oppgaven

"I stutte drag er uppgåva soleîs: Eg skal nemna tri skaldar som eg likar godt, draga fram éi bok - av kvar - som eg likar serskilt godt, og so gjeva fem andre vevritskrivarar den same uppgåva."

Slik skriver Fridtun i det forrige blogginnlegget sitt. (Skulle du være en av de få leserne mine som ikke drikker te med henne i ny og ne, anbefaler jeg deg å drikke te med bloggen hennes i stedet, jeg garanterer deg varme langt inn i sjelen.) I alle fall, hun svarer på oppgaven og sender den videre i min retning - jeg tar imot med takk. Det er en artig oppgave. 


Tre forfattere, tre bøker - artig oppgave, men nesten umulig. De første som hopper frem er naturligvis barnebokforfattere, men skal jeg holde meg til dem? Skal jeg prøve å trekke frem noen andre, for å vise at jeg faktisk leser andre ting? Åh, valgets kvaler!
Jeg tror det må bli barnelitteratur. Jeg tror rett og slett det er nødt til å bli barnelitteratur.

La meg begynne med min egen sommerlengsel. Om sommeren opplever en av og til kvelder der lyset blir dunkelt blått og alle trærne rundt deg får en mørk grønnyanse. Det lukter salt og tørt og blomstret, som regel finner du snev av grillkull, hvis du er heldig litt saltvann, nesten garantert lukter det grønt. Huden din er varm etter mye sol, og det kjennes som om du lyser innenfra,  som om du har absorbert solskinnet og nå er du mer levende enn noen gang. Og der er du, omgitt av sommer og liv og skjønnhet, og du føler et slags press i brystet. Det er så vakkert at du nesten føler deg trist. Det vokser en sommermelankoli opp og du vil dele denne skjønnheten med noen. Noen ganger har du noen rundt deg, venner eller familie eller kanskje vennefamilie, og du kan sende ut mentale følehorn. Folk ler, og det er liksom muntert og stillferdig på en gang. Andre ganger er det bare deg og melankolien din er bare din. På sånne kvelder: les Tove Jansson. Farlig Midtsommer av Tove Jansson. 
Den handler om et vulkanutbrudd og en oversvømmelse, et flytende teater og en skummel teaterrotte, om en deprimert, dramatisk mise som ønsker seg den perfekte parykken og en homse som filosoferer over tilværelsen. Mummifamilien kommer fra hverandre, og Lille My treffer Snusmumriken og ørten foreldreløse unger. Snusmumriken treffer en parkvakt og viser sine anarkistiske trekk. Mummitrollet treffer en forferdelig ensom filifjonke, en prippen, teaterelskende fengselsvakt og hans nervøse kusine. Ja, historien har mange bifortellinger, men nei, det er ikke uoversiktelig. Snarere flommer den over av fantasi, munterhet, lek og poesi, men mer enn noe annet er den gjennsyret av sommer. Det er så sommer at det fyller brystet ditt akkurat som de fineste sommerkveldene, og mot slutten sitter Mummitrollet i en jolle på vei hjem og kjenner på den sommermelankolien. Til sommeren, et sted mellom St. Hans og Jonsok, bør du lese Farlig Midtsommer. Les den i sommerskumringer etter lange soldager. 


 Inger Hagerup. Så rart. Dette er bittesmå dikt som surrer i kroppen din lenge etter at du legger samlingen fra deg. Underfundig humor som rykker i munnvikene første, femte og femtiende gang du leser dem. Små dikt som støtter og tror på småfolk, små vers som forteller deg at du er bra, du er fin akkurat som du er, og verden rundt deg er full av små mirakler. Jeg har et kartotek på lesesalsplassen min, og i det kartoteket finnes blant annet dikt av Inger Hagerup.




Astrid Lindgren. Selvsagt. Dette er kvinnen hele verden har vokst opp med, og da mener jeg hele verden, hun har satt preg på verdens litteraturbegrep de siste seksti årene. Og det betyr at det er for mye å trekke frem, for mange ting ved forfatterskapet som er vakkert, morsomt eller bare nydelig. Du tror jeg skal nevne masteroppgaven min, om Bröderna Lejonhjärta, ikke sant? Men nei, det skal jeg ikke. Jeg skal nevne en av mine andre favoritter, nemlig en av julefortellingene.
Folk flest forbinder Emil i Lønneberget med humor, de ser Emil som en skøyer og rampeunge, en tiåring som først henger søsteren sin opp i flaggstangen til hun "kan se helt til Mariannelund!" og deretter maler henne blå i ansiktet så Krøse- Maja blir skrekkslagen og roper "Tyfus!". Emil er gutten som tilbringer store deler av barndommen sin i en snekkerbod, der han spikker over hundre trefigurer, han som roter i de voksnes sko, mister blodklubb på faren, setter løs en drøss med levende kreps i stuen, han som gjør hyss i hytt og gevær. Mange ser dette, men ikke alle får med seg godheten som finnes i disse bøkene. Emil er full av en grenseløs godhet, en rettferdighetssans som bryter med samfunnets konvensjoner og som til syvende og sist kommer til å gjøre ham til Vimmerbys beste ordfører noensinne. Emil er modig og full av en kjærlighet som går på tvers av klasseskiller. To julefortellinger er skrevet om Emils bragder, begge handler om at Emil gjør noe vågalt som hjelper folk ingen andre vil hjelpe og begge to får meg til å gråte mer enn hva akseptert er. Jeg tenker på fortellingen der Emil risikerer livet for sin beste venn, alene i en snøstorm midt på natten, og den fortellingen der han gir vekk all julematen. Den siste er den teksten jeg vil trekke frem. Riktignok er den et kapittel, ikke en hel bok, men som de beste tekstene til Lindgren fungerer den utmerket som novelle.
De voksne er på besøk annetsteds, og Emil er hjemme med Ida. Han besøker faren til Alfred, som bor på fattighuset sammen med alle andre fattige eldre, de som ikke har krefter til å slite som gårdsgutter, og som heller ikke har rike slektninger som kan forsørge dem skikkelig. Emil har vært der før, men det han ser denne julen sjokkerer ham. Det er romjul, men de gamle har ingenting, ingenting. De fryser, de får ikke julemat og de er ensomme. 
Jeg nevnte rettferdighetssansen til Emil. Du ser den gang på gang i fortellingene om ham, når han respekterer hester og halte høner og når han knuser alle vinflaskene og "verker för nykterheten". Og så dette eksempelet her, det tydeligste: han ser gamle folk sulter, og så husker han at han, på gården hjemme, har så utrolig mye mat. Hele julen har han og familien massemassemassevis av mat, og i år skal de faktisk ha juleselskap og de har så mye mat at det er urettferdig. Veldig urettferdig. Så Emil arrangerer et juleselskap på egen hånd, for dem som faktisk trenger det. Og de gamle skrottene spiser og spiser og spiser! Ida ser på og bekymrer seg, for hun lurer på om ikke dette egentlig er et hyss? Emil vet bedre, for handler ikke julen om akkurat dette? 
Og etterpå drar de på aketur. Og folk som egentlig trodde de skulle være kalde og sultne er i stedet varme og lykkelige, der de rutsjer ned bakkene selv om de trodde de aldri mer skulle gjøre noe så artig. Emil redder julen deres, fordi han gjør det han synes er riktig, fremfor det samfunnet prøver å lære ham. Det er vakkert. Skulle du ønske deg julelektyre kan du lese denne. Eller, du kan se 1975-filmatiseringen på tv.
(Ulvegropen han graver er mest trist, synes jeg, men så er jeg rar.)

Det var egentlig meningen å ha minst én tekst på nynorsk, men det falt seg bare ikke slik. Inger Hagerup, Astrid Lindgren og Tove Jansson - dere har formet meg. Nå synes jeg Eirin, Katarina, Susanne, Kristian (!) og Sommerfuglen skal overta.