it
He just needs you to talk or to hand him his chalk
Or pick it up after he throws it.

første kategori.

Først ut er kategorien "menn som spiller seg hot". I denne kategorien havner menn som ikke burde hatt noen appell til meg i det hele tatt- og som i virkeligheten, som de skuespillerne de er, slett ikke har det, men som likevel, i en eller annen rolle, i en eller annen film eller tvserie, likefullt har klart å gi meg bankende hjerte og rødmende kinn.



John Hannah, her som James Hammerton. Mannen er ved første øyenkast ikke akkurat syndig pen, noe som forandrer seg i det øyeblikk han åpner munnen. Egentlig burde John Hannah få plass blant de vakre menn, for stemmen tilhører faktisk ham og ikke James Hammerton, men da det var karakteren hans i Sliding Doors jeg først oppdaget, hvor han elsker Beatles og Monty Python, havner James her. (Ja, jeg har sett både "Carnivale" og "Fire Bryllup...". Ja, han er like hot der.)



Dette valget er nok preget av at jeg nylig så "Becoming Jane", og i ettertid hr jeg vært forfulgt av denne mannen. Skjønt, han er kanskje hottest som faunen mr. Tumnus! Her; James McAvoy som Tom Lefroy.

Kyle Mclachlan som Dale Cooper. Mange ting kan sies om spesialagenten, men Silje oppsummerte det meste bra - entusiasmen! Damn good Coffee - and hot!

Samt mannen er tvers gjennom snill.

David Duchovny som Fox Mulder, en gammel svakhet. Sørgelig nok oppsto denne svakheten mens han regjerte xfiles som et råttent lik, noe min beste venninne fikk snusen i. Ingen mann, ikke engang på barneskolen, har fått meg så utledd.

Min helt gjennom hele videregående, James Marsters som Spike, her utkledt som Puppetdukke. Dersom mine lesere ønsker et mer flatterende bilde, sjekk ut den virkelige mannen er Her.

Ja takk, begge deler.

For lenge siden - sånn omtrent to uker siden - ble jeg tagga. Virrvarr ville at jeg skulle finne de ti mest attraktive mennene jeg visste, og da slik jeg forsto det, ikke bare "kjekke, skremmende menn" i Magrethe Munthestil, men menn jeg likte. Selve Taggingen er en del av virrvarrs bloggvise forskningsprosjekt, som går ut på å finne ut om det finnes noen typiske trekk ved de attraktive menn vi liker. Det er derfor verdt, i denne sammenheng, å også sjekke ut alternative løsninger, som for eksempel hos Katarina.

Helt siden kvelden Virrvarr postet sine valg, har jeg strevd med å lage min egen. Oppgaven syntes meg umulig. På den ene siden - det finnes flust med kjekke menn, jeg kunne fylle side opp og side ned med menn jeg finner attraktive. (ja, jeg tror jeg er full av hormoner.)
På den andre siden - for at menn skal fremstå som virkelig attraktive, må de også være svært sympatiske. Det betyr at jeg helst bør kjenne dem, for skjønt Johnny Depp fremstår som sympatisk, og skjønt Neil Gaiman ikke kan være noe annet, så vet jeg jo ikke. Og det samme med en del av de mannfolkene jeg ender opp med - jeg finner dem sympatiske mest av alt fordi de spiller en så sympatisk rolle, (de er gjerne skuespillere.) Når da jeg ender opp med for mange menn, hvem skal da forlate salen? De snille menn jeg kjenner og virkelig liker, de oppdiktede karakterene som egentlig ikke eksisterer, eller de virkelig hotte mannfolkene som mest av alt er det - hot?

Du skulle jo tro at det her var komplisert, men neida. Enda kommer en til sånne folk som jeg innerst inne fremdeles har en svak flekk for, trass i at det bare kan skyldes de pinlige tenårene - skal jeg ta dem med? Det går tross alt litt prestisje i sånne lister, og når mine venner trekker frem Sean Connory, Alan Rickman og Kaptein Picard - hvordan kan jeg da trekke frem en gammel flamme som Leonardo Dicaprio?

Jeg velger en typisk Engelineløsning, eller også kjent som Ole Brumm; Ja takk, begge deler. Men yoghurt fremfor rømme - jeg velger vekk Orlando Bloom.

I stedet ender jeg med fire kategorier, hvor jeg har valgt ut fem kandidater til hver. Blant kategoriene finner vi "de mest hotte", "de mest sympatiske eventyrfigurene" og "de mest attraktive mannfolkene fra det virkelige liv", hvorav siste kategori krever både et svært sympatisk ytre og et svært sympatisk indre. I tillegg kommer en siste liste, laget spontant, bare fordi jeg tydeligvis har en ting for irer. Kos dere.

For dem som synes jeg er feig og burde skjerpe meg, lage en skikkelig liste over ti mannfolk og ikke en delt liste med tilsammen tyve - dere kan gå inn her og se på listen jeg laget før Virrvarrs ide. Den er uten bilder, dog, fordi opptil flere av folkene er bokfigurer som eksisterer i mitt hode alene.

Åh. Forelsket.

I dag sa Annette til meg "vi skal ikke gå på kino i kveld?" og jeg sa "jo, det høres gøy ut! Hva da?" og hun svarte "hva med Stardust?"

I helgen snakket jeg med venner om Neil Gaiman, som folk lenge har mast på meg om at jeg må lese. Stardust er filmatiseringen av ett av hans verk, og jeg svarte selvsagt Annette at jo, det ville jeg absolutt se.

Og nå?

Dette er den deiligste kinoopplevelsen siden jeg så "pirates of the Caribbean, the curse of the black pearl". Jeg elsker Neil Gaiman. Med vekt på elske. Hadde aldri trodd jeg skulle forelske meg så heftig i en forfatter gjennom å se en filmatisering, jeg har vanligvis som prinsipp å alltid lese bøkene først, men denne gang? Uansett hva den mannen kan tilby av litteratur i fremtiden, og tro meg, jeg skal pløye gjennom ALT; jeg elsker den mannen.

nye kloder

Fordi instituttene på Dragvoll er fantasiløse har jeg vært nødt til å endre litt på årets pensumliste. Hvem det nå var som valgte ut dikt til pensum, trodde de nok i likhet med meg at Sigbjørn Obstfelder var en stor mann, og at hans forfatterskap besto av ett dikt. Jeg ser. Hvor mange ganger, på hvor mange skoler, har jeg fått i oppgave å analysere dette? Det er knapt et dikt i verden en er mer lei av, om en var skoleflink i åttende klasse.

Men så! En måtte jo finne en erstatning til pensum, når en altså har analysert dette diktet like til evigheten, den grusomme og underlige evigheten. Jeg foretok altså et googlesøk på Obstfelder, og ramlet over hele diktsamlingen hans, Digte. Og her var det mye vakkert!

Om en ser bort fra moralen hans og hans kvinnesyn, som skal jeg dømme etter enkelte dikt var på høyde med Rudolf Nilsens, finnes det de fineste ting her. Særlig falt jeg for det aller første diktet, med den fine tittelen "venner". Det er sørgelig langt mellom vakre dikt om vennskap, og dette diktet er virkelig like fint som tittelen. Sånn er vennskap.

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, -
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, - den indiske buddha, -
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, -
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, - tonende -, ildspiral, -
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
- sole i lyshav, sole i tankehav, -
en uendelig, - tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud -
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
- der, hvor den ene er,
var den anden, -
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til -
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket...

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Speak. En antikrigsrap

Og dette




er en rap som slår selv den lille, romantiske biten til opus x. Se, nyt og sørg for å ha lommetørkler til lattertårene. Studer bakgrunnsvokalistene.

Torstein, to meter og regn

Her finner en tidenes merkeligste agurknyhet. Torstein Dahle og regnet i Bergen er selvsagt en helt logisk parallell.

Fly fra Bialystok.

Ah! Ah, ah, ah! Verden er superfin. Teknologien er vidunderlig. Og oppfinnelsen fly er undervurdert. Gi blanke i alle advarsler om miljøkatastrofer på vei, det er nydelig og herlig å kunne komme seg til og fra Bialystok eller Trondheim når en vil.

For dem som ikke vet det, ligger altså Bialystok i Polen, min kjære kusine bor der og skal studere medisin, og nå frakter likevel to forskjellige fly oss til vårt felles opphavssted Bergen neste uke. Fly - genial oppfinnelse.

i en bokhylle fra IKEA

I årevis har jeg visst at bøker, det får en aldri nok av. Uansett hvor mange bøker en får til bursdag og jul, hvor mange bøker en kjøper billig på loppemarked og hvor mange bøker en kjøper til pensum, en får aldri nok.

Jeg har nå oppdaget en ny ting en aldri får nok av. Bokhyller.

I Januar var bokhyllen min full, og dessuten litt uryddig av utseende, og i anledning min brors besøk kjøpte jeg derfor den første nye. Den ble usedvanlig pen og jeg følte stor ro ved tanken på å yte mine bøker rettferdighet, men jeg ble også litt forvirret. For selv med den nye bokhyllen manglet jeg plass - hvordan i alle dager hadde jeg fått plass til alt før? Med den aldri avsluttede strømmen av bøker som tikker inn i hjertet mitt og hyllen min gjenoppsto snart behovet for en ny bokhylle, et behov jeg forsøkte å stille i går.

Jeg og Ingrid foretok en hasardiøs utflukt til Ikea torsdag ettermiddag. To søte jenter på Ikea, for å more seg og kjøpe bokhylle & kommode. Etter hvert skjønte vi at dog er Ikea tilrettelagt for studenter prismessig, men hva angår frakt er det en annen sak. Hvis for eksempel en har sertifikat, men ikke tilgang på bil? Og ikke har femhundre kroner å punge ut for frakt, ettersom en bor ulike steder? Riktignok går bussen like utenfor Ikea og til sentrum, men vi skulle litt lengre. Takk og lov for samarbeid, og da særlig mellom to jenter som har kjent hverandre nesten hele livet. Ingrid og jeg samarbeider som en drøm, en god drøm, inn og ut, inn og ut av bussen. Vi snakker noe sånt som 70 kilo her, inn på tre busser, av på to - den siste bussen var hjem til meg, og den klarte jeg alene.

Vel hjemme med mitt monster av en bokhylle, jeg setter i gang med grublearbeidet. Fredag ettermiddag står bokhyllen ferdig, og jeg kan drive med en av mine favoritthobbyer her i verden - jeg kan ommøblere bøkene mine. Som alltid sorterer jeg dem på den intuitive måten som det EstAbarn jeg er, og det betyr at de må flyttes på med jevne mellomrom, etter hvert som nye bøker tikker inn. Og særlig når en ny hylle er på plass, og Snorre, Lindgren og Austen kan få sine rettmessige plasser.


Og her gjentar historien seg. For den nye bokhyllen er nesten dobbelt så stor som den gamle, og likevel mangler jeg plass. Da hybelen min måler 15 kvadrat i alt er det begrenset hva jeg har av gulv og veggplass, men etter litt fundering skrudde jeg den gamle bokhyllen på veggen ved siden av og flyttet alle kruvene over på hyllekanten.

Da ble det plass til alt, og til min forundring og store glede faktisk plass til overs!
Jeg ble optimistisk og glad, tenkte at dette gikk jo fint.

Enkelte lærer aldri. Jeg er en av dem. For på biblioteket hadde de utvidet sitt evige boksalg, plutselig sto kanskje hundre hyllemeter med bøker foran meg til überbillig salg, og jeg hadde jo litt bokhylleplass, eller hva?
Problemet er at når noen tilbyr meg Kiellands samlede verk vakkert innbundet til femti kroner, eller gode lydbøker til ti kr. stykke, da kan ikke jeg styre meg. Det er ganske enkelt ikke mulig. I en time prøvde jeg å kontrollere meg, og resultatet?



Nettopp.

rådsnar og vågal helt

Jeg er så modig, jeg! I dag har jeg sendt syv dikt fra meg, til konkurransen "ukas poet", og det enda det gjør vondt inn i margen å levere fra seg hjertebarna sine. I dag har jeg altså levert fra meg syv hjertebarn, helt på egenhånd, Kristian og Silje var ikke med på det en gang! Hurra for Ellinor - som nå skal på valgvake og glemme hele greien med en gang.

blåbærmuffins og fleinsopp.

Gjett hva jeg gjorde i dag! Jeg gjorde noe jeg bare har gjort en gang før i hele mitt liv, og det på en skoletur i sjette klasse. Ellers har jeg bare lest om det i bøker, og mitt forhold til min nye erfaring er derfor noe romantisert.

Jeg var på sopptur.

Det har seg nemlig slik at Bjarke, min søte venn Bjarke som jeg fornærmet grovt ved å kalle "krølltopp", beklager det, den søte Bjarke inviterte Silje og meg på sopptur. Han kan nemlig litt av hvert om skog og mark og alt sånt der, og han er generøs med sin kunnskap og sine tjenester. I dag, en søndag i september, selvsagt, bega vi oss ut på biltur til et bortenforliggende sted like ved Trondheims drikkevann, hvor vi skulle finne sopp. Soppen hadde vi tenkt å lage lunsj av etterpå, en plan som virket utmerket i utgangspunktet.

Vi fant to. To sopp.

Dessuten fant vi en hel del ødelagt sopp, tydelig forkastet av noen med mer kunnskaper enn oss (evt. en soppbok, men det er juks, hevder Bjarke) og forkastet sopp nedverdiger vi oss ikke til å bruke. Altså, to brukbare sopp.

Nå skal det sies at tankene mine ofte var helt andre steder enn der de skulle være. Vi lette egentlig etter steinsopp, men ettersom jeg er i Mudjahidhumør enten jeg vil eller ei om dagen, tenkte jeg på sånn sopp som kan assosieres med ham- og det er selvsagt langt mer risikabel sopp. Dessverre var det mangel på fleinsopp, du skal se de foran oss også hadde sett Hotel Cezar og ville prøve ut rusen. Til gjengjeld så vi mye av rød fluesopp, identisk med barndommens tegneseriesopper, men dem våger jeg ikke en gang ta i. Gamle barndomstrusler om dødelige sopp henger godt igjen, og i motsetning til Bjarke og Silje synes jeg ikke engang de er vakre. De er bare skumle. Se på vablene! Som om den var syk! uuææ!



Videre klatret vi opp på høyt, høyt, nesten opp på et fjell, og jeg ble fuktig som en alke i puddefjoren, hvis det nå finnes alker der. På bena altså, jeg ble våt på føttene. For bare Silje hadde husket støvler, og Bjarke er jo naturkjent. Særlig da vi forlot stien, og bega oss ut i skremmende terreng med veltede stammer og glatte steiner og mosmyr en gang i blant, da var det godt å ha en naturviter med.
Øverst på fjellet fant vi ingen sopp, som vi hadde håpet, men til gjengjeld fant vi masse blåbær, og jeg ble fryktelig glad. Lenge har jeg vært overbevist om at blåbærsesongen nok var over, og det var trist, for jeg har nesten ikke fått plukket bær i hele år, enda det er blant de kjekkeste tingene jeg vet. Vi gjorde soppturen om til blåbærtur, og deretter kjørte vi hjem og laget muffins med bær i. Nam.

nytt og bedre liv. Startskudd nå.

Demonstrasjon er vel overstått, det samme gjelder besøk, og begge deler gikk strålende. Oslobesøket varmet meg langt, langt inn i sjelen, og det at demonstrasjonen var ferdig var veldig, veldig deilig det også. Endelig legge seg uten dårlig samvittighet for banner som ikke var ferdigmalt, løpiser som ikke var ferdig utdelt, plakater som ikke var ferdig trykket, folk som ikke var oppringt og ikke minst, lekser som ikke var ferdig lest.

Nå som alt dette er over er det tid for å gjøre noe med dette siste, og ettersom valgkampen også er vel overstått i morgen, og jeg allerede har forhåndsstemt Rødt/ RV, har jeg faktisk mulighet til å begynne. I morgen den dag begynner mitt nye og bedre liv, med sunn mat, trening og lange dager på lesesalen.

mitt "nye" vidunder

Det er nå godt og vel en uke siden vidunderet kom, så det er absolutt på sin plass med en oppdatering og litt skryt. For nøyaktig en uke siden fikk jeg nemlig en vaskemaskin som sentrifugerer!

Maskinen er godt og vel brukt, og døren er i stykker, så jeg må benytte meg av skrujern hver gang jeg ønsker å åpne eller lukke den. Det kan jo bli litt slitsomt i lengden, men ikke så slitsomt som å vaske alle klær for hånd og deretter vri dem opp i minusgrader, hvilket var alternativet. Det hører med til historien at for å få maskinen på plass måtte mine husverter skru ned dodøren, dette en vanlig søndags kveld. I min stue på kanskje sju kvadratmeter satt det fem trivelige jenter og så på Mathieu og Korguttene, og jeg skal innrømme at situasjonen opplevdes litt absurd. Slik er det heldigvis med det meste her i livet, så følelsen er ikke ukjent.


Etter en uke i bruk kan jeg rose maskinen min, stryke den pent og presentere den for allmennheten, her representert av bloggleserne mine. Her ser dere den:


Den vasker helt rent, i motsetning til den forrige, og ikke minst, den sentrifugerer slik at tøyet tørker kjemperaskt, opptil 12 - 15 timer! Utrolig, om du sammenlikner med den forriges harde arbeid, som krevde opptil 5 dagers tørketid. Du verden, hva teknologi kan frembringe av vidundere! Aldri mer skal Engeline fungere som sentrifuge!

Men, maskinen er som sagt brukt. Med min sedvanlige pessimisme forventer jeg at maskinen dør innen et halvår, jeg har jo gjerne den effekten på maskiner at de dør i mitt nærvær. Kanskje føler de en viss trygghet ved min tilstedeværelse, eller kanskje de dør av mine manglende tekniske ferdigheter? Jeg vet ikke, men hvis og når maskin nr. 2 dør blir det merkbart vanskeligere å forklare, det er jeg overbevist om.

datert 2007

Her om dagen refererte jeg et lite stykke ekte, poetisk kjærlighet datert 1874. Her finner en et lite stykke ekte kjærlighet datert 2007, og på mystisk vis varmer breiflabber meg enda mer enn poetiske svinger. Sånn skal kjærlighet være.

Folk til Trondheim, ei penger til posten.

Og livet er ikke uten gleder. Tvert i mot. Livet er temmelig deilig om dagen!

Høsten er kommet til Trondheim, og det brått. Den ene dagen var det fremdeles sommer, og en var midt i August og trodde kanskje det skulle være sensommer i noen uker til. Den neste var høsten der, og det skikkelig rått og kaldt og ufyselig. Om en myser med øynene kan en se at det faktisk er grønt på alle trær og plener fremdeles, men om en lukker øynene tror en straks vi er i oktober og alt er grått.

Dette høres jo deprimerende ut, men den gang ei. Midt mellom Respektarbeid, som jeg i sannhet liker, og gode romaner, som alltid, alltid gjør meg glad, og store tekopper med fine, fine venner fra Nordisk og Alit som varmer meg dypt inn i sjelen, midt i alle disse lyspunktene viser det seg at vi får besøk fra Oslo. Og mine venner, det er koselig besøk fra Oslo. Ida og Danny kommer hit i anledning et møte - åh, hvor jeg elsker sånne møter - for jeg tror jaggu jeg elsker disse to. De kommer hit, og jeg gleder meg veldig, veldig. Da kan de jo få den bittelille gaven jeg skulle sende dem, i hånden i stedet. Mindre subsidiering av postvesenet.

revner og stolefall

Som en kan ha merket, det blir lite tid til blogging i disse dager. Uten at jeg helt var klar over det ble jeg ansvarlig for mobilisering til demonstrasjonen på lørdag (KOM; KOM; KOM!) og med herlige, herlige forelesninger og spennende, spennende litteratur på pensum blir det rett og slett litt lite tid til unødvendig blogging.

Noe kan en i hvert fall få ned på skjermen, slik at dere vet jeg lever. Og da tenker jeg å ta for meg to kjedelige ting som har hendt, i synkende rekkefølge.

Jeg fikk svar fra hodekrymperne, og det viser seg at min uerfarenhet har ført meg helt på villspor. Jeg hadde jo resonnert meg frem til at det smarteste ville være å legge ut om alle mine indre sorger, for slik å snike i køen og skaffe meg noen til å krympe hodet mitt kjapt. Derfor satt jeg i godstolen på Moholt Stundentsenter og presset ut en tåre (helt uten intensjoner, jeg forsikrer) og la ut om mine problemer, ett for ett. Da jeg kom til det siste og avgjørende punktet hørte jeg psykologmannen trekke et skjelvende pust og slippe den tungt igjen - et ektefølt sukk. Og deretter sa mannen noe sånt som "ja, det er tydelig at du er under mye press" og mer av liknende svada. Jeg satt der i godstolen og tenkte at "ja, dette går greit", og sørget for å nikke enig og legge til at jeg ønsket hjelp kjapt, så snart som mulig, ikke mange måneders ventetid. Han sukket igjen og sa seg enig, jeg trengte nok noe fort, han skulle nok tale min sak på det neste møtet, dette skulle gå fint.

Jeg, mitt naut, viste min uerfarenhet for andre gang her. Jeg glemte nemlig at disse folkene er eksperter, de er profesjonelt utdannet, til å få deg til å tro på hva de sier. Jeg trodde ham virkelig, jeg. Tenkte jeg hadde klart å overbevise ham.

Og det hadde jeg kanskje. Problemet er at jeg var for overbevisende, for desperat, for tragisk.
Jeg la på så mye at det ble i overkant. Jeg skulle nok latt tårene bli hjemme. I stedet for at mannen tenkte "hun trenger hjelp, henne flytter vi langt frem i køen" tenkte mannen noe sånt som "hun her har for store problemer, hun kan vi ikke ta hånd om. Hun risikerer jo å drikke arsenikk når som helst, og det kan vi ikke ta ansvar for. Vi sender henne til sykehus og medisinering i stedet, mye tryggere". Dermed flyttes jeg videre i systemet, hvor de er mer vant med sånne håpløse tilfeller som meg, og her blir jeg jo et mindre kritisk tilfelle. For arsenikk, jeg forsikrer, er langt borte fra mine planer - selv selsnepe er jeg skeptisk til. Skjønt jeg skal innrømme at jeg har vurdert mulighetene etter at jeg fikk svar fra Poliklinikken. De har nemlig langt mer alvorlige tilfeller enn meg, som bare er en stresset liten sjel med mange tanker, og sendte meg følgende brev:

"Du har rett på behandling innen 16 desember".

I mer klartekst, innen fire måneder. Som jo ikke er allverdens tid, men kjipt endog, da jeg presiserte at jeg ønsket noen å snakke med, og det litt kjapt. Disse menneskene vil jo i hovedsak dope meg ned, og jeg er redd rus ikke ligger for meg. Det synes meg at snareste veien til hodekrymperhjelp faktisk er å svelge arsenikk, men etter å ha lest om Madame Bovarys siste timer, med svart fråde og ekle kramper, virker ikke det så veldig fristende. De har nok rett i at jeg ikke er et kritisk tilfelle.

I etterpåklokskapens navn skjønner jeg altså at jeg burde ha holdt meg til èn av mine sorger, og heller smurt litt tykt på. Da ville nok mannen i den andre godstolen sukket litt mindre tungt og heller mer oppgitt over de teite studentenes trivielle sorger, og deretter flyttet meg fremover slik at jeg fikk pratet med en hodekrymper om et par måneder. Som det er nå er jeg mellom to stoler, jeg er for problematisk for psykologen og for lite problematisk for psykiateren. Jeg ønsker meg Tonks evne til å skifte ansikt, da skulle jeg gjort det hele en gang til og lært av mine feil.

Jaja. Livet mitt får gå videre, og som vanlig med litt hjelp av mine venner. Dagen etter, eller deromkring, begynte treningen igjen. Det vil si, jeg og Silje fornyet hvert vårt treningskort og dro på oss gamle treningsbukser og skjorter, svette joggesko og nytt strikk i håret. Vi kjente oss så flinke, en god følelse etter en hel sommers forfall. Og jeg setter kursen mot de fine syklene som står i ro, da jeg hører et lavt, nesten uhørlig ritsj. Det var buksen som revnet i skrittet. Stor revne.

Derfor skal en ikke kjøpe bukser på Ica, ja. Selv ikke på Ica Maxi.