ydmyk takk

Jeg har vært på seriekveld hos Silje. Vi var fire jenter som benket oss i en sofakrok hver, i stearinlys og under ulltepper, for å se på Siljes julegave; Pride & Prejudice. Og vi fire, som alle har et mer eller mindre nært forhold til denne romanen, konstanterte at denne BBCfilmatiseringen fra 1995 er så lojal mot teksten som mulig er. Hvilket selvfølgelig gjør den brilliant.
Det var en veldig koselig kveld, og som avslutning har jeg bare en ting å si.

Takk, Jane Austen. Dette arbeidet fra 1813 er en gave til verden. Ydmyke og varmhjertige og evigvarende takk.

en ny venn

Jeeey! Danny er blitt blogger. Du verden som jeg liker denne mannen og hans kone.

bokprat

Dere burde ikke tagge meg, det blir så altfor langt. Men takk Ida, for jeg hadde det morsomt mens jeg skrev og tenkte!

1. Hvor mange bøker eier du?

Jeg prøvde en gang å telle antall bøker i barndomshjemmet, men når jeg hadde kommet til over trehundre i stuen, og jeg bare var ferdig med den første bokhyllen - og jeg kom til å tenke på at liknende bokhyller fantes i hvert eneste rom i huset, med dens fire etasjer - og den øverste, dvs. loftet, hadde ikke hyller i det hele tatt, men kasser med bøker som vi ikke hadde plass til her - ja, dere skjønner tegningen. Jeg ga opp og konkluderte med mange.
På min kjære hybel vil jeg tippe at jeg har litt over hundre, og det er stort sett de kjæreste bøkene samt studiebøker ala Shakespear, Dante og Brecht.

2. Hvilken bok var den siste du kjøpte?

All den tid det nylig har vært mammutsalg, og det er en kjent sak at mammutsalg får leseglade mennesker til å gå ut av lommebokens gode skinn, var den siste boken jeg kjøpte et spontankjøp på en av de sentrale bokhandlerne. Jeg kjøpte en vidunderlig vakker utgave av "Shadow of The Wind", i en imitert gammel innbinding og med gamle fotografier som illustrasjoner. Det beste av alt er at når jeg satt den i bokhyllen min, ved siden av mine store stoltheter førsteutgavene av Charles Dickens David Copperfield bind 1 og 2, så den fremdeles gammel ut - det er altså en faktisk god imitasjon.

3. Hvilken bok var den siste du leste?

Det var det, da. I går leste jeg Ibsens "gjengangere", ferdig den første Harry Potterboken (på engelsk, selvsagt) og bladde i Flauberts "Madame Bovary", som jeg leste ut dagen før. Rent bokstavelig er vel Harry Potter and The Philosopher's Stone den siste, men det er vel likevel mer riktig å si "Madame Bovary" eller "gjengangere", ettersom Rowlings litteratur er mest for den enkle underholdningen, en forberedelse til 21 juli.

4. Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Hm. Dette er dømt til å bli et langt svar, for jeg må forklare hvorfor jeg velger disse bøkene - det er tross alt dypt personlig.
La oss begynne med Brødrene Løvehjerte, fordi det er min absolutt favoritt og fordi jeg ikke har lest den tre ganger, men snarere tre ganger tre - og kanskje mer også. Aldri har noen beskrevet kampen for friheten så sårt, filos og agape så varmende eller sommerstemningene så levende som Astrid Lindgren gjør her.
Videre... Abby, min elskede av Hadley Irwin. Dette er en ungdomsroman som tar opp temaet incest, den er på ingen måte usedvanlig god, men slutten(e) er usedvanlig vakre. De tre siste kapitlene er hver for seg en avslutning, og hver eneste etterlater deg med en følelse av mestring, varme og av at de vonde knutene gjennom fortellingen løser seg opp. Som tittelen avslører, dette er mer en kjærlighetserklæring til Abby enn et hatefullt oppgjør med faren.
Sense And Sensibility av Jane Austen. Denne damen er min helt blant alle attenhundretalls pionèrkvinner, og denne romanen er min favoritt. Her finner du alt det som kjennetegner denne noe krasse damens penn, både den dulgte samfunnskritikken, den gnistrende og fantastiske heltinnen, det varme vennskapet, satiren over tåpelige mennesker og en deilig kjærlighetsfortelling. Dessuten, min beundring for Elinor er grenseløs, og min fryd når hun til slutt, etter at hun har vist all mulig stoisk ro, etter at hun har tatt vare på sin søster og trengt tilbake sin egen sorg, etter at hun har hjulpet sin elskede økonomisk og tror alt håp for egen lykke er ute - når hun endelig opplever et ønsket frieri og hun knekker sammen - denne scenen elsker jeg.
Den Uendelige Historie av Michael Ende. Denne romanen blir bedre for hver gang jeg leser den, jeg blir først målløs og deretter ustoppelig ved selve idèen, ved skrivemåten, ved fantasien denne mannen legger for dagen, dette er en av de beste bøkene som noensinne er skrevet. Ingen tvil.

Den siste boken... Og nå blir det vanskelig. Det er umennesklig å skulle korte inn til bare fem bøker noe som har formet hele mitt liv. For hvilken bok skal en så velge? Skal en nevne Tove Jansson, som våget å skrive noen av historiens beste voksenbøker i barnebokform? Skal en nevne Charles Dickens, som uten tvil er attenhundretallets beste forteller? Hva med Roald Dahl og hans fantastiske litteratur, som innehar både klasseperspektiv, fantasi og underfundige ord? Og hva da med Tolkiens verden?Skal en forlate romansjangeren og nevne Ibsens dramaer, Inger Hagerups diktning eller Tor Ulvens småtekster? Hva skal en velge?
Jeg fortsetter i barneboksjangeren, og velger Harry Potter, hele serien. Joanne Kathleen Rowling må være 1900tallets beste forteller. Historien om kampen mellom godt og ondt er nyansert og viser, i hvertfall etter hvert, maktstrukturer i samfunnet, fortellerteknikken overraskende og sammenflettet og den verdenen hun har skapt står i stil med samtlige fantasyfortellere jeg har nevnt. Det er bare en ting som skiller disse bøkene fra de over nevnte, den ene tingen som gjør at disse bøkene er meg nærmere hjertet: Jeg fikk være med på utviklingen. Harry Potter tilhører min generasjon. Jeg leste den første boken da den kom ut, og jeg frydet meg over at det var kommet en ny bok til sjangeren. Jeg leste toeren, svært skeptisk, og deretter svært lettet over at hun greide å skape en god oppfølger. Og da den tredje kom, den jeg regner som den beste av de alle - da visste jeg at denne serien ble en milepæl, både i verdens og i min litteraturhistorie.

bare vente så skal vi få

ja, ja, ja, ja! Yes, Yes, Yes, Oui, Oui, Si!

tålmodighet må vi alle lære,
tålmodig ja det er godt å være
og først de store og så de små
må bare vente, så skal vi få!

Margrete Munthe var moderat og barnevennlig for sin tid, et monster av en barneoppdrager i dag, men tålmodighet er faktisk bra å ha i kombinasjonen dataidioter (les meg) og tekniske ting på dataen.

For lenge siden, sånn mange måneder siden, sluttet eposten min å virke. Det vil si Onlineadressen min, den jeg vanligvis bruker, den rett og slett sluttet å fungere. Og hva gjør Ellinor? Hun stikker hodet i sanden som den tålmodige engelen hun er, begynner å bruke den litt mer tungvinte og teite hotmailadressen og venter på at det skal gå over.

og i dag, folkens - i dag gikk det jammen over! hurra for de som har Tålmod og Vilje!

dikt

Min kjære har skrevet og lagt ut dette diktet på bloggen sin. Synes det var så fint at det fortjente å spres ut flere steder. Han er min store helt, og når han først skriver er det flotte ting .

De Tomme magers opprør
av Kristian Kårbø

Når irakere avholder valg under okkupasjon, respekterer vesten resultatet
Når palestinere avholder valg under okkupasjon, blir de fordømt av vesten

Når valgte representanter anerkjenner okkupasjonen, stjeler vi oljen deres
Når valgte representanter kjemper mot okkupasjonen, blir pengene deres stjålet

Hvordan kan vi snakke om demokrati under okkupasjon?
Hvordan kan vi snakke om noe som helst under okkupasjon?

Hvordan kan folk kjempe når magene deres er tomme?
Hvordan kan palestinerne gjøre motstand, når pengene deres er i okkupantenes lommer?

Hvordan kan de få frihet, når frigjøreren tok friheten deres i sitt forsøk på å frigjøre dem?
Palestinerne har verken frihet eller brød

Dagens Irak, hvor Abraham ble født, ligner på Palestina hvor Abraham døde
Irak, hvor sivilisasjonen ble født, ligner på Palestina, hvor de siste barbarene styrer

I dag hang de Tara Ramadan, visepresident i republikken

Eufrat og Tigris fylles med blod
Israel må bytte ut de blå stripene i flagget sitt med røde

Påtvunget frihet er ikke demokrati
Påtvunget demokrati er ikke frihet

Sionisme er ikke jødedom
USA eier ikke morgendagen

4 år i Irak
59 år i Palestina
Djevelens verk

Oslo

Jeg ankommer Oslo tidlig morgen den 29. mars, og kan tenke meg flere mennesker jeg kan ha lyst til å treffe. Riktignok forsvinner den 30. til konsert og jeg aner ikke hvor lenge jeg blir etter det, dessuten vil jeg plassere mesteparten av min oppmerksomhet på en etterlengtet kjæreste som også kommer 29., men om kvelden - men bortsett fra det - noen som har lyst til å treffe meg?

Bakklandet Antikvariat.

Jeg og Silje satt forøvrig på kafe nå i helgen, der vi diskuterte oss frem til noe Sunniva kunne bruke i sin animefilm. Når vi var ferdig viste det seg naturligvis at Sunniva allerede har en historie hun kan bruke, så vår lille absurde fortelling om stillongser og frustrasjon var unødvendig til sitt formål. Men hva gjør det, når vi kunne sitte på Bakklandet Antikvariat, verdens herligste sted, og fabulere litt? Jeg er overbevist om at det er sunt.

jeg må beskrive dette antikvariatet, for at dere skal få et innblikk i hva dette stedet betyr.
for det første, nesten alt ligger i navnet. Bakklandet er selve kafegaten i Trondheim, den er koselig og om noe minner den om Marken i Bergen. Antikvariatet er nettopp det, et antikvariat, en liten bruktbokhandler med klassikere i skinninnbinding fra 1800tallet. Folkens, han har Lord Byrons samlede verk i skinn og halvveis gotiske bokstaver! Han hadde førsteutgave av Dickens David Copperfield, men de stakk jeg av med, de pryder bokhyllen min.
Men det er mer ved dette antikvariatet enn bøkene. Selve bygget er et gammelt trehus med mørke bærebjelker, og om du følger den vinglete trappen opp i andre etasje finner du spinkle trebord, trestoler og te eller kaffe til ti kr. Dette mellom bokreoler fra gulv til tak, selvfølgelig. Og midt på gulvet står en åpen peis og en stabel med bjørkeved, som gjør at hele etasjen lukter hytte.

Jeg og Silje har oppdaget at nettopp dette antikvariatet har temakvelder. Deriblant litteraturkvelder. De er riktignok ikke åpne for hvemsomhelster, og etter hva jeg forsto nærmet de seg faretruende fulle, men tror du ikke den hyggelige mannen lovet å prøve å skaffe oss to seter likevel.

Jeg tror kanskje han er opptatt, en jente fra studiet mitt svinser rundt der og omtaler det som hjemmet sitt - sitt virkelige hjem altså, ikke bare sitt andre hjem - ellers skulle jeg giftet meg med ham. Riktignok er han rundt 40 og jeg er mot utroskap, men den mannen har fin medgift! Det stedet! Hva mer kan en jente ønske seg?

Fadels utstilling

Trondheim bibliotek er ganske kult. Ikke bare har de bøker der, de har også massevis av musikk. filmer, datamaskiner og artige mennesker. I tillegg har de, og dette siste er det denne posten skal handle om; i tillegg har de ofte kunstutstillinger.

Her om dagen , eller egentlig her om dagen for nesten to uker siden, satt jeg og Annette på biblioteket. Vi leste til eksamen og prøvde å kontrollere nervene. Ettersom dette er tungt arbeid ble vi sultne, og vi reiste oss for å gå. Ved utgangen stanset vi og diskuterte utstillingen som sto der. Utstillingen besto av ulike nesten abstrakte leireskulpturer i mørke farger og en rekke akvareller og akrylmalerier som minnet om Arne Ekelands kunst. Og mens vi sto der og studerte, kommer en liten mann bort til oss og smiler. Vi smiler tilbake, litt forvirret - frem til mannen etter noen minutter begynner å snakke. Det viser seg at han er kunstneren bak utstillingen, og han tar oss med på en liten omvisning. Han ser palestinasjalet Annette fikk av meg i høst, bryter ut i et enda større smil og forteller at han heter Fadel, er palestinsk flyktning og nå bosatt i Egypt. (Vi vet fremdeles ikke hvorfor han var i Norge, og i Trondheim av alle steder.)

Når han skjønner at vi er oppriktig interesserte, og at jeg faktisk har litt kunsthistorisk utdannelse forsvinner han som et lyn, bare for å komme tilbake med en nøkkel. Han låser opp montrene som beskytter leireskulpturene og plutselig har jeg en svær og ikke minst svært knuselig skulptur i hendene. I noen lange minutter holder jeg krampaktig på skattene hans, før han tar hintet og setter dem trygt på plass igjen. I øyekroken ser jeg Annette tviholde på kaffekoppen sin, så hun skal unngå den samme æren.

Jeg og Fadel fortsetter samtalen, som faktisk er veldig spennende. Det er lenge siden jeg har fått anledning til å brilliere med mine kunstteorier og ideer, og det kjentes overraskende deilig å bry meg om meningsløs kunstsymbolikk igjen. Fadels kunst var spekket av symbolikk og dreide seg mye om Palestina, familien han er adskilt fra og ellers livet i sin helhet. Et av hans hovedmotiv var lange linjer som strakte seg mot horisonten, en mulig referanse til sentralperspektivet. Motivet var i utgangspunktet stilig, men ble enda tøffere når han påpekte av hver linje var et liv - og at han hadde malt bokrygger inn i linjekanten. Jeg er svak for bokrygger.

Tiden flyr, og etter en tid oppdager jeg at det har gått en halv time og at kanskje vi skal fortsette til lunsjen. Det er ikke lett å rive seg løs, og innen vi forlater lokalen er det gått en time og vi har utvekslet navn, telefonnumre og enda flere kunsttema. Jeg tror Annette var grundig lei.

Etter eksamen fikk jeg dessverre aldri tak i ham, og nå er utstillingen borte. Jeg har imidlertid ikke gitt opp håpet om en gjenforening.

et ambisiøst prosjekt

År med gjentagende hendelser burde lære meg å unngå sånne situasjoner. Jeg har ikke stedssans, sånn er livet og det betyr at jeg ikke burde late som om jeg har det og begi meg ut på ukjent vandring klokken tolv om natten.

Merkelig nok forsvinner alle sånne visdomsord når Terje, Ragna og jeg begynner på hjemoverveien etter studiesirkelen - som for øvrig var veldig artig og varte til godt og vel kvart på elleve. Ettersom Terje bor i "nærheten" av meg (nesten samme retning, i hvert fall) og Ragna faktisk bor i nærheten av Terje, er det naturlig for oss å vandre hjem sammen. Naturlig og utrolig koselig.
Men når så Ragna er trygt plassert hjemme, og Terje står utenfor sin ytterdør og vi sier god natt - da er det problemene begynner. For nå har jeg omtrent en halv times vandring igjen, litt mer, som jeg må traske alene. Og det er så sant jeg går riktig vei. Riktignok har jeg trasket denne veien alene før, med hell - men som mine venner vet, det er ingen garanti for at jeg finner veien denne gang.
Som sagt, år med erfaringer burde lært meg litt vett, om ikke stedssans. Det gjør det ikke. Jeg legger i vei ved friskt mot, i den retningen jeg tror er riktig. Og når jeg kommer til undergrunnsgangen går jeg den veien jeg fremdeles tror er riktig, selv om jeg lurer litt på om jeg burde gått gjennom først. Men pytt sann, denne veien går jo uansett riktig retning. Jeg går. Og jeg går. Og jeg går.
Etter tre kvarter kom jeg til Nardo skole, og trakk et pust av blandede følelser. Jeg er jo egentlig på vei til Nardokrysset, så et hvilket som helst Nardonavn er godt nytt - på samme tid har jeg altså gått denne veien før, og da kom jeg ikke til skolen - altså aner jeg ikke hvor jeg er. Og klokken er nå nesten halv ett om natten.

Jeg går trøstig i vei, jeg - fremdeles i den retningen jeg tror er den riktige, selv om jeg nå er litt mer skeptisk til min egen retningssans. Alle stedsnavn er ukjente, men jeg trekker på skuldrene og vandrer videre, ukjente stedsnavn finnes tross alt i strøket der jeg vokste opp. Jeg kan være i nærheten likevel. Jeg finner en Nardoskrent, som jeg følger - til jeg oppdager at den går i sirkel og ikke er til mye hjelp. Da fortsetter jeg langs en ukjent gate, og forbereder meg på en muligens kald natt.

Til slutt kommer jeg til en gate som heter Nardoveien, og jeg tenker "aha - jeg hadde rett! Nå er det bare å finne ut hvilken av Nardoveiens retninger jeg skal i". Mens jeg ser meg om, ser jeg et Fretexlager og tenker "jeg må være i nærheten, for her er jo et fretexlager til - akkurat make til det jeg kjører forbi med bussen til sentrum. " Og jeg funderer videre.

Etter litt fundering ser jeg litt nøyere på fretexbygget. Rett ved siden av er en annen fabrikkliknende sak, som også minner om det på vei til byen, bare at det ligger på feil side av fretexbygget. Og etter litt ekstra fundering ser jeg at det faktisk går en bilvei bak de omtalte byggene - og endelig begynner det å demre. Jeg er på feil side. Hvis jeg bare kommer meg forbi disse byggene, vil jeg faktisk være en halvtimes tid hjemmefra, ikke mer. Jeg vandrer trøstig i vei og oppdager til min forbitrelse at fretexlageret og veien er adskilte av et høyt gjerde. Hva skal en bygge gjerder for?! Jeg følger gjerdet mitt i riktig retning (faktisk, denne gang) til det blir lavt nok til at jeg kan klatre over.

Deretter ble veien hjem enkel, og ti på halv to er min noe ambisiøse hjemvandring overstått. Det var jammen dagens treningsøkt, mine venner.

Og mens jeg vandret, tenkte jeg grundig på en sak. Tror dere ikke at det hadde vært veldig smart å ha små kart stående rundt omkring, for eksempel ved hvert andre kvartal? eventuelt, tror dere det finnes lommeGPS? Små, sammenleggbare GPSer make til dem de har i moderne drosjer, med en liten knapp som veileder deg dit du skal. Hadde ikke det vært lurt?
Hvis det finnes, ønsker jeg meg en sånn til bursdagen.

rollebytte

Hurra! Vår verste foreleser forsvinner dette semesteret, altså kan han ikke lengre kvele episke storverker eller gjøre kjedelige poetikktekster drepende kjedelige. I hans sted kommer en ukjent dame, vi får se hva hun har å by på.

Dessuten, med dette rollebyttet er det nå kjønnslig balanse mellom foreleserne våre, vi har gått fra full mannsdominanse til balanse på to tre måneder. Ikke verst.

Det nye navnet

Det Nye Partiet heter ikke Det Nye Partiet lengre. Det heter heller ikke Rød Valgallianse, Arbeidernes KommunistParti eller Rød Ungdom heller. Det heter Rødt.

Det er vel ikke historiens beste navn på et parti, men så vidt jeg forstår kunne det vært langt verre. Her i Trondheim har en altså nesten konsekvent kalt oss Det Nye Partiet, forkortet DNP - jeg er oppriktig glad vi kan kalle oss noe annet nå. Og jeg har hørt andre navneforslag, deriblant "rødrev" - folkens, jeg gikk på en SFOavdeling kalt Rødrev og ble sendt hjem derfra med hjernerystelse. Jeg er glad jeg ikke skal stemme på noe sånt.

Det ble altså rødt.

om å drepe Bill

I dag regnet det, var ganske kaldt og hjemmekoselig. Annette og jeg benket oss opp i min deilige sengesofa, gumlet boller til vi nesten sprakk og så film. Vi så en veldig god film (Time Bandits) en ok film (Spiderman 2) og en forferdelig, forferdelig dårlig film (dragon heart). Sistnevnte var nesten så dårlig at vi skrudde av halvveis.

Etterpå, og dette er poenget med hele denne posten, etterpå skrudde jeg av DVDen og lot tven stå på. og jammensanten, jeg kjenner igjen scenen som står på skjermen. Jeg ser Budd, spilt av Michael Madsen, sitte i en campingvognlignende sak og se tankefull ut. Og jeg tenker, "hva?". Jeg kjenner nemlig igjen scenen fra Kill Bill 2, men tv har ikke for vane å sende Tarantinofilmer i fin sendetid, og rundt elleve om kvelden er fremdeles fin sendetid en lørdag - altså går jeg ut i fra at jeg tar feil. Jeg blir sittende i kanskje ett minutt til, og min første tanke blir bekreftet av Uma Thurman og et veldig skarpt sverd, under den omtalte vognen. Det er faktisk Kill Bill 2, faktisk har jeg ramlet inn i filmen rett før en av de aller beste scenene - nærmere bestemt kapittel 7, the lonely grave of Paula Schultz. Annette og jeg blir sittende og se resten av filmen, som varer godt og vel en time til, mens vi av og til utbryter ting som "herlighet, dette er så bra laget!" eller "dette er fantastisk" eller liknende saker. (vi liker å bryte ut i høytsvevende ros under veldig gode tvsaker og sånt.)

Men mens vi sitter der, dukker det opp et minne i bakhodet mitt. Året er 2004, jeg er travelt opptatt på rukontoret og inn tumler Sondre, Søte Sondre. Han er forsinket som vanlig, og han er ikke kommet for å bli, han skal på kino og se... gjett tre ganger? Nettopp, Kill Bill 2. Og han vil ha noen med seg.
På et øyeblikk summer kontoret over av samtale omkring denne filmen, de fleste har sett den og flere vil gjerne se den en gang til. Så jeg ber om en forklaring, hva handler denne filmen om?
til svar får jeg at den handler om en morderisk kvinne som hevner seg på de som prøvde å drepe henne i bryllupet. Den handler om blod, gørr og hevn.
Javel. Hva nøyaktig er det tiltrekkende ved dette? Jeg skjønte jo at alle mine venner syntes det var en fantastisk film, men jeg kunne ikke for mitt bare liv forstå hvorfor, ut i fra hva de fortalte. (Jeg innrømmer å være en smule treig i forhold til god filmkultur - henger alltid litt etter.) Men ærlig talt, det finnes jo flere morderiske filmer, og faktisk noen med kvinnelige helter også? Ingen, absolutt ingen klarte å gi meg et tilfredsstillende svar på hvorfor jeg skulle se denne filmen, følgelig gjorde jeg ikke det. Det forble en gåte.

Inntil i høst, og jeg fikk en romkamerat. Annette tumlet inn i min 15 kvadrats leilighet, et bedre alternativ enn hva hun kom fra, og med seg hadde hun litt klær, en dyne og en svær gymbag med videoer. Deriblant den første kill billfilmen. Og en regnfull dag i begynnelsen av september ble jeg innvidd i det store mysterumet "kill Bill". I rask rekkefølge svuppet vi gjennom diverse Tarantinofilmer, og det tunge sløret rundt Bill og drepingen lettet.

Og omsider, vi er fremme ved min konklusjon, grunnen til at jeg skriver om dette som de fleste vet om fra før. Jeg vil nemlig forsøke å sette ord på hvorfor dette er gode filmer, oppsummert i tre punkt.

1. La oss ta utgangspunkt i det første som slår meg, hver gang jeg har sett disse to filmene. Musikken er helt genial. Fra den første, spede sangen om "bang bang" til den - hva, spanske kanskje?, sangen om løvinnen og løveungen er musikken som skreddersydd til hver eneste scene. Musikkvalget er rett og slett perfekt, en del av et kunstverk.

2. Det neste punktet er små sekvenser av filmen som er usedvanlig malende, og selve oppbyggingen av filmen, et studie i seg selv. Handlingen brytes opp av små minner eller bihistorier som gir alt en langt større tyngde enn de fleste "morderiske" filmer har. Og disse minnene og småhistoriene unngår bemerkelsesverdig godt de vanlige klisjeene. Jeg personlig er fryktelig glad i den japanske kortfilmen midt i første film, en scene som er hundre ganger mer uttrykksfull fordi det er anime - dette kunne aldri vært filmet skikkelig med levende personer. Som tegnefilm uttrykker den derimot alt du trenger til å skape et komplekst bilde av den neste personen B. K. skal henrette.

3. Og til slutt, selve avslutningen, den virkelige slutten - siste kapittel i Kill Bill 2. De motstridende følelsene omkring den fantastiske faren, den varme elskeren, den kaldblodige despoten. Bare dette, om ingenting annet, gjør dette til verdt å se, igjen og igjen.

Det er sikkert mer, og for himmelens skyld - de fleste har vel oppdaget disse tingene sånn rundt 2003 og 2004, ikke rundt 2007. Men likefullt - hvis det mot all formodning skulle finnes noen flere etternølere, dette er min forklaring.

dårlig moral og mer epler

Jeg er fullt klar over at det er mindre hyggelig å mobbe andre. Faktisk, i følge min egentlige moral er det teit å mobbe uansett. Jeg klarer bare ikke å leve etter min egen moral. Når noen er virkelig teite, da er de også ofte morsomme.

En annen dame, en krass og sarkastisk dame med stort hjerte og enda større sans for Dylan, er min venn Katarina. Gå inn på hennes blogg og les om Iduns Epler, kan hende dere får dere en god latter.

Hold motet oppe, søstre.

gratulerer med dagen, alle kvinner og jenter jeg kjenner i den store, vide verden!

Som barn av to en gang i tiden politiske kommunister er jeg vokst opp med en sterk åttende marstradisjon. Jeg er faktisk veldig glad i denne dagen, jeg er glad i de ofte kjedelige talene, i de fargerike tskjortene med feministtegn på, i den grå rennesteinen som toget følger. I mange år har åttende mars vært en dag å møte kjære partikamerater på og feire sammen med dem. Dessuten har jeg for tradisjon å spise den første skikkelige softisen 8. mars. Jeg vet at alt dette har lite med de kvinnekampene som er blitt utkjempet og som feires her, og enda mindre med de kvinnekampene som gjenstår som ruvende fjell og som det er meningen at skal utkjempes nettopp nå. Mitt kjærlige forhold til åttende mars er i første omgang personlig og nostalgisk.

Men i neste omgang kaster jeg meg inn i kvinnekampen. Det finnes en mengde kamper igjen. Det er fremdeles lov å kjøpe kvinnekropper på gaten, det er fremdeles flere menn i alle ledende stillinger, små jenter blir fremdeles klådd på i klasserommet og kvinner tjener fremdeles gjennomsnittlig omtrent halvparten av menns inntekt - for å nevne noen av Norges store kamper fremover. Ser en litt ut i verden oppdager en for eksempel at kvinner fremdeles er de mest skadelidne under krig, og en ser krigen i f.eks. Palestina og Irak og vet. En titter for eksempel på USAs seksualpolitikk og ser hvordan den knuser jenter konsekvent med sin "ingen sex, ingen prevansjon, ingen abort"politikk. Et skråblikk på markedets skjønnhetstyrrani gir oss også en pekepinn på hva vi har å sloss mot. Alt i alt, kampen er absolutt ikke over og mye gjenstår før vi kan høre de etterlengtede ordene "denne mennesklige verden vil vi ha" fra våre døtre.

Men fakta, folkens, er at det er mindre enn hundrede år siden vi ikke engang fikk stemme ved valg i Norge. Det er ikke lengre akseptert i følge norsk lov å slå en kvinne, voldta sin kone, misbruke sine døtre, bestemme over kvinners liv. Vi har vunnet retten over vår egen livmor, vi har vunnet retten til å utdanne oss og til å heve våre egne stemmer. For å referere til to ypperlige feministisk litteraturkritikere, Gilbert og Gubar: det er skapt en myte om oss, og vi er nødt til å finne våre egne stemmer, heve dem høyt og dermed knuse denne myten. Se på historien vår, og du ser at vi er i virkeligheten ikke det svake kjønn. Tvert i mot, vi er fantastiske, mine venner. Vi har vunnet drøssevis av kamper ved å stå sammen, og åttende mars er nettopp dagen da vi skal samles, se hverandre, minne hverandre på tidligere seire og støtte hverandre mot de neste.

kan vi, vil vi, tørr vi?
Ja, vi kan, vi vil, vi tørr!

Gratulerer.

en fremtidsutsikt

noe helt annet enn eksamen og bokprat:

Min søte, søte venn Sunniva, som du for øvrig ser på bildet, er en kunstnersjel til fingertuppene. I år går hun på folkehøyskole utenfor Trondheim og driver med kunst, neste år skal hun kanskje til India og da vil hun bli savnet sårt. Sjelden har jeg truffet et så kreativt, hjertevarmt og sjarmerende menneske. Hun er i det hele tatt spennende.

Og som det ofte er med spennende folk, hun trekker andre mennesker inn i sitt spennende liv og gjør dem spennende også. Som nå, hun har nemlig invitert Silje og Meg på en kreativ skrivesak der vi skal arbeide et kort og koselig filmmanus til et prosjekt hun holder på med. Vi får se hvordan det går og om det virkelig blir noe av, ser uansett frem til veldig spennende, kreative diskusjoner i fremtiden.

mammutsalg

mammutsalg er det lureste bokhandlerne noensinne har funnet opp. En gang i året lokker de oss til å gå i bokhandleren, se på "tilbud" (som faktisk er gode tilbud, det er ikke det), og deretter gå til kassen med armene fulle av bøker til en verdi langt ut over det vi hadde tenkt å bruke. Sånn er det hvert år, alltid.

Jeg prøver å være økonomisk og smart og ikke kjøpe noen bøker jeg virkelig ikke har bruk for eller penger til. Noen bøker drasset jeg likevel med meg hjem, som presang til meg selv. (En uke med nerver og en søvnløs natt, med et strålende resultat, jeg syntes jeg fortjente det.)
I bokhyllen min står nå altså noen nyheter og pryder mine gamle venner. Særlig er jeg kry av en vakker, vakker, vakker utgave av "voluspå", den er svart og har rødt dragemønster, veldig stilig. Ikke så lite fornøyd med å ha skaffet Vindlands "villskudd" og "stjerneskudd" til en 50lapp heller. Tross alt vakre bøker, og hvem er ikke glad i Jens bjørneboe? Riktignok en pocketutgave, men det er fint å ha dem i hyllen, særlig når "mannen som elsket Yngve" står der fra før.

Nei, jeg gjør det hvert år. Kommer hjem med fine bøker som pryder min stand og bokhylle, men som jeg absolutt ikke hadde tenkt til å kjøpe og som definitivt ikke pynter på lommeboken. Og merkelig nok, på vei hjem fra bokhandleren føler jeg meg så ovenpå og munter og glad som aldri ellers, som om jeg har gjort noe aldeles riktig. Mammutsalg er en merkelig ting.

det sure eplet som smaker søtt, søtt

I dag var eksamen over. Og som mange vet, jeg sliter med enorme eksamensnerver og en kjip prestasjonsangst som i forkant av hver bidige eksamen overbeviser meg om at jeg står i fare for å stryke. Jeg tror dette hver gang, uansett hvor mye jeg har lest, og uansett hvor mye Silje forsøker å fortelle meg om at det var sånn forrige gang også, og gangen før der, og vi er alltid, alltid mye flinkere enn vi tror selv. I forkant av eksamen hjelper det ikke at jeg setter min lit til Siljes erfaringer og oppfatninger i nesten alle spørsmål, før eksamen vet jeg med sikkerhet at det kommer til å gå galt.

Og etter eksamen vet jeg med sikkerhet at hun har rett. Som vanlig. Jeg må rett og slett bite i et surt eple og innrømme at jeg overdrev, igjen, jeg kunne veldig mye mer enn jeg trodde og jeg klarte meg strålende. Jeg trasket nemlig hjem etter endt eksamen, en tung teoretisk eksamen med rundt tyve mer eller mindre tunge teoretiske tekster innen lingvistikk, politikk og litterær svada, med en fin og vakker karakter i baklommen. Jeg fikk B, og er strålende fornøyd - den er tilogmed sterk, i følge sensorene mine. Hah! stryke, liksom! Jeg er jo en reflektert og selvstendig student med en god forståelse av de ulike litteraturteoretikerne og en glimrende evne til å trekke paralleller!

For å følge eplemetaforen et stykke til kan jeg konkludere med at det sure eplet egentlig smaker veldig søtt. Det er veldig, veldig deilig å være ferdig med eksamen, og det er helt ufattelig deilig å få bekreftet at dette faktisk er mitt fag, min hylle, min plass her i verden. Tror jeg skal kjøpe grønne epler og feire suksessen.