Albi

Det er blitt høstvær, og jeg kjenner høsten i hele kroppen. I morges våknet jeg og kjente meg gretten, et klart høsttegn. Ingrid fant en filmsnut på youtube, en snutt som omhandlet roboter og fremtiden, og hele resten av dagen sang hun "humans are dead" - et slags refreng - og med høsttstemning og ekkelt, surt regn utenfor var det på grensen til irriterende. Jeg hadde nemlig ikke tid til å se den selv, på en stund, for jeg bakte eplekake og forberedte til Hasse& Tagekveld hos meg. Som mine faste lesere vil vite, er dette en lenge forberedt sak, og det var viktig at alt ble riktig. Jeg var litt nervøs, for kvelden innebar noen risikoelementer - kakeoppskriften var ny og uutprøvd, dessuten funnet på internett og det er jo alltid risikabelt - selv om den hadde overskriften "verdens beste". I tillegg til det eksperimentelle kakeprosjektet hadde jeg invitert en ny jente, helt ukjent og ny på alle måter, introdusert gjennom Ida som sitter trygt i Oslo. Jeg stoler temmelig blindt på Idas menneskekunnskap, og det vanligvis med rette, men en vet jo aldri. Og fakta er at jeg er på Wilhelms diettprogram, jeg arbeider med å redusere mine bekjentskaper av umulige folk - det ville være uklokt å bli kjent med enda flere mens jeg er i den prosessen.

Det viste seg altså at mine bekymringer var unødvendige, i begge tilfeller. Kaken ble genialt god, og omtrent oppspist, og jeg gratulerer meg - og Ida - med gode menneskekunnskaper. Alexandra Emily var et særdeles trivelig selskap, noe jeg visste etter to minutter, da hun begynte å snakke om filmen Tilsammans. (Hint, se på listen over favorittfeelgoodfilmer.)

Dessuten er jo Hasse & Tagefilmen vi så, "äppelkriget", muligens blant mine topp ti favorittfilmer noensinne, og i godt selskap må det jo bli kjekt. Og godt selskap er omtrent sånn jeg vil oppsummere de fire jentene som var her, Annette, Silje, Ingrid og Alexandra. Pene navn, også. Pene jenter. I det hele kan det oppsummeres med at det ble en pen kveld.

Når så vi endelig var ferdig med å se på film, og kaken var spist og teen drukket opp, da fant vi frem youtube. Først så vi nostalgiske barnetvintroer, og funderte en stund på hvorfor de har sluttet med estetisk vakre og fantasieggende barnetvintroer. Det var fint. Men så fikk Ingrid omsider slippe til, og vise disse morsomme snuttene med "Flight of The Conchords".

I disse tider, hvor vi endelig snakker om den offentlige rasismen i det offentlige rom, i disse tider hvor politikere endelig våger å si noe, eller skal vi si ikke lenger våger å holde kjeft, i disse tider hvor grove, til tider dødelige overgrep fra det offentlige faktisk blir bragt frem for offentligheten og protestert mot (se demonstrasjoner over det veldige land) - i disse tider passer det seg fint å blogge "Albi, The Racist Dragon."




Kos dere.