ankomsthallen på torgallmenningen

Det er første desember. Det innebærer advent. Advent innebærer julemusikk, det innebærer Wham og Band Aid og John & Yoko, Asgeir og Frode og noen stupfulle irer. Det innebærer også trivelige, trivelige filmer som i løpet av den første gjennomvisningne gjorde seg selv uunværlige, slikt som "a nightmare before Christmas", slikt som "Karl Bertil Jonsson", slikt noe.
Når Engeline havner på demonstrasjon, det være seg i Trondheim eller i Bergen, kjennes det litt som om hun har ramlet inn i åpningsscenen på en av disse absolutte nødvendige julefilmene. Julefilmen hvor Emma Thompson bestandig gir meg lyst til å gråte, og hvor alle dyrker kjærlighet i en eller annen forstand, og som er så britisk og klissete og fantastisk som noen julefilm må være; "Love Actually" er en klar favoritt. Og når jeg havner på demonstrasjon, da havner jeg i den filmen.
Vi er som regel samlet i en eller annen trist begivenhet - vi protesterer mot en verden full av kapitalisme, dyreplageri, kvinneundertrykking eller rasisme, og i Bergen pleier vi å stå utsatt for kalde vindgufs og stikkende regn. Det er vanlig å mumle oppmuntrende kommentarer til hverandre, men gjerne i et tvilende tonefall som avslører at en egentlig lurer på hvor aktivismen kommer fra, og hvor den egentlig fører oss. Det er da jeg plutselig befinner meg i et britisk juleunivers, litt bortenfor meg selv kan jeg se hvordan det begynner å dale snøfnugg i plussgradene, jeg kan nesten lukte appelsiner og nelliker. Rundt meg står det masse forskjellige mennesker, og de står tett sammen, noen hånd i hånd, noen bare under den samme paraplyen. Venner som ikke har sett hverandre på lenge gir hverandre klemmer. Venner som så hverandre i går gir hverandre klemmer. Og så vender alle blikket og ørene mot den som hutrer foran megafonen til internasjonale sosialister. Bakenfor lyden av en eller annens sinte appell begynner Hugh Grants stemme å spille i hodet mitt. Han sier:

Whenever I get gloomy with the state of the world, I think about the arrivals gate at Heathrow Airport. General opinion's starting to make out that we live in a world of hatred and greed, but I don't see that. It seems to me that love is everywhere. Often it's not particularly dignified or newsworthy, but it's always there - fathers and sons, mothers and daughters, husbands and wives, boyfriends, girlfriends, old friends. When the planes hit the Twin Towers, as far as I know none of the phone calls from the people on board were messages of hate or revenge - they were all messages of love. If you look for it, I've got a sneaking suspision love actually is all around.

Du som er glad i denne åpningsscenen på Heathrow: du kunne like gjerne dra på en liten demonstrasjon mot tjenestedirektivet i Bergen en torsdagskveld i november, eller en lysmarkering mot Hiv og Aids i Trondheim tidlig i desember. Akkurat så klissete sukkersøtt, så kontrastfylt og så vakkert er det å stå tett sammen i mørket, våt på beina av grått slaps. Så kan kan en si hva en vil om Hugh Grant.

å ta morgenrødens vinger fatt

Og neste morgen stiger opp, så frisk som den bare kjennes når en ikke har sovet om natten, med lyden av en Astrid Lindgrenbok i ørene. "Vi på Saltkråkan" har spilt for ørene mine, og jeg har ligget våken i nesten tre timer og tenkt på hvor poetisk den damen skrev. Tar jeg morgenrødens vinger, vil jeg bo ved havets ytterste grense... Hun var glad i sitater, var hun, og som regel vet jeg ikke hvem eller hvor sitatene kom fra. Jeg tror hun laget dem selv. Men mer enn sitatene er det øyeblikkene av poesi, flettet sammen til skjønnlitterær tekst, jeg fatter ikke at noe menneske kan skrive så vakkert. Hun var glad i barn og i sommerskildringer og i lykkelige slutter, og hun har bestandig skrevet en bok som passer til øyeblikket. Jeg er ganske glad i henne.

mitt liv som emo

Jeg hater emoer. Virkelig, i kveld har jeg sittet sammen med fine mennesker som er glade i meg, og jeg har kjent på hvor inderlig jeg hater vår tids mest populære stempel. Til daglig nærer jeg en dyp, ironisk distanse som gjør meg i stand til å le rått og hjerteløst av emoene, jeg ler av de stripete klærne, jeg ler av de påmalte tårene som renner svarte nedover kinnene, jeg ler av musikken deres (som jeg i hemmelighet liker) og jeg humrer over de tragiske ansiktene deres, fordi livene deres er så kjipe at de må lage små, ufarlige kutt på overarmen og kanskje skrive "hate" eller noe tilsvarende dypsinig på håndbaken. I møte med emoer blir jeg arrogant og nedlatende, hardhjertet og ironisk. Det kan ha noe med den store mengden jeg traff i løpet av tre år på videregående, hvor flesteparten av elevene i tegning, form og farge, helse og sosial eller media likte å være dramatiske, svartkledde og tragiske; jeg var oversvømmet av emoer som sto ved skoleporten og kjederøykte, mens jeg og mine venner latterliggjorde dem fra vinduet i andre etasje. Livet på videregående er hardt, jeg innrømmer det uten å blunke, men når alle skal fortelle verden det på nøyaktig samme måte og alle sammen tror de er originale, da er det hardt å ta dem seriøst. Særlig fordi vi i min klasse hadde folk som slet vel så mye, og som gikk i lyseblå langbukse og medfødt hårfarge.
Jeg ser altså ned på emoer, i hvert fall hvis dem er uten selvironi, men til daglig kan jeg nesten like dem. Den selvironien de gjerne mangler, kan jeg gjenopprette ved å ironisere over dem, og dermed kan jeg også skape den distansen mellom dem og meg selv som jeg trenger, for å bevare et minimum av selvrespekt. De er en fremmed rase, et interessant fenomen av vår tid. Jeg er en intellektuell, reflektert og moden dame med kontroll, og jeg betrakter emoer som umodne mennesker uten kontrollen jeg er kry av.
Da finner jeg meg plutselig halvt i oppløsning på mitt eget gulv. Jeg hører meg selv si: "Jeg trenger egentlig mest noen som orker å høre på hvor kjipt jeg opplever livet, så jeg ikke gjør noe dumt. ...Finne frem den kniven jeg fant før i dag, for eksempel. Som omsider er skarp nok til å kutte gjennom hud, i motsetning til den tallerkenen jeg knuste forgjeves." Og jeg grøsser. Det går kalde grøss nedover ryggen min, og jeg kjenner kinnene brenne fordi jeg hører hvor emo jeg høres ut. Jeg kjenner meg ikke igjen, jeg identifiserer meg ikke med det livet jeg beskriver. Når ble jeg emo? Jeg kan umulig ta meg selv seriøst, men ordene faller ut av munnen min:
" Jeg er sliten fordi jeg har diskutert med meg selv så lenge, og jeg er lei, lei, lei av å være den fornuftige stemmen i hodet mitt som forteller meg hvorfor det er teit å tro at jeg ikke kan noe, at jeg er fullstendig mislykket, teit å tro at hvis jeg tar på meg svarte klær og legger meg midt i bilveien, så løser alt seg. Jeg er lei av å være redd for å gå i postkassen. Lei av å ha lyst til å leke med kniver, og så være flink pike som lar være. Lei av å føre hyggelige samtaler om hvor bra livet er, eller hvor godt alle andre har lest til eksamen, eller hvor spennende verden og fremtiden er, eller... Lei. Punktum."
Midt i tiraden kjenner jeg ordene stramme til i halsen, og jeg vil gråte, litt fordi jeg synes så synd på meg selv, og mest av alt fordi jeg kan bli så emo som dette her. Jeg kjenner at det er like før jeg kler meg i svarte klær og roper til hele verden at jeg vil DØ, jeg vil DØ, jeg vil DØ, selv om det ikke er sant, og selv om jeg vet at dette er det laveste jeg kan falle, den dypeste grunnen jeg kjenner til, dette punktet hvor jeg overdriver, hvor jeg i overdramatiske trekk forteller hvor kjipt livet er, og samtidig er så skamfull over utrbruddene mine at jeg knapt kan få ordene frem. Det er da jeg hater emoene. For noe av det er sant, og har vært det en stund. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har ingen god grunn. Men emoene har tatt copyright på ukontrollerbar smerte i brystet, emoene har markedsført emosjonelle utbrudd til de grader at mine ektefølte utbrudd tilhører dem. Jeg kjenner meg så emo. -Jeg skammer meg så jeg nesten kjenner meg kvalm, for at jeg har det slik, for at jeg skrev dette, for at jeg kommer til å trykke på publiseringsknappen og dermed gjøre meg mer emo enn jeg var i utgangspunktet. Og jeg forakter jo emoene.

Filifjonka på en torsdag

I går kveld satt jeg på bussen hjem. I går kveld snødde det så tett at hvite fnugg la seg, selv om det i utgangspunktet var for mildt, og verden var hvit og fredelig. Jeg var fryktelig sliten. Da, på et av setene foran meg, oppdaget jeg henne; Filifjonka. Min favoritt blant busspersoner.
I flere år tok vi bussen hjem hver tirsdagskveld. Hun er en fremmed dame med brunt hår og snutenese, og hun ser helt ut som Filifjonka fra Tove Janssons "Farlig Midtsommer", den søte Filifjonka som adopterer en hel familie av foreldreløse barn. Hver tirsdag kveld satt min private Filifjonke på bussen hjem, og hun så bestandig sliten og trist ut, nesten grå i ansiktet. Jeg pleide å betrakte henne mellom halvt senkede øyevipper, mens musikken spilte i ørene mine, og jeg elsket henne. I går kveld satt hun på bussen med en venninne, hun så frisk og glad ut en torsdags kveld, og hun lo masse. Det var en fin kveld i går.

Engelen reklamerer

Jeg har vanligvis problemer med rene reklame.for.seg.selvposter, for de er så inderlig kjedelige. Enten du som leser er innom på snarvisitt, du svinger innom her fordi du kjenner den levende forfatteren og hun har sagt at hun har skrevet eller du er sendt videre hit fra et annet sted i den store bloggverdenen, uansett er du som leser ikke veldig interessert i reklame.for.seg.selv. Det er tross alt morsommere å lese en post hvor jeg faktisk har noe på hjertet.

Nuvel. Lothiane med det pene navnet liker både skotsk poesi og fin musikk, og hun leser Tordenbloggens tordenbloggkonkurranse, som går ut på å plukke ut en blogg. Derfor bedriver akkurat nå engelen på nederste trinn reklame for seg selv, trass i at det er kjedelig. Folkens, noen har nominert meg til kvalifiseringsrunde! Jeg ble så glad, så glad at jeg ble nesten paff. Dette har, meg bekjent, aldri hendt før, men det kjentes godt.
Jeg ville vært elendig til å lage reklame. Den skal være så subtil, ikke sant? Og subtilt får jeg bare til i svært sosiale relasjoner. Her og nå tror jeg mer på direkte tilnærming. Dette er det jeg vil frem til:

1. (stem på meg, da vel. Jeg ville bli så glad om jeg kom med blant de 24 første.)

2. Les flere blogger som linkes fra hammerfyren. Og da ikke nødvendigvis bare andre kvalikkrunde, men også første runde og de som allerede er håndplukket - dere finner perler!

Helst ville jeg ha fortsatt med noe spennende og nytt, men jeg har ikke tid -jeg skal lese inn lydbøker i stedet. Noe må dere likevel få, så for at dette ikke skal bli det kjedelige innlegget det kunne blitt, henviser jeg dere til meg selv. Skal en først reklamere for seg selv, kan en vel kaste opp noen av de bedre innleggene? som når...

...jeg prøver å være selvironisk;
Et ambisiøst prosjekt

... eller post nr. to, om å få viljen sin:
En milepæl

...eller den første posten om magi, forbigått i stillhet:
magi, vennskap og tilbakevendende bøker

...eller om å bli fanget av de to under:
om Dylan og kjærlighet

...eller når jeg dusjer i manisk humør, og kommer opp med;
Edderkoppenes opprinnelse

Vær så god.

my love is like a melodie

For en tid tilbake var en av mine fineste venner i Skottland. Fra Skottland sendte hun et postkort til en annen av mine fineste venner, og på baksiden skrev hun av et lite stykke av et fantastisk vakkert dikt, skrevet av hvem andre enn Skottlands hovedpoet? Så mens vi nå er innom Bob Dylan, inspirasjonskilder, gode låtskrivere og de mest fantastiske sangene i verden - jeg fant noe fantastisk nå i natt. Det gjør ingenting at jeg er søvnløs igjen, eller at morgendagen truer med lange arbeidstimer, jeg er bare lykkelig. Dette er en sang jeg har lett etter i nærmere fire år, en sang jeg bare har på kassett (et heller upraktisk medium nå til dags) og som er nr. to på listen over de vakreste kjærlighetssanger noen gang skrevet. Bob Dylan ramser forfatteren opp som sin største inspirasjonskilde, og denne sangen som det flotteste av alt. Jeg ber dere, ha tålmodighet og last denne ned. Dette er det flotteste mannskoret jeg vet i hele verden, dette er en gitar som gir meg frysninger og strykere av en annen verden, og dette er Five Hand Reel som synger Robert Burns "My love is like a red, red rose". Dere finner ikke noe vakrere, kanskje bortsett fra på baksiden av et postkort fra Skottland.

1. my love is like a red red rose
   That’s newly sprung in June
   O my love is like a melodie
   Thats sweetly play’d in tune
   As fair art thou, my bonnie lass,
   So deep in love am I
   And I will love thee still, my dear,
   Till aP the seas gang dry.
2. Till a' the seas gang dry, my dear
   Till a' the seas gang dry,
   And I will love thee still, my dear,
   Till a' the seas gang dry

Og her med verdens kjedeligste youtubevideo: