meg - en levende telefonkalender.

Studiene var artige, la det bli med det. Jeg kan komme til å skrive endeløse remser om hvor morsomt det er å fremdeles kunne norskpensum fra VGS, eller hvilken uovertruffen glede det er å kjøpe inn pensumbøker som en nærmest får vann i munnen av - for ikke å snakke om alle de bøkene som ikke står på pensum, men som en ser seg nødt til å anskaffe likevel. Jeg skal likevel prøve å beherske meg, og vær klar over at det koster meg blod og svette, og heller fokusere på andre og mer allmennyttige saker.

I dag kom den lenge omtalte overgangen fra Telenor til OneCall. Det gikk mindre smertefullt enn jeg hadde forberedt meg på, for det viste seg at telefonen min var sperret trass i mine forsikringer om at det var den sikkert ikke. Heldigvis viste problemet seg enkelt å løse, det tok kun en søt prat med en søt gutt bak disken på telebutikken på Mercur, og så var alt i orden. Han smilte til og med søtt.

Dessuten, og dette er minst like stort; jeg har tatt det store skrittet over i internettverdenen, jeg er blitt facebooker. Eller i hvert fall et ansikt i verdens felles skolekatalog. Jeg har da vegret meg mot dette skrittet en tid, ikke, som mange tror, fordi CSI eier sidene og planlegger å torturere alle raddiser som bruker dem, men fordi det hørtes ut som mye arbeid og enda en avhengighetsskapende sak som går over etter en stund. Jeg er som kjent mmindre glad i avhengighetsskapende rusmidler, og FaceBook har fremstått som noe i den gaten.

Det som omsider har overvunnet min skepsis, er å ha en romkamerat som er på facebook. Det betyr selvsagt at jeg har kunnet spionere på alle mine venner i dagevis, og det har vært veldig kjekt. Samtidig har det vokst frem i meg et behov for å brilliere, for jeg kjenner jo masse mennesker! Tenk å kunne sette dem alle sammen i en salig røre og kunne peke på dem og si "se, disse menneskene vet hvem jeg er! Jeg er en levende telefonkalender!"

Nå har jeg vært på facebook en time, og trass i iherdige anstrengelser fra min side har jeg såvidt oppnådd ti venner. Jeg må innrømme at det er en nedtur, men jeg holder motet oppe. De kommer nok i morgen, alle disse menneskene jeg har kjent på et eller annet vis en gang i tiden. Og blant de som allerede er mine venner, er det visse mennesker jeg liker veldig, veldig godt. Jo, jeg er spent på hvordan livet på facebook utvikler seg. Og på om jeg virkelig klarer å bli en levende telefonkalender.