Fadels utstilling

Trondheim bibliotek er ganske kult. Ikke bare har de bøker der, de har også massevis av musikk. filmer, datamaskiner og artige mennesker. I tillegg har de, og dette siste er det denne posten skal handle om; i tillegg har de ofte kunstutstillinger.

Her om dagen , eller egentlig her om dagen for nesten to uker siden, satt jeg og Annette på biblioteket. Vi leste til eksamen og prøvde å kontrollere nervene. Ettersom dette er tungt arbeid ble vi sultne, og vi reiste oss for å gå. Ved utgangen stanset vi og diskuterte utstillingen som sto der. Utstillingen besto av ulike nesten abstrakte leireskulpturer i mørke farger og en rekke akvareller og akrylmalerier som minnet om Arne Ekelands kunst. Og mens vi sto der og studerte, kommer en liten mann bort til oss og smiler. Vi smiler tilbake, litt forvirret - frem til mannen etter noen minutter begynner å snakke. Det viser seg at han er kunstneren bak utstillingen, og han tar oss med på en liten omvisning. Han ser palestinasjalet Annette fikk av meg i høst, bryter ut i et enda større smil og forteller at han heter Fadel, er palestinsk flyktning og nå bosatt i Egypt. (Vi vet fremdeles ikke hvorfor han var i Norge, og i Trondheim av alle steder.)

Når han skjønner at vi er oppriktig interesserte, og at jeg faktisk har litt kunsthistorisk utdannelse forsvinner han som et lyn, bare for å komme tilbake med en nøkkel. Han låser opp montrene som beskytter leireskulpturene og plutselig har jeg en svær og ikke minst svært knuselig skulptur i hendene. I noen lange minutter holder jeg krampaktig på skattene hans, før han tar hintet og setter dem trygt på plass igjen. I øyekroken ser jeg Annette tviholde på kaffekoppen sin, så hun skal unngå den samme æren.

Jeg og Fadel fortsetter samtalen, som faktisk er veldig spennende. Det er lenge siden jeg har fått anledning til å brilliere med mine kunstteorier og ideer, og det kjentes overraskende deilig å bry meg om meningsløs kunstsymbolikk igjen. Fadels kunst var spekket av symbolikk og dreide seg mye om Palestina, familien han er adskilt fra og ellers livet i sin helhet. Et av hans hovedmotiv var lange linjer som strakte seg mot horisonten, en mulig referanse til sentralperspektivet. Motivet var i utgangspunktet stilig, men ble enda tøffere når han påpekte av hver linje var et liv - og at han hadde malt bokrygger inn i linjekanten. Jeg er svak for bokrygger.

Tiden flyr, og etter en tid oppdager jeg at det har gått en halv time og at kanskje vi skal fortsette til lunsjen. Det er ikke lett å rive seg løs, og innen vi forlater lokalen er det gått en time og vi har utvekslet navn, telefonnumre og enda flere kunsttema. Jeg tror Annette var grundig lei.

Etter eksamen fikk jeg dessverre aldri tak i ham, og nå er utstillingen borte. Jeg har imidlertid ikke gitt opp håpet om en gjenforening.