om å drepe Bill

I dag regnet det, var ganske kaldt og hjemmekoselig. Annette og jeg benket oss opp i min deilige sengesofa, gumlet boller til vi nesten sprakk og så film. Vi så en veldig god film (Time Bandits) en ok film (Spiderman 2) og en forferdelig, forferdelig dårlig film (dragon heart). Sistnevnte var nesten så dårlig at vi skrudde av halvveis.

Etterpå, og dette er poenget med hele denne posten, etterpå skrudde jeg av DVDen og lot tven stå på. og jammensanten, jeg kjenner igjen scenen som står på skjermen. Jeg ser Budd, spilt av Michael Madsen, sitte i en campingvognlignende sak og se tankefull ut. Og jeg tenker, "hva?". Jeg kjenner nemlig igjen scenen fra Kill Bill 2, men tv har ikke for vane å sende Tarantinofilmer i fin sendetid, og rundt elleve om kvelden er fremdeles fin sendetid en lørdag - altså går jeg ut i fra at jeg tar feil. Jeg blir sittende i kanskje ett minutt til, og min første tanke blir bekreftet av Uma Thurman og et veldig skarpt sverd, under den omtalte vognen. Det er faktisk Kill Bill 2, faktisk har jeg ramlet inn i filmen rett før en av de aller beste scenene - nærmere bestemt kapittel 7, the lonely grave of Paula Schultz. Annette og jeg blir sittende og se resten av filmen, som varer godt og vel en time til, mens vi av og til utbryter ting som "herlighet, dette er så bra laget!" eller "dette er fantastisk" eller liknende saker. (vi liker å bryte ut i høytsvevende ros under veldig gode tvsaker og sånt.)

Men mens vi sitter der, dukker det opp et minne i bakhodet mitt. Året er 2004, jeg er travelt opptatt på rukontoret og inn tumler Sondre, Søte Sondre. Han er forsinket som vanlig, og han er ikke kommet for å bli, han skal på kino og se... gjett tre ganger? Nettopp, Kill Bill 2. Og han vil ha noen med seg.
På et øyeblikk summer kontoret over av samtale omkring denne filmen, de fleste har sett den og flere vil gjerne se den en gang til. Så jeg ber om en forklaring, hva handler denne filmen om?
til svar får jeg at den handler om en morderisk kvinne som hevner seg på de som prøvde å drepe henne i bryllupet. Den handler om blod, gørr og hevn.
Javel. Hva nøyaktig er det tiltrekkende ved dette? Jeg skjønte jo at alle mine venner syntes det var en fantastisk film, men jeg kunne ikke for mitt bare liv forstå hvorfor, ut i fra hva de fortalte. (Jeg innrømmer å være en smule treig i forhold til god filmkultur - henger alltid litt etter.) Men ærlig talt, det finnes jo flere morderiske filmer, og faktisk noen med kvinnelige helter også? Ingen, absolutt ingen klarte å gi meg et tilfredsstillende svar på hvorfor jeg skulle se denne filmen, følgelig gjorde jeg ikke det. Det forble en gåte.

Inntil i høst, og jeg fikk en romkamerat. Annette tumlet inn i min 15 kvadrats leilighet, et bedre alternativ enn hva hun kom fra, og med seg hadde hun litt klær, en dyne og en svær gymbag med videoer. Deriblant den første kill billfilmen. Og en regnfull dag i begynnelsen av september ble jeg innvidd i det store mysterumet "kill Bill". I rask rekkefølge svuppet vi gjennom diverse Tarantinofilmer, og det tunge sløret rundt Bill og drepingen lettet.

Og omsider, vi er fremme ved min konklusjon, grunnen til at jeg skriver om dette som de fleste vet om fra før. Jeg vil nemlig forsøke å sette ord på hvorfor dette er gode filmer, oppsummert i tre punkt.

1. La oss ta utgangspunkt i det første som slår meg, hver gang jeg har sett disse to filmene. Musikken er helt genial. Fra den første, spede sangen om "bang bang" til den - hva, spanske kanskje?, sangen om løvinnen og løveungen er musikken som skreddersydd til hver eneste scene. Musikkvalget er rett og slett perfekt, en del av et kunstverk.

2. Det neste punktet er små sekvenser av filmen som er usedvanlig malende, og selve oppbyggingen av filmen, et studie i seg selv. Handlingen brytes opp av små minner eller bihistorier som gir alt en langt større tyngde enn de fleste "morderiske" filmer har. Og disse minnene og småhistoriene unngår bemerkelsesverdig godt de vanlige klisjeene. Jeg personlig er fryktelig glad i den japanske kortfilmen midt i første film, en scene som er hundre ganger mer uttrykksfull fordi det er anime - dette kunne aldri vært filmet skikkelig med levende personer. Som tegnefilm uttrykker den derimot alt du trenger til å skape et komplekst bilde av den neste personen B. K. skal henrette.

3. Og til slutt, selve avslutningen, den virkelige slutten - siste kapittel i Kill Bill 2. De motstridende følelsene omkring den fantastiske faren, den varme elskeren, den kaldblodige despoten. Bare dette, om ingenting annet, gjør dette til verdt å se, igjen og igjen.

Det er sikkert mer, og for himmelens skyld - de fleste har vel oppdaget disse tingene sånn rundt 2003 og 2004, ikke rundt 2007. Men likefullt - hvis det mot all formodning skulle finnes noen flere etternølere, dette er min forklaring.