Old footage of the Atlantic City boardwalk

Jeg sa det kom film

Mandag morgen, jeg er først på lesesalen. Klokken er fem over åtte og vaskemannen er halvveis over gulvet når jeg henger jakken fra meg. Jeg har varme scones og en kopp nytraktet kaffe, og jeg bestemmer meg for å blogge et eller annet ikke dodørrelatert. Men ettersom jeg egentlig burde ha skrevet notater til Foucault, eller gjerne studert fortellerteknikker hos Karen Blixen, har jeg egentlig ikke tenkt å skrive så mye. Så jeg trengte noe ikke-dødørrelatert, som ikke tok så lang tid, som var typisk meg og som eventuelle lesere kunne ha nytte av. Og så kom jeg til å tenke på at det er gått mer enn seks poster siden jeg postet "Another Sunny Day", og at det derfor er på tide å dele litt mer av Stuarts gullgruve. Derfor beveget jeg meg, litt varsomt, (for jeg vet det er farlig territorium,) inn på Youtube for å lete frem noen gode sang/videokombinasjoner. Jeg hadde en bestemt sang i tankene, for blant de mange sangene skrevet i Sturat, Belle og Sebastians navn er det én som faktisk har "monday" i tittelen. Jeg skulle altså finne "Come Monday Night".

Jeg blogget om konseptalbumet "God Help the Girl" og avsluttet med at det er planlagt en film, som visstnok skal arbeides med en gang neste år. Stuart har vært på verdensomflying en stund, så jeg hadde egentlig slått meg til ro med at det ville ta en tid før jeg så mye som luktet filmen. Når jeg så trykket på en video av "Come Monday Night" og det dukket skuespillere opp tok det litt tid før jeg fikk summet meg til å gjenkjenne Catherine. Og så Alex. og så Celia. Da visste jeg at det var riktig. Hvis du overlever den bittelille ujevnheten mellom lyd og bilde i ny og ne - egentlig, definitivt, overlev - får du en smakebit på det som kommer. Jeg er litt forelsket i hovedvokalist Catherine, som spiller Eve.



Akk. Så deilig start på uken.

haunting the heart

Jeg har aldri helt klart å definere hvorfor dette er en favoritt. Den mangler både strykere og de beste koringene, og selv om gitaren er herlig munter er temaet i grenselandet til en klisje, "I thought it was for real, babies, rings and fools kneeling"? Nesten.
Nå skal det sies at han er dårlig på dette med klisjeer, han ender alltid opp med å gjøre det bra likevel. Og temaet til tross, det kan ha sammenheng med sangteksten at jeg liker sangen så godt, for den er så utrolig visuell. Hør på tittelen! Another Sunny Day. Dessuten, når jeg var liten hadde jeg togsett på loftet, og på søndager kan en faktisk høre kirkeklokker utenfor.

Og så var denne videoen så fin. Jeg liker Belle and Sebastianfans.

Sarah makes me dance.

"Make me dance, I want to surrender!"

Jeg har som kjent ventet og ventet på at Belle & Sebastian skulle slippe det nye albumet sitt, "Write about Love". Når albumet kom trippet jeg rundt et døgn, før jeg løp til platebutikken, danset inn, blunket som en ugle til mannen bak disken og sa i rask utpust "har dere Belle and Sebastian Write about Love?"
"Hva? En gang til, hvem?" sa den hyggelige mannen bak disken.
"Belle and Sebastian! Write about love?" (uttalt sakte, tydelig og med trykk på hvert ord, ikke fordi jeg synes han er treig, men fordi ordene gir større fryd for gang jeg uttaler dem. Jeg vet nemlig at de har den inne, for jeg har allerede forsikret meg, for flere uker siden, at de skulle få den inn straks den ble sluppet.)
"Ah!" sier mannen bak disken. "Den skal stå ute, tror jeg". Han går forbi disken, med meg tett i hælene på ham, og jeg sverger, jeg logrer. Og der, i hyllen over "bestselgere", der! står et rosa album som er så Belle & Sebastian som det kommer. (De lager alltid album i en eller annen farge, du har det grønne, det gule, det røde, det beige, det orange. Og nå tydeligvis et rosa. Og som vanlig er det pent, indie og veldig, veldig dem.) Han gir meg altså dette rosa albumet, og nå logrer jeg ikke lenger, jeg peser og danser og hopper, samtidig som jeg prøver å se nesten normal ut. Albumet koster halvparten av det jeg trodde det skulle koste, og jeg får det i et av de pene omslagene, de som ikke er trykket på glanset papir, men på pappliknende, koselig stoff. Jeg kjøper. Får albumet i en plastpose, og jeg småhopper ut av butikken, trekker albumet opp fra posen før jeg ute av døren bare for å se på det. Jeg leser navnene på albumsporene, og registrerer med ingen overraskelse at de har stilige navn, "Little Lou, Ugly Jack, Prophet John", "Sunday's pretty Icons", "The Ghost of Rockschool", så jeg trekker ut albumlefsen og skumleser noen av tekstene, oppfatter en linje her og en linje der mens jeg tripper nedover trappetrinnene. Jeg har en halv time før jeg skal på Knutsen og Ludvigsenmusikal på Studentersamfunnet, og jeg har ingen mulighet for å høre albumet før om mange, mange, mange timer, så jeg pakker albumet sammen og skyndter meg til Samfunnet, der jeg skal treffe Annette. Hun vil vite å sette pris på den nyervervede skatten, og jeg lengter etter å dele hoppene mine med noen. Albumet brenner i hånden min.

På vei ut fra musikalen reiser vi sporenstreks til platebutikken, sånn at hun også kan få et eksemplar. Denne gangen hopper vi begge inn, og jeg kjenner at jeg håper mannen bak disken kjenner meg igjen, for jeg vil rope til hele verden at jeg er et sinnsykt monsterfan som endelig, endelig får kjøpt et album ferskt, sånn at hun kan få være med på fanbølgen. Vi reiser hjem til henne og ser True Blood.
Dagen etter pakker jeg for en tur til Bergen. Jeg spiller albumet mens jeg bretter sammen klær og jeg spiller albumet mens jeg vasker opp. Jeg spiller det mens jeg pakker toalettsaker og rer opp sengen. Jeg prøver å finne ut hva jeg synes.

Tror du jeg er skuffet? Åh, glem det! Jeg er lykkelig, er det jeg er. Og ikke overrasket. Eller, jo, litt overrasket blir jeg når jeg oppdager at de har invitert Norah Jones til å synge en duett med Stuart, jeg så ikke den komme. Og enda mer overrasket blir jeg når jeg skjønner at skuespilleren Carey Mulligan, som er så veldig pen og som har spilt i filmatiseringer av både Dickens og Austenromaner, som tydeligvis er en monsterfan hun også, har fått kore i bakgrunnen på tittelsporet, "Write about Love". Men hva bandets prestasjoner angår, de gir meg nøyaktig det jeg kjøpte; et nytt B&Salbum. Det betyr kvalitet.

Jeg må alltid spille nye album om og om igjen før jeg kan bestemme meg for hva jeg synes er høydepunkt. Med dette albumet skjer det vanlige, jeg spiller gjennom og finner at jeg liker tilnærmet alle låtene. Jeg liker Norah Jonesduetten, jeg liker Stuarts solovokaler og jeg elsker låtene der Sarah har fått være hovedvokal og der de plusser på drøssevis av koringer og strykere på slutten. For de har strykere med igjen! Det forrige albumet deres hadde masse gitar, men lite strykere, og selv om jeg merkelig nok ikke savner dem har jeg håpet veldig sterkt at de skulle bringe dem tilbake på dette albumet. Og det gjør de. Gjestefiolinister, mange, sånn at flere sanger kan begynne med gitar og fiolin de selv behersker, men så kan vokse og vokse til magen min vrir seg av fryd.

Albumet har fått delte kritikker. Bergens Tidende ga den terningkast fire og hevdet at det var oppgulp av tidligere storhetsøyeblikk, anmelderen avslører seg med andre ord for å være en av de bitre som aldri kom seg over de første tre jubelberoste albumene. Jeg leser anmeldelsen med så åpent sinn jeg får til, for jeg oppriktig interessert i hva han synes. Jeg kan si meg enig i at Write About Love ikke sprenger noen åpenbare grenser fra tidligere arbeid, men når han kommenterer at alt de har gjort de ti siste årene er middelmådig, med et og annet høydepunkt, da forkaster jeg hele anmeldelsen. Ingen med respekt melde at ikke hvert album de har laget de siste årene har hatt mer enn "høydepunkt" - hvert eneste album de har laget har store klassikere. Egentlig vil jeg påstå at den gjennomsnittlige B&Slåten er bedre enn de fleste gode poplåter, og det er ikke bare fordi jeg er monsterfan - de har rett og slett enorme kvaliteter. ("Wrapped Up in Books","Piazza, New York Catcher", "Asleep on a Sunbeam"fra "Dear Catastrophe Waitress, noen? "Dress up in you", "Act of the Apostle 1 & 2", "To be myself Completely"? Marx & Engels og Take your Carriage Clock fra Push Barman to open old Wounds, noen? I say no more.)
The Guardian har derimot en anmeldelse jeg kan skrive under på. De skryter av åpningssporet, make me dance, I want to surrender!, påpeker hvordan"It is a shiver-inducing testament to the ripening of Belle and Sebastian's confidence as a pop band", og de refererer selvsagt til Norah Jonesduetten, som virkelig er noe nytt, den er jazzete og slørete og likevel har den tydelig essens av B&S.

Men ingen av kritikerne kommenterer det jeg synes er det viktigste ved dette nye albumet. De ser gjestevokalistene, men de ser ikke den som plutselig har fått rampelys, en som har vært med på syv av åtte album, med andre ord nesten bestandig. Sarah kom inn under innspillingen av deres andre album, og først nå har hun fått den anerkjennelsen hun fortjener.

Jeg husker at jeg var bekymret da jeg oppdaget at Isobel Campbell, eksen til Stuart, hadde bestemt seg for å stikke av og å leke soloartist. Jeg liker soloarbeidet hennes, og jeg har alltid likt de låtene hun har vært ansvarlig for i B&Ssammenheng, , men det jeg likte mer enn noe annet var måten de pleide å flette sopranen hennes inn i bakgrunnsmelodiene, eller når de laget broer ved å gi Stuart hovedvokalen og la henne komme inn i en ny melodi på slutten av sangen. Dessuten spilte hun cello. Søren ta kvinnenykkene hennes, tenkte jeg (for Stuart, som giftet seg med en rik sicilianer, kan jo ikke gjøre noe galt.) Der røk de beste koringene.
...Og så viste det seg at i bakgrunnen av bandet, med fløyten og fiolinen sin, der fantes verdens søteste dame som ser så utrolig snill ut, og som har en kjempefin stemme. Isobel forsvant og Sarah kom inn. Hun finnes et sted i bakgrunnen på det forrige albumet, The Life Pursuit, men men på dette nye albumet? Her har Sarah fått mer plass enn noengang før, og det fortjener hun. Jeg ser gjennom mine favoritter på det nye albumet, og hun er en viktig ingrediens i hver eneste låt. Vokalen hennes er nesten gjennomsiktig lys, og det er særlig på de låtene der hun har hovedstemmen at de har plusset på komplekse koringer i bakgrunnen. Åpningssporet, "I didn't see it Coming", begynner fint og ekstremt catchy, og så på slutten bygger det seg opp til nettopp sånne koringer, jeg har foreløpig funnet tre forskjellige melodier som overlapper hverandre, og hver eneste av dem er nydelige for seg selv. Hun leder an i alle de fineste låtene, hun er kulere enn Norah jones, og selv på Stuarts sanger, der han har hovedvokalen, selv der finner du henne nesten alltid som en nesten usynlig vokalskygge, hun bygger opp melodiene og gjør dem sterkere. Jeg har alltid likt Sarah, og dette albumet viser endelig for hele verden hvorfor.

We rule the school

Det neste albumet kommer 12. oktober. Det er mindre enn en måned til.




Denne sangen er hentet fra det første albumet deres, "tigermilk". Dette er Belle & Sebastian i Emohumør, hvilket betyr at du har en hobbitliknende snutt mot slutten, hoppende, lekende fløytespill. Og det passet så bra sånn nå, ved skolestart.

The Belle & Sebastian Way (An affectionate tribute) - Original Song by P...

Jeg skulle egentlig poste et lite youtubeklipp med musikk fra det neste Belle & Sebastianalbumet, som kommer snart. Snart. Jeg tenkte kanskje jeg skulle poste liveversjonen av den sangen de spilte på festivalen nå i sommer, (ooohhooohooooo!), men så ramlet jeg over denne, og jeg ble så veldig, veldig sjarmert. Noen er mer monsterfan enn jeg er, og jeg liker både melodien og teksten - begge deler er virkelig en perfekt tribute. My favourite scottish band. The Belle and Sebastian way.

I left my homework in the launderette

Wrapped up in books

Jeg hadde middagsbesøk nylig, og ettersom jeg må ha min daglige dose Belle&Sebastian/God Help the Girl og jeg hadde vært på en forelesningssal uten internett hele dagen måtte jeg, måtte jeg, sette den på mens vi laget mat. Og hver gang(for én gang er ikke nok daglig dose) spor nummer åtte på GHTG kom på måtte jeg avbryte matlagingen for å synge med; "it's part of my induction into the literate world - I am a literate girl. I string the words together softly, I lay my love upon you with each line (...) I make a daisy chain from phrase, verse and punctuation". Middagsgjesten min så opp fra boken hun leste i og kommenterte at "dette må jo være den ultimate B&Slåten for deg!"

Og hun har selvsagt rett, jeg blir lykkelig av en sangtekst full av litterære, språklige fraser og grammatiske referanser. Så først nikket jeg og sang med, i omtrent tretti sekunder, før jeg måtte riste på hodet og si, "nei, dette er ikke egentlig den eneste ultimate B&Slåten for meg! Det finnes nemlig mer!"
Sangtekster er også litteratur, for meg. Jeg er glad i litteratur. Jeg er glad i metalitteratur, litteratur som på en eller annen måte tematiserer seg selv. Metafiksjon er et velkjent begrep, og det brukes av mange; Michael Endes "Den uendelige Historie" er en bok om en bok, Shakespeares "Hamlet" har en akt kjent som "the play within the play" og J.K. Rowling endte opp med å skrive en metafiktiv bok om til en faktisk bok. Selv Twilightbøkene benytter seg av metafiksjon, når Bella og Edward først identifiserer seg med Romeo & Julie, og deretter med Cathy og Heathcliff fra "Wuthering Heights". (Ingen skal si hun ikke har ambisjoner, den godeste Stephanie Meyers.) Belle & Sebastian benytter seg også av metafiksjon dette - hele tiden.
Å lage gjengående karakterer er ikke uvanlig for gode sangtekstforfattere, men det er et litterært grep jeg har veldig sansen for. Stuart Murdoch er en ekte kunstner på dette området, og kanskje nettopp derfor blir det så tydelig når han lar karakterene sine være litterære vesner i mer enn én forstand. Som regel er karakterene hans opptatt av egne, litterære prosjekter; Judy skriver en sang om en drøm hun har hatt, Sebastian depper fordi boken hans blir refusert og en ikke navngitt katolsk prest skriver boken"the State I'm in" basert på noens bekjennelser, hvorpå boken blir lest av flere av de øvrige karakterene hans. (Tittelen "the State I'm in" er forøvrig navnet på en faktisk roman, som handler om amerikansk politikk, men det er ikke den samme boken Mary Jo leser.) En gang i blant har du også intertekstuelle referanser til reelle tekster, som for eksempel i "Marx and Engels", som ikke overraskende handler om en jente som leser nettopp gamle teoretikere, og som avviser tilnærmelser fra en fattig, sliten servitør. Referansen til Marx og Engels fungerer som en nydelig, subtil kritikk av kommunister som forleser seg på teori og som glemmer praksis, og på samme tid river den opp i kjente kjønnsrollemønstre - med andre ord blir den lille linjen "That the girl just wants to be
Left alone with Marx and Engels for a while" langt mer betydningsmettet enn noe du ville fått, hadde du fjernet metaperspektivet.
"Get me away from here I'm dying" var lenge min favorittlåt, dersom en kan velge ut noe sånt, og det var delvis nettopp på grunn av metafiksjonen. Ikke bare har den et litterært motiv, en person som leser en bok og forteller om leseropplevelsen, den har også direkte henvendelser til lytteren, i ekte Dickensk stil; linjen "Oh, that wasn't what I meant to say at all" var min favorittlinje i årevis. Det er en linje som river leseren litt opp fra innlevelsen, og poengterer at du, som leser, leser en tekst, skrevet av noen andre. Gode metafiktive elementer hever god litteratur, fordi du gjennom metafiksjon kan fremheve eller forsterke den tematikken du vil ha frem i teksten. Når hovedpersonen i "Get me away from here, I'm dying" leser en bok om en karakter som er "akkurat som ham selv", blir de neste skildringene av den metafiktive karakteren en indirekte skildring av hovedpersonen, og hovedpersonens egne skjebne blir automatisk sett i relieff til den metafiktive fortellingen.

Det finnes mer, mye mer, men jeg tenkte jeg skulle avslutte med denne sangen. Den er også en av mine favoritter, og den skulle kunne dokumentere mitt metafiktive poeng innen B&S. Og dere ser den pene, pene og androgyne damen med mutt ansiktsuttrykk, uten briller og med rar hårklipp? Hun er en av Godhelp...vokalistene.

Eve, Stuart og jeg - litterære vesner

I romjulen kjøpte jeg fire forsinkede julegaver til meg selv. De tre første var nesten identiske hettegensere i rosa nittitallsstil, presanger jeg bodde i den neste måneden. Dette var kalkulerte julegaver, jeg hadde bestemt meg for dem på forhånd.
Den siste julegaven var spontan, og brukte opp den siste rest av julegavebudsjettet. Jeg kjøpte meg en cd.

Litteraturstudenter lærer raskt å skille mellom forfatter og verk. Dette skillet er essensielt for å forstå litteraturteori, og for å kunne operere med litteratur på et vitenskapelig nivå må en ha litteraturteori i hjernebarken. Den franske litteraturteoretikeren Roland Barthes fastsl0 en gang i forrige århundre at forfatteren er død, og dette er kanskje den mest kanoniserte grunnsetningen i hele faget mitt. Det kunstneriske verket skal stå fritt fra forfatterens biografi eller intensjoner ved verket. Hvis forfatteren mente å skrive en morsom tekst, og teksten egentlig bare er sørgelig - da vil en litteraturviter lese teksten som sørgelig, fordi det er det som står der. Og hvis forfatteren er født og oppvokst på sørlandet, eller i Skottland for den del, har dette ingenting med saken å gjøre, knapt nok en gang dersom en finner eksempler på nettopp dette i teksten - forfatteren står utenfor, verket er gitt videre til kritikerne og deres dom.
Denne regelen, hvor forfatter og kunstnerisk verk står adskilte, har jeg opprettholdt - inntil nå, inntil denne fjerde julegaven. Og med denne julegaven falt hele mitt omhyggelig konstruerte avstandsforhold til trivia om Belle & Sebastian sammen.
Mannen bak mitt nye album er selvsagt Stuart Murdoch, hjerne og hjerte bak B&S. Mannen er skotte, han er lyriker og han har vært min helt i mange, mange år, utelukkende i kraft av poesien sin - men min litterære utdanning tro, jeg har unngått biografien hans. Jeg ville ikke at den skulle påvirke hvordan jeg opplevde tekstene. Jeg har med vilje ikke lært meg alle navn på musikere han samarbeider med, med vilje ikke lært meg hvor han er født eller hvem han ligger med, med vilje ikke studert utdanningen eller foreldrenes yrker - rett og slett fordi det ikke vedkom meg, det var ikke interessant informasjon. All informasjon jeg trengte, fant jeg i sangtekstene. Nå kom altså et album som er laget av ham alene, og ettersom dette er et soloprosjekt falt alle mine litterære intensjoner bort og jeg fordypet meg i videoer, intervjuer og artikler om prosessen bak albumet. Det er nemlig et så veldig, veldig interessant album.

Albumet heter "God help the girl", består av fjorten spor (og noen få singlespor en kan få tak i andre steder.) Det er et konseptalbum som etter planen skal utvikles til en film i løpet av det neste året, og som et hvert album laget av Stuart Murdoch består det nærmest utelukkende av gode melodier og sterke tekster, med rim som slår André Bjerke i støvlettkamp. Det er også et album hvor en finner mye forfatterbiografi i både tekster og historie, hvilket er hovedårsaken til at jeg måtte grave litt i den faktiske biografien hans. Hvor mye var selvbiografisk? Hvor mye var rent poetisk geni? Hvor kom Eve fra?
Jeg ville kanskje ikke forgapt meg i forfatterbiografien likevel, hvis ikke det var for noen youtubevideoer som ble laget om prosessen bak albumet. Der er nemlig Stuart Murdoch intervjuet, og trass i at jeg visste at han var skotte ble jeg fullstendig betatt da jeg skjønte at han snakker finere enn John Hannah. Det ville jeg egentlig ikke trodd var mulig. Og derfra ble det bare bedre. Jeg visste jo at mannen hadde laget et indieband med strykere, koringer og verdens beste tekster, og at dette indiebandet hadde valgt ut navn fra en fransk barnebok (jeg tror faktisk ikke at jeg kan dikte opp et mer perfekt band!), men jeg visste ikke at mennesket bak er miljøforkjemper, personlig kristen og i bresjen for homokamp i Skottland, samt at albumet "God help the girl" er inspirert av hans egne tyveår, der han lå på et mørkt kott og så i veggen, diagnostisert med ME. Albumet er helt tydelig inspirert av disse årene, men som han sier, i sin varme, lett tørre og humoristiske tone, et album om ME ville ikke være spesielt spennende, det ville stort sett handle om en person som gjorde virkelig ingenting.
I stedet for en MEpasient har han laget Eve. "God help the girl" er en historie om en jente, en flink pike etter alle notene, som kommer fra en vanlig familie, som gjør det godt på skolen, som i det hele tatt gjør som hun skal - til hun begynner på universitetet. Og i begynnelsen går alt som det skal der også, men gradvis skyves hun utenfor, til hun ikke lenger har kontroll over sitt eget liv, uten at hun vet hvorfor. Hun går ikke på forelesninger, mister kontakt med vennene sine, og i et forsøk på å kontrollere noe kontrollerer hun matinntaket sitt - med andre ord slutter hun å spise. Hun slutter å sove også, og til slutt får foreldrene henne tvangsinnlagt på psykiatrisk. Her, mer eller mindre, begynner fortellingen om Eve.
Historien om hva som førte til sammenbruddet, skildres i en oppklarende tekst i begynnelsen. Det er bra, for sangene på albumet er en uklar kombinasjon av sanger som åpenbart handler om den prosessen hun må gjennom mens hun er innlagt, og den tilvenningsfasen hun må gjennom etter at hun slippes ut. Nettopp dette, at det ikke er en lineær, kronologisk handling, gjør historien mer troverdig - albumet består av kaotiske episoder som gir mening hver for seg, som egentlig ikke helt henger sammen sett i kombinasjon, men som absolutt gir mening dersom du leser dem som tankemønstre, som et innblikk i nettopp en veldig syk persons kamp for å lære å leve igjen. Nettopp fordi historien er fragmentarisk, trer Eve tydelig frem for deg. Du ser henne for deg, enda hun aldri skildres rent fysisk. Du ser den kampen hun kjemper uten helt å vite det selv, for å få grep om livet igjen. Eve lærer seg å spise, men så vidt jeg forstår blir hun vegetarianer. Hun lærer seg å sove, men begynner å trene, hun gjenoppdager sin egen seksualitet og hun begynner å komponere musikk - underforstått er albumet Eves egne komposisjoner. Tre av de beste låtene fra det forrige B&Salbumet, "the Life Pursuit", er opprinnelig skrevet for dette albumet, og to av dem har fått plass her i nye versjoner, hvilket gir dem helt nye dimensjoner. Jeg liker det. Selvsagt har han også hentet inn Belle & Sebastianfolket til noen av låtene, og jeg vet at særlig noen av disse kommer til å forbli favoritter i spillelistene mine. Jeg blir svimmel, så fine er de.

Dersom du ser bort fra at min granskning av Stuart Murdoch gjør meg mo i knærne og gir meg upassende drømmer om å snappe Marissas ektemann opp og innlate meg i et forhold til en mann dobbelt så gammel som meg, har ikke trivia skadet mitt omdømme. Tvert i mot synes jeg tekstene i akkurat dette albumet trer enda klarere frem, og med fare for å holde forfatteren levende der han burde være død, jeg synes at bakgrunnshistorien til forfatteren gir enda mer dybde og farge til historien. Dette er ikke et eventyr, dette er en ektefølt og intens bearbeidet kamp mot lys. Ikke minst er det veldig, veldig riktig at historien har en kvinnelig protagonist, ettersom det stadig er sterke, vakre, sårbare og til tider tilbakevendende kvinneskikkelser i Murdochs forfatterskap. Jeg kan skildre flere lettere kaotiske kvinneskikkelser fra Belle & Sebastianlåter, karakterer som Chelsey, Lisa, Hillary, Judy og Lazy Jane. Dersom en samler nok B&Salbum kan en på sikt forme hele livshistorier på bakgrunn av enkelteksempler og episoder hentet fra ulike låter om de samme karakterene, samt deres interaktivitet med hverandre. Jeg har bestandig sett på dette som en vennlig gest mot trofaste lyttere, og jeg har alltid likt det. Dette, derimot, er et befriende album der alle de ulike episodene er samlet til et album, en historie. Jeg gleder meg veldig til å se hva som blir av filmprosjektet, for jeg tror det kan bli en klassiker - dette albumet er i alle fall det.

Helst skulle jeg gitt dere youtubevideoen av mitt favorittspor, Musician, please take heed, men copyright har kverket den. I stedet får dere Stuart og og hovedvokalist/ "Eve" Catherine Ireton, i duetten om paraplyer og optimisme.

Take your Carriage Clock and Shove it

Belle & Sebastian har de beste låtene, og de vakreste melodiene. Jeg tror til stadighet at jeg har hørt de beste, rett før det dumper en ny og magisk låt i fanget mitt.
Jeg spilte gjennom albumet "Push the Barman to open old wounds" og registrerte fiolinen på denne. Deretter hørte jeg teksten, og innså at dette kanskje er den beste teksten de har. Dette er en roman i miniform, og det er faktisk for vakkert til at jeg finner ord. Dere finner teksten her. Den gamle mannen som holder en tale, og hvilken tale! Og den reaksjonen han får. Jeg forteller dere, hør!

The girls have a lot to be mad about

Jeg får ikke sove, og Don't leave the light on fikk meg på sporet igjen. Jeg fordyper meg i skotske lyrikere som spiller åtte instrument hver og korer hele tiden. Jeg fordyper meg i Belle & Sebastian.

Belle & Sebastian har flere gjennomgangskarakterer, det vil si en figur som vender tilbake i forskjellige låter. Figurene deres er komplekse, kreative og skildret med hundre prosent varm, ronisk distanse. Den første Belle & Sebastianlåten jeg hørte, Beautiful, introduserer hun som sannsynligvis også er min favorittkarakter: Lisa.
I Beautiful er Lisa en ung jente som holder på å bli blind, og i stedet for å følge alle legenes gode råd, kastder hun seg ut i livet, ut i alle ting hun kan tenke på. Lisa er vakker, men lettere sprø, sangen er hennes egen. Den sangen jeg skal presentere her, handler om kjæresten hennes, Chelsea. Dette er sangen til alle de forskjellige jentene som har kontaktet meg i løpet av det seneste året, med historier om hvordan forskjellige mennesker har vært stygge mot dem uten at de helt har vært i stand til å forsvare seg - hvorpå de reagerer med vekselsvis sinne og sorg - og under det hele er det morgener der en lurer sterkt på om en ikke er i ferd med å miste grepet. She's losing it er sangen om Chelsea, og om hvordan hun treffer Lisa, men det er også sangen om alle disse jentene - meg selv inkludert. The girls have a lot to be mad about.

Lisa knows a girl who's been abused
It changed her philosophy in '82
She's always looking for a fight
She keeps the neighbours up all night

I go to her when I'm feeling slack
The girl's using me as a punching bag
I think that I could help her out
But the girl's got a lot to be mad about

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing
Yeah she's losing it

Lisa met Chelsea at the knocking school
Chelsea didn't feel like following the rules
So they left the place for another school
Where the boys go with boys and the girls with girls

Chelsea was the one who's been abused
It changed her philosophy in '82
She says, "Inch for inch and pound for pound"
Who needs boys when there's Lisa round?">

But in the first moment of her waking up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
When the first cup of coffee tastes like washing up
She knows she's losing it, yeah she's losing it
She goes to the mirror to put on her stuff
She knows she's losing it, oh yeah she's losing it
When she doesn't speak to anyone till four 0' clock
She knows she's losing it, yeah she's losing it
Oh yeah she's losing it

Før jeg skrur av lyset, del 1

Åh og åh og åh! Jeg skulle så gjerne vært på konsert med disse mange, mange menneskene. Jeg har egentlig konsertangst, som gjør at jeg bestandig feiger ut før konserter, men disse menneskene ville jeg gått på konsert til uten å blunke - og jeg ville kunnet alle låtene de spilte, uansett. Året før jeg flyttet til Trondheim, hadde de konsert på samfunnet - på bursdagen min. Jeg visste det ikke, så jeg hadde eksamen i stedet.
Noen andre var mer heldige enn jeg, i 2001. Don't leave the light on, baby.

a summer wasting

Det er forresten en sang som beskriver min sommer i år, ganske til punkt og prikke. Nesten, i hvertfall. Jeg leser riktignok heller bøker enn aviser, og himmelen er altfor ofte grå, men ettersom hovedtrekkene stemmer kan jeg identifisere meg med den likevel. Dette er dessuten en sang jeg er ganske glad i, og ikke minst en sang jeg misunte av alle krefter i fjor sommer da jeg arbeidet, deppet og kjente meg sliten inn til sjelen. Det er derfor befriende deilig å kunne skrive dette, dette er sangen om mitt liv i sommer, så langt det har latt seg gjøre. Og til helvete med alle mislykkede flinkpikefakter, jeg tilbringer en summer wasting. Takk, Belle & Sebastian.

Summer in winter
Winter in springtime
You heard the birds sing
Everything will be fine

I spent the summer wasting
The time was passed so easily
But if the summers wasted
How come that I could feel so free
I spent the summer wasting
The sky was blue beyond compare
A photograph of myself
Is all I have to show for

Seven weeks of river walkways
Seven weeks of staying up all night

I spent the summer wasting
The time was passed so pleasantly
Say cheerio to books now
The only things Ill read are faces
1 spent the summer wasting
Under a canopy of

Seven weeks of reading papers
Seven weeks of river walkways
Seven weeks of feeling guilty
Seven weeks of staying up all night

Summer in winter
Winter is springtime
You heard the bird say
Everything will be fine

verdens beste indierock

Sommeren 2001, tror jeg, sa mitt musikkorakel Jo i en bisetning "åh, Ellinor - du vil like Belle & Sebastian". Etter min erfaring er det to ting i denne verden Jo har peiling på, nemlig musikk og mennesker - han hadde følgelig rett. Likevel skulle det gå to år før jeg virkelig virkelig hørte denne musikken. Først en kveld tidlig i første klasse satt jeg foran datamaskinen og lastet ned den første låten; "Beautiful". Og jeg falt. Langt, langt, langt. Jeg tror jammen ikke jeg har landet ennå. I mange, mange måneder har jeg prøvd å skrive et innlegg om hvor fantastiske "Belle & Sebastian" er. Om ikke annet, så kanskje jeg kunne lage en "toppti" liste? Men hvert forsøk har bestandig falt sammen på det faktum at jeg liker dem for mye, jeg klarer ikke begrense meg eller finne ord som beskriver nøyaktig hvor herlige denne musikken er. Jeg kan prøve meg på å si at tekstene er litterære mesterverk, den store samlingen instrumenter perfekte, koringene samstemte så det er en fryd og variasjonen i det hele er spennende, ja, jeg kan oppsummere det hele til indierock på sitt ypperste. Ser du? Ordene dekker ikke hva jeg vil si. Jeg får likevel ikke beskrevet hvorfor jeg til stadighet vender tilbake til disse folkene, hvordan jeg hele tiden oppdager nye ting, nye låter i de gamle, nye melodier, nye tolkninger. Nå har jeg i midlertid avgjort saken, det får ikke hjelpe at listen blir ufullstendig eller at teksten ikke yter dem rettferdighet - jeg lager herved en liste over mine absolutte favoritter, en liste som forhåpentligvis, om dere skulle høre på sangene jeg ramser opp, vil forklare bedre enn hva jeg kan. Jeg vil enda en gang gjøre oppmerksom på at denne listen overhode ikke er dekkende, men kun er et lite utvalg av de sangene jeg til stadighet vender tilbake til. Listen er verken numerert eller prioritert, all den tid slikt noe ikke går i Belle& Sebastianuniverset mitt, det eneste forbehold jeg tar er at den sangen jeg nevner først, så langt er min absolutte favoritt. Til dere som er fremmede, anbefaler jeg at dere leser teksten jeg linker til. For dere som måtte kjenne til dem - kan ikke dere korrigere min liste om dere har andre favoritter? For jeg tørr påstå at de nok er mine også, jeg har bare glemt dem.

Get me Away from here, I'm dying (If you're feeling sinister)

Beautiful (Lazy line painter Jane)

Is it Wicked not to care? ((the boy with the arab strap)

Family Tree ( Fold your hands child, you walk like a peasant)

Mary Jo (tigermilk)

Lord Antony (Dear Catastrophe Waitress)

Marx and Engels (push barman to open old wounds, disc 2)
Another Sunny Day (The life pursuit)

A Summer Wasting (The boy with the arab strap)

She's losing it (tigermilk)

Don't leave the light on, baby (fold your hands child, you walk like a peasant)

Seeing other People (If you're feeling sinister)

Asleep on a sunbeam (Dear Catastrophe Waitress)