Hold motet oppe, søstre.

gratulerer med dagen, alle kvinner og jenter jeg kjenner i den store, vide verden!

Som barn av to en gang i tiden politiske kommunister er jeg vokst opp med en sterk åttende marstradisjon. Jeg er faktisk veldig glad i denne dagen, jeg er glad i de ofte kjedelige talene, i de fargerike tskjortene med feministtegn på, i den grå rennesteinen som toget følger. I mange år har åttende mars vært en dag å møte kjære partikamerater på og feire sammen med dem. Dessuten har jeg for tradisjon å spise den første skikkelige softisen 8. mars. Jeg vet at alt dette har lite med de kvinnekampene som er blitt utkjempet og som feires her, og enda mindre med de kvinnekampene som gjenstår som ruvende fjell og som det er meningen at skal utkjempes nettopp nå. Mitt kjærlige forhold til åttende mars er i første omgang personlig og nostalgisk.

Men i neste omgang kaster jeg meg inn i kvinnekampen. Det finnes en mengde kamper igjen. Det er fremdeles lov å kjøpe kvinnekropper på gaten, det er fremdeles flere menn i alle ledende stillinger, små jenter blir fremdeles klådd på i klasserommet og kvinner tjener fremdeles gjennomsnittlig omtrent halvparten av menns inntekt - for å nevne noen av Norges store kamper fremover. Ser en litt ut i verden oppdager en for eksempel at kvinner fremdeles er de mest skadelidne under krig, og en ser krigen i f.eks. Palestina og Irak og vet. En titter for eksempel på USAs seksualpolitikk og ser hvordan den knuser jenter konsekvent med sin "ingen sex, ingen prevansjon, ingen abort"politikk. Et skråblikk på markedets skjønnhetstyrrani gir oss også en pekepinn på hva vi har å sloss mot. Alt i alt, kampen er absolutt ikke over og mye gjenstår før vi kan høre de etterlengtede ordene "denne mennesklige verden vil vi ha" fra våre døtre.

Men fakta, folkens, er at det er mindre enn hundrede år siden vi ikke engang fikk stemme ved valg i Norge. Det er ikke lengre akseptert i følge norsk lov å slå en kvinne, voldta sin kone, misbruke sine døtre, bestemme over kvinners liv. Vi har vunnet retten over vår egen livmor, vi har vunnet retten til å utdanne oss og til å heve våre egne stemmer. For å referere til to ypperlige feministisk litteraturkritikere, Gilbert og Gubar: det er skapt en myte om oss, og vi er nødt til å finne våre egne stemmer, heve dem høyt og dermed knuse denne myten. Se på historien vår, og du ser at vi er i virkeligheten ikke det svake kjønn. Tvert i mot, vi er fantastiske, mine venner. Vi har vunnet drøssevis av kamper ved å stå sammen, og åttende mars er nettopp dagen da vi skal samles, se hverandre, minne hverandre på tidligere seire og støtte hverandre mot de neste.

kan vi, vil vi, tørr vi?
Ja, vi kan, vi vil, vi tørr!

Gratulerer.