godnatt

Den beste tiden

på døgnet

er natten

i mørket

øynene dine

blir svarte tjern

og ansiktet ditt

blir et hav

med bølger

Pusten din

er en godnattsang

(Ja! NÅ!)

Dette er også litt for å fortelle dere om vårens kommende prosjekt. Gjør dere klar for - ikke lenger dodørpoesi, den har endret forum - lesesalspoesi.

Mmmm.

Jeg har sovet. Og spist, og så sovet litt mer, og så bakt litt julekaker og lekt med katten og blitt søvnig og sulten, spist og sovet mer. Nå har katten sovnet i fanget mitt, så det skal kanskje jeg også.

Det gjør virkelig det.

(Det gjorde det. Faktisk. Og nå skal jeg bare lese på alle måter fantastisk litteratur.)

et lite, hemmelig skrutt

Tove Jansson ville kalt denne gutten for et Skrutt:


(Hun forklarte: "Svårt at passa in nånstans, dem som är utanför och på gränsen, ungefär som när man säger "liten och skitig och rädd för tåget". Bortkomlingen. Det skrutt man själv har lyvkats komma ifrån eller dölja." Slik definerer hun det, i et intervju fra 1964.)

Engeline prokrastinerer her

Jeg burde lese til eksamen. Og jeg ville kanskje ha lest, hvis det ikke var for at jeg får anløp til panikkanfall hver gang jeg plukker opp "diskursenes kamp" eller ""the Archology of Knowledge", for ikke å snakke om den panikken som brer seg i meg så snart jeg ser på mine halvskrevne notatark med fremmedord på. I stedet for å gjøre det jeg skal, som er å lære meg disse fremmedordene, surfer jeg rundt på det veldige nett og leter etter distraksjoner. Jeg blar gjennom de eldste epostene mine fra våren 07, spiller en salig blanding av Tori Amos, åttitallsQueen og Bach, ringer og klager til mennesker som er glade i meg - etter tur. Og som vanlig innebærer prokrastinering at en lærer seg alt mulig nytt, oppsøker alt mulig annet. Denne gangen har jeg gravd frem en artist jeg har skullet høre på lenge, men som jeg aldri helt har kommet igang med. Jeg skal innrømme at det er litt fordi jeg har næret fordommer, mest av alt på grunn av dette bildet:

kma 

Jeg fikk anbefalt Emilie Autumn av en litteraturstudent jeg kjenner. Du som liker Tori Amos, du vil sannsynligvis like henne også! het det seg, men når noen påstår at de har en artist som minner om Tori Amos blir jeg mest skeptisk. Ikke tull med Tori, tenker jeg, hun er et ikon som fortjener å stå alene.  Men nå de siste dagene har jeg gitt Emilie en sjanse likevel, og det har vært verdt det.

Emilie Autumn: ung kvinne fra USA, spiller sin egen fiolin og har kjempet en kamp for å få forandre den måten en spiller klassisk musikk, hun har eksperimert med elektrisk fiolinversjoner av Bachmelodier, hun kombinerer operaliknende vokal med harpe, poprytmer og i ny og ne litt metallyd. Hun er også diagnostisert som bipolar, og store deler av musikken hennes bærer sterke preg av opp- eller nedturer. Du skulle tro jeg var kjempebegeistret. Jeg er ambivalent.

Problemet er at hun er overfølsom og overteatralsk, i alle fall for meg. Der hun prøver å illustrere en kraftig humørsvingning hører jeg for det meste Nightwish, som ikke helt funker for meg. Der hun prøver å fortelle om tvangsmessige selvmordstanker hører jeg nøyaktig det jeg var redd for, når jeg så på dette gråtende øyet som står på en Dragvollsal - eeeeemmoooooo. Emo. Jeg greier ikke å ta det seriøst når hun synger at selvmord er en kunst, eller når hun spør "why live a life?", ikke fordi hun ikke har ment det seriøst, det har hun: the Art of Suicide er visstnok hennes mest selvbiografiske og "ærlige" sang", det bare når ikke meg. Det blir for klisjepreget, for åpenbart og for kjedelig. Melodien er fin, vokalen er tøff, rytmen i bakgrunnen er feilplassert og teksten irriterer meg. Det går så lenge jeg greier å overhøre teksten, men selv da irriterer jeg meg, for det er krevende å ignorere noe som er så viktig for meg. At teksten er såpass klisjefylt og forutsigbar reduserer kvaliteten og jeg sitter igjen med en følelse av at dette kunne vært knallbra, hvis hun bare hadde vært i stand til å løsrive seg fra sin egen emofylte, selvhøytidelige biografi. Jeg liker det når noen bruker sin egen bipolaritet i kunstverkene sine, (se på Van Gogh! se på Stephen Fry!), men det krever at artisten klarer å skille mellom den allernederste, ukritiske og fullstendig destruktive opplevelsen og gjengivelsen av denne. Emilie Autumn greier det ikke, og hele den dramatiske voldsomheten hennes blir for meg platt og latterlig. 

Jeg hadde en kveld der jeg pløyde gjennom det meste jeg kunne tenke var fint, og hver gang noe brøt gjennom var det linjer som dryppet av forutsigbarhet, oppbrukthet. Etter det hadde jeg egentlig avskrevet damen, men fordi jeg er evig samler greide jeg ikke å slette alt fra mp3spilleren min, jeg lot noen sanger være igjen. Og så, i går på vei hjem, da hørte jeg teksten på den ene sangen og skjønte hvorfor også intelligente mennesker har falt for Emilie, klisjeene til tross. Mellom de fine melodiene og teite tekstene finnes det nemlig gullkorn, små og skimrende kunstverk. Marry Me er en sånn, en sang som faktisk er på topp av god lyrikk. Inspirert av klassisk barokk både i instrumentvalg og vokalbruk, matcher musikken teksten, noe som er et av mine kjennetegn på god musikk. For en gangs skyld får hun faktisk til å lage musikk som ikke blir for overdramatisk, for hver gang hun nærmer seg kommer et innslag av ironisk distanse som både letter stemningen og gjør sangen mindre forferdelig, rent tematisk. 

Marry Me er en fortelling om en ung jente som tvinges til å gifte seg med en eldre, stygg og illeluktende adelsmann. Det alluderes til at det er Catherine Howard det er snakk om, men vår heltinne er akkurat nok anonym til å representere alle jenter som er blitt solgt til høyestbydende av sin far, og som har hatt magemuskler nok til å gjøre opprør - innenfor sine mulighetsbetingelser. 

Så, vår heltinne selges, og hun vet det. Så hva gjør hun? Jo, hun finner måter hun kan overleve på, og hun blir stadig mer skjødesløs, stadig mer vill og respektløs. 

Marry me, he said, god, he's ugly, but fortune is ours
Running in the gardens enjoying men, women, and flowers
Then I break a glass and I slit my own innermost thigh
So that I can pretend that I'm menstru...well, unavailable
My life is arranged but this union's deranged
So I'll fuck who I choose for I've nothing to lose

og skadefryden, selv om hun vet at dette ikke kan holde i lengden:

When dining on peacock I know I won't swallow

(Jeg elsker denne linjen.)

Through balls, births, and bridge games I know what will follow
We're coupled together through hell, hurt, and hunger
Or at least until husband finds someone younger

(Midtlivskrise, kom hit!)

Yes, fertilization is part of my station
I laugh as he drabs me in anticipation
Of sons who will run things when I'm under covers
But whose children are they? Why, mine and my lover's!

 

Og refrenget? Så ironisk, så skarp, indirekte kritikk av både samfunnets æreskodeks og farens svik og de kravene som har vært stilt opp for henne som den største og nødvendigste æren: 

  

When I'm beheaded at least I was wedded og when I am buried at least I was married.

  

(Det er verdt å merke seg at Catherine Howard ble henrettet knappe to år etter bryllupet med Henry VIII, fordi hun hadde diverse sidesprang og kvinner gift med kongen helst ikke skulle gjøre det. )

Det er når jeg hører denne sangen at jeg skjønner hvorfor hun har en fanskare over det veldige internett, og hvorfor jeg fikk damen anbefalt i utgangspunktet. Jeg liker motivet, jeg liker rimene, jeg liker melodien, jeg liker vokalen, jeg liker komposisjonen. Og hjertet synker blytungt i brystet mitt når jeg hører siste linje, og innser at hun er en av dem som aldri kan la en sang få stå alene, aldri helt kan forlate klisjeene: why do I wish I was dead?

dodører i eksamenstiden

oppgaven

"I stutte drag er uppgåva soleîs: Eg skal nemna tri skaldar som eg likar godt, draga fram éi bok - av kvar - som eg likar serskilt godt, og so gjeva fem andre vevritskrivarar den same uppgåva."

Slik skriver Fridtun i det forrige blogginnlegget sitt. (Skulle du være en av de få leserne mine som ikke drikker te med henne i ny og ne, anbefaler jeg deg å drikke te med bloggen hennes i stedet, jeg garanterer deg varme langt inn i sjelen.) I alle fall, hun svarer på oppgaven og sender den videre i min retning - jeg tar imot med takk. Det er en artig oppgave. 


Tre forfattere, tre bøker - artig oppgave, men nesten umulig. De første som hopper frem er naturligvis barnebokforfattere, men skal jeg holde meg til dem? Skal jeg prøve å trekke frem noen andre, for å vise at jeg faktisk leser andre ting? Åh, valgets kvaler!
Jeg tror det må bli barnelitteratur. Jeg tror rett og slett det er nødt til å bli barnelitteratur.

La meg begynne med min egen sommerlengsel. Om sommeren opplever en av og til kvelder der lyset blir dunkelt blått og alle trærne rundt deg får en mørk grønnyanse. Det lukter salt og tørt og blomstret, som regel finner du snev av grillkull, hvis du er heldig litt saltvann, nesten garantert lukter det grønt. Huden din er varm etter mye sol, og det kjennes som om du lyser innenfra,  som om du har absorbert solskinnet og nå er du mer levende enn noen gang. Og der er du, omgitt av sommer og liv og skjønnhet, og du føler et slags press i brystet. Det er så vakkert at du nesten føler deg trist. Det vokser en sommermelankoli opp og du vil dele denne skjønnheten med noen. Noen ganger har du noen rundt deg, venner eller familie eller kanskje vennefamilie, og du kan sende ut mentale følehorn. Folk ler, og det er liksom muntert og stillferdig på en gang. Andre ganger er det bare deg og melankolien din er bare din. På sånne kvelder: les Tove Jansson. Farlig Midtsommer av Tove Jansson. 
Den handler om et vulkanutbrudd og en oversvømmelse, et flytende teater og en skummel teaterrotte, om en deprimert, dramatisk mise som ønsker seg den perfekte parykken og en homse som filosoferer over tilværelsen. Mummifamilien kommer fra hverandre, og Lille My treffer Snusmumriken og ørten foreldreløse unger. Snusmumriken treffer en parkvakt og viser sine anarkistiske trekk. Mummitrollet treffer en forferdelig ensom filifjonke, en prippen, teaterelskende fengselsvakt og hans nervøse kusine. Ja, historien har mange bifortellinger, men nei, det er ikke uoversiktelig. Snarere flommer den over av fantasi, munterhet, lek og poesi, men mer enn noe annet er den gjennsyret av sommer. Det er så sommer at det fyller brystet ditt akkurat som de fineste sommerkveldene, og mot slutten sitter Mummitrollet i en jolle på vei hjem og kjenner på den sommermelankolien. Til sommeren, et sted mellom St. Hans og Jonsok, bør du lese Farlig Midtsommer. Les den i sommerskumringer etter lange soldager. 


 Inger Hagerup. Så rart. Dette er bittesmå dikt som surrer i kroppen din lenge etter at du legger samlingen fra deg. Underfundig humor som rykker i munnvikene første, femte og femtiende gang du leser dem. Små dikt som støtter og tror på småfolk, små vers som forteller deg at du er bra, du er fin akkurat som du er, og verden rundt deg er full av små mirakler. Jeg har et kartotek på lesesalsplassen min, og i det kartoteket finnes blant annet dikt av Inger Hagerup.




Astrid Lindgren. Selvsagt. Dette er kvinnen hele verden har vokst opp med, og da mener jeg hele verden, hun har satt preg på verdens litteraturbegrep de siste seksti årene. Og det betyr at det er for mye å trekke frem, for mange ting ved forfatterskapet som er vakkert, morsomt eller bare nydelig. Du tror jeg skal nevne masteroppgaven min, om Bröderna Lejonhjärta, ikke sant? Men nei, det skal jeg ikke. Jeg skal nevne en av mine andre favoritter, nemlig en av julefortellingene.
Folk flest forbinder Emil i Lønneberget med humor, de ser Emil som en skøyer og rampeunge, en tiåring som først henger søsteren sin opp i flaggstangen til hun "kan se helt til Mariannelund!" og deretter maler henne blå i ansiktet så Krøse- Maja blir skrekkslagen og roper "Tyfus!". Emil er gutten som tilbringer store deler av barndommen sin i en snekkerbod, der han spikker over hundre trefigurer, han som roter i de voksnes sko, mister blodklubb på faren, setter løs en drøss med levende kreps i stuen, han som gjør hyss i hytt og gevær. Mange ser dette, men ikke alle får med seg godheten som finnes i disse bøkene. Emil er full av en grenseløs godhet, en rettferdighetssans som bryter med samfunnets konvensjoner og som til syvende og sist kommer til å gjøre ham til Vimmerbys beste ordfører noensinne. Emil er modig og full av en kjærlighet som går på tvers av klasseskiller. To julefortellinger er skrevet om Emils bragder, begge handler om at Emil gjør noe vågalt som hjelper folk ingen andre vil hjelpe og begge to får meg til å gråte mer enn hva akseptert er. Jeg tenker på fortellingen der Emil risikerer livet for sin beste venn, alene i en snøstorm midt på natten, og den fortellingen der han gir vekk all julematen. Den siste er den teksten jeg vil trekke frem. Riktignok er den et kapittel, ikke en hel bok, men som de beste tekstene til Lindgren fungerer den utmerket som novelle.
De voksne er på besøk annetsteds, og Emil er hjemme med Ida. Han besøker faren til Alfred, som bor på fattighuset sammen med alle andre fattige eldre, de som ikke har krefter til å slite som gårdsgutter, og som heller ikke har rike slektninger som kan forsørge dem skikkelig. Emil har vært der før, men det han ser denne julen sjokkerer ham. Det er romjul, men de gamle har ingenting, ingenting. De fryser, de får ikke julemat og de er ensomme. 
Jeg nevnte rettferdighetssansen til Emil. Du ser den gang på gang i fortellingene om ham, når han respekterer hester og halte høner og når han knuser alle vinflaskene og "verker för nykterheten". Og så dette eksempelet her, det tydeligste: han ser gamle folk sulter, og så husker han at han, på gården hjemme, har så utrolig mye mat. Hele julen har han og familien massemassemassevis av mat, og i år skal de faktisk ha juleselskap og de har så mye mat at det er urettferdig. Veldig urettferdig. Så Emil arrangerer et juleselskap på egen hånd, for dem som faktisk trenger det. Og de gamle skrottene spiser og spiser og spiser! Ida ser på og bekymrer seg, for hun lurer på om ikke dette egentlig er et hyss? Emil vet bedre, for handler ikke julen om akkurat dette? 
Og etterpå drar de på aketur. Og folk som egentlig trodde de skulle være kalde og sultne er i stedet varme og lykkelige, der de rutsjer ned bakkene selv om de trodde de aldri mer skulle gjøre noe så artig. Emil redder julen deres, fordi han gjør det han synes er riktig, fremfor det samfunnet prøver å lære ham. Det er vakkert. Skulle du ønske deg julelektyre kan du lese denne. Eller, du kan se 1975-filmatiseringen på tv.
(Ulvegropen han graver er mest trist, synes jeg, men så er jeg rar.)

Det var egentlig meningen å ha minst én tekst på nynorsk, men det falt seg bare ikke slik. Inger Hagerup, Astrid Lindgren og Tove Jansson - dere har formet meg. Nå synes jeg Eirin, Katarina, Susanne, Kristian (!) og Sommerfuglen skal overta. 

And The Moon And The Stars And The World

Long walks at night--
that's what good for the soul:
peeking into windows
watching tired housewives
trying to fight off
their beer-maddened husbands.

Charles Bukowski

Nå. Og trettito dager fremover

I dag: årets første julesang. Jeg var på vei forbi kafedisken, på vei til bordet der venner satt, og ørene mine oppfattet julemusikk, og musikken spredte seg i kroppen min, særlig i magen og brystet og skuldrene, ikke så mye i albuene, men definitivt i tærne og fingertuppene. Det er en dag for tidlig, men siden 1. desember er i morgen og første søndag i advent allerede har vært, og siden jeg allerede har spist årets første pepperkaker, drukket julegløgg med venner i en søndagskafe på Dragvoll og generelt hatt julestemning i kroppen ganske lenge (noe som er usedvanlig og ganske deilig, ettersom det er noen år siden jeg kunne kjenne skikkelige følelser midtvinters og da særlig lenge siden jeg kjente julestemning i julen, den har vanligvis pleid å komme til meg i begynnelsen av oktober og så gå igjen etter en ukes tid og ikke komme tilbake før neste oktober, så ja, julestemning for meg i juletiden er ganske fantastisk), er det greit likevel. (Jeg strekker meg etter Foucaultske setninger med mange delsetninger og oppramsinger som ikke har klar relevans til hovedtemaet i setningen, ikke fordi jeg håper at dere skal falle av og ikke fordi jeg ønsker å være slem og ikke fordi jeg synes det er spesielt smart å skrive så lange setninger, ikke heller fordi skrivemaskinreparatøren min er sykemeldt, jeg har nemlig ingen reparatør av den typen, dessverre, men fordi jeg nærer et håp, kanskje et urealistisk et, om at det skal forenkle min egen lesning av diskursanalysen, så langt virker det ikke på annet enn at det er vanskelig å lese det jeg skriver, men optimist som jeg er, lever jeg i håpet. Jeg skal være respektfull etter eksamen.)

Årests første julelåt var en av mine allerkjæreste juleklassikere, men gitt i en form jeg ikke hadde hørt før. Det viste seg at jeg hørte på Oasis' versjon av Slades "Merry Xmas". Det var en fin versjon, synes jeg, veldig engelsk, men litt mer forfinet. Jeg har bare én ting å utsette: Oasis har feiget ut på slutten, de har latt være å skrike. Kanskje er det fordi de ikke tørr å konkurrere med originalens berømmelige "it's Chriiiiiistmaaaas!" Uten det ropet er ikke sangen seg selv, så jeg gir dere originalen.




Dessuten likte jeg videoen. Jeg vet ikke helt hva afrikanerne har med saken å gjøre, men jeg tror de peker nese til Bob Geldof.

glem eksamen!

Jeg hater andre akademikere.

1. Fix the vocabulary. If we agree to call verbal performance, or, better linguistic performance, any group of signs produced on the basis of a natural (or artificial) language (langue), we could call formulation the individual (or possibly collective) act that reveals, on any material and according to a particular form, that group of signs: the formulation is an event that can always be located by its spatio-temporal coordinates, which can always be related to an author, and which may constitute in itself a specific act (a performative act, as the British analysts call it); we call sentence or proposition the units that grammar or logic may recognise in a group of signs: these units may always be characterized by the elements that figure in them, and by the rules of construction that unite them; in relation to the sentence and the proposition, the questions of origin, time and place, and context are merely subsidiary; the decisive question is that of their correctness (if only under the form of "acceptability").

Dette er den første setningen. Det kommer egentlig flere, som ender med "we can now understand the reason for the equivocal meaning of the term discourse." 

I dag: akademiker

Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap (INL) har et tidsskrift. (INL utgjør kjernen av språk og litteraturnerder i Trondheim.) Tidsskriftet blir utgitt av studenter omtrent en gang i semesteretm og heter "Riss".

I noe sånt som fire år har jeg prøvd å skrive et innlegg til Riss. Først prøvde jeg å skrive dikt eller småtekster. Jeg prøvde også å finne om jeg hadde skrevet noe før som kunne passe til de ulike emnene. De siste to årene har jeg prøvd å formulere noe faglig, noe om hvorfor barnelitteratur er så bra, eller kanskje noe om hva som er bra, et eksempel eller hva som helst, bare det argumenterte for hjertesaken min. Og hver eneste gang endte jeg opp med et blankt ark, kanskje en setning eller to som jeg strøk ut igjen etter fem minutter. Prestasjonsangsten rev i meg. Jeg kunne ikke skrive. Jeg kunne fortelle! Herlighet, hva du enn gjør, i en sosial kontekst med meg må du aldri spørre meg om fantastisk barnelitteratur, for jeg har egentlig så mye på hjertet at vi aldri blir ferdige! Men når jeg skulle skrive noe ned forsvant alle ordene og alt som ble igjen var litt ekko. Så i fire år har jeg vært på Riss-slepp og ønsket at jeg var modigere. Og fordi mine venner er nerder og aktive, engasjerte mennesker, har redaksjonen for Riss etter hvert begynt å speile venneflokken min: Silje ble redaktørmedlem, André ble "batteri" og illustratør, Kristin ble fast bidragsyter og Per Esben fikk trykket dikt. Mine ark var hersens så blanke.

Denne høstens utgave hadde emne "utopi", og med halve redaksjonen på telefonlisten min fikk jeg igjen en oppfordring om å bidra. Kan ikke du skrive noe til dette nummeret? Noe om fantastisk barnelitteratur? Det er jo kjempepassende!
Så jeg prøvde. Utopi i Brødrene Løvehjerte? Fantastikk som utopi? Utopi, utopi, utopi? Og papiret var blankt.
Til jeg satt på Dragvoll med Eirin.
Som jo skriver en masteroppgave om Den uendelige historie. Som er like nerd som meg, på det samme emnet. Som er den eneste personen jeg noensinne har truffet som føre en timelang samtale om eskapisme i våre favorittbøker, eller hvor irriterende det er når barnebøker blir nedvurdert og avfeid som "drømmer" og "fantasier". Så, vi sitter altså på Dragvoll, Geeken og jeg, og jeg husker hva Silje har sagt, og det står plutselig klart for meg: dette er et samarbeidsprosjekt! Vi må skrive en artikkel! Om utopi i den litteraturen vi arbeider med, fantastisk barnelitteratur. Så vi idémyldrer, og ender opp med en grov plan der jeg skriver et første førsteutkast, som hun så kan arbeide videre med.
Jeg skriver. Hun skriver. Jeg skriver igjen. Hun skriver og redigerer. Jeg redigerer. Mellom oss finnes et tekstdokument som blir kastet og sjonglert som en ball, men med mer kjærlighet enn hva godt er.  Til slutt sitter vi igjen med et resultat som er godt nok til at vi sender det inn. Og med minimalt med endringer får vi den godkjent, vi er nå i produksjon, vi har skrevet vår første faglige artikkel. Vår første faglige tekst som ikke er en skoleoppgave som skal leses av foreleser eller sensor, men av alle som måtte kjøpe høstens Riss-nummer.
I kveld var det Riss-slepp, og artikkelen vår er ute i verden. Den er blitt fin. Den har navnene våre på seg, og en (for oss nerder, i alle fall) en tittel med sving i: Utopi som grep. Som bidragsytere fikk vi hvert vårt eksemplar, og resten av kvelden småleser vi andres tekster - og vår egen, fordi den er så fin. Vi får ros.

Jeg er herved akademiker, påstår jeg. I alle fall for i kveld. For hva annet er en, når en er en litteraturviter (med en grad! om enn den minste) som skriver faglige artikler om sitt emne og får dem publisert i tidsskrifter? (OK, bare én foreløpig. Og en kjenner halve redaksjonen. Likevel! Publisert på glanset papir.)
Noen utdrag:

Eskapisme som begrep beskriver en handling som flytter seg til et sekundært univers, med andre problemer enn dem som eksisterer i en virkelighetsnær verden. Selve ordet «eskapisme» henspiller på at ved å flytte handlingen tillater teksten at leseren «unnslipper» inn i et fantastisk univers.

Vi finner det eskapistiske motivet, fremstilt som et utopisk, sekundært univers, i flertallet av de store, fantastiske romanene for barn. Kjente forfattere som Astrid Lindgren, Tove Jansson, Michael Ende og C.S. Lewis benytter seg regelmessig av eskapistiske verdener som defineres av utopiske skildringer. Særlig i eksemplene hvor hovedhandlingen enten foregår i en sekundærverden, eller i en verden lagt til et fantastisk univers, blir eskapismegrepet en uunngåelig del av fortellingen. Leseren trekkes inn i et fremmed univers, hvor handlingen preges av fantastiske elementer som ikke eksisterer i det universet leseren selv lever i. Ved å skape et slikt skille mellom en kjent, virkelighetsnær verden og en sekundær, fantastisk verden kan en skildre et utopisk univers uten at utopien virker usannsynlig, fordi de fantastiske elementene allerede definerer andre regler for sannsynlighet. Leseren «unnslipper» den realistiske verdenen, men heller enn å ufarliggjøre tematikken og dermed frata teksten samfunnskritisk verdi, gjør den utopiske eskapismen det mulig å behandle tematikk som ellers er vanskelig å håndtere.

Og så, slutten:

 

G.K. Chesterton uttrykker behovet for fantastisk litteratur klarest, i det kjente sitatet om eventyr: «Fairytales are more than true, not because they tell us that dragons exists, but because they tell us that dragons can be beaten.»

Akademiker.

Godt spørsmål. Hvorfor finnes det ikke Straight Prideparader?
(og under:   eller mannlige synkronsvømmere?)

Politiske frigjøringskamper

La det være sagt, guttene vet å prioritere. Free Tibet! Free Kurdistan! Free Tamils! Free Western Sahara! Free Beer!

Noen fornærmer nisser.

Se på naturen! Alle homser dør ut likevel! Det er en dødelig legning i seg selv.
og til venstre
Alle uansett legning dør ut, din nisse!

Jeg sa det kom film

Mandag morgen, jeg er først på lesesalen. Klokken er fem over åtte og vaskemannen er halvveis over gulvet når jeg henger jakken fra meg. Jeg har varme scones og en kopp nytraktet kaffe, og jeg bestemmer meg for å blogge et eller annet ikke dodørrelatert. Men ettersom jeg egentlig burde ha skrevet notater til Foucault, eller gjerne studert fortellerteknikker hos Karen Blixen, har jeg egentlig ikke tenkt å skrive så mye. Så jeg trengte noe ikke-dødørrelatert, som ikke tok så lang tid, som var typisk meg og som eventuelle lesere kunne ha nytte av. Og så kom jeg til å tenke på at det er gått mer enn seks poster siden jeg postet "Another Sunny Day", og at det derfor er på tide å dele litt mer av Stuarts gullgruve. Derfor beveget jeg meg, litt varsomt, (for jeg vet det er farlig territorium,) inn på Youtube for å lete frem noen gode sang/videokombinasjoner. Jeg hadde en bestemt sang i tankene, for blant de mange sangene skrevet i Sturat, Belle og Sebastians navn er det én som faktisk har "monday" i tittelen. Jeg skulle altså finne "Come Monday Night".

Jeg blogget om konseptalbumet "God Help the Girl" og avsluttet med at det er planlagt en film, som visstnok skal arbeides med en gang neste år. Stuart har vært på verdensomflying en stund, så jeg hadde egentlig slått meg til ro med at det ville ta en tid før jeg så mye som luktet filmen. Når jeg så trykket på en video av "Come Monday Night" og det dukket skuespillere opp tok det litt tid før jeg fikk summet meg til å gjenkjenne Catherine. Og så Alex. og så Celia. Da visste jeg at det var riktig. Hvis du overlever den bittelille ujevnheten mellom lyd og bilde i ny og ne - egentlig, definitivt, overlev - får du en smakebit på det som kommer. Jeg er litt forelsket i hovedvokalist Catherine, som spiller Eve.



Akk. Så deilig start på uken.

...og de med litt mer historieforståelse

hvor ble det av AKP ML?

Og svar på tiltale

AKP ml ble studenter.

I tilfelle du lurte, historiebøkene tar feil.

Denne skulle vært postet 9.11

Antirasister er lydige barn.


Dette føyer seg inn i en lang diskusjon som foregår på guttenes dodører, hvor nazister fører en kontinuerlig ordduell med kommunister. Jeg lurer på om jeg kjenner noen av kommunistene.

en dodørpoesidrøm

Dodørenes Kilroy

Dodørpoesi er som en del annet, straks du begynner å legge merke til dem er de alle steder. Det er selvsagt dodørpoesi på dodører, men også andre steder finner en referanser, gjerne når en minst venter det, og det er de referansene jeg blir aller, aller mest lykkelig over å finne. Som når Tor Åge Bringsværd lar en av de mest metalitterære karakterene sine, en bokelskende mann som mister forstanden da han innser at han har kjøpt flere bøker enn han noensinne kommer til å få tid til å lese og at han fremdeles kjøper mer, en situasjon jeg tror mange av oss kjenner oss igjen i, havne her:

På sin flukt fra Døden, var Felix Bartholdy kommet til et offentlig toalett. Nå satt han i en liten bås og leste på dodørveggene mens alt ellers gikk som det skulle.

Eirin kommenterte i feltet til posten om gutters perspektiv på ting, om en artig dodør hun en gang var ramlet over. Sånn apropos dodørspoesi, skrev hun, noe av det morsomste jeg har lest av wc-graffiti var noe som stod skrevet med bitteliten skrift på innsiden, helt nederst på en dodør:
"Se opp for limbodansere!" Jeg leste den kommentaren, lo godt og tenkte ikke så mye mer over det. Artig dodørpoesi, tenkte jeg, fin idé. Jeg elsker surrealistiske, kreative dodørnotater, og jeg trodde dette måtte være en sånn. Og hadde det ikke vært for Tor Åge Bringsværd ville jeg sannsynligvis ikke oppdaget at limbodansere faktisk er en trussel overalt, og at den linjen Eirin så var en del av et stort, stort nettverk over den veldige klode. Dodørpoesi har sin egen Kilroy, som advarer mot Limbodansere, og dette oppdaget jeg fordi Bringsværd, i slutten av kapittel 7 i Syvsoverskens dystre frokost, lar Felix sitte ensom på et toalett i New York, med Døden og ikke minst paranoiaen løpende etter seg.

Det var en slik bås med lettvegger, og hvor det på tre sider er ca. 5 centimeter med luft mellom veggen og gulvet.
På døren, lengst nede, sto det skrevet noe med små, små bokstaver. Så mikroskopiske og så langt nede at felix Bartholdy ikke klarte å lese dem så lenge han satt. Selv om han konsentrerte seg aldri så mye.
Dette irriterte ham ikke så rent lite. Så straks han var ferdig, la han seg nærmest flatt ned og myste med øynene - og der sto det, med sirlig skrift, like over dørsprekken:
Beware of Limbodancers! (Se opp for limbodansere!)
Felix Bartholdy følte seg plutselig ikke så alene lenger. "Takk", hvisket han. Det er et råd jeg aldri skal glemme.

 

så langt har "300" nådd

substantiv og emirater

haunting the heart

Jeg har aldri helt klart å definere hvorfor dette er en favoritt. Den mangler både strykere og de beste koringene, og selv om gitaren er herlig munter er temaet i grenselandet til en klisje, "I thought it was for real, babies, rings and fools kneeling"? Nesten.
Nå skal det sies at han er dårlig på dette med klisjeer, han ender alltid opp med å gjøre det bra likevel. Og temaet til tross, det kan ha sammenheng med sangteksten at jeg liker sangen så godt, for den er så utrolig visuell. Hør på tittelen! Another Sunny Day. Dessuten, når jeg var liten hadde jeg togsett på loftet, og på søndager kan en faktisk høre kirkeklokker utenfor.

Og så var denne videoen så fin. Jeg liker Belle and Sebastianfans.

uhell, hell, vel

Den ukjente damen som dekorerer Dragvoll med små, kreative dodørutspill har mer enn Harry  Potter på hjertet. Denne har fått stå helt alene siden den dukket opp.

bitter mann i maskulint miljø

Både jenter og gutter er bunnløst ærlige på dodørene, men det virker på meg som om guttene er litt mindre reflekterte over hvilket bilde de gir. Det kan også hende at de vet hvilket inntrykk de gir, og at dodørskulturen gjør det mulig for mannsjåvinistene å tre frem uforbeholdent. De er tross alt omgitt av hannkjønn, det er ikke meningen at jenter skal se det som står. De visste ikke om meg.


Dette er en bitter, bitter horekunde. Jeg kan ikke annet enn å le rått over dennes bitre livsvisdom - jentene stikker av fra ham! De lurer ham! Kvinnefrigjøringen er nådd altfor, altfor langt. Det er synd ikke Hanne Nabintu går på guttedoene, hun ville trives.

Jeg vet ikke helt om dette er dodørspoesi, eller bare dodørsdumskap, men interessant er det. Og så lurer jeg veldig på om denne dogjengeren er den samme som han i forrige post, som trenger sårt til en ny ordbok.

slå opp idioti. Hva finner du?

Skribenten på denne guttedoen og jeg har litt forskjellige definisjoner av "idioti".


Feil svar: Feminisme. Rett svar: "se i speilet."

Know your...

Dette er et sånt uttrykk for dodørpoesi som gir meg lyst til å le høyt."Love thy enemy" faller nok på stengrunn, når det skrives på en dodør. (Eller kanskje ikke. Det er forunderlig mye filosofi og religiøse betraktninger på dodørene, hvis du bare leter dypt nok.) Skal en dømme etter den til tider aggressive, politiske debatten på samme dør faller"Kill thy enemy", sitat: British National Front, i litt bedre jord. "Know thy enemy", (her feilaktig oppført som en låt av Rage against the machine, mens det egentlig er Greenday som har låten) er en veldig naturlig oppfølger, men den neste? "Know your Onion".


---
Jeg regner med at den ejakulerende penisen nederst avslører kjønnet på toalettets brukere.

bli en sann akademiker.

I disse dager sitter akademikerne mine og meg mye på lesesaler, fordypet i våre våre bøker om nordnorsk syntaks, attenhundretalls sentimental litteratur og fantastiske sekundærunivers. På guttedoen har noen formulert en gåte.


Er dette en han med selvironi og dyp innsikt? Er det en hun, hvis det er en hun, er hun søt? Akademisk, definitivt, for hun har satt i gang hjerneaktivitet både hos meg og andre. Kanskje hun/han er så høyt utviklet at kjønn har sluttet å spille en rolle.

Et dikt til storesøstre.

(Jeg gravde frem gamle kladdebøker.)

----

Ingen er så tapre
som storesøstre bak lukkede dører.
Hele dagen
er de ute. Tråkker opp stier
i fjærdun og fliser, i familien,
men her er hun bare sterk.
Modig blir hun først
om natten, alene bak dørene,
uten maske, uten skjold


.

Sarah makes me dance.

"Make me dance, I want to surrender!"

Jeg har som kjent ventet og ventet på at Belle & Sebastian skulle slippe det nye albumet sitt, "Write about Love". Når albumet kom trippet jeg rundt et døgn, før jeg løp til platebutikken, danset inn, blunket som en ugle til mannen bak disken og sa i rask utpust "har dere Belle and Sebastian Write about Love?"
"Hva? En gang til, hvem?" sa den hyggelige mannen bak disken.
"Belle and Sebastian! Write about love?" (uttalt sakte, tydelig og med trykk på hvert ord, ikke fordi jeg synes han er treig, men fordi ordene gir større fryd for gang jeg uttaler dem. Jeg vet nemlig at de har den inne, for jeg har allerede forsikret meg, for flere uker siden, at de skulle få den inn straks den ble sluppet.)
"Ah!" sier mannen bak disken. "Den skal stå ute, tror jeg". Han går forbi disken, med meg tett i hælene på ham, og jeg sverger, jeg logrer. Og der, i hyllen over "bestselgere", der! står et rosa album som er så Belle & Sebastian som det kommer. (De lager alltid album i en eller annen farge, du har det grønne, det gule, det røde, det beige, det orange. Og nå tydeligvis et rosa. Og som vanlig er det pent, indie og veldig, veldig dem.) Han gir meg altså dette rosa albumet, og nå logrer jeg ikke lenger, jeg peser og danser og hopper, samtidig som jeg prøver å se nesten normal ut. Albumet koster halvparten av det jeg trodde det skulle koste, og jeg får det i et av de pene omslagene, de som ikke er trykket på glanset papir, men på pappliknende, koselig stoff. Jeg kjøper. Får albumet i en plastpose, og jeg småhopper ut av butikken, trekker albumet opp fra posen før jeg ute av døren bare for å se på det. Jeg leser navnene på albumsporene, og registrerer med ingen overraskelse at de har stilige navn, "Little Lou, Ugly Jack, Prophet John", "Sunday's pretty Icons", "The Ghost of Rockschool", så jeg trekker ut albumlefsen og skumleser noen av tekstene, oppfatter en linje her og en linje der mens jeg tripper nedover trappetrinnene. Jeg har en halv time før jeg skal på Knutsen og Ludvigsenmusikal på Studentersamfunnet, og jeg har ingen mulighet for å høre albumet før om mange, mange, mange timer, så jeg pakker albumet sammen og skyndter meg til Samfunnet, der jeg skal treffe Annette. Hun vil vite å sette pris på den nyervervede skatten, og jeg lengter etter å dele hoppene mine med noen. Albumet brenner i hånden min.

På vei ut fra musikalen reiser vi sporenstreks til platebutikken, sånn at hun også kan få et eksemplar. Denne gangen hopper vi begge inn, og jeg kjenner at jeg håper mannen bak disken kjenner meg igjen, for jeg vil rope til hele verden at jeg er et sinnsykt monsterfan som endelig, endelig får kjøpt et album ferskt, sånn at hun kan få være med på fanbølgen. Vi reiser hjem til henne og ser True Blood.
Dagen etter pakker jeg for en tur til Bergen. Jeg spiller albumet mens jeg bretter sammen klær og jeg spiller albumet mens jeg vasker opp. Jeg spiller det mens jeg pakker toalettsaker og rer opp sengen. Jeg prøver å finne ut hva jeg synes.

Tror du jeg er skuffet? Åh, glem det! Jeg er lykkelig, er det jeg er. Og ikke overrasket. Eller, jo, litt overrasket blir jeg når jeg oppdager at de har invitert Norah Jones til å synge en duett med Stuart, jeg så ikke den komme. Og enda mer overrasket blir jeg når jeg skjønner at skuespilleren Carey Mulligan, som er så veldig pen og som har spilt i filmatiseringer av både Dickens og Austenromaner, som tydeligvis er en monsterfan hun også, har fått kore i bakgrunnen på tittelsporet, "Write about Love". Men hva bandets prestasjoner angår, de gir meg nøyaktig det jeg kjøpte; et nytt B&Salbum. Det betyr kvalitet.

Jeg må alltid spille nye album om og om igjen før jeg kan bestemme meg for hva jeg synes er høydepunkt. Med dette albumet skjer det vanlige, jeg spiller gjennom og finner at jeg liker tilnærmet alle låtene. Jeg liker Norah Jonesduetten, jeg liker Stuarts solovokaler og jeg elsker låtene der Sarah har fått være hovedvokal og der de plusser på drøssevis av koringer og strykere på slutten. For de har strykere med igjen! Det forrige albumet deres hadde masse gitar, men lite strykere, og selv om jeg merkelig nok ikke savner dem har jeg håpet veldig sterkt at de skulle bringe dem tilbake på dette albumet. Og det gjør de. Gjestefiolinister, mange, sånn at flere sanger kan begynne med gitar og fiolin de selv behersker, men så kan vokse og vokse til magen min vrir seg av fryd.

Albumet har fått delte kritikker. Bergens Tidende ga den terningkast fire og hevdet at det var oppgulp av tidligere storhetsøyeblikk, anmelderen avslører seg med andre ord for å være en av de bitre som aldri kom seg over de første tre jubelberoste albumene. Jeg leser anmeldelsen med så åpent sinn jeg får til, for jeg oppriktig interessert i hva han synes. Jeg kan si meg enig i at Write About Love ikke sprenger noen åpenbare grenser fra tidligere arbeid, men når han kommenterer at alt de har gjort de ti siste årene er middelmådig, med et og annet høydepunkt, da forkaster jeg hele anmeldelsen. Ingen med respekt melde at ikke hvert album de har laget de siste årene har hatt mer enn "høydepunkt" - hvert eneste album de har laget har store klassikere. Egentlig vil jeg påstå at den gjennomsnittlige B&Slåten er bedre enn de fleste gode poplåter, og det er ikke bare fordi jeg er monsterfan - de har rett og slett enorme kvaliteter. ("Wrapped Up in Books","Piazza, New York Catcher", "Asleep on a Sunbeam"fra "Dear Catastrophe Waitress, noen? "Dress up in you", "Act of the Apostle 1 & 2", "To be myself Completely"? Marx & Engels og Take your Carriage Clock fra Push Barman to open old Wounds, noen? I say no more.)
The Guardian har derimot en anmeldelse jeg kan skrive under på. De skryter av åpningssporet, make me dance, I want to surrender!, påpeker hvordan"It is a shiver-inducing testament to the ripening of Belle and Sebastian's confidence as a pop band", og de refererer selvsagt til Norah Jonesduetten, som virkelig er noe nytt, den er jazzete og slørete og likevel har den tydelig essens av B&S.

Men ingen av kritikerne kommenterer det jeg synes er det viktigste ved dette nye albumet. De ser gjestevokalistene, men de ser ikke den som plutselig har fått rampelys, en som har vært med på syv av åtte album, med andre ord nesten bestandig. Sarah kom inn under innspillingen av deres andre album, og først nå har hun fått den anerkjennelsen hun fortjener.

Jeg husker at jeg var bekymret da jeg oppdaget at Isobel Campbell, eksen til Stuart, hadde bestemt seg for å stikke av og å leke soloartist. Jeg liker soloarbeidet hennes, og jeg har alltid likt de låtene hun har vært ansvarlig for i B&Ssammenheng, , men det jeg likte mer enn noe annet var måten de pleide å flette sopranen hennes inn i bakgrunnsmelodiene, eller når de laget broer ved å gi Stuart hovedvokalen og la henne komme inn i en ny melodi på slutten av sangen. Dessuten spilte hun cello. Søren ta kvinnenykkene hennes, tenkte jeg (for Stuart, som giftet seg med en rik sicilianer, kan jo ikke gjøre noe galt.) Der røk de beste koringene.
...Og så viste det seg at i bakgrunnen av bandet, med fløyten og fiolinen sin, der fantes verdens søteste dame som ser så utrolig snill ut, og som har en kjempefin stemme. Isobel forsvant og Sarah kom inn. Hun finnes et sted i bakgrunnen på det forrige albumet, The Life Pursuit, men men på dette nye albumet? Her har Sarah fått mer plass enn noengang før, og det fortjener hun. Jeg ser gjennom mine favoritter på det nye albumet, og hun er en viktig ingrediens i hver eneste låt. Vokalen hennes er nesten gjennomsiktig lys, og det er særlig på de låtene der hun har hovedstemmen at de har plusset på komplekse koringer i bakgrunnen. Åpningssporet, "I didn't see it Coming", begynner fint og ekstremt catchy, og så på slutten bygger det seg opp til nettopp sånne koringer, jeg har foreløpig funnet tre forskjellige melodier som overlapper hverandre, og hver eneste av dem er nydelige for seg selv. Hun leder an i alle de fineste låtene, hun er kulere enn Norah jones, og selv på Stuarts sanger, der han har hovedvokalen, selv der finner du henne nesten alltid som en nesten usynlig vokalskygge, hun bygger opp melodiene og gjør dem sterkere. Jeg har alltid likt Sarah, og dette albumet viser endelig for hele verden hvorfor.

Denne gjør meg glad

Guttenes kreative utspill er ikke fullt så preget av nordiskstudenters smale interesser, men til gjengjeld er de multikreative: et eksempel på hvordan tekst og bilde fungerer sammen. Dette er en av mine favoritter.

dodørscrabble

En språkstudent ramlet over denne og kom løpende til meg, "har du sett scrabbledøren?"
Det har jeg selvsagt. Som tidligere vist er jentedogjengerne litterære, på mange felt. Noen leser barnelitteratur, andre lærer seg hipjoptekster utenat og noen elsker lingvistikk. OG som allerede vist, jentedoene er interaktive, her utvikles kunst i fellesskap, litt som linuxprodukter. Noen, jeg vet ikke hvem, har begynt en scrabble på den ene dodøren. Og så har flere fortsatt. Dodørpoesi i produksjon, rett og slett.

shake it like a polaroid picture!

Du har også de mindre seriøse diskusjonene på jentedoen. Her har en jente sittet og plutselig innsett at hun glemte å sjekke om det fantes papir. Hva er da mer naturlig enn å stille spørsmål til neste bruker, Hva gjør du når det ikke er mer papir igjen?
Dette er et velkjent problem, ikke bare for jenter, og denne skribenten har fått svar nokså umiddelbart. Hørt om genserermet? En humoristisk ment kommentar, men som likefullt gir min overaktive fantasi noen ubehagelige grøss og en liten grimase. Den tredje responsen er min favoritt, den som gjør at jeg faktisk liker denne diskusjonen. Tredjekvinne har nemlig foreslått Shake it like a polaroid picture! Heeeyeaah!





Jeg tok ikke denne litterære referansen før noen påpekte den til meg. Dette er en av de tingene ved dodørpoesi jeg liker best av alt, den er overraskende full av små, litterære sitater forkledd som spontane utbrudd, og som fungerer som diskusjonsinnlegg med flere lag. Heeey Ya!

En grein på familietreet

Matlager av sånt som studenter ikke egentlig har råd til.

Utrustning til den kommende høstforkjølelsen.

Ullsokker. De største ullsokkene jeg har sett, og de varmer umddelbart

.

En roman som har terningskast seks, til å lese i lampelys på sengen når jeg har fått tekstkritkk i halsen.

Jeg har før nevnt at mitt familietre er plantet, og at det gror uavhengig av gener og hårfarger. Det er gode grunner til det. I dag fikk jeg en pakke på postkontoret, for den var for stor til postkassen. Den var adressert til meg, (hun har adressen min!). "Du skulle fått det til jul", skrev hun, "men jeg har på følelsen at en høstpakke er på sin plass". Slik skriver tanten min, og så gir hun meg alt jeg trenger til høstmørket. Hun gir meg varm høstmat, ullsokker som varmer skikkelig, sjokolade til de dagene der en er kald trass i sokker og en bok jeg ikke har lest (og merk deg - tanten min leser spennende litteratur. Min mor pleier å si at denne tanten er den eneste hun kjenner som faktisk har lest nobelprisvinnere før de vinner.)

I går tilbragte jeg noen timer på lesesalen mens jeg reflekterte over at ingenting egentlig består. Jeg vet at verden ikke består av happy endinger, men jeg pleier å konkludere med at det er fordi "ending" ikke er et reelt fenomen i virkeligheten, i verden. Alt fortsetter, og derfor består heller ingenting. Men jeg har vært bestemt på at jeg vil tro på "happy fortsettelser!, der ting fungerer, at en finner varme i sosiale konstruksjoner og at disse kan bestå, så lenge en bestemmer seg for det. "Happy fortsettelser". I går hadde jeg altså en time eller to der jeg tenkte at sånne happy fortsettelser ikke finnes, de heller, og jeg tenkte at hvis ingenting er varig, at en ikke kan stole på at noe som helst varmt er varig, hva var da poenget med noe som helst? Hvis alt bare skulle knekke sammen før eller senere? Og så hentet jeg pakke i posten, og så åpnet jeg, og tok på meg varme ullsokker og spiste en sjokolade, og kom på at det finnes trygghet. Det finnes folk en kan stole på.
Åh, jeg er glad i denne tanten. Ikke fordi hun sender meg høstgaver i posten. Hun sender meg høstgaver fordi hun er så veldig, veldig fin. Jeg har pleid å se på henne og tenkt at hvis hun kan, så kan jeg. Hun er den eneste personen jeg har vokst opp med som har malt kunstbilder som hobby, hun var den første som laget veldig krydret kjøttboller til meg. Hvis jeg havner i en krise, kan jeg finne på å ringe henne. Tidlig i høst spilte vi monopol sammen. Hun sto på min mors side da kjernefamilien min offisielt knakk sammen. Som liten var jeg hemmelig forelsket i sønnen hennes, og min mor var der da datteren hennes ble født. Vi er familie. Det er så trygt at hun finnes! Det er så trygt at hun ser etter meg. Her ser dere et eksempel på hvorfor jeg lager mitt eget familietre, hvorfor jeg tror på familiebånd som handler om fellesskap og vennskap. Familietreet mitt eksisterer.

Gutters perspektiv på ting

Vel. Når jeg sier at gutter ikke snakker om bulimi på dodørene er det ikke helt sant. Bulimi som tema har bare litt andre konnotasjoner, for her er det ikke snakk om hjertefølte, smertefulle betroelser og solidarisk oppstøtte, her er det snakk om at mannen med jåen er en bulemiinfisert bonde!
Det har selvsagt ikke fått stå alene. Noen har, i rettferdig harme, informert om at bulemi slett ikke er en infeksjon, mens andre har festet seg ved rettskrivingen - bulemi skrives vitterlig buLImi. Jå, derimot, har fått stå, skjønt det vitterlig skrives Ljå.

dodørsolidaritet.

Jeg vet ikke om gutter gjør dette samme, jeg har i alle fall ikke funnet noe tilsvarende eksempler på det. Det er derimot et helt relevant tema på jentedoen, selv om det bare er på akkurat denne døren at noen refererer til det personlig. Dette er et hjørne i en av båsene på det mest brukte toalettet på Dragvoll. Hver eneste gang jeg ser dette tenker jeg at her har det stått en jente og forbannet seg selv og verden og en spiseforstyrrelse som gjør livet jævlig. Og for å holde seg selv oppe har hun skrevet

Like under, (dere ser det så vidt) har noen skrevet "stakkers lille deg!" og en oppfordring til å søke hjelp. Akkurat den kommentaren har jeg alltid hatt litt problemer med, jeg synes den virker nedlatende. (Det kan være at det bare er jeg som tolker den feil.) Derimot, ved siden av, har noen gitt en støtteerklæring som jeg synes er sterkere, noen er indignert på hovedskribents vegne:

"Ja, til helvete med den bulimien! Det er ikke rettferdig, og det er ikke... " og videre, enda en støttende oppfordring til å skaffe hjelp, fordi det finnes. Det skal sies at like under, ved dørhåndtaket på denne dodøren, har noen klistret opp reklame for "Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser", (IKS.) Disse klistrelappene for IKS finner du på nesten alle jentedoene på hele Dragvoll, og jeg ser for meg at hele problematikken rundt spiseforstyrrelser ikke er helt fremmed for den gjengse jentetisser. Ja, jeg vet at spiseforstyrrelser også er utbredt hos gutter, og at det gjerne er en mer usynlig lidelse hos dem, fordi det er så sterkt fokus på jentene. Det jeg ser på denne døren er likevel jentenes automatiske forståelse av at dette er et problem noen sliter med. Jeg tror at de aller, aller fleste jenter har erfaring med spiseforstyrrelser, enten det er fordi de selv har slitt, eller fordi de har sett noen andre, noen de bekymret seg for. Det trenger ikke være noen du har sett løpe til nærmeste do for å kaste opp, det holder at du har sett en venninne spise mindre og mindre, trene mer og mer, og selv om ingen noensinne setter ord på det har du tenkt at her, her, ligger det noe som kanskje aldri springer ut i livstruende sykdom, men som helt klart finnes der. Jeg vet ikke, jeg synser bare. Det jeg vet er at det finnes umiddelbar solidaritet på jentedoene.

Even if we're just dancing in the dark

Jeg har akkurat oppdaget denne damen. Hun har vært på listen over artister jeg har villet utforske lenge, men først nå, med stor lagringskapasitet, har jeg faktisk lastet ned masse. Og enda jeg visste at jeg ville like det er hun en positiv overraskelse! Hun har sånn fantastisk deilig stemmebruk! Og jeg liker gitaren, og jeg liker poplyden hun bruker i studioversjoner av sangene sine, en kombinasjon av litt tidlig, tidlig Lene Marlinsk, møter det beste av det eneste bra fra the Killers mangedoblet, og så denne stemmen kastet inn. Det skader heller ikke at hun er så veldig skotsk.

Opprinnelig ville jeg gi dere et eksempel på hennes eget arbeid, for hun har fine sanger. Dessverre har hun også til tider klisjepreget tekst, og musikkvideoer som igjen minner meg om videoene fra Lene Marlins "Playing my Game", som fungerer perfekt når en er tolv, men ikke fullt så perfekt ti år senere. Jeg skulle finne et eksempel som ikke automatisk avskrev henne som tenåringsjentepop, for det er flere kvaliteter ved henne enn som så. Jeg endte opp med dette. Dette er en akkustisk versjon av Bruce Springsteens "Dancing in the Dark", som er en av historiens fineste sanger. En kan veldig lett kommentere at en ikke skal tulle med Springsteenlåter, men jeg liker denne versjonen - for igjen, jeg liker stemmen hennes.

nok tekstkritikk

Denne ble kommentert i lunsjpausen i dag. Det finnes altså en mannlig poet på Dragvoll, som etter for mye tekstkritikk måtte gi utløp for frustrasjon på en dodør. Dette er ekte dodørspoesi.

Novellen i kraftverk 35

Med litt grammatisk assistanse fra meg har Murat skrevet en novelle som kom på trykk som eneste novelle i den siste utgaven av Kraftverk. Som alle tekstene hans er den sår og aggressiv, og som mange av tekstene tar den utgangspunkt i en ung jente som møter motstand fordi hun utagerer fremfor å innagere.
Dette er en av hans styrker som forfatter, akkurat denne formen for varme skildringene av folk i håpløse situasjoner som kjemper tilbake. Andre kvaliteter ved teksten ligger i dialogen - han skriver av og til veldig fine dialoger, skuddvekslinger du trekker på smilebåndet av, der du ser mer enn bare meningsinnholdet, du kjenner tonefallet, merker de såre tankene bak, de som bare står mellom linjene. I denne teksten kan jeg høre hovedkarakterens obsternasige frekkhet, som hun forsvarer seg med mot alle velmenende voksne som vil "hjelpe" henne , men som aldri virkelig anstrenger seg for å finne ut hva problemene ligger i - de tror de allerede har svarene. Jeg kan kjenne savnet hennes, jeg kjenner på maktesløsheten hun opplever når hun kommer hjem og ikke orker å bry seg, og jeg kan merke følelsesløsheten hun frivillig synker inn i på slutten. Dette er en tekst som gjør vondt, men som i alle av Murats beste tekster finnes det en varme som ligger under det hele, og den gjør at jeg liker teksten trass i mørket og sårheten. Faktisk liker jeg den på grunn av sårhet og mørke, når varmen ligger i bakgrunnen.

Kraftverkutgaven ble bittelitt forkortet og bearbeidet, men jeg er egentlig mest glad i den originale versjonen. Den finner du her.

gi utløp for frustrasjon på dodøren.

Vi har alle tenkt det, men bare én gutt på Dragvoll har faktisk skrevet det ned:

Når jeg ikke er der vil jeg ha deg slik.

Helst ville jeg

båret deg rundt halsen, nær hjertet

som en medaljong

(Det er fremdeles like sant.)

et alternativt kjærlighetsobjekt

Noen kvinnelige studenter har alternative drømmemenn.

kunst fra guttedoen

Guttenes dokultur skiller seg markant fra jentenes på flere punkter. De har ikke denne ene, kreative Harry Potterelskeren, men til gjengjeld har de opptil flere kreative kunstverk. I tillegg er guttenes dokunst og -debatter betraktelig mye mer politisk orienterte, det finnes knapt nok en eneste guttedodør som ikke innehar minst én krass ordveksling mellom nazister og kommunister. Dette er min favoritt. I følge mine anonyme kilder var dette opprinnelig en tegning av Chewbacca fra Star Wars, inntil noen gjorde den til en politisk ytring ved hjelp av noen få, strategiske streker.

Hovedpersonen inntrer

Nabodøren til Mysteriekammeret utvikler seg etterhvert til å bli referanser, men indirekte kommentarer til den andre boken. Under kommentarene om Stønne-Stina har noen tegnet en ung mann med briller og arr i pannen, og replikk som både innhenter informasjon fra boken og er preget av den stoltheten som vokser frem i Harry utover i serien. "Ikke gå inn der med mindre du er en real tøffing som er over gjenomsnittlig begavet innen bekjempelse av svart magi og snakker parseltounge - sånn som meg. "

(Til dere uvitende: parseltounge er når mennesker kan snakke med slanger. Harry kan.)

Og så, i nabobåsen

Som lovet.

i veggene, på dodøren

Straks Stønne-Stinas tilstedeværelse var bekreftet kom monsteret på banen.

Hovedplottet i den andre Harry Potterboken dreier seg om en slange som kryper rundt i rørene på Hogwart, slik at den kan høres i veggene. Denne slangen dreper med blikket, bokstavelig talt, og den så Stina dypt i øynene en gang for lenge siden. Var jeg deg ville jeg ikke sett rett frem når jeg gikk ut fra dobåsen.

Stafettpennen videre

Og så kommer et eksempel på jentedokulturen. Jentene fører samtaler, de rent ut kommuniserer privat og anonymt. Det tok ikke mer enn noen få dager før referansen ble fulgt opp av andre dogjengere som også var Harry Potterfans. Dette, den felles identiteten som knytter Harry Potterfans sammen, er noe av det jeg liker best ved bøkene, og en sånn referanse blir umiddelbart gjenkjent og viderespunnet.

Som nevnt, den ukjente kvinnen som skrev "Mysteriekammeret er i den andre båsen" refererte ikke bare til handlingen i den andre boken, hun refererte helt konkret til et sted som for alle Harry Potterfans er velkjent, og dermed refererte hun også til den felles kunnskapen folk har. Harry Potterserien består av uendelig mye intern informasjon som er kjent blant alle leserne, og det tok kanskje tre dager før noen tok opp stafettpennen og skrev




Stønne-Stina er, for dem som ikke er kjent med Harry Potteruniverset, også en sentral del av den andre boken, en karakter som deretter følger Harry gjennom serien. Hun er et spøkelse som holder til i båsen ved siden av Mysteriekammeret. Med andre ord, dersom Mysteriekammeret er i den andre båsen, er StønneStina her.

startskuddet

Dodørpoesien hadde ligget og ulmet i bakhodet mitt lenge, men det som fikk meg til å bestemme meg var en kreativ jente her på Dragvoll. Jeg gikk inn i en av båsene på jentedoen like utenfor kafeen, en av de midterste i en lang rad. Og der, på døren, midt på døren, hadde noen skrevet:


Dette er en nydelig, intern referanse henvendt til alle som har lest Harry Potter. I den andre Harry Potterboken er nemlig den viktigste spenningskurven knyttet til en dobås, der det finnes en åpning til et hemmelig rom, og det hele starter nettopp i nabobåsen - akkurat som den en sitter i, når en ser på denne setningen.

folket er en edderkopp.

Jeg blir så glad av å være på internett, for det finnes så mange bra mennesker i verden! Å lete rundt på internett gjør meg optimistisk og full av fremtidshåp, det gir meg tro på at mennesker faktisk er fantastiske. (Når det ikke er kommentarfeltet på Dagbladets nettsider jeg leser, vel og merke.) Internett, det folkelige, frie nettet, består nemlig først og fremst av solidariske, kunnskapselskende og glupe mennesker som er villige til å hjelpe hverandre verden over.
Internett fremmer kunnskap, ikke bare fordi en kan legge ut allverdens visdom og tekster, men fordi det tillater folk å dele det lille eller store de har av kunnskap, som deretter kan suppleres av noen andre som også kan litt eller mye.

I dag går antivirusprogrammet mitt ut. Jeg kjører Windows 7, og alle linuxelitister vil grøsse og si at jeg trenger antivirus bare fordi jeg er dum nok til å ikke kjøre linux. Og jada, jeg har planer om å bytte om til ubuntu igjen, jeg må bare motivere meg selv litt først og deretter oppsøke min linuxvenn i Trondheim. Ubuntu krever litt mer arbeid av meg enn hva windows gjør, for som det ble forklart for meg: i linux kan du bestemme selv! Jeg er en sånn datateknisk idiot som synes det er mest behagelig at windows tenker for meg, selv om windows nok tenker mest på penger. I hvert fall, jeg har tenkt å bytte, men det kommer til å ta litt tid, og frem til da trenger jeg et program som beskytter meg mot små cybermonstre. Det antivirusprogrammet jeg har kjørt siste måneden har fungert kjempefint, men det er en av disse kommersielle "prøveversjonene" som en får sammen med Windows, og nå krever de penger av meg for å fortsette å leke immunforsvar. Jeg betaler av prinsipp aldri for programvare, kanskje bortsett fra når det kommer inkorporert i ny maskinvare - i dette tilfellet en ny bærbar datamaskin, høytidelig tørrdøpt for Lejonhjärta. (Jeg skal tross alt skrive master på den.)

I alle fall, jeg søkte litt rundt på nettet etter et gratis antivirusprogram. Som forventet fant jeg et hav av forskjellige programmer, som alle sammen lover å beskytte meg - men av erfaring vet jeg at det er forskjell i hvor god beskyttelse de forskjellige gir, så jeg måtte finne et som faktisk fungerte til det jeg trengte det til, og da trengte jeg å gjøre nytte av noen andres kunnskap, av den samlede kunnskapen til hele verdens nettbrukere. For mens Windows krever betaling for den kunnskapen de besitter, består størstedelen av internett av smarte mennesker som er villige til å dele kunnskapen sin, gratis. Her fant jeg det jeg lette etter, som jeg var sikker på at ville finnes der ute. Her har altså noen brukt tid og krefter på å prøve ut diverse gratis antivirusprogram, og deretter laget en liste over de ti som fungerte best. Det er en utfyllende liste som forteller alt du trenger å vite, fra brukervennlighet til effektivitet. Den forteller bittelitt om hvor programmet kommer fra og hvor lenge det har vært i omløp, og for hvert punkt finnes en lenke til den siden der du kan laste programmet ned - gratis. Dette er en sånn ting, en sånn side, et sånt eksempel som gjør meg varm, fordi noen der ute er solidariske, noen der ute i den store verdenen er fullt villig til å teste ut ting og så dele informasjonen fritt til hvem som helst.
Og så jeg nevnte folk i flertall, for under denne posten er det et kommentarfelt som slår beina under på Dagbladets en lang gang. For dette feltet preges av delt erfaring, gode tips, forslag til forbedringer. Alle kommentarer har en eller annen erfaring, noen har forslag til andre programmer som har fungert for dem, noen har kritikk å komme med til noen av forslagene på den opprinnelige listen, noen kan bekrefte at et av programmene har fungert for dem. Bloggposten, for jeg tror det er det den er, blir et møtested for kunnskap og informasjon, der verden blir bedre fordi alle deler - gi etter evne, få etter behov! På internett er det ikke nødvendigvis fildeling som er det største og skumleste mot kapitalen, det er kunnskapsdelingen. Ethvert klassesamfunn er kunnskapsforaktende. Ingenting er farligere enn kunnskap, og så lenge noen kan styre kunnskapsstrømmen kan de også styre hva folk tenker, fordi kunnskapen bestemmer rammene for tankene. Internett bryter disse rammene, åpner alle sluser, gjør all informasjon tilgjengelig, gjør det mulig for folk å dele. Folk er glupe og de lager internett, med så små masker at alt du trenger å vite finnes der, fordi en eller annen har visst det før deg, og hvis først én vet, vet alle. Trenger du å lære å strikke? Du finner hvordan der. Trenger du oppskrift på fårikål? Søk opp ordet, og du finner. Skal du lage bombe? Du finner informasjonen du trenger der. Trenger du gratis antivirusprogram? Noen har funnet informasjonen du trenger, og de gir den til deg, ut fra prinsippet at kunnskap blir større jo flere som kan. Ja, internett gjør meg optimistisk og varm rundt hjertet, internett gjør meg glad.

Nå kan det jo selvsagt hende at jeg velger feil program fra denne listen, og at maskinen min likevel blir syk. Det kan hende. Men selv om den skulle bli syk, har jeg lært litt mer om antivirus, og jeg har husket at folk flest faktisk trives med et klasseløst, kunnskapsrikt samfunn der alle kan bidra og alle kan få.